Vi må ikke la ekstremistene vinne

Terror i London, denne gangen foran en moské med muslimer som direkte ofre. Jeg skriver direkte fordi muslimene har vært både direkte og indirekte ofre for terroren i verden. I Midtøsten og Asia er det flest muslimer som blir drept av islamistiske terrorister, mens i Europa blir de indirekte ofre for terroren. For, hver gang det skjer en terroraksjon, ødelegges muslimenes omdømme og rykte i Europa. Jeg vet at det er mange muslimer som gruer seg for blikkene, spørsmålene, den negative omtalen av islam, kommentarene i sosiale medier, osv. i dagene etter terroraksjoner i Europa.

Terroristene er ikke bare ute etter å drepe

Islamistiske terrororganisasjoner som opererer i Europa har en langsiktig strategi. Deres overordnede mål er hverken å drepe eller å skape frykt. Deres overordnete mål er å splitte Europa i to. Krigene i Afghanistan, Irak og Syria og konflikten mellom Israel og Palestina, sammen med en rekke andre geopolitiske forhold har skapt en skepsis mot Vesten i den kollektive psykologien til muslimer. I noen land blir man lært opp til å hate Vesten helt fra barneskolen. Det finnes nemlig krefter i den muslimske verden som vil at hver og en muslim skal hate Vesten. På den andre siden, har muslimene fått mer og mer rollen som «den ansvarlige og skyldige» for det meste som har gått galt i verden i den kollektive psykologien til den vestlige borgeren. Muslimene blir presentert i amerikanske filmer som banditter, dumme, mindre utviklet. I tillegg, hører vi stadig om terrorister og islamister som får mye oppmerksomhet. En negativ oppmerksomhet rettet mot muslimer bygger seg ubevisst sakte men sikkert opp i Vesten.

Terror i Europa kan splitte oss

Hver gang vi blir rammet av en terrorhandling, forsøker terroristene å splitte oss i muslimer/ikke-muslimer. Hvis Europa blir splittet på denne måten, vil denne splittingen skade oss i flere år fremover i tid. Kanskje håper terroristene på en borgerkrig mellom europeiske muslimer og ikke-muslimer i fremtiden? Har ikke slike sekteriske kriger ødelagt flere land gjennom tidene? Terrorhandlingen som skjedde på Seven Sisters Road i nærheten av Finsbury Park natt til den 19.06.17 i London, kan være en hevnaksjon rettet mot muslimer. Denne hevnaksjonen er en gavepakke for terroristene som nå kan vise til verdens muslimer at de ikke er velkomne i Europa og ikke kan føle seg trygge. På denne måten skapes en dobbel paranoiditet i samfunnet: ikke-muslimer blir paranoide på muslimer og vice versa.

Vi må stå sammen

Hvis terroristenes mål er å splitte oss, blir motgiften det å stå sammen. Her har vi et felles ansvar for fremtiden, muslim eller ikke-muslim. Vi står ovenfor en prøve nå. Muslimene, på sin side, må redusere avstanden mellom seg selv og Vesten. Vi, muslimer, må arbeide målrettet for å kvitte oss med de holdningene som har vokst fram internt, som er i konflikt med humanismen. Vi må bli mindre krenkbare, mer åpne for selvrefleksjon. Jeg har en utfordring til deg som ikke er muslim også: vi muslimer trenger ikke å synes synd på, vi trenger ikke din særbehandling og vi vil heller ikke bli generalisert. Tenk på muslimer som en heterogen gruppe, bestående av forskjellige individer. Hvis du har fulgt med, ser du at det foregår en intern debatt om islam mellom ulike mennesker med muslimsk bakgrunn. Denne debatten må være et bevis for deg at muslimer er like forskjellige som alle andre mennesker. Neste gang du ser en som du tolker for å være muslim, enten basert på utseende, klesstil, aksent eller navn, gi ham eller henne en sjanse til å vise hvem han/hun er som et individ. Jeg beskylder deg ikke for noe, men jeg vet at Mennesket av natur kan bruke enkle stereotypier for å få oversikt over verden. Disse stereotypier kan av og til føre oss bak lyset og skape avstand og det er avstand mellom oss terroristen ønsker mest av alt.

 

 

Selverklærte feminister med minoritetsbakgrunn?

«Jeg er drittlei minoritetsmenn som er selverklærte feminister og uttrykker sin lidenskap for likestillingskampen kun ved å påpeke ulikestilling og urett i minoritetsmiljøene. For hver gang du kan si sosial kontroll, kan jeg si russevoldtekt. Hver gang du sier tvangsekteskap sier jeg vold i nære relasjoner. Ulikestilling og ukultur er ikke et innvandrerproblem, det er et samfunnsproblem. Til ikke jeg ser disse såkalte feministene på grasrota, kjempe mot strukturelle barrierer som hindrer kvinners tilgang til like rettigheter som menn, er det vanskelig å ta deres engasjement for å "hjelpe innvandrerjentene" seriøst. Det er noe veldig usmakelig over minoriteter som er med på å opprettholde stigmaer som skal ramme deres egne barn, kun for litt spalteplass.»

Denne teksten er hentet fra en status på Facebook, der forfatteren blir hyllet av flere av mine motdebattanter. Tekstens opphavsmann er ansatt i et statlig organ som jobber med likestilling og diskriminering. Jeg blir glad når jeg får en slik tydelig tekst som avslører tankesettet bak mine motstandere, fordi da får jeg muligheten til se på dette med et analytisk blikk.   

