Kan vi stoppe polariseringen?

I etterkant av HRS prosjektet om fotografering av det endrede gatebildet i Norge, oppstod opphetet debatt. Det er ikke lett å si om dette forslaget trigget en allerede sterkt polarisert debatt eller forverret den. Spørsmålet jeg ønsker å reflektere over her er; hvordan kan vi motarbeide denne polariseringen?

Hvem polariserer?

Vi må først og fremst erkjenne at alle som kaster seg inn i debatten om innvandring/islam kan både bli sterkt preget av polariseringen og bidra til den. Det er rett og slett ikke tilstrekkelig å anklage «de andre» for polariseringen, man må erkjenne sin egen rolle i dette også. En bevisstgjøring er kanskje smertefull, men vil bane veien for et bedre debattklima.

Hvorfor polariserer vi?

Når vi har dannet oss en mening om en sak, liker vi (ofte ubevisst) å få bekreftet at vi har rett. Derfor søker vi oss til nyheter, grupper og forskning som støtter og forsterker våre overbevisninger. Vi søker oss (også ubevisst) vekk fra miljøer eller kunnskap som avkrefter eller utfordrer våre overbevisninger. På denne måten bidrar vi til utvikling av lukkede miljøer som er selvbekreftende. Spesielt i saker der sterke følelser er involvert, blir denne prosessen betydelig forsterket. Innvandring/islam vekker åpenbart mye følelser hos folk. Hvis noen spør meg hva den dominerende følelsen i denne debatten er, vil mitt svar bli: frykt. Vi skal ikke se bort ifra at noe i vår personlige historie eller erfaring i livet bidrar til at en sak utløser sterke følelser. Disse personlige punkter kan være svært følelsesladde og trigges frem i debatten om innvandring/islam.

Gruppelojalitet

I et slikt lukket miljø, utvikler det seg også en gruppelojalitet. Personer som har funnet sammen og kjemper for sin hjertesak, føler seg forpliktet til å fortsette med dette. Gruppelojaliteten kan bli så sterk, at den kan hindre dem i å uttrykke seg kritisk til holdninger som har oppstått i gruppen. De moralske kodene kan skifte karakter. For eksempel: det som var moralsk riktig for personen før hun ble fanget i gruppelojaliteten, var å være trofast til ytringsfriheten. Men nå er det moralsk riktige å støtte sin gruppe uansett hva.

Brudd på dialogen

En alvorlig konsekvens av dette, er at de som er uenige mister kontaktflaten mellom seg. Vi vet at grunnlaget for vitenskapelig utvikling er utveksling av motstridende idéer og tanker og en kritisk holdning til «sannheter». Men nå, istedenfor en dynamisk dialog utvikles det harde fronter. Istedenfor en lyttende holdning til meningsmotstander, kan man bli mer opptatt av å forsvare sine egne meninger eller «ta» motstanderen. I de ytterste tilfeller, kan meningsmotstandere oppleve hverandre som fiender, strippe hverandre for menneskelige kvaliteter og gå til personangrep.

Å redusere polariseringen er vårt ansvar

Sokrates mente at den eneste måten å komme frem til innsikt i filosofiske spørsmål på, er gjennom samtalen, en åpen og selvkritisk dialog.

Ansvaret ligger på hver og en av oss som skriver og deltar i debatter. Vi kan kanskje starte med å tenke at sannhet i slike saker kan hverken eies eller spikres fast. Vi kan også minne hverandre om at ingen har 100% rett og ingen tar 100% feil. Men det aller viktigste er å anstrenge seg, både intellektuelt, men også emosjonelt, for å lytte til hverandre. Når vi begynner å bli mer opptatt av hvem som sier eller skriver hva eller på hvilken nettside/avis det er publisert, enn av hva det er som sies eller skrives, stenger vi muligheten for det som Sokrates anbefaler: En åpen og selvkritisk samtale.  

Bildet som gjør Mennesket historieløst

Tar du fra meg MIN historie, tar du fra meg «selvet» mitt, det som gjør meg til en unik person som har levd. Du tar fra meg det som er grunnleggende og gjør meg til menneske. MIN historie må høres. Den som kan høre den, er DU.

Gjør du meg til et bilde, blant mange bilder, gjør du meg historieløs, erstatter du MIN historie med et narrativ som ikke er MITT, men DITT. Du tar fra meg MITT subjekt, gjør meg til et objekt. Nå kan DU projisere din frykt på meg. Jeg blir DIN frykt. Nå står vi langt fra hverandre. Du ser ikke lenger MEG. Du hører ikke lenger MEG. Det du hører er DIN historie. Det du ser er DIN egen frykt.

Fryktens ødeleggende kraft

Den siste uken har gjort meg enda mer bevisst på hvor viktig det er å være trofast mot de sekulære verdier. Når jeg ser hvordan intelligente, velutdannede og veltalende mennesker argumenterer for gjennomføring av «fotografiprosjektet av muslimer», forstår jeg hva frykt kan gjøre med oss. Hvor lett sekularismen forsvinner og hvordan frykten forfører oss til å bevege oss vekk fra den. Jeg ser hvor blinde vi kan bli av frykten. Jeg ser hvor lett vi mister våre medmenneskelige kvaliteter i frykten.

Frykten for ekstremisme gjør oss blinde for egen ekstremisme.

Når frykten har fått fotfeste i oss, gjør vi det vi kan for å få bekreftet denne frykten, og da er det viktig å bevise at vår frykt er velbegrunnet. Vi må dokumentere frykten. Vi må også ha flest mulig med oss, fordi; dess flere som deler min fryktbaserte anskuelse av verden, dess lettere blir mitt fryktbaserte syn på verden en realitet.

I motsvar til meg, skrevet av Nora i document.no, ser hun «islamismen som truer i det fjerne». Av den grunn skal kvinner og barn fotograferes på gata. De blir historieløse og mister sitt subjekt. Er ikke dette de-humanisering? I et slikt prosjekt blir det ikke lenger viktig hva DE opplever i dette prosjektet, målet (bekjempe islamismen) rettferdiggjør midlene. Til henne, HRS og alle de som støtter «fotografiprosjektet av muslimer» vil jeg si: hvis dere ser islamismen i det fjerne, så har jeg kjent islamismen på min kropp og sjel. Jeg er overbevist om at jeg kunne ha hatt et mye bedre liv hvis islamismen ikke hadde kommet inn i livet mitt. Islamismen tok fra meg mange gode år med min familie og venner, i mitt hjemland, og sendte meg i eksil. Og ja, jeg som selv har en muslimsk bakgrunn, frykter islamismen. Men til og med det, gir ikke meg grunn til å bryte med sekularismen.

Jeg nekter å miste meg selv

Jeg vil ikke at min frykt vinner over meg. Jeg arbeider bevisst med meg selