Sosial kontroll og æreskultur (Del I)

Barnet blir alltid født inn i en sosial kontekst som består av hva foreldrene og storsamfunnet forventer av henne/han. Foreldrene har ansvaret for å oppdra barnet og samfunnet kommer med det kulturelle påfyllet. På en måte kan man si at menneskebarn blir født ufrie og kjemper en uendelig kamp om sin frihet livet ut.

Det finnes en konflikt som overhodet ikke trenger å være bevisst: på den ene siden handler vårt liv om friheten til ta våre egne valg og skape vår egen identitet. På den andre siden må vi forholde oss til den sosiale konstruksjonen med alle sine påbud og forbud, forventninger og idealer som ikke er våre. 

I visse kulturer er denne sosiale konstruksjonen ganske stram og konservativ. Individets frihet blir mindre respektert. Det kollektive konsensus er mer synlig og etableres ved regulering og et kollektivt samhold. Jeg kaller disse kulturene for «pre-moderne» og dessverre praktiseres en slik kultur av en del mennesker med bakgrunn fra muslimske land.  

Barnets posisjon i en pre-moderne kultur

En av de største skilnadene mellom en kultur preget av modernitet og en pre-moderne kultur, er barnets posisjon i disse kulturene. I et moderne samfunn blir barnet sett på som et individ under utvikling med egen integritet og egne rettigheter. En god oppdragelse i et moderne samfunn er mer veiledende, enn bestemmende. Barnet ses på som et menneske som er i bevegelse (hun/han må finne ut av livet selv, gjøre seg opp egne meninger). Det tas hensyn til barnets følelsesliv og at hun/han ikke skal utsettes for psykisk eller fysisk krenkelse.

I et pre-moderne samfunn er barnet mer et objekt enn et Selv. Dette objektet eies mer eller mindre av foreldrene. Foreldrene har rett til å bestemme hvordan barnet/objektet skal bli i fremtiden. Barnet må formes og i denne utformingen kan grensen til barnets Selv krenkes hvis det er nødvendig.

Barnets seksualitet

Den seksuelle driften skaper ofte trøbbel i forhold til de rammene som sivilisasjonen setter opp for mennesket, det hevder i hvert Sigmund Freud. I følge Freud skapes et spenningsfelt mellom kravet fra seksualdriften (som vil ha tilfredstillelse) og kravet fra samfunnet. Seksualitet her skal forstås i et mye videre perspektiv enn bare den seksuelle handlingen per se. Her må man tenke at alle livsbejaende aktiviteter, alt som representerer menneskets vitalitet og ønske om utfoldelse, inkludert kroppslige uttrykk, ligger inn under seksualdriften.

Selvsagt må barnets seksualitet, som er en potent drivkraft, kontrolleres av foreldrene i et pre-moderne samfunn. Ekteskapet, som er en sosial kontrakt for å kanalisere seksualiteten til fordel for storsamfunnet, er ikke bare basert på gjensidig kjærlighet, men har økonomiske og sosiale investeringer med seg. Barn kan ikke bestemme selv hvem de vil gifte seg med; hensynet til familien eller klanen veier mye mer enn barnets eget ønske. Et ekteskap kan sikre familiens økonomi, sosiale posisjon og ære i et pre-moderne samfunn. Seksualiteten i en slik kultur kan ikke utforskes, den må temmes.

Når den pre-moderne kulturen kolliderer med den moderne

Når innvandreren som har vokst opp og internalisert en pre-moderne kultur flytter til et samfunn med moderne kultur, oppstår en konflikt.  