Russevoldtekt og tvangsekteskap er to forskjellige fenomener

Forfatteren av teksten bruker en kjent teknikk: ved å vise til at noe forferdelig skjer i samfunnet, skal en annen forferdelig handling bagatelliseres (såkalt whataboutism). Russevoldtekt og sosial kontroll kan ikke sammenlignes, selv om at begge handler om overgrep. Det samme gjelder tvangsekteskap og vold i nære relasjoner. Begge er forferdelige overgrep, men kan ikke sidestilles. Vold i nære relasjoner skjer over hele verden, på tvers av alle kulturer og religioner, hos nordmenn og innvandrere. Men, når en hel familie planlegger og lurer deg med på en ferietur, tar fra deg passet ditt og tvinger deg til å gifte deg inn i en overgrepssituasjon, snakker vi om et ganske annet fenomen. De som vil bagatellisere det ene forholdet ved å trekke en annen grusomhet frem, gjør en stor urett mot de personene som er blitt utsatt for tvangsekteskap og æreskultur. Det er et grovt feilgrep og respektløst mot en gruppe gutter og jenter som har opplevd brutale overgrep.

Å rette fokus på et overgrep er forebyggende

De som inviterer oss til å se forbi tvangsekteskap og æreskultur, ønsker å forbli i uvitenhet. Dette skyldes flere ting; for det første kan sannheten som berører «meg og mine» være for smertefull. Ved å benekte sannheten, kjenner jeg derfor ikke noen smerter. Det kan også hende at man er redd for at det vonde som kommer frem blir misbrukt av krefter som bruker enhver anledning til å vise hvor fæle innvandrere og flyktninger er. Til slutt, det er en skam knyttet til dette. Man vil helst ikke bli assosiert med overgrep og voldskultur. Likevel, ingen av disse begrunnelser er god nok grunn til å tie når det skjer overgrep. Æreskultur, sosial kontroll og tvangsekteskap er fenomener som dessverre er mer markante hos innvandrere med muslimsk bakgrunn.  Det å sette fokus på dette, kan være starten på å få slutt på slike handlinger. Det er forebyggende.

Det å tie om disse forholdene er en umoralsk handling

De som varsler om slike forhold, menn eller kvinner, følger sin moralske plikt. Tenk om ingen hadde skrevet noe om forferdelige hendelser som har krenket menneskeverdet opp gjennom tidene? Hvordan ville verden da se ut? Vi er uten tvil flinkere til å påpeke det som er feil hos andre, men når det kommer til oss selv, er det lettere å være tause. Nei, vi må ta et oppgjør med ukulturen og rydde opp i vår egen bakgård. Det er ingen andre som kan gjøre dette bedre enn oss med minoritetsbakgrunn som kjenner ukulturen fra innsiden.

Det handler ikke bare om feminisme

For disse kritiske røstene i vårt miljø, menn og kvinner med muslimsk bakgrunn, handler det altså ikke bare om feminisme; i teksten blir vi også beskyldt for å stigmatisere minoritetsgruppen. Det er en tankefeil. De som kun benekter og i «respektens» navn krever særbehandling, er de som har stigmatisert muslimer over lang tid, men de evner ikke å se dette selv. Med denne nonsjalante væremåten har dere gjort muslimene en bjørnetjeneste. Dere har skapt enda mer frustrasjon og misnøye rettet mot minoritetsgruppen.

Vi, med våre kritiske røster, er med på å avstigmatisere minoritetsgruppen. Ved å vise engasjement, evne til rasjonell tenkning, mot til å reagere på krenkelse av menneskeverdet uansett hva det måtte frembringe av ubehagelige sannheter, ser vi lengre enn vår egen nesetipp og tenker på hva som er best for helheten. Vi viser mot, mens dere viser unnvikelse og frykt. Dette blir stadig mer tydelig. Vi viser at det finnes intellektuelle og oppegående krefter blant muslimer som nekter å ta på seg offerkappen. Nå ser folk endelig at det finnes fornuftige stemmer blant innvandrere med muslimsk bakgrunn. Vet dere hva folk flest sier til meg når de leser mine tekster? «Takk og pris at noen med muslimsk bakgrunn snakker ut på denne måten, nå blir vi lettet fordi vi tenker at det finnes håp allikevel». Dette er avstigmatisering av muslimer i praksis.

Radikale islamister er våre sønner og døtre

Har islam noe med terrorisme å gjøre? Dette er et spørsmål som har delt Europa i to. Svaret på årsaken til radikalisering er ikke enkelt, fordi det er mange faktorer som spiller inn, men fundamentalistisk islam er en av disse faktorene.


Terrorister angriper sekulære verdier

Radikale islamister er mennesker, ikke demoner. Det som er felles for alle terrorister er at de ikke har en følelse av å være knyttet til den gruppen de angriper, verdimessig. Sekulære verdier, spesielt ytringsfrihet, likestilling mellom kjønn og frihet til å praktisere sin tro, har ingen plass i fundamentalistisk islam. Terroristen har enten aldri fått mulighet til å utvikle en sunn og balansert forståelse av sekularismen eller har gradvis mistet sin tilknytning til den. Radikalisering er et endestadium for en psykologisk prosess der individet ønsker en ren gruppe, et rent samfunn, den rette veien, hevn og en gylden fremtid. Fundamentalistisk islam lover alt dette.  


Det evige liv

Muslimske terrorister ser til himmelen på jakt etter det evige liv, mens de sprer død på jorden. Deres verden er splittet i to: Det gode/det onde, det rene/urene, de troende/de vantro. Deres egne, deres gud, deres islam er det gode, mens resten tilhører det onde. Det finnes ingen mellomting. Det som er tolket som ondt, provoserer og må elimineres.


Muslimenes ansvar

Muslimene, som gruppe, kan ikke anklages for å ha stått bak terroren som skjer i Europa, selv om at det er radikale muslimer som akkurat nå sprer frykt. Muslimene er likevel ikke helt frie for ansvar heller. Muslimer har et særskilt ansvar for å mobilisere en radikal og kollektiv reformasjon av islam, mot antisekulære krefter internt som gir næring til fundamentalistisk islam. Endringen skal starte med vår psykologiske innstilling, vår tro og våre verdier.

