Hvem har lov til å ha kritiske meninger om islam?

Et av motargumentene undertegnede får i diskusjonen rundt islam, er: Hvem er du som skal komme med kritikk mot islam? Eller: de som kritiserer islam har ikke peiling på islam.

Jeg har over lengre tid lurt på hvem det er som egentlig har rett til å uttale seg om islam; det være seg positivt eller negativt.

Hvem har greie på islam?

Åpenbart trenger man ikke å være imam for å kunne uttale seg om islam. Imamene er ganske forskjellige fra hverandre, noen er kloke, andre har svært absurde idéer og tolkninger om islam. Noen av de er til og med radikaliserte og oppfordrer til vold. For eksempel er lederen av terrororganisasjonen IS utdannet teolog og har doktorgrad i Islam. Og han anser seg selv som den store lederen for alle muslimer og mener at han har forstått islam riktig. Jeg påstår at enhver muslim, uten teologisk utdanning, er pliktet til å tenke og reflektere over sin religion, også med et kritisk blikk.

Alle typer overbevisninger fører til en kognitiv lukkethet. Man lukker for impulser, idéer og tanker som strider mot egne overbevisninger. I tillegg, hvis man har investert følelser i sine overbevisninger, blir man krenket og såret når noe kritisk treffer det man tror på. Enhver muslim burde se inn i seg selv og spørre: Hvorfor tror jeg på det jeg tror på? Hvor kom denne troen fra? Hvorfor tenker jeg at det som jeg tror på er sant? Hvorfor har andre kommet til andre konklusjoner? Hvorfor reagerer andre på min tro? Hadde jeg hatt den samme troen om jeg var født i et land med en annen religion? Kan jeg ha tatt feil?

Poenget mitt er at det å reflektere over egen tro er ikke det samme å dyrke sin egen tolkning og tro på islam. Det er to helt forskjellige prosesser. Det ene, å reflektere over sin tro, er fremadrettet. Det andre, å dyrke sin egen tro, er imot utvikling.

Islam eies ikke av imamer eller teologer. Den som har vokst opp i en muslimsk kultur, har vokst opp i en kultur preget av islam og identifiserer seg med muslimer, og har ikke bare lov, men plikt til å tenke og mene noe om islam.  

Kan ikke-muslimer mene noe om islam?

Det er også noen som mener at de som ikke er muslimer har ikke rett til å uttale seg om islam, de har i hvert fall ikke peiling. Det er interessant at ikke-muslimer avskrives så kontant når det gjelder dette temaet, fordi, på den annen side; muslimer nøler ikke ett sekund med å omfavne den teknologiske utviklingen fra Vesten (som hovedsakelig er skapt av ikke-muslimer). Muslimer bruker mobiltelefon, internett, Facebook, bil og datamaskin. De tar fly til Mekka for Hajj. De bruker Youtube for å spre sitt budskap.

Så, hvis man omfavner vestlig teknologi skapt av ikke-muslimer, hvorfor kan man ikke da slippe ikke-muslimsk opplysningsfilosofi inn i sin idéverden? Hvorfor skal man ikke la tenkningen til Descartes, Hobbes, Spinoza, Locke, Hume og Voltaire slippe til i islamdebatten? Jeg vil heller si at ikke-muslimer, som på en eller annen måte blir daglig påvirket av islam og muslimer, har plikt til å blande seg inn i diskusjonen om islam, og muslimer burde omfavne deres tenkning, også når den er kritisk.

Kritisk tenkning er vondt, men nødvendig

Den troen som ikke blir utsatt for kritikk, er dømt til stagnasjon. Mange reflekterer ikke over sin tro, andre tror at de reflekterer over den, men de bare dyrker det de har lært av sine foreldre og andre autorative figurer. Kritisk tenkning som kommer fra utenforstående kan være sårende, men den kan også være selve kimen til videre utvikling.

Tragedien som har rammet muslimer

Til minne om Mashal Khan

Den pakistanske universitetsstudenten Mashal Khan, ble lynsjet til døde den 14.04.17 av flere medstudenter som anklaget ham for blasfemi.

Drapet på Mashal Khan vitner om en tragedie som har rammet muslimer på flere hold.

Drapet ble ikke begått av radikaliserte muslimer, IS eller Al-Qaida terrorister. De som har blod på hendene tilhører eliten, de intellektuelle, den akademiske gruppen, de som i statistikken blir kalt for såkalte «mainstream» muslimer. Dette er kanskje den største tragedien som har rammet muslimer; at flere og flere som hverken tilhører terroristorganisasjoner eller er radikaliserte utad, blir hjernevasket av konservative og regressive retninger innenfor islam, og således istand til å utføre groteske ugjerninger som denne.



Sekulære fanatikere?

De som bruker begrepet «sekulære fanatikere» i dagens debatt, burde gå inn i seg selv og tenke på nytt. Jeg spør dere som bruker begrepet «sekulær fanatiker»: Hvor mange ex-muslimer eller sekulære muslimer har lynsjet muslimer på åpen gate? Kronargumentet for å bruke stempelet «sekulær fanatiker» er at det finnes stater med såkalte sekulære diktaturer som undertrykker sine borgere, spesielt de med en eller annen religiøs tilhørighet. Svaret mitt er at her har man misforstått og likestilt sekularisme med ateisme. Å være sekulær betyr ikke at man er ateist. Sekularisme handler om atskillelse av stat og religion, demokrati, likestilling og frihet til å praktisere sin tro. Derfor, et diktatur som er ateistisk er ikke sekulært.

En ting er at diktaturer og regimer undertrykker sine befolkninger, men drapet på Mashal Khan varsler om en stor intellektuell og moralsk dekadens, mangel på humanisme og ytringsfrihet og ekstreme holdninger blant muslimer som ikke er blitt vervet av radikale organisasjoner, og som er en del av det store flertallet av muslimer. Dette er en stor tragedie for muslimer, men også for verden, der islam er den mest voksende religionen.

På veggen i rommet til Mashal Khan hang bilder av Karl Marx og Che Guevara. Dette er et bittert vitnesbyrd om tragedien som har rammet venstresiden i Europa. I de fleste land som domineres av islam, er sosialister de som står i fronten og kjemper mot konservative og regressive religiøse krefter. I Europa har dessverre en del sosialister ironisk nok vært støttespillere til disse kreftene. Jeg sier til dere sosialister, tiden er kommet for å våkne opp og innse at religionskritikk betyr ikke rasisme.
 