I en slik situasjon, kan opplevelsen av kulturforskjell bli så skremmende at innvandreren velger å trekke seg tilbake fra storsamfunnet, holde seg sammen med likesinnede og dyrke sin egen (pre-moderne) kultur. Noe av det foreldre med innvandrerbakgrunn frykter sterkest, er hva som vil skje med barnets utvikling i det nye samfunnet. Åpenbart foregår det en kulturkollisjon, der storsamfunnet blir sett på som en trussel. Barnets eventuelle bevegelse bort fra den opprinnelige kulturen må derfor innskrenkes ved hjelp av diverse metoder og taktikker. Dette er opphavet til æreskultur og sosial kontroll. En kollektiv enighet kan utvikle seg mellom individer som deler den samme pre-moderne kulturen og de kan samarbeide for å opprettholde denne kulturen. Her innhentes gjerne religiøse dogmer for å forsterke legitimiteten til en slik pre-moderne kultur. På toppen av dette utnyttes berøringsangsten og redselen for fremmedfrykt hos storsamfunnet maksimalt. Sosial kontroll og ærekultur nyter godt av postmodernismens sannhetsforvirring (alle har rett og ingen eier sannheten), misbruker religionsfriheten og får grobunn i storsamfunnet. En kombinasjon av pre-moderne kultur og redsel for fremmedfrykt opprettholder sosial kontroll og æreskultur og slik skades hundrevis av barn og ungdommer årlig i Norge.

Islamsk terrorisme er et varselsymptom

Religiøse opplevelser

Religion er mektig. Om du liker eller ikke liker religion, preger den fortsatt hverdagen vår i 2017. Det at monoteistiske religioner fra mer enn tusen år tilbake fortsatt aktualiserer seg i vår tid er beviset på religionens mektige påvirkning på mennesker. Religion tilbyr noe som vitenskap ikke kan; en mening med livet, en grunn til å leve og et håp om et liv etter døden. Det er få vestlige psykologer og psykiatere som har satt seg grundig inn i religiøse opplevelser. Stort sett har akademia i Vesten avvist eller latterliggjort religiøse opplevelser.

Religiøse opplevelser er etter min mening en del av det åndelige spekteret av menneskets bevissthet. Begrepet åndelig er ganske misforstått og blant akademikere negativt ladet, ofte assosiert med alternative bevegelser eller noe mystisk, irrasjonelt fra Østen. Åndelige opplevelser er transpersonlige opplevelser (trans betyr pluss eller over). I åndelige opplevelser søker man etter noe større enn seg selv og opplever en mening med dette søket. Med denne definisjonen kan mange opplevelser (kjærlighet til et barn, dedikasjon til vitenskap, frivillig arbeid i en ideell organisasjon) forstås som åndelige. Religiøse opplevelser er en del av åndelige opplevelser, men åndelige opplevelser er noe større enn de religiøse opplevelser. Religion tilbyr system, praksis og zoomer bevisstheten spesifikt mot en bestemt gud eller guder. Religion anbefaler tydelig praksis og prøver å skille det som er galt fra det som er riktig.

Religiøs identitet

Den religiøse identiteten utvikles og forsterkes under den psykologiske utviklingen. Religiøs praksis som bønn og faste styrker den religiøse opplevelsen. Religiøse opplevelser kan også forsterkes i en gruppe sammen med trosfeller. De religiøse opplevelsene har sterke emosjonelle ladninger med seg og blir bidragsgivere for utvikling av religiøs identitet.

Hvorfor en har behov for å søke etter noe større enn seg selv for å finne mening, er et spørsmål jeg har lurt på. Kanskje fordi Mennesket har en eksistensiell angst for døden, ensomheten, meningsløsheten og friheten livet tilbyr? Noen vil være totalt uenige i denne begrunnelsen og vil svare at dette søket er medfødt i menneskets natur. Uansett årsak, finnes dette behovet (finne noe større enn seg selv som gir mening) hos de fleste mennesker. Det religiøse mennesket blir ofte født i en religion uten å ha valgt religionen sin bevisst. Jacques Lacan, fransk psykoanalytiker, mener at barn blir født allerede i morens (og farens) fantasi før den fysiske fødselen. Barn kommer til en verden med sosiale konstruksjoner rundt seg som de ikke har bedt om. Hvis Lacan har et poeng, blir mange barn født inn i mor, far og samfunnets religiøse forventninger.