Radikale muslimer er våre sønner og døtre. Slutt å si at de ikke er muslimer! Slutt å si at dette ikke har noe med islam å gjøre! Disse terrorister er en del av det muslimske samfunnet. Faktum er at våre muslimske barn dreper andres barn og vi, muslimer, har et moralsk ansvar for å forebygge radikaliseringen! Våre barn blir ikke terrorister over natten, men de blir gradvis fremmede i forhold til det samfunnet de har levd i. Noen av dem blir aldri integrerte verdimessig, andre blir indoktrinerte med verdier og holdninger som gradvis fører til gjennomgripende endringer i deres syn på verden.

 

Psykologisk integrering er løsningen

Vi, muslimer, må se innover, granske våre holdninger, dykke ned i de mørke sidene ved vår religion. Vi må avstå fra å dyrke en tolkning av islam som er inkompatibel med grunnleggende humanistiske og sekulære verdier. Vi må slutte å idealisere vår tro, og begynne å se med kritisk blikk på det vi tror er sant. Vi må ikke tenke hva som er best for muslimene, men på det som er best for helheten.

Foreløpig har Europa gitt oss muligheten til at noen av oss velger hijaben eller tvinger den på våre døtre, gifter våre barn bort til noen de ikke er glad i, sender dem til tvilsomme koranskoler (som sår enda mer tvil om deres identitet), advarer dem mot å bli for vestlige, bygger moskéer med usunne holdninger, osv.  Stopp et øyeblikk og spør deg selv: Er dette best for helheten? Religionsutøvelse som fører til at muslimene blir mindre integrerte verdimessig, gir grobunn for radikalisering og terrorisme. Holdninger og atferd som svekker våre barns tilknytning til sekulære verdier er små og store skritt mot radikalisering. Første skritt mot radikalisering starter når individet blir overbevist om at han/hun tilhører én gruppe og de andre hører til en annen.

Hijab og læreryrket, del 2

Product here
Licensed from: szefei / yayimages.com

Det var en gang jeg var i konflikt med en lærer. Dette var for mange år tilbake, da jeg var tenåring i Iran. Jeg klaget til min far. Faren min svarte: «Vet du hva som er den viktigste jobben i samfunnet? Det er læreryrket. Det er de som står ansvarlig for at ungdommen skal lære, bli voksne og delta i samfunnet. Du burde høre på læreren din.» Jeg ble irritert på min far som ikke støttet meg, men i dag er jeg helt enig med ham.

Læreren som rollemodell

Læreren er en viktig rollemodell. Jeg påstår at i tillegg til mine foreldre og venner, er lærerne mine de jeg husker best fra min oppvekst. Jeg husker dem med navn, ansikt, klesstil og form. Jeg husker ikke andre like godt og så detaljert. Hva sier dette? At læreren er ikke bare noen som lærer bort et fag. Lærere er rollemodeller og veiledere. Læreren, med sitt vesen, med sin form og med sin direkte og indirekte kommunikasjon, vil påvirke sine elever konstant, lenge etter at den direkte kontakten er over.

Ja til religionsfrihet - Nei til hijab på skolen

Jeg er for religionsfrihet og mener at kvinner (og menn) skal få lov til å praktisere sin religion, så lenge denne praksisen ikke krenker andres menneskeverd. Ett av argumentene som brukes av de som ikke ser noe problem med bruk av hijab på skolen, er at vi i Norge har religionsfrihet. Jeg støtter religionsfrihet, jeg har ingen tro på forbud mot hijab i det offentlige rom. På skolen, derimot, stiller jeg meg svært skeptisk til bruk av hijab. Hvorfor?

  1. Det er ikke noe påbud om å bruke hijab ifølge koranen:
    Det står ikke ett eneste sted i koranen at kvinner skal bruke hijab. Jeg, og mange andre muslimske menn og kvinner, mener at hijab ikke er et religiøst krav. Jeg mener at hijab har faktisk mer å gjøre med kultur, oppdragelse og den politiske situasjonen i verden, enn med religionen islam. Jeg påstår at hijab er mer et påfunn enn et påbud. Dette er et viktig argument, fordi siden hijab ikke er et absolutt krav for å være muslim, kan man ikke kreve fra samfunnet å tilpasse seg behovet for bruk av hijab. Argumentet er enkelt: Det er ingen krav å bruke hijab i islam og man kan være muslim uten den.

     

  2. Hijab er et kompleks symbol med flere signaler: Hijab er et symbol som representerer forskjellige ting. Hijab brukes som et symbol på motstand (jeg går mot strømmen), som en understrekning av egen fromhet (jeg har sterke moralske verdier), som en identitetsmarkør (jeg tilhører en gruppe), som en overbevisning (jeg er nærmere min Gud) og som behov for å få oppmerksomhet (se på meg). Det er likevel én ting som er problematisk med hijab, som jeg har kalt for hijabens mørke side. Den brukes også som en tvangstrøye på kvinner, sammen med en hel del andre påbud og forbud, og hindrer deres utvikling. Hijab har i tillegg blitt et politisk symbol for islamismen, en aggressiv og totalitær ideologi, som har ingen respekt for menneskeverd. Etter min mening, gjør summen av alt dette hijab til et svært kompleks og kontroversielt symbol i dagens samfunn. Barn skal skånes for slike forvirrende signaler fra en viktig rollemodell, læreren.

  3. Barnehijab, den religiøse seksualiseringen av barn: Den islamske verden er nå rammet av en ny tragedie, i tillegg til terrorisme og radikalisering: Fenomenet barnehijab. Barnehijab, slik jeg ser det, er en direkte krenkelse av barnets rettighet til å være barn. Barn, med dette plagget, skilles fra andre barn, utpekes som noe annerledes enn resten av gruppen, ikke minst på skolen. Barn med hijab er dessverre ofte i tillegg pakket inn i typer klær som hindrer henne fra lek og andre relevante aktiviteter. Bruk av hijab hos lærer kan legitimere bruk av hijab hos barn, noe som svært uheldig.    