Hvor er protestene?

Jeg ser med en stor fortvilelse på den stillheten og likegyldigheten som muslimer, muslimske organisasjoner og moskéer har vist overfor dette drapet (og mange andre drap på ateister, sekulære eller såkalt frafalne muslimer). Derimot var det god mobilisering den 6. mars i fjor, da en gruppe norsk-pakistanere demonstrerte foran den pakistanske ambassaden i Oslo til støtte for Mumtaz Qadri, som drepte guvernøren Salman Taseer som ville lette på blasfemilovene i Pakistan. Imamen i Norges største moské, Nehmat Ali Shah, som holdt tale ved arrangementet, reiste til og med ned til Pakistan for å delta i en minnemarkering for Qadri (som ble dømt til døden og henrettet).

Når det tegnes en karikatur eller lages et bilde av profeten, så skriker vi muslimer høyt i krenkelse og av sårede følelser. Vi føler oss mobbet, demonstrerer og lager opptøyer i Europa og verden. Vi roper høyt om ytringsfrihet og retten til å bruke hijab. Da er vi flinke til å kreve vår rett til å kunne tro på det vi vil. Men, hvor er demonstrasjonene, protesttogene og støtteerklæringene når sekulære, ateister eller ex-muslimer blir undertrykt, arrestert, mishandlet og drept? Jeg spør: Hvor er deres støtte?

Den meningsløse «godhet»

Skjermdump fra Aftenposten

Linn Nikkerud skriver i sin kronikk i Aftenposten at det bør være rom for å kle seg i Niqab i Norge.

I første delen av sin kronikk konfronterer Nikkerud, helt riktig, usaklige og fiendtlige ytringer mot muslimske kvinner. Slike ytringer er etter min mening skadelig for å kunne føre en saklig diskusjon om vanskelige temaer som berører oss i Norge.

Jeg vil minne Nikkerud om en ting: vi, som har hatt en kritisk røst mot Niqab, har også fått gjennomgå en god del hetsing, nedlatende ytringer og uthenging.

Når jeg leser Nikkeruds kronikk tenker jeg at hun er et godt og engasjert menneske med et stort hjerte. Hun skriver at hennes kamp handler hovedsakelig om menneskets selvbestemmelsesrett og om at alle samfunnets borgere skal vurderes etter de samme prinsippene i et fritt demokrati.

Selvet er alltid i relasjon

Jeg ser aldri på Selvet som en isolert enhet, atskilt fra andre Selv. For meg er Selvet alltid i relasjon og må forholde seg til andre. Det finnes ingen Selv uten at det er knyttet til mange andre Selv.

Hvis man godtar denne definisjonen av Selvet, vil man fort se at handlingene en gjør vil påvirke andre. Man vil også finne ut at mine valg bærer et ansvar med seg. I det man velger noe, velger man mange andre ting bort. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg at det er stor forskjell mellom kvinnen i et Sharia-styrt land som er blitt tvunget inn i Niqaben og utslettet, og en kvinne som velger, som et fritt menneske, å utslette seg selv på denne måten.

Kvinnen som bevisst tar på seg Niqab i Norge er intet offer, men et fritt menneske som velger bort en fullverdig kommunikasjon med sine medborgere. Hun ekskluderer andre fra en meningsfylt relasjon. Nikkerud advarer Norge mot diskriminering og etterlyser dialog og åpenhet. Her blir igjen de som står utenfor Niqaben skyldige og den som har valgt å skjule seg bak Niqab frigjort for ansvar.

En hån mot menn

For meg virker det slik at det foreligger en konkurranse om å erklære seg som offer i islamdebatten. Så la meg for første gang ta offerkappen på meg og snakke på vegne av en del menn som er krenket.

Niqab er nemlig ikke bare et kvinnediskriminerende plagg, men uttrykker også en nedlatende holdning mot menn. Hva tenker man om menn her? At vi er noen villdyr, seksuelt fikserte og perverse skapninger som ikke har styring på våre lyster? At vi ikke er i stand til å forholde oss på en anstendig måte til kvinner i samfunnet? Jeg synes dette er en fornærmelse mot menn.

Niqab ødelegger mest av alt for muslimene selv

Det å se på nordmenn som fiendtlige mot islam er blitt den dominerende diskursen. Det er blitt «opplest og vedtatt» at muslimer blir systematisk diskriminert og ses ned på i Norge. Men det er nå på tide å snakke også om de enkelte muslimer som ødelegger for muslimene selv. Leseren må ikke bli sjokkert over denne påstanden. Hvem drepes mest av muslimske terrorister? Muslimer. Hvem diskriminerer mest muslimer med en forskjellig tolkning av islam? Muslimer. Det er på tide å stille spørsmål ved hvor mye ansvar enkelte muslimer har for det dårlige omdømmet muslimene har fått i Norge de siste årene.  Å kle seg i Niqab, er en type atferd av enkelte muslimer, som ødelegger først og fremst for muslimene selv.

Den meningsløse «godhet»

Det er en misforståelse at den som tolererer «alt», har rom for «alt» og respekterer «alle» type holdninger og atferd er «den gode». Jeg påstår at av og til er det nødvendig å konfrontere en handling som er destruktiv. Dette gjør vi i hverdagen. Når vi ser en venn er i ferd med å ødelegge sitt liv, prøver vi å stoppe henne. Å respektere hennes selvdestruktive handlinger gjør oss ikke gode. Når Nikkerud ber om enda mer raushet overfor Niqab-bruk, blir dette en godhet som er meningsløs, fordi det hun støtter, i frihetens navn, er absurd, selvutslettende og diskriminerende.

Nikkerud, med sitt store hjerte, ser bort fra den bitre virkeligheten; at Niqab har ingen funksjonalitet i et moderne samfunn. Fra et evolusjonistisk perspektiv er den dømt til å mislykkes. Kan en kvinne med Niqab fungere som sykepleier, barnehageassistent, lærer, advokat, politi, personlig trener, psykolog? Hvis Nikkerud er ærlig med seg selv, vet hun hva svaret er.