Samfunnet er ikke helt ubetydelig her heller. Mange barn i dag fødes i et samfunn som er sterkt preget av en religion. I mange land blir barn tidlig introdusert for religiøse idéer og retninger. Da jeg gikk på barneskole i Iran, startet dagen stående i 45 minutter mens vi hørte på koranen, deretter en religiøs tale. Disse religiøse overbevisninger blir for mange en del av det indre moralske kompasset (som Freud kalte for superego/overjeg) og vil ubevisst påvirke personens tanker, følelser, personlighet, intensjoner og valg videre i livet.  Med tid og positiv forsterkning blir denne religiøse identiteten en del av Selvet.

Religiøs identitet og islam

Slik jeg som er født og oppvokst i en familie og et land med islam som religion ser det, blir den religiøse identiteten lite utfordret hos mange praktiserende muslimer.

Noen, svært velutdannede muslimer, prøver på død og liv å dyrke fram tanken om et feilfritt islam og skylder islams krise på sosioøkonomiske eller politiske forklaringer. Dette er en benektelse som skyldes denne sterke religiøse identiteten.  

Islamsk terrorisme er et symptom på noe mer grunnleggende problematisk. Slik jeg ser det, finnes det en svært idealisert religiøs identitet blant mange praktiserende muslimer, også de som er fredfulle og tar avstand fra vold. Den religiøse identiteten er godt sammensmeltet med selvfølelsen hos mange muslimer. Dette gjør at kritisk tenkning rundt religionen islam oppleves som et angrep på Selvet og blir opplevd som svært krenkende. Enda mer alvorlig, Selvet driver med selvsensur, tillater ikke at noen form for kritisk tenkning rettes mot den religiøse identiteten i seg selv. På denne måten kveles reformasjonsforsøk internt blant muslimer eller oppleves som fiendtlig. I det ytterste kan folk som kommer med kritiske meninger om helligdommer i islam erklæres for vantro og bli skadet eller drept.

Etter mitt syn, er dette den store katastrofen som har rammet muslimer, der islamsk terrorisme er ett av symptomene.

SSI - En mellomposisjon i en polarisert debatt

For over en uke siden vedtok styret i SSI (Senter for Sekulær Integrering), med klart flertall, at styremedlemmene ikke skal publisere sine kronikker eller blogger i Resett, HRS og Document.

 

Kritikken

Vedtaket har vakt sterke reaksjone. Slik jeg ser det, er kritikken i hovedsak at vedtaket innebærer en begrensing av ytringsfrihet. Jeg tror likevel at noen av de sterke reaksjonene man har kunnet lese fra enkeltpersoner , handler om noe annet, noe jeg kommer til å utdype lengre ned. SSI har nemlig ikke begrenset ytringsfriheten. Ganske enkelt fordi SSI ikke har diktert styremedlemmene hva som skal skrives eller ikke. Vi har, via en demokratisk prosess kommet frem til at vi ikke vil publisere i disse mediene. Hvorfor?

Vi står for en helt annen tilnærming

I disse tre mediene krystalliseres tre standpunkt i debatten om islam/muslimer og integrering.

1. Islam ses på som en ideologi, uforenlig med humanisme

2. Muslimer ses på som en forstyrrelse i Norge

3. Assimilering er den eneste veien som pekes ut

Jeg vil påstå at denne tilnærmingen har vært den mest dominerende og synlige i den islamkritiske bevegelsen i Norge. Jeg har ikke sett at noen andre har tydeliggjort dette slik undertegnede gjør her, men muligens er det dette som har ført til at «venstresiden» som vanligvis er for religionskritikk har holdt avstand fra islamkritiske stemmer.