Skolen er et hellig rom, men ikke i religiøs forstand. Slik jeg ser det, er skolen et hellig rom fordi der finnes vårt samfunns fremtid. Hva våre barn skal eksponeres for i norske skoler i 2017, er et viktig spørsmål, som alle lærere og foreldre burde stille seg. Jeg sier at barna skal ikke eksponeres for symboler som er forvirrende, har mørke sider ved seg, er kontroversielle og gjenstand for diskusjon med intense følelser i media. På skolen skal barn lære, leke, utforske og bli nysgjerrige på verden. Den som bruker hijab, på et overordnet plan, gjør dette fordi hun føler seg vel (hvis hun bruker hijaben frivillig). Hensynet til barnas beste kommer foran dette behovet, slik jeg ser det.

Hijab og læreryrket

Dette er den mest vanskelige bloggen jeg har skrevet hittil. Mens jeg skriver dette, kjenner jeg at jeg er delt inni meg. Saken gjelder Hanan Abdelrahman, som er årets vinner av Holmboeprisen. Hvorfor er jeg så delt inni meg når jeg sitter og skriver denne bloggen? Fordi jeg liker nesten alt med Hanans prestasjon; en kvinne med muslimsk bakgrunn som etter alt å dømme er en suveren og engasjert lærer, som etter lærerutdanningen tok videre fordypning i matematikk og som med stor entusiasme underviser barn i matematikk.

Jeg finner likevel én ting som er problematisk her, og det er hijaben hun har på seg på skolen og mens hun underviser barn. Jeg gratulerer henne med prisen, men klarer ikke å klappe. 


De mørke kreftene rundt hijab

Jeg spaserer langs en strand i et land i Syd-Europa. Jeg blir oppmerksom på tre kvinner som sitter på en benk, en mor og to jenter. De sitter for seg selv og prater på arabisk. De er godt tildekket, på toppen har de en tett hijab i hvitt, resten av kroppen er godt dekket med svarte, vide og lange kapper. Under har de mørke bukser på seg. Det eneste du ser av disse jentene er ansiktet, resten er godt pakket inn. Jentene må være rundt 13-14 år. Jeg registrerer at disse tre kvinnene ikke er kledd etter værforholdene, men ut ifra en konservativ tenkning innenfor islam.

Det er noe med blikket til den ene jenta som gjør meg oppmerksom; hun ser på noe lengre borte, nærmere havet. Jeg følger blikket hennes, på 15-20 meters avstand sitter en gjeng ungdommer, jenter og gutter, som har det gøy. De prater høyt og ler. Det er rundt 7-8 ungdommer. De er kledd ut ifra værforholdene. De snakker med hverandre, tuller og har det moro. Plutselig løsriver en av jentene seg fra gruppen og løper mot havet. Hun løper og skriker henrykt. En gutt løper etter henne med opprømte gledesrop. Jeg smiler, disse ungdommene minner meg om hvordan det var å være ung: livet, leken, det andre kjønn, flørten, spenningen. Jeg ser tilbake på jentene i hijab. Alle disse «ungdomsfølelsene» mine blir borte, jeg er trist.

Det bildet jeg skildret nå er en virkelighet for mange innvandrerbarn i Europa, som ikke gjør meg bare trist, men også urolig. Dette bildet varsler om de mørke og til dels usynlige kreftene som befinner seg rundt «hijabmentaliteten». De to hijabkledde tenåringene representerer en god del ungdom som blir fremmedgjort i sitt eget land, fordi de må følge foreldrenes konservative tolkninger av en religion. Disse foreldrene skaper en indre konflikt i sine barn; på den ene siden skal disse barna adlyde sine foreldres påbud og være lojale til deres forventninger, men på den andre siden så har de lysten og driften til å utforske livet, seg selv og verden. Det er disse mørke kreftene som nå har kommet over og inn i den kollektive psykologien blant en del muslimer som er bosatt i Europa. Underteksten er: Vær en god muslim! Og hva er en god muslim for dem? Å være sterk i troen, være lojal og følge tradisjoner blindt.



Glorifisering av hijab

Jeg skulle mer enn gjerne skrevet masse gratulasjoner til Hanan Abdelrahman, som så mange andre på sosiale medier har gjort, men jeg klarer ikke det. Eksempelet jeg beskrev ovenfor varsler om den uretten mange tenåringsjenter med muslimsk bakgrunn blir utsatt for i det nye fenomenet «barnehijab» i Europa. Hanans valg om å ta på seg hijab som lærer, er problematisk. Hun viser til storsamfunnet: Se, det er mulig å ha på seg hijab og være en vellykket lærer! Storsamfunnet klapper for henne og gratulerer! Hun, som en dyktig og respektert lærer, sier indirekte til barn med muslimsk bakgrunn: hijab er bra. Her skjer det mye vondt mellom og under linjene, derfor kan ikke jeg være med på å klappe.

Hijab kan ikke bare glorifiseres, for den bærer med seg en mørk sky som påvirker barnet, integreringen og samfunnet i en negativ retning.  Hanans valg om å ha på seg hijab på skolen, er med på å glorifisere hijaben og med det forsterkes de mørke kreftene som påbyr hijab med tvang eller med sosialt/kollektivt press på ungdommen. Vi gratulerer Hanan og klapper for henne. Det er så godt, endelig dukket det opp en muslimsk kvinne med hijab som ligner på det vi i Europa ser på som normalt: at en kvinne lykkes i sin karriere. Det er som om at vi nå har akseptert avviket (muslimske kvinner skal være usynlige) og når noen få lykkes (som egentlig er normalt) jubler vi av lettelse og glede.

Mens vi klapper og jubler, skal vi ikke glemme at«Bina», ble drept i Sverige for en stund tilbake, fordi hun sa nei til hijabs mørke krefter. Vi skal ikke glemme de jentene som sitter på sine respektive «benker», ser på de andre ungdommene og livet som går dem forbi og kjenner på en voksende konflikt i seg som må undertrykkes. Vi skal ikke glemme de jentene som får direkte og indirekte beskjed om at de ikke skal gifte seg med «ikke-muslimer». Vi skal ikke glemme at mentaliteten bak hijab skader norske ungdommer med muslimsk bakgrunn.