Jeg er ikke fiendtlig innstilt mot kvinnen som frivillig velger Niqab. Tvert imot, jeg er god mot henne, fordi jeg ikke ser på henne som et offer, men et tenkende menneske som har ansvar for sine handlinger.

Jeg er god mot henne fordi jeg utfordrer hennes selvdestruktive valg og handlinger med min stemme.

Niqab - symbol på fremskritt for den muslimske kvinnen?

Portrait of a woman looking through blue face veil
Licensed from: moodboard / yayimages.com

Den norsk-pakistanske høyrepolitikeren Afshan Rafiq støtter Islamsk Råds ansettelse av kvinnen med Niqab og kaller dette for et fremskritt og en modig handling i et intervju med VG 30.03.17. Hvis vi skal følge hennes logikk, så betyr det at ansettelse av kvinner med dette plagget er et bidrag i kampen for kvinnefrigjøring.

La meg først si dette: For meg virker det som en tragikomedie at jeg, en muslimsk innvandrer fra Iran, i år 2017 skal skrive en blogg for å argumentere mot bruk av Niqab. Hvis noen hadde reist med en tidsmaskin til meg på 90-tallet og hadde sagt at det er akkurat det jeg skal bruke tiden min på i 2017, ville jeg ledd av ham. Men nå roser en kvinnelig politiker fra Høyre ansettelsen av en kvinne med Niqab i en stilling som skal bidra til brobygging mellom muslimer og storsamfunnet og anser det som et fremskritt. Og det triste er at hun ikke er alene her. Siden dette er ett av kronargumentene som brukes til støtte for ansettelse av en kvinne med Niqab, vil jeg gjerne avklare en viktig misforståelse for dere her.

Kvinnen i en Islamsk stat lever i en helt annen virkelighet enn Kvinnen i Norge

De som argumenterer for den enkelte kvinnes ve og vel i denne saken sier følgende: Det er fint for en kvinne å komme seg i arbeid og ut i samfunnet uansett. For henne er dette et skritt fremover.

Denne logikken er tatt ut av sin sammenheng i Norge. Hvis vi levde i en Taliban eller IS-styrt verden der kvinnen var tvunget til full tildekning, ikke hadde lov til å være ute, gå på skole eller være i arbeid, ville denne logikken stemme. Slike stater jobber systematisk for å utslette Kvinnen og hennes identitet. Ja, i slike stater er det fint at denne kvinnen bringes ut av isolasjonen og til en arbeidsplass. Jeg ville absolutt støtte hennes søknad om arbeid. Egentlig sier hennes jobbsøknad masse om mentaliteten til henne som bor i en stat som tvinger henne til full tildekning og begrenser hennes livsutfoldelse. Hennes jobbsøknad er et rop om hjelp, et forsøk på å komme seg ut av et fengsel og en frihetskamp. Ja, denne kvinnen, om hun befinner seg i Afghanistan, Syria eller Saudi Arabia, må støttes.

Heldigvis bor vi i Norge. Et land som har kommet mye lengre enn mange andre land i verden når det gjelder likestilling mellom menn og kvinner. Vi lever i et land der likestillingen forsvares med lovverk og diverse politiske tiltak. Situasjonen til Kvinnen i Norge er ikke den samme som i en Talibanstat eller Islamsk Stat. Kvinnen som tar på seg Niqab i Norge, av fri vilje, har valgt en ekstrem ideologi som er diskriminerende, både mot kvinner og menn. Hun har bevisst tildekket seg på en grotesk måte, uten å ta hensyn til sine medborgere. I et moderne og demokratisk samfunn med så mye individuell frihet, har vi enda større ansvar for valgene vi tar. Et slikt valg har ikke bare konsekvenser for den enkelte som tar valget, men også for de øvrige borgere i samfunnet.

Jeg vil si at bruk av Niqab er hensynsløst og egoistisk. En kvinne som velger å ta på seg Niqab i Norge tar ikke hensyn til sine medborgere som har krav og rett på å vite hvem det er de skal forholde seg til. Hun tar ikke hensyn til sine barn som blir utsatt for et psykisk ubehag når de går ut sammen med sin mor. Hun tar ikke hensyn til samfunnets behov for sikkerhet i en tid med fare for terror. Hun tar ikke hensyn til hvordan denne handlingen bidrar til skepsis og stigmatisering av den øvrige befolkning med muslimsk bakgrunn. Denne listen kunne vært lengre men jeg stopper her.

Tusen skritt tilbake i likestillingskampen for kvinner
De som gjerne vil se det positive i ansettelsen av Niqabkledde kvinner, må se på konteksten. Vi lever ikke i Saudi Arabia eller Afghanistan, vi lever i Norge. Denne Niqabkledde kvinnens ansettelse handler ikke om et rop om hjelp eller et ønske om frihet. Det er heller en maktdemonstrasjon, en understreking av at her har min ideologi kommet for å bli. Det er et hint til alle muslimske kvinner om at det er slik en anstendig kvinne skal være kledd. Det er et hint til alle politikere og arbeidsgivere om at hvis dere ikke ansetter meg så er dette diskriminering. Det er en appell om å akseptere degradering av Kvinnen i samfunnets kollektive psykologi. Det er en eksternalisering av skyldfølelse for storsamfunnet (ansetter ikke dere meg er dere islamofobe og rasister). Det er til syvende og sist et bevisst valg om å ta tusen skritt tilbake i likestillingskampen for kvinner.

De tilpasser seg, hvis endringene skjer i rolig tempo



Det var en fin maidag på 90-tallet, da jeg og flere medisinerstudenter satt sammen i en undervisningsgruppe på det gamle Rikshospitalet. Vår lærer, som var en eldre overlege i patologi, underviste oss om kroppens tilpasningsevner under ekstreme forhold. Så sa han dette: «Det gjelder ikke bare kroppen, men samfunnet også. Samfunnet tilpasser seg ekstreme forhold, hvis man bare introduserer fenomener i et rolig tempo og gradvis, blir folk med på det meste. Da kan det mest absurde fenomen selges til samfunnet.»