SSI ønsker selvsagt en debatt og dialog med de som fremmer og forkynner en slik tilnærming, men vil ikke støtte dem med vårt intellektuelle arbeid.

Islam som en ideologi?

SSI er for religionsfrihet. SSI ser helt klart at det finnes problematiske sider med islam, spesielt politisk islam. Samtidig mener SSI at islam er en religion som kan bevege seg og reformeres. Det er nemlig helt tilfeldig at de fleste er muslimer. Hovedårsaken til at de tror på islam er at de er født i en familie som praktiserer islam eller i et land med islam som dominerende religion. Vi er ikke i tvil om at islam er i en dyp krise og trenger sårt en radikal (radikal peker mot roten) reformasjon. Vi har kritisert en del muslimske samfunnsdebattanter som kun forsvarer og idealiserer sin religion og mener at denne idealiseringen hindrer reformasjonen som trengs sårt i Islam. Samtidig går noen av islamkritikerne så langt at de hevder at islam er lik nazisme. For oss i SSI er det helt uakseptabelt å sammenligne islam med nazisme. Islam har dessverre utviklet retninger som er totalitære og udemokratiske, men vi tror at det finnes håp om at disse retningene svekkes i fremtiden. Vi finner det svært uheldig når islam sammenlignes med nazisme fordi da kan muslimer, også de som er sekulære og liberale, bli målskive for hat og projeksjoner.

Muslimer ses på som en forstyrrelse

SSI har i over ett år konfrontert på det sterkeste de regressive miljøene blant muslimer og kommer til å fortsette med det. SSI mener likevel at i debatten om islam og integrering har man glemt en stor gruppe muslimer som er velfungerende og godt integrerte. SSI mener at disse menneskene gir håp om en fremtid for islam og har potensiale for å reformere denne religionen. SSI ser med andre ord et potensiale blant norske muslimer. Ensidig angrep på «muslimer» som gruppe er kontra-produktivt både for reformasjonsprosessen, men også for integreringen.

Assimilering som den eneste vei

Assimilering kan være en naturlig endestasjon for noen innvandrere, men ikke alle. Den kan i hvert fall ikke kreves som den eneste løsning for en innvandrer. Jeg har lurt på om det finnes noe sluttpunkt for en innvandrer i sin integrasjonsreise? Kanskje integrering handler om en uendelig psykologisk reise først og fremst, og tar aldri slutt? SSI mener at det er fortsatt mulig med sameksistens, så lenge identiteten er forankret i sekulære verdier, når religion er en privatsak og den religiøse identiteten ikke skaper forstyrrelser for de sekulære rammene.

Mellomposisjon

Siden SSI startet sin virksomhet, ble den sett på av mange som en av mange «islamkritiske» organisasjoner. Det førte til at «venstresiden» og «antirasistiske bevegelser» tok automatisk avstand fra oss. Mange på denne siden valgte å lukke ørene for SSI?s budskap, først og fremst fordi vi ble assosiert med en høyrevridd bevegelse. Etter min vurdering var dette en stor tabbe.

På den andre siden jublet mange «islamkritikere» med begeistring og ønsket oss inn i varmen med den tro at SSI har samme tilnærming som dem (presentert over). De sterke reaksjonene SSI har fått fra en del islamkritikere skyldes nok en skuffelse over at SSI velger en annen tilnærming enn det som ble nevnt her. SSI har med sitt vedtak markert en mellomposisjon. Vi vil skape en plattform der muslimer ikke ses på hverken som fiender eller som en forstyrrelse. Samtidig ønsker vi å fortsette med religionskritikk og kritikk av religionsutøvelse som forstyrrer integrering og krenker sekulære verdier. Vi vil forsvare ytringsfriheten, men samtidig retten til religionsfrihet. Vi vil kritisere alle autoritære og antihumanistiske bevegelser, spiller ingen rolle om det kommer fra muslimer eller islamkritikere.

Vi mener at en slik mellomposisjon trengs sårt i et polarisert debattklima.

Ytring er viktig, men hvor ytringen skjer og hvordan den brukes er minst like viktig

Styret i SSI kom med en prinsipiell avgjørelse som har vekket harme: Styremedlemmene i SSI skal ikke publisere sine kronikker i Resett, HRS eller Document. Denne avgjørelsen er blitt kritisert av samfunnsdebattant Shurika Hansen som etterspør dialog.

Det er interessant å se hvordan denne avgjørelsen tolkes først på en feilaktig måte og deretter angripes. Styret har ikke sagt at de ikke vil ha dialog med disse mediene. Jeg som er leder for SSI er villig til å møte og snakke med hvem som helst i disse mediene. Jeg tror på det Shurika Hansen etterspør; dialog.

En kronikk eller blogg som skrives av meg er et stykke intellektuelt og emosjonelt arbeid. Jeg bruker tid og energi for å skrive den og selvsagt ønsker jeg å bidra med noe godt i debatten når jeg skriver. Noe godt betyr ikke bare hva innholdet i disse publikasjonene er, men hvordan og til hvilket formål dette brukes til.

Jeg klarer ikke å gi mine blogger til HRS, Resett og Document, fordi jeg finner tilnærmingen til disse mediene først og fremst reduksjonistisk. Alt som er problematisk dreier seg om islam, basta. Jeg er for absolutt ytringsfrihet når den rettes mot tanker, idéer, religioner eller ideologier. Så det at noen skriver noe negativt om islam gjør meg absolutt ingen ting. Men jeg mener at debatten om innvandring/integrering/identitet krever en kompleks tilnærming.

Jeg opplever også at tilnærmingen disse mediene har er kulturelitistisk, nasjonalromantisk, pessimistisk (ser ikke noe håp) og til dels neglisjerer psykologiske (både på individuelt plan, men også kollektivt) prosesser.

Dette er min tolkning. Jeg sier ikke at jeg har rett, men kanskje disse mediene burde i det minste tenke seg om når jeg som er en sekulær innvandrer reagerer på deres tilnærming på denne måten.

Denne tilnærmingen i beste fall virker ikke, men i verste fall skaper mer avstand og bidrar til mistenkeliggjøring og polarisering.

Dessverre ser jeg at når en av oss med innvandrerbakgrunn skriver noe kritisk om sin egen religion eller miljø, blir dette brukt som vedkubber for å holde slike tilnærminger i live. Dette har jeg opplevd gjennom den tiden jeg har skrevet mine blogger. Hver gang jeg skriver en blogg som kritiserer regressive religiøse krefter, blir jeg heiet på, men samtidig kommer en god del grumsete meldinger om muslimer og innvandrere. Når jeg skriver noe positivt eller håpefullt om innvandrere eller muslimer, får jeg mye hets og blir puttet i båsen «muslim», «islamist» og får beskjed om at jeg burde dra dit jeg kom fra.

 

Det føles som om jeg jobber mot en gruppe som kun ønsker bekreftelse av sin egen overbevisning, det som bekreftes blir omfavnet med varme, det som ikke bekreftes blir spyttet på.

Jeg ønsker å ha en annen tilnærming. Jeg ønsker å holde på en mellomposisjon, se på virkeligheten som kompleks og være i dialog, ikke minst med innvandrere. Jeg vil ikke snakke om innvandrere, men med dem. Dialogen skal selvsagt være fri for berøringsangst og ærlig. Jeg vil ikke gi opp innvandrere og jeg vil ikke se på dem som bare problemer. Jeg vil at de skal føle seg verdsatt.

Jeg sier ikke at jeg har lykkes med det, men jeg drømmer om det.

Derfor, når jeg skriver noe, er jeg ikke bare opptatt av hva jeg skriver, men også hvor mine blogger publiseres og hvordan de brukes.