Jeg kan ikke være med på festen

Jeg sitter med et ubehag nå. Jeg skulle gjerne sluttet meg til dere som klapper for Hanan og gratulert henne med prisen. Jeg skulle gjerne jublet for dette sjeldne fenomenet. Og enda viktigere, jeg skulle gjerne være så tolerant som dere er, fordi, mange av dere som jubler eller står stille og ser på, vet godt hva jeg snakker om. Dere vil bare ikke forholde dere til det eller kanskje dere vil fortsette å være populære, «gode» og «liberale». Det er tross alt mye hyggeligere å klappe for alt det positive enn å være håret i suppen. Jeg skulle gjerne ha vært med på denne festen, men jeg klarer det ikke, fordi tanken på de to tenåringene i hijab ved stranden kommer tilbake og plager meg.

 

Hvem har lov til å ha kritiske meninger om islam?

Et av motargumentene undertegnede får i diskusjonen rundt islam, er: Hvem er du som skal komme med kritikk mot islam? Eller: de som kritiserer islam har ikke peiling på islam.

Jeg har over lengre tid lurt på hvem det er som egentlig har rett til å uttale seg om islam; det være seg positivt eller negativt.

Hvem har greie på islam?

Åpenbart trenger man ikke å være imam for å kunne uttale seg om islam. Imamene er ganske forskjellige fra hverandre, noen er kloke, andre har svært absurde idéer og tolkninger om islam. Noen av de er til og med radikaliserte og oppfordrer til vold. For eksempel er lederen av terrororganisasjonen IS utdannet teolog og har doktorgrad i Islam. Og han anser seg selv som den store lederen for alle muslimer og mener at han har forstått islam riktig. Jeg påstår at enhver muslim, uten teologisk utdanning, er pliktet til å tenke og reflektere over sin religion, også med et kritisk blikk.

Alle typer overbevisninger fører til en kognitiv lukkethet. Man lukker for impulser, idéer og tanker som strider mot egne overbevisninger. I tillegg, hvis man har investert følelser i sine overbevisninger, blir man krenket og såret når noe kritisk treffer det man tror på. Enhver muslim burde se inn i seg selv og spørre: Hvorfor tror jeg på det jeg tror på? Hvor kom denne troen fra? Hvorfor tenker jeg at det som jeg tror på er sant? Hvorfor har andre kommet til andre konklusjoner? Hvorfor reagerer andre på min tro? Hadde jeg hatt den samme troen om jeg var født i et land med en annen religion? Kan jeg ha tatt feil?

Poenget mitt er at det å reflektere over egen tro er ikke det samme å dyrke sin egen tolkning og tro på islam. Det er to helt forskjellige prosesser. Det ene, å reflektere over sin tro, er fremadrettet. Det andre, å dyrke sin egen tro, er imot utvikling.

Islam eies ikke av imamer eller teologer. Den som har vokst opp i en muslimsk kultur, har vokst opp i en kultur preget av islam og identifiserer seg med muslimer, og har ikke bare lov, men plikt til å tenke og mene noe om islam.  

Kan ikke-muslimer mene noe om islam?

Det er også noen som mener at de som ikke er muslimer har ikke rett til å uttale seg om islam, de har i hvert fall ikke peiling. Det er interessant at ikke-muslimer avskrives så kontant når det gjelder dette temaet, fordi, på den annen side; muslimer nøler ikke ett sekund med å omfavne den teknologiske utviklingen fra Vesten (som hovedsakelig er skapt av ikke-muslimer). Muslimer bruker mobiltelefon, internett, Facebook, bil og datamaskin. De tar fly til Mekka for Hajj. De bruker Youtube for å spre sitt budskap.

Så, hvis man omfavner vestlig teknologi skapt av ikke-muslimer, hvorfor kan man ikke da slippe ikke-muslimsk opplysningsfilosofi inn i sin idéverden? Hvorfor skal man ikke la tenkningen til Descartes, Hobbes, Spinoza, Locke, Hume og Voltaire slippe til i islamdebatten? Jeg vil heller si at ikke-muslimer, som på en eller annen måte blir daglig påvirket av islam og muslimer, har plikt til å blande seg inn i diskusjonen om islam, og muslimer burde omfavne deres tenkning, også når den er kritisk.

Kritisk tenkning er vondt, men nødvendig

Den troen som ikke blir utsatt for kritikk, er dømt til stagnasjon. Mange reflekterer ikke over sin tro, andre tror at de reflekterer over den, men de bare dyrker det de har lært av sine foreldre og andre autorative figurer. Kritisk tenkning som kommer fra utenforstående kan være sårende, men den kan også være selve kimen til videre utvikling.

Tragedien som har rammet muslimer

Til minne om Mashal Khan

Den pakistanske universitetsstudenten Mashal Khan, ble lynsjet til døde den 14.04.17 av flere medstudenter som anklaget ham for blasfemi.

Drapet på Mashal Khan vitner om en tragedie som har rammet muslimer på flere hold.

Drapet ble ikke begått av radikaliserte muslimer, IS eller Al-Qaida terrorister. De som har blod på hendene tilhører eliten, de intellektuelle, den akademiske gruppen, de som i statistikken blir kalt for såkalte «mainstream» muslimer. Dette er kanskje den største tragedien som har rammet muslimer; at flere og flere som hverken tilhører terroristorganisasjoner eller er radikaliserte utad, blir hjernevasket av konservative og regressive retninger innenfor islam, og således istand til å utføre groteske ugjerninger som denne.



Sekulære fanatikere?

De som bruker begrepet «sekulære fanatikere» i dagens debatt, burde gå inn i seg selv og tenke på nytt. Jeg spør dere som bruker begrepet «sekulær fanatiker»: Hvor mange ex-muslimer eller sekulære muslimer har lynsjet muslimer på åpen gate? Kronargumentet for å bruke stempelet «sekulær fanatiker» er at det finnes stater med såkalte sekulære diktaturer som undertrykker sine borgere, spesielt de med en eller annen religiøs tilhørighet. Svaret mitt er at her har man misforstått og likestilt sekularisme med ateisme. Å være sekulær betyr ikke at man er ateist. Sekularisme handler om atskillelse av stat og religion, demokrati, likestilling og frihet til å praktisere sin tro. Derfor, et diktatur som er ateistisk er ikke sekulært.

En ting er at diktaturer og regimer undertrykker sine befolkninger, men drapet på Mashal Khan varsler om en stor intellektuell og moralsk dekadens, mangel på humanisme og ytringsfrihet og ekstreme holdninger blant muslimer som ikke er blitt vervet av radikale organisasjoner, og som er en del av det store flertallet av muslimer. Dette er en stor tragedie for muslimer, men også for verden, der islam er den mest voksende religionen.

På veggen i rommet til Mashal Khan hang bilder av Karl Marx og Che Guevara. Dette er et bittert vitnesbyrd om tragedien som har rammet venstresiden i Europa. I de fleste land som domineres av islam, er sosialister de som står i fronten og kjemper mot konservative og regressive religiøse krefter. I Europa har dessverre en del sosialister ironisk nok vært støttespillere til disse kreftene. Jeg sier til dere sosialister, tiden er kommet for å våkne opp og innse at religionskritikk betyr ikke rasisme.
 

Hvor er protestene?

Jeg ser med en stor fortvilelse på den stillheten og likegyldigheten som muslimer, muslimske organisasjoner og moskéer har vist overfor dette drapet (og mange andre drap på ateister, sekulære eller såkalt frafalne muslimer). Derimot var det god mobilisering den 6. mars i fjor, da en gruppe norsk-pakistanere demonstrerte foran den pakistanske ambassaden i Oslo til støtte for Mumtaz Qadri, som drepte guvernøren Salman Taseer som ville lette på blasfemilovene i Pakistan. Imamen i Norges største moské, Nehmat Ali Shah, som holdt tale ved arrangementet, reiste til og med ned til Pakistan for å delta i en minnemarkering for Qadri (som ble dømt til døden og henrettet).

Når det tegnes en karikatur eller lages et bilde av profeten, så skriker vi muslimer høyt i krenkelse og av sårede følelser. Vi føler oss mobbet, demonstrerer og lager opptøyer i Europa og verden. Vi roper høyt om ytringsfrihet og retten til å bruke hijab. Da er vi flinke til å kreve vår rett til å kunne tro på det vi vil. Men, hvor er demonstrasjonene, protesttogene og støtteerklæringene når sekulære, ateister eller ex-muslimer blir undertrykt, arrestert, mishandlet og drept? Jeg spør: Hvor er deres støtte?

Den meningsløse «godhet»

Skjermdump fra Aftenposten

Linn Nikkerud skriver i sin kronikk i Aftenposten at det bør være rom for å kle seg i Niqab i Norge.

I første delen av sin kronikk konfronterer Nikkerud, helt riktig, usaklige og fiendtlige ytringer mot muslimske kvinner. Slike ytringer er etter min mening skadelig for å kunne føre en saklig diskusjon om vanskelige temaer som berører oss i Norge.

Jeg vil minne Nikkerud om en ting: vi, som har hatt en kritisk røst mot Niqab, har også fått gjennomgå en god del hetsing, nedlatende ytringer og uthenging.

Når jeg leser Nikkeruds kronikk tenker jeg at hun er et godt og engasjert menneske med et stort hjerte. Hun skriver at hennes kamp handler hovedsakelig om menneskets selvbestemmelsesrett og om at alle samfunnets borgere skal vurderes etter de samme prinsippene i et fritt demokrati.

Selvet er alltid i relasjon

Jeg ser aldri på Selvet som en isolert enhet, atskilt fra andre Selv. For meg er Selvet alltid i relasjon og må forholde seg til andre. Det finnes ingen Selv uten at det er knyttet til mange andre Selv.

Hvis man godtar denne definisjonen av Selvet, vil man fort se at handlingene en gjør vil påvirke andre. Man vil også finne ut at mine valg bærer et ansvar med seg. I det man velger noe, velger man mange andre ting bort. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg at det er stor forskjell mellom kvinnen i et Sharia-styrt land som er blitt tvunget inn i Niqaben og utslettet, og en kvinne som velger, som et fritt menneske, å utslette seg selv på denne måten.

Kvinnen som bevisst tar på seg Niqab i Norge er intet offer, men et fritt menneske som velger bort en fullverdig kommunikasjon med sine medborgere. Hun ekskluderer andre fra en meningsfylt relasjon. Nikkerud advarer Norge mot diskriminering og etterlyser dialog og åpenhet. Her blir igjen de som står utenfor Niqaben skyldige og den som har valgt å skjule seg bak Niqab frigjort for ansvar.

En hån mot menn

For meg virker det slik at det foreligger en konkurranse om å erklære seg som offer i islamdebatten. Så la meg for første gang ta offerkappen på meg og snakke på vegne av en del menn som er krenket.

Niqab er nemlig ikke bare et kvinnediskriminerende plagg, men uttrykker også en nedlatende holdning mot menn. Hva tenker man om menn her? At vi er noen villdyr, seksuelt fikserte og perverse skapninger som ikke har styring på våre lyster? At vi ikke er i stand til å forholde oss på en anstendig måte til kvinner i samfunnet? Jeg synes dette er en fornærmelse mot menn.

Niqab ødelegger mest av alt for muslimene selv

Det å se på nordmenn som fiendtlige mot islam er blitt den dominerende diskursen. Det er blitt «opplest og vedtatt» at muslimer blir systematisk diskriminert og ses ned på i Norge. Men det er nå på tide å snakke også om de enkelte muslimer som ødelegger for muslimene selv. Leseren må ikke bli sjokkert over denne påstanden. Hvem drepes mest av muslimske terrorister? Muslimer. Hvem diskriminerer mest muslimer med en forskjellig tolkning av islam? Muslimer. Det er på tide å stille spørsmål ved hvor mye ansvar enkelte muslimer har for det dårlige omdømmet muslimene har fått i Norge de siste årene.  Å kle seg i Niqab, er en type atferd av enkelte muslimer, som ødelegger først og fremst for muslimene selv.