Niqab og Islamsk Råd

Niqab er et slikt absurd fenomen som nå introduseres til samfunnet fra Islamsk Råd. Hele plagget strider mot de mest fundamentale prinsipper som gjelder et moderne samfunn. Islamsk Råd har nå ansatt Leyla Hasic for å drive kommunikasjonsarbeid og brobygging mot storsamfunnet.

Kommunikasjonsarbeid? Dette er så absurd at man kunne lure på om det hele var en aprilspøk hvis nyheten hadde kommet den 1. april. Hele kommunikasjonen baserer seg på et dynamisk samspill mellom to mennesker som er i stand til å «lese og tolke» hverandre. Ansiktsuttrykket er en viktig del av kommunikasjon. Ansiktsuttrykket kommer før det språklige er på plass hos Mennesket og vil alltid være med på å komplimentere den språklige kommunikasjonen. En person med tilsløret ansikt, nekter motparten en viktig del av kommunikasjonen.

Brobygger? Islamsk Råd har nå gjort ytterligere skade for muslimer i Norge ved å legitimere en absurd, arkaisk og kvinnediskriminerende atferd. Islamsk Råd skaper enda mer splittelse og avstand mellom norske muslimer og resten av samfunnet. Majoriteten sitter nå og lurer på (med god grunn) hva det er Islamsk Råd vil oppnå med denne gesten og hva slags holdninger og verdier muslimene egentlig har? Jeg synes synd på alle de sekulære og moderne muslimer som blir ofre for slike regressive handlinger.

Hvilken retning skal den muslimske kvinnen gå mot?

Hvis det vi ser nå er en utvikling som er tenkt for den muslimske kvinnen, hva blir det neste? Hvorfor skal ikke vi ta vekk hennes stemme også med det samme? Skal kvinner kommunisere gjennom en datamaskin etter hvert, slik at stemmen ikke høres? Jeg sitter virkelig og lurer på hva det var ledelsen i Islamsk Råd tenkte da de bestemte seg for å ansette en kvinne med Niqab?

Mehtab Afsar sier at det som er viktig er hva du har i hodet ditt, ikke på hodet ditt. Vel, Mehtab, da har du ikke forstått mye av hvor sammensatt og komplisert menneskets samspill med hverandre er. For vi er alltid i relasjoner som mennesker. Vi må forholde oss til hverandre konstant. Hva du har på deg forteller bevisst og ubevisst om hva du har av verdier, prioriteringer, holdninger. Niqab signaliserer tydelig hvor Kvinnen hører hjemme og hvilken plass hun skal ha. Niqab betyr intetgjøring av Kvinnen.

La meg nå tolke hva slags kommunikasjon som ligger bak denne gesten, og det er ikke sikkert at ledelsen i Islamsk Råd har tenkt på dette en gang:

  1. Islamsk Råd provoserer nå med å ansette en kvinne med Niqab. Underteksten er: Se storsamfunnet, vi gjør det vi vil, vi har religionsfrihet, vi har ytringsfrihet, vi bruker den. Dette er indirekte en maktdemonstrasjon.
  2. Islamsk Råd gir ammunisjon for ytterligere hat og fordømmelse mot muslimer i Norge. På denne måten skaper de enda mer splitting og avstand.
  3. Islamsk Råd forteller at storsamfunnet må tilpasse seg enkelte muslimer, det spiller ingen rolle hvor absurd deres tolkning av islam er. Norge må venne seg til dette, slik blir det. 
  4. Islamsk Råd forsøker å sette seg selv i en vinn-vinn situasjon: Fortsetter Leyla Hasic, så er det beviset på at kvinner med Niqab fungerer i arbeidslivet. Blir hun avsatt på grunn av massive protester, beviser dette at storsamfunnet er intolerant mot muslimer.
  5. Islamsk Råd signaliserer at det nå er greit med Niqab. Andre kan følge etter. Når kommunikasjonsansvarlige kan fungere med Niqab, kan hvem som helst. Vi kan ha leger, psykologer, sykepleiere og politi også i Niqab. Det er jo det de har i hodet som er viktigst, ikke sant?

Meld dere ut av islamsk råd

Jeg har en oppfordring til muslimer i Norge: Meld dere ut av Islamsk Råd i protest. Nå har dere mulighet til å vise tydelig til Norge at dere ikke kan ha en slik organisasjon som representerer dere.  Grip muligheten nå.

Den psykologiske guden

Mens tilhengere av de tre største monoteistiske religioner snakker om at det finnes bare en Gud, hevder jeg at det finnes milliarder av psykologiske guder, ja antall guder som finnes er lik antall mennesker som tror på sine guder. Spørsmålet om Gud har vært med oss mennesker i tusenvis av år. Debatten om Guds eksistens eller ikke-eksistens pågår fortsatt, til tross for betydelig vitenskapelig fremgang. I dette innlegget går jeg ikke inn i denne diskusjonen, men henvender meg til de som tror på en Gud. Om du er ateist så er denne kronikken fortsatt relevant fordi du kan forstå bedre den religiøse prosessen hos den troende, fra et psykologisk perspektiv. Det er ingen tvil om at mye smerter og urett er blitt påført menneskeheten i navn av Gud og religioner. De som forsvarer religionen sin forteller ofte at disse handlingene har ikke noe med deres religion å gjøre, men skyldes menneskelig svikt. Jeg påstår at et stort problem blant de troende er at de blander Gud med gudsbilde i seg (den psykologiske guden). De som tror på Gud tar det ofte for gitt at det de tror på er Gud, men jeg stiller meg tvilende til dette. Om Gud finnes er en ting, men det finnes alltid et psykologisk aspekt ved guden, som jeg kaller for gudsbildet. Den troende blander ofte disse to sammen og tar det for gitt at det han tror på er Gud.

Hva er gudsbildet?
Gudsbildet referer til representasjonen av Gud som befinner seg i psyken. Så en ting er å snakke om guden «der ute i verden», men en annen ting er hvordan denne «guden der ute» (hvis den finnes), er blitt innlemmet i min psyke og min personlighet. Disse er relevante spørsmål som de troende sjelden spør seg; Hvordan er mitt gudsbilde? Hva slags kvalitet har det? Hvordan utviklet dette gudsbildet seg i meg? Hva slags funksjon har dette gudsbildet for meg? Hvordan påvirker mitt gudsbilde mine holdninger til medmennesker?