 

Kan vi stoppe polariseringen?

I etterkant av HRS prosjektet om fotografering av det endrede gatebildet i Norge, oppstod opphetet debatt. Det er ikke lett å si om dette forslaget trigget en allerede sterkt polarisert debatt eller forverret den. Spørsmålet jeg ønsker å reflektere over her er; hvordan kan vi motarbeide denne polariseringen?

Hvem polariserer?

Vi må først og fremst erkjenne at alle som kaster seg inn i debatten om innvandring/islam kan både bli sterkt preget av polariseringen og bidra til den. Det er rett og slett ikke tilstrekkelig å anklage «de andre» for polariseringen, man må erkjenne sin egen rolle i dette også. En bevisstgjøring er kanskje smertefull, men vil bane veien for et bedre debattklima.

Hvorfor polariserer vi?

Når vi har dannet oss en mening om en sak, liker vi (ofte ubevisst) å få bekreftet at vi har rett. Derfor søker vi oss til nyheter, grupper og forskning som støtter og forsterker våre overbevisninger. Vi søker oss (også ubevisst) vekk fra miljøer eller kunnskap som avkrefter eller utfordrer våre overbevisninger. På denne måten bidrar vi til utvikling av lukkede miljøer som er selvbekreftende. Spesielt i saker der sterke følelser er involvert, blir denne prosessen betydelig forsterket. Innvandring/islam vekker åpenbart mye følelser hos folk. Hvis noen spør meg hva den dominerende følelsen i denne debatten er, vil mitt svar bli: frykt. Vi skal ikke se bort ifra at noe i vår personlige historie eller erfaring i livet bidrar til at en sak utløser sterke følelser. Disse personlige punkter kan være svært følelsesladde og trigges frem i debatten om innvandring/islam.

Gruppelojalitet

I et slikt lukket miljø, utvikler det seg også en gruppelojalitet. Personer som har funnet sammen og kjemper for sin hjertesak, føler seg forpliktet til å fortsette med dette. Gruppelojaliteten kan bli så sterk, at den kan hindre dem i å uttrykke seg kritisk til holdninger som har oppstått i gruppen. De moralske kodene kan skifte karakter. For eksempel: det som var moralsk riktig for personen før hun ble fanget i gruppelojaliteten, var å være trofast til ytringsfriheten. Men nå er det moralsk riktige å støtte sin gruppe uansett hva.

Brudd på dialogen

En alvorlig konsekvens av dette, er at de som er uenige mister kontaktflaten mellom seg. Vi vet at grunnlaget for vitenskapelig utvikling er utveksling av motstridende idéer og tanker og en kritisk holdning til «sannheter». Men nå, istedenfor en dynamisk dialog utvikles det harde fronter. Istedenfor en lyttende holdning til meningsmotstander, kan man bli mer opptatt av å forsvare sine egne meninger eller «ta» motstanderen. I de ytterste tilfeller, kan meningsmotstandere oppleve hverandre som fiender, strippe hverandre for menneskelige kvaliteter og gå til personangrep.

Å redusere polariseringen er vårt ansvar

Sokrates mente at den eneste måten å komme frem til innsikt i filosofiske spørsmål på, er gjennom samtalen, en åpen og selvkritisk dialog.

Ansvaret ligger på hver og en av oss som skriver og deltar i debatter. Vi kan kanskje starte med å tenke at sannhet i slike saker kan hverken eies eller spikres fast. Vi kan også minne hverandre om at ingen har 100% rett og ingen tar 100% feil. Men det aller viktigste er å anstrenge seg, både intellektuelt, men også emosjonelt, for å lytte til hverandre. Når vi begynner å bli mer opptatt av hvem som sier eller skriver hva eller på hvilken nettside/avis det er publisert, enn av hva det er som sies eller skrives, stenger vi muligheten for det som Sokrates anbefaler: En åpen og selvkritisk samtale.  

hits