Den meningsløse «godhet»

Det er en misforståelse at den som tolererer «alt», har rom for «alt» og respekterer «alle» type holdninger og atferd er «den gode». Jeg påstår at av og til er det nødvendig å konfrontere en handling som er destruktiv. Dette gjør vi i hverdagen. Når vi ser en venn er i ferd med å ødelegge sitt liv, prøver vi å stoppe henne. Å respektere hennes selvdestruktive handlinger gjør oss ikke gode. Når Nikkerud ber om enda mer raushet overfor Niqab-bruk, blir dette en godhet som er meningsløs, fordi det hun støtter, i frihetens navn, er absurd, selvutslettende og diskriminerende.

Nikkerud, med sitt store hjerte, ser bort fra den bitre virkeligheten; at Niqab har ingen funksjonalitet i et moderne samfunn. Fra et evolusjonistisk perspektiv er den dømt til å mislykkes. Kan en kvinne med Niqab fungere som sykepleier, barnehageassistent, lærer, advokat, politi, personlig trener, psykolog? Hvis Nikkerud er ærlig med seg selv, vet hun hva svaret er.

Jeg er ikke fiendtlig innstilt mot kvinnen som frivillig velger Niqab. Tvert imot, jeg er god mot henne, fordi jeg ikke ser på henne som et offer, men et tenkende menneske som har ansvar for sine handlinger.

Jeg er god mot henne fordi jeg utfordrer hennes selvdestruktive valg og handlinger med min stemme.

Niqab - symbol på fremskritt for den muslimske kvinnen?

Portrait of a woman looking through blue face veil
Licensed from: moodboard / yayimages.com

Den norsk-pakistanske høyrepolitikeren Afshan Rafiq støtter Islamsk Råds ansettelse av kvinnen med Niqab og kaller dette for et fremskritt og en modig handling i et intervju med VG 30.03.17. Hvis vi skal følge hennes logikk, så betyr det at ansettelse av kvinner med dette plagget er et bidrag i kampen for kvinnefrigjøring.

La meg først si dette: For meg virker det som en tragikomedie at jeg, en muslimsk innvandrer fra Iran, i år 2017 skal skrive en blogg for å argumentere mot bruk av Niqab. Hvis noen hadde reist med en tidsmaskin til meg på 90-tallet og hadde sagt at det er akkurat det jeg skal bruke tiden min på i 2017, ville jeg ledd av ham. Men nå roser en kvinnelig politiker fra Høyre ansettelsen av en kvinne med Niqab i en stilling som skal bidra til brobygging mellom muslimer og storsamfunnet og anser det som et fremskritt. Og det triste er at hun ikke er alene her. Siden dette er ett av kronargumentene som brukes til støtte for ansettelse av en kvinne med Niqab, vil jeg gjerne avklare en viktig misforståelse for dere her.

Kvinnen i en Islamsk stat lever i en helt annen virkelighet enn Kvinnen i Norge

De som argumenterer for den enkelte kvinnes ve og vel i denne saken sier følgende: Det er fint for en kvinne å komme seg i arbeid og ut i samfunnet uansett. For henne er dette et skritt fremover.

Denne logikken er tatt ut av sin sammenheng i Norge. Hvis vi levde i en Taliban eller IS-styrt verden der kvinnen var tvunget til full tildekning, ikke hadde lov til å være ute, gå på skole eller være i arbeid, ville denne logikken stemme. Slike stater jobber systematisk for å utslette Kvinnen og hennes identitet. Ja, i slike stater er det fint at denne kvinnen bringes ut av isolasjonen og til en arbeidsplass. Jeg ville absolutt støtte hennes søknad om arbeid. Egentlig sier hennes jobbsøknad masse om mentaliteten til henne som bor i en stat som tvinger henne til full tildekning og begrenser hennes livsutfoldelse. Hennes jobbsøknad er et rop om hjelp, et forsøk på å komme seg ut av et fengsel og en frihetskamp. Ja, denne kvinnen, om hun befinner seg i Afghanistan, Syria eller Saudi Arabia, må støttes.

Heldigvis bor vi i Norge. Et land som har kommet mye lengre enn mange andre land i verden når det gjelder likestilling mellom menn og kvinner. Vi lever i et land der likestillingen forsvares med lovverk og diverse politiske tiltak. Situasjonen til Kvinnen i Norge er ikke den samme som i en Talibanstat eller Islamsk Stat. Kvinnen som tar på seg Niqab i Norge, av fri vilje, har valgt en ekstrem ideologi som er diskriminerende, både mot kvinner og menn. Hun har bevisst tildekket seg på en grotesk måte, uten å ta hensyn til sine medborgere. I et moderne og demokratisk samfunn med så mye individuell frihet, har vi enda større ansvar for valgene vi tar. Et slikt valg har ikke bare konsekvenser for den enkelte som tar valget, men også for de øvrige borgere i samfunnet.

Jeg vil si at bruk av Niqab er hensynsløst og egoistisk. En kvinne som velger å ta på seg Niqab i Norge tar ikke hensyn til sine medborgere som har krav og rett på å vite hvem det er de skal forholde seg til. Hun tar ikke hensyn til sine barn som blir utsatt for et psykisk ubehag når de går ut sammen med sin mor. Hun tar ikke hensyn til samfunnets behov for sikkerhet i en tid med fare for terror. Hun tar ikke hensyn til hvordan denne handlingen bidrar til skepsis og stigmatisering av den øvrige befolkning med muslimsk bakgrunn. Denne listen kunne vært lengre men jeg stopper her.

Tusen skritt tilbake i likestillingskampen for kvinner
De som gjerne vil se det positive i ansettelsen av Niqabkledde kvinner, må se på konteksten. Vi lever ikke i Saudi Arabia eller Afghanistan, vi lever i Norge. Denne Niqabkledde kvinnens ansettelse handler ikke om et rop om hjelp eller et ønske om frihet. Det er heller en maktdemonstrasjon, en understreking av at her har min ideologi kommet for å bli. Det er et hint til alle muslimske kvinner om at det er slik en anstendig kvinne skal være kledd. Det er et hint til alle politikere og arbeidsgivere om at hvis dere ikke ansetter meg så er dette diskriminering. Det er en appell om å akseptere degradering av Kvinnen i samfunnets kollektive psykologi. Det er en eksternalisering av skyldfølelse for storsamfunnet (ansetter ikke dere meg er dere islamofobe og rasister). Det er til syvende og sist et bevisst valg om å ta tusen skritt tilbake i likestillingskampen for kvinner.

De tilpasser seg, hvis endringene skjer i rolig tempo



Det var en fin maidag på 90-tallet, da jeg og flere medisinerstudenter satt sammen i en undervisningsgruppe på det gamle Rikshospitalet. Vår lærer, som var en eldre overlege i patologi, underviste oss om kroppens tilpasningsevner under ekstreme forhold. Så sa han dette: «Det gjelder ikke bare kroppen, men samfunnet også. Samfunnet tilpasser seg ekstreme forhold, hvis man bare introduserer fenomener i et rolig tempo og gradvis, blir folk med på det meste. Da kan det mest absurde fenomen selges til samfunnet.»

Niqab og Islamsk Råd

Niqab er et slikt absurd fenomen som nå introduseres til samfunnet fra Islamsk Råd. Hele plagget strider mot de mest fundamentale prinsipper som gjelder et moderne samfunn. Islamsk Råd har nå ansatt Leyla Hasic for å drive kommunikasjonsarbeid og brobygging mot storsamfunnet.

Kommunikasjonsarbeid? Dette er så absurd at man kunne lure på om det hele var en aprilspøk hvis nyheten hadde kommet den 1. april. Hele kommunikasjonen baserer seg på et dynamisk samspill mellom to mennesker som er i stand til å «lese og tolke» hverandre. Ansiktsuttrykket er en viktig del av kommunikasjon. Ansiktsuttrykket kommer før det språklige er på plass hos Mennesket og vil alltid være med på å komplimentere den språklige kommunikasjonen. En person med tilsløret ansikt, nekter motparten en viktig del av kommunikasjonen.

Brobygger? Islamsk Råd har nå gjort ytterligere skade for muslimer i Norge ved å legitimere en absurd, arkaisk og kvinnediskriminerende atferd. Islamsk Råd skaper enda mer splittelse og avstand mellom norske muslimer og resten av samfunnet. Majoriteten sitter nå og lurer på (med god grunn) hva det er Islamsk Råd vil oppnå med denne gesten og hva slags holdninger og verdier muslimene egentlig har? Jeg synes synd på alle de sekulære og moderne muslimer som blir ofre for slike regressive handlinger.

Hvilken retning skal den muslimske kvinnen gå mot?

Hvis det vi ser nå er en utvikling som er tenkt for den muslimske kvinnen, hva blir det neste? Hvorfor skal ikke vi ta vekk hennes stemme også med det samme? Skal kvinner kommunisere gjennom en datamaskin etter hvert, slik at stemmen ikke høres? Jeg sitter virkelig og lurer på hva det var ledelsen i Islamsk Råd tenkte da de bestemte seg for å ansette en kvinne med Niqab?

Mehtab Afsar sier at det som er viktig er hva du har i hodet ditt, ikke på hodet ditt. Vel, Mehtab, da har du ikke forstått mye av hvor sammensatt og komplisert menneskets samspill med hverandre er. For vi er alltid i relasjoner som mennesker. Vi må forholde oss til hverandre konstant. Hva du har på deg forteller bevisst og ubevisst om hva du har av verdier, prioriteringer, holdninger. Niqab signaliserer tydelig hvor Kvinnen hører hjemme og hvilken plass hun skal ha. Niqab betyr intetgjøring av Kvinnen.

La meg nå tolke hva slags kommunikasjon som ligger bak denne gesten, og det er ikke sikkert at ledelsen i Islamsk Råd har tenkt på dette en gang:

  1. Islamsk Råd provoserer nå med å ansette en kvinne med Niqab. Underteksten er: Se storsamfunnet, vi gjør det vi vil, vi har religionsfrihet, vi har ytringsfrihet, vi bruker den. Dette er indirekte en maktdemonstrasjon.
  2. Islamsk Råd gir ammunisjon for ytterligere hat og fordømmelse mot muslimer i Norge. På denne måten skaper de enda mer splitting og avstand.
  3. Islamsk Råd forteller at storsamfunnet må tilpasse seg enkelte muslimer, det spiller ingen rolle hvor absurd deres tolkning av islam er. Norge må venne seg til dette, slik blir det. 
  4. Islamsk Råd forsøker å sette seg selv i en vinn-vinn situasjon: Fortsetter Leyla Hasic, så er det beviset på at kvinner med Niqab fungerer i arbeidslivet. Blir hun avsatt på grunn av massive protester, beviser dette at storsamfunnet er intolerant mot muslimer.
  5. Islamsk Råd signaliserer at det nå er greit med Niqab. Andre kan følge etter. Når kommunikasjonsansvarlige kan fungere med Niqab, kan hvem som helst. Vi kan ha leger, psykologer, sykepleiere og politi også i Niqab. Det er jo det de har i hodet som er viktigst, ikke sant?

Meld dere ut av islamsk råd

Jeg har en oppfordring til muslimer i Norge: Meld dere ut av Islamsk Råd i protest. Nå har dere mulighet til å vise tydelig til Norge at dere ikke kan ha en slik organisasjon som representerer dere.  Grip muligheten nå.

hits