Hvorfor er det viktig å være klar over denne differansen?
Gudsbildet er alltid blandet med mine personlige, kontekstuelle og kulturelle opplevelser. Mitt gudsbilde er preget av mine opplevelser av viktige omsorgspersoner eller rollemodeller jeg har hatt i livet mitt, spesielt i barndommen. Det er også preget av den autoritative definisjonen av «Gud, det guddommelige og det hellige» som finnes i den sosiale kretsen jeg lever i. De kulturelle påbud, forbud, holdninger og tradisjoner legger seg inn i gudsbildet. Sist, men ikke minst, er gudsbildet rikelig investert med emosjoner, men mye mindre med kritiske refleksjoner. Konservative eller reaksjonære religiøse personer har ofte forvekslet Gud med gudsbildet (egen oppfattelse av Gud). De sitter med et gudsbilde som er streng, dogmatisk, dømmende og autoritær og de tror at dette er guden deres. De tror at denne guden krever fra dem en rekke ritualer og religiøs atferd uten å reflektere over dette kravet. De har mye emosjoner, men lite refleksjoner. De spør seg aldri om hvordan Gud er blitt til en psykologisk funksjon hos dem og hvilke faktorer som påvirket denne prosessen. De tar det for gitt at det de tror på er Gud. Det at deres gudsbilde er så tett sittende i deres personlighet gjør dem blinde. De klarer ikke å se på dette objektivt, fordi gudsbildet de har er blitt en del av deres subjekt. De blir krenket hvis noen kritiserer deres tro fordi denne kritikken oppleves som en kritikk av dem selv.

Det forvrengte gudsbildet
Mitt forvrengte gudsbilde kan ødelegge både for meg og for de som er rundt meg, inkludert samfunnet jeg lever i. Hvis mitt gudsbilde er straffende, diskriminerende mot andre som ikke deler min tro, krever underkastelse og er dømmende, så betyr det egentlig at jeg er dømmende, straffende og diskriminerende. Disse egenskapene er en del av min personlighet, men jeg tror at det er Gud som er slik. En slik forvirring mellom Gud og gudsbilde kan da skade mine barn i oppdragelsen, men også skade samfunnet. Er det ikke dette vi ser blant religiøse ekstremister? De er dømmende, i verste fall straffende og klart diskriminerende, men de gjør dette i Guds navn. De er ikke klar over at det ikke er Gud som er slik, men det er deres gudsbilde som er det. Det forvrengte gudsbildet kan også forklare hvorfor enkelte mennesker repeterer en del meningsløse religiøse skikker, som i verste fall vil hindre integreringen av dem og deres nærmeste i samfunnet. Mange som repeterer disse tradisjonene krever at andre (som for eksempel deres barn) gjør det samme. De kan også kreve at samfunnet skal tilpasse seg deres indre gudsbilde eller den atferden som de knytter til sitt eget gudsbilde. Disse reaksjonære og konservative kreftene kan argumentere febrilsk for religionsfrihet og sin rett til å praktisere den atferden de tror er pålagt eller anbefalt. Sjelden reflekterer de over differansen mellom Gud og gudsbilde.

Myten om den stakkars innvandreren

Rettssosiolog Nesteren Hasani skriver i Aftenposten den 14.03.17: «Mangel på muligheter fører til at folk faller ut av samfunnet og ikke integreres.» Hasani refererer til innvandrernes økonomiske begrensninger som tvinger dem til å bosette seg i billigere bydeler. Hasanis medisin for bedre integrering er kort oppsummert sosioøkonomiske tiltak som skal løfte innvandreren ut av den sosiale underklassen. Hun avslutter med å skrive: «Byrden for integrering kan ikke utelukkende bli lagt på innvandrere. Majoritetsbefolkningen må strekke ut en hånd til minoritetene og inkludere dem i fellesskapet».

Uheldig fremstilling av innvandrere
Jeg kaller Hasanis tilnærming for den «klassiske». Jeg er ikke uenig i det at innvandreren skal hjelpes opp i sin sosiale status. Jeg mener at sosioøkonomiske tiltak mot fattigdom er viktig, men ikke nok for å fremme integreringen. Jeg vil også legge til at ensidig fokus på sosioøkonomiske tiltak kan være integreringshemmende. Ved å fremstille innvandrere som en gruppe som er svake og i konstant behov for særtiltak fra samfunnet, styrker man myten om innvandreren som offer og svak, og ikke som en jevnbyrdig borger som kan bidra på lik linje med andre.

Dette vil slå tilbake på innvandrere selv, ved å for eksempel styrke en uheldig passivisering hos dem idet de går inn i den forventede rollen. Det er et faktum at mange sliter med å få endene til å møtes, for å oppnå mål man setter seg i livet kreves personlig innsats, dette gjelder også etniske nordmenn. Å dele ut penger vil ikke føre til økt integrering, ei heller stimulere evnen til selvforsørgelse. Personlig kjenner jeg mange innvandrere som ønsker å bli utfordret, vise hva de duger til, og de ser på denne type snillisme som nedlatende og stigmatiserende (selv om at hensiktene er gode).

Poenget er at innvandrergruppen er heterogen. Mange, selv med traumebakgrunn, har ressurser, noe man aldri må glemme. Det er på ressursene fokuset bør ligge, mulighetene, potensialet. Det er dette som må heies fram. Tilnærmingen til innvandrere må være en kombinasjon av støtte og bistand hvis det trengs, kombinert med tiltak som fremmer autonomi og utvikling av reell arbeidskompetanse, med økonomisk selvstendighet som mål. Og, det skal lønne seg å arbeide.

Majoriteten skal strekke ut en hånd, men innvandreren må også gjøre det
Jeg lurer på dette: Når Hasani skriver at majoritetsbefolkningen må strekke ut en hånd til innvandrere; mener hun at dette ikke er tilfelle? Jeg lurer på om vi glemmer av og til at innvandrere i Norge har det bedre enn innvandrere de fleste andre steder i verden. Nevn det landet der innvandrere har bedre goder og flere rettigheter enn i Norge? Er det galt av og til å minne oss om alt det som er bra med Norge?

På samme måte som noen nordmenn har fordommer mot innvandrere, har noen innvandrere også fordommer mot nordmenn. En del innvandrere dømmer nordmenn for å være kalde, lite kultiverte eller moralsk dekadente. Noen med innvandrerbakgrunn nekter sine barn å delta i bursdagsselskap og enkelte skoleaktiviteter. Vi vet at noen jenter med innvandrerbakgrunn ikke får delta i svømming. Vi vet også at en del barn med innvandrerbakgrunn passes ekstra godt på, slik at de ikke blir «for norske», som blir sett på som noe negativt. For noen foreldre med innvandrerbakgrunn er det helt utenkelig at deres barn finner seg en norsk kjæreste eller gifter seg med en norskfødt mann eller kvinne.

Hvis en nordmann hadde slike holdninger om innvandrere, ville vi unisont kalle det for rasisme, men når en med innvandrerbakgrunn har det, kaller vi det for «kulturforskjell». Dessverre har slike holdninger fått lov til å etablere seg og har stilltiende blitt akseptert og normalisert. Slike holdninger er anti-integrerende. Det hjelper lite å strekke ut en hånd, hvis den som er på mottakersiden står med ryggen til og hendene i lomma.

Vi må kvitte oss med stakkars-stempelet og stimulere innvandrere til å strekke ut en hånd til nordmenn også.

En analyse av Walid al-Kubaisi's syn på Hijab og et svar til Linda Noor

Walid al-Kubaisi skrev en blogg med tittel "Eit vitnemål mot hijab" den 23.02.17 som fikk Linda Noor til å skrive et svar den 25.02.17.

En analyse av Walid al-Kubaisi's syn på Hijab

Walid er klar i sin tale når det gjelder kvinnen som bruker hijab når han skriver; «Eg meiner det same som statsministeren. Det er viktig å visa toleranse for menneske». Han stopper likevel ikke der og skriver; «Men eg meiner samstundes at vi har ei moralsk plikt til å kritisera bruken av hijab.» 

Spørsmålet er: Hvorfor mener Walid at man har en moralsk plikt til å kritisere bruken av hijab? Walid har ikke alltid vært så kritisk mot bruk av Hijab. Han forsvarte retten til å bruke hijab i boken «Rasisme forklart for barn» i 2001. Så hva har skjedd?

Walid har nemlig et analytisk blikk på saken, som mange i denne debatten mangler. Walid ser ikke bare hijaben, men de nye signalene den sender ut. Walid ser at en konservativ og regressiv strømning blant muslimer har begynt å røre på seg i de siste årene. Noen vil hevde at denne konservative bevegelsen er en naturlig reaksjon på den geopolitiske situasjonen i verden. Jeg hevder at denne reaksjonen er ikke naturlig, men regressiv og særdeles skadelig. Denne konservative og regressive bevegelsen, som Walid kaller for islamisme, livnærer seg av en drøm; At Islam og muslimer skal samles i en enhet (Ummah) og bli store igjen! Walid ser at denne bevegelsen har utnyttet den nåværende situasjonen. Muslimene er nå under hardt press fra flere kanter. Dette innrømmer jo konservative muslimer som Mohammad Usman Rana som kom med sitt berømte sitat: Islams hus brenner! På verdensbasis er det store konflikter internt om hva som egentlig er det riktige islam. De landene med flest muslimer sliter med fattigdom, korrupsjon, krig og terror. Radikalisering og terrorisme blir dessverre mer og mer et islamsk fenomen, og topper nå statistikken av terrorhandlinger globalt. Europas muslimer er under press også. Innvandringskritiske stemmer begynner å mobilisere seg og mange begynner å vise skepsis til muslimer som en gruppe som ikke har klart å tilpasse seg i Europa og Vesten. Hijab for meg og Walid, har endret seg fra å være en del av en tradisjon i den muslimske kulturen til et symbol på denne regressive bevegelsen blant muslimer.

Mener Walid at alle kvinner som bærer hijab er islamister? Overhodet ikke. Det finnes selvsagt en god del kvinner som ikke en gang vet om islamisme men som bruker hijab likevel. Det finnes mange kvinner som bruker hijab som en statement; se jeg vil gå mot strømmen! Det finnes mange kvinner som bruker hijab fordi de vil gjerne komme nærmere sin gud. Men dette endrer ikke på saken: Hijab er blitt et symbol for regressiv og konservativ islam nå, selv om at en del av de kvinner som bruker den og menn som støtter den ikke er regressive og konservative selv. Walid snakker ikke om forbud mot hijab i det offentlige rom. Han vil gjøre alle bevisste på hijabens nye signaler. Walid varsler om at man er selvsagt fri til å støtte hijab, men vær klar over det at hijab har mange sider. Så hvis man ikke er fornøyd med budskapet fordi det er ubehagelig, ikke skyt budbringeren.

Svar til Linda Noor

Linda Noor liker ikke budskapet til Walid. Hun skriver: «al-Kubaisi hevder likefullt at det er kun islamistiske og fanatiske muslimer som velger hijab som en del av islam.» Dette er feil. Walid skriver ikke dette, men at Hijab er et signal på islamisme. Her misforstår Linda Noor og de som støtter hijab i navn av religionsfrihet noe viktig: Man kan bli med på å bruke et symbol, flagg eller merke uten å være klar over at det man markerer har flere sider ved seg. Var alle som støttet AKP i Norge ondskapsfulle terrorister? Overhodet ikke. Mange av dem var idealister og trodde at de kjemper for frihet og en bedre fremtid. Når de ble konfrontert med grusomme brudd på menneskerettighetene som ble begått av de kommunistiske regimene, var de fleste AKPer benektende, gikk i forsvar, bagatelliserte rapportene og kunne til og med si; «De som driver med dette har ikke forstått kommunismen».

Walid al- Kubaisi sier ikke at alle kvinner som bærer hijab er islamister, men han varsler om en uheldig signalisering av en regressiv bevegelse. Linda Noor kan selvsagt være uenig med Walid.

Så spør jeg Linda Noor: Hvis al-Kubaisi, som er opprinnelig fra Irak og har en muslimsk bakgrunn, ikke kan kritisere regressive krefter blant muslimer, hvem har lov til å gjøre det?

Har man lov å komme med noen som helst kritikk i denne tiden uten å bli hengt ut som islamofob eller høyreekstrem? Har vi, som har vokst opp i islam, har pustet islam, har lest koranen, har fastet, har gått i moské, har gått på koranskole, har bedt til Allah 5 ganger i døgnet, lov til å komme med kritikk?

Så kommer mitt siste spørsmål: Kan vi som har en kritisk stemme, en annerledes tankemåte, være med på å løfte opp muslimenes omdømme? Kan det være slik at for den som står utenfor og har hittil hatt et homogent bilde av muslimer og har derfor fordømt dem uforbeholdent blir bildet mer kompleks eller nyansert nå? Blir ikke det da vanskeligere å demonisere muslimer, når de som står utenfor ser at det finnes muslimer som bryr seg mer om sekularisme enn islam?

Jeg avslutter med å si at man kan argumentere for eller mot Walid, men i denne debatten kan man ikke argumentere uten Walid al-Kubaisi.


 

Det sekulære ansvar

Debatten om islam, innvandring, ytringsfrihet og integrering er i full sving i Norge. Jeg har full forståelse for at muslimer som gruppe opplever et ubehag med denne fokuseringen på deres tro, kultur og tradisjoner. Jeg ser at en del troende muslimer uttrykker negativisme, skepsis og i verste fall fiendtlighet mot de sekulære muslimer. Jeg har forståelse for dem, fordi en ting er å få kritikk utenfra, men en annen ting er å bli konfrontert med opprørske stemmer innenfra. Mange muslimer, inkludert undertegnede, er bekymret for fremtiden. Hvordan vil denne konflikten mellom Øst og Vest ende opp? Blir avstanden mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge større? Hvis ja, hva slags konsekvenser har dette for vårt samfunn?

Jeg omfavner konstruktiv religionskritikk
En intern uenighet mellom muslimer og en diskusjon om islam er et gode. De kloke muslimer, troende, tvilende eller ikke-troende/kulturelle, som også er sekulære, forstår godt verdien av en demokratisk debatt internt. De har skjønt for lengst at islam må bevege seg med tiden og i verden og at denne bevegelsen er avhengig av kritisk tenkning, reformasjon og utvikling av troen i en sekulær og humanistisk retning.

De kloke muslimer sitter i en vanskelig posisjon mellom de reaksjonære muslimer og de høyrepopulistiske krefter.  

På den ene siden ser de at en del reaksjonære muslimer ødelegger for en hel gruppe. Denne reaksjonære gruppen forsøker stadig å hindre videreutviklingen av den islamske teologien, er fiendtlig mot kritisk tenkning og reformasjon. De reaksjonære muslimer trenger ikke å være islamister (fremme politisk islam), men ofte uten å vite det fremmer de islamismen som egentlig er en fascistisk ideologi, like ille som andre fascistiske bevegelser.

På den andre siden er en høyrepopulistisk bølge og ideologi på fremmarsj i Vesten, noe de kloke muslimer ser på med bekymring. Høyrepopulister bruker gjerne regressive muslimer som nyttige idioter for å fremme sine egne saker. De regressive muslimer tror de kjemper for muslimenes rettigheter, men egentlig er deres praksis av islam en gavepakke for høyreekstremister. De reaksjonære muslimer er minst like skadelige for muslimer som de høyrepopulistiske krefter. I sitt angrep på muslimer bruker høyrepopulistiske krefter gjerne den reaksjonære praksisen av islam blant en del muslimer som det ultimate «beviset». Høyrepopulister drømmer om et «rent Europa» i fremtiden. De preker om frihet, demokrati og likestilling, men i praksis er de selv antisekulære.

Det sekulære ansvar
Det å praktisere sekularisme er ikke lett. Først og fremst fordi en skal tåle de tankene og ytringene man ikke er enig i. Man skal ha rom for mangfold av ytringer og tro. Religionsfrihet er en av grunnsteinene til sekularismen.

Sekularisme er ikke det samme som ateisme. Et sekulært samfunn er ikke et religionsfritt samfunn. I et sekulært samfunn har alle rett til å tro på det de vil. Det er en feiltakelse å tro at en troende muslim ikke kan være sekulær. Sekulære muslimer er ikke bare ateister eller agnostikere, men det finnes også praktiserende og troende muslimer som er sekulære. Jeg vil faktisk hevde at en sekulær muslim er en god muslim. En muslim som tenker konstant kritisk om sin religionspraksis, som stiller spørsmål ved sine sannheter, som beskytter menneskeverdet, som tenker likestilling, er en god muslim. Jeg vil hevde at disse dydene er viktigere enn slavisk lesning av koran eller moskébesøk.

Jeg er overbevist om at en sekulær muslim uten noe som helst problem kan leve i Norge og bidra til videreutvikling av landet. De sekulære muslimer, troende, tvilende og ikke-troende, må være tydelige om sekularismen. De må, uredd, beskytte ytringsfrihet, menneskeverd og demokrati. Her finnes det uenigheter internt, blant annet om hvor langt grensen går for praksis av sin egen religion i samfunnet. Undertegnede mener at man har rett til å tro på det man vil, men den fulle rettigheten gjelder ikke religionsutøvelsen. Jeg er blant de muslimene som sier religion skal være fullstendig privat og religionspraksis skal ikke krenke menneskeverdet eller hindre et annet menneskes frie utvikling. Jeg er også blant de muslimene som konfronterer islamismen og de som tjener denne fascistiske pesten som har rammet muslimer.

Jeg deler ikke drømmen om et muslimfritt Europa med høyrepopulister. Denne drømmen er egentlig et mareritt som aldri skal realiseres. Vi har nok historiske bevis på hva slike drømmer har brakt med seg i virkeligheten. Troende muslimer må gi mer rom for kritisk tenkning internt. Høyrepopulistiske tendenser må på den andre siden konfronteres med debatt. Vi som representerer de interne kritiske kreftene i det muslimske miljøet skal veie våre ord og ytringer med omhu og klokskap. Avstanden mellom en konstruktiv religionskritikk og generalisering av en hel gruppe er ikke så stor som man tror.  Høyrepopulistiske krefter inviterer oss stadig til en koalisjon mot «islam», som vi må avstå fra. Vi som nå i debatten delvis på en uheldig måte er stemplet som «islamkritikere» må kritisere med ansvar. Vi må også huske på at «islamrelaterte problemer» i verden er komplekse og skyldes ikke bare religionen islam. Vi må kritisere ukultur, religion, overtro, men aldri bli med på å generalisere en gruppe som på denne måten gjøres til syndebukk.

Den nye feminismen

«dere har mobbet muslimer som går med skjerf, dere støtter de som brenner koranen og tegner Mohammed karikaturen. vettu hva kjære, for meg har du ingen kvinnelig verdier. verdier kommer av respekt og respektere andres religion osv. om du går naken eller med skjerf er ditt problem. men når du snakker dritt om hijab og islam generelt så må du faen meg tåle og bli kalt prostutuert, for det er du i mine øyner.»(sic).

Dette var skrevet i kommentarfeltet til en av Nettavisens kvinnelige bloggere, Mina Bai, den 18.02.17. Mina Bai skrev i bloggen med tittelen «Vær så god bli krenket» om en del sinte menn med muslimsk bakgrunn som har sjikanert og trakassert henne over lang tid.

Mina, som selv er en sekulær og kulturell muslim, skriver blant annet i denne bloggen:

«Jeg er sliten av hets, trakassering, trusler, jeg har angst for å åpne mailboksen, jeg frykter enda en ekkel melding fra enda en falsk profil laget av en muslimsk mann. Alt fordi jeg skriver om muslimske kvinners rett til egen kropp og seksualitet.»

La meg understreke: Ikke alle muslimske menn undertrykker kvinner. Mange flotte menn med muslimsk bakgrunn har faktisk meldt seg på i kampen mot kjønnsdiskriminering. Likevel, finnes det en del menn som føler seg truet av disse kvinnelige stemmene.

Freedom
Licensed from: Fascinadora / yayimages.com

Angsten som blir projisert
Denne hetsingen, den uttalte aggressive holdningen og psykiske terroriseringen som vi ser her mot Mina Bai, representerer dessverre en del av virkeligheten til mange kvinner med muslimsk bakgrunn som forsøker å heve sin stemme og krever frihet og likestilling for alle kvinner.

Jeg påstår at denne angsten som Mina og andre opplever er egentlig en angst som disse sinte menn opplever selv, men som de ikke klarer å håndtere. Angst som ikke kan bearbeides internt, må eksternaliseres med full kraft, gjerne med hatefulle ytringer, psykisk og fysisk vold. Denne angsten projiseres ut på kvinnen som har begynt å protestere mot æreskulturen. Disse sinte menn har ikke brydd seg med vestlige feminister, som ikke har utgjort en nevneverdig trussel mot deres hegemoni, men nå er situasjonen annerledes. Det er DERES EGNE KVINNER som har begynt å bråke.

En ny feminisme
Kvinner som Mina Bai representerer en sjelden blomst. De representerer en ny feministisk bevegelse, som er sprunget ut av sin egen kulturelle og sosiale kontekst og har fått sin egen uttrykksform. De er inspirert av den feministiske bevegelsen i Vesten, men er ikke helt lik den heller. De leser gjerne «Det annet Kjønn» av Simone De Beauvoir, men de har også sine egne heltinner, som Forugh Farokhzad (feminist og poet fra Iran). Det som er likheten mellom dem og den vestlige feministiske bevegelsen, er at begge opponerer mot patriarkalsk dominans og krever likestilling med menn. Det som er forskjellen er at den feministiske bevegelsen fra den muslimske verden har en betydelig mer brutal kvinnekultur å kjempe imot. Muslimske kvinner har i tillegg en mye vanskeligere kamp og må kjempe på flere fronter, da en del av disse sinte menn gjemmer seg bak «offerrollen», tilhører «en minoritetsgruppe» og har brukt kulturrelativisme til sitt ytterste, for å bortforklare sin oppressive kultur og atferd. Disse sinte menn har to ansikt: et sint ansikt og et offeransikt.

Forvirring hos vestlige feminister
Hvordan skal de vestlige feministene ta imot sine nye medsøstre? Den vestlige feministen har i hovedsak sin bakgrunn fra venstresiden i politikken. Venstresiden har tradisjonelt beskyttet minoritetsgruppene og bekjempet herskerklassen. I kampen mot rasisme har venstresiden alltid vært trofast og kompromissløs. Venstreorienterte vestlige feminister opplever nå en forvirring, fordi man i større og større grad har begynt å ta opp problematiske forhold innenfor minoritetskulturer som venstresiden helst ville vært foruten. Disse kvinnelige uromakerne med muslimsk bakgrunn ble først observert som enkeltfenomener. Deres støy ble bortforklart med beroligende tilbakemeldinger som «Ja, det finnes vold i alle kulturer» eller «sånn var det også i Norge for 100 år siden».

Men nå begynner disse kvinnene å bli mange, man kan ikke lenger forklare dem som enkeltfenomener, og de klassiske bortforklaringene er gjennomskuet. Nå samler de seg, organisert i SeFF-nettverket (Sekulær Feministisk Front). Vi er vitne til fødselen av en ny feministisk bevegelse i Norge, der minoritetskvinner har tatt eierskap til sine egne kampsaker.

Feminisme er politisk uavhengig
Likestilling er et tegn på et samfunn som har videreutviklet seg. Dette er viktig å huske på: likestilling er et gode for samfunnet, ikke bare for kvinner, men også for deres sønner, brødre, fedre. For menn, for alle.

Feminisme er en bevegelse mot kjønnsapartheid og skal være politisk uavhengig. Vestlige feminister står ovenfor en historisk oppgave og må nå støtte sine medsøstre med muslimsk bakgrunn. Og dette er viktig: deres stemmer kan ikke ties i hjel, saken kan ikke ofres på grunn av politisk rivalisering. Sinte menn som forsøker å mobbe disse kvinnene til taushet vil på sin side gjemme seg bak offerrollen, rope: respekter min kultur! respekter min religion! Men, feminister må stå samlet om det standpunkt at kultur, tradisjon og religion kan aldri rettferdiggjøre diskriminering basert på kjønn. 

 

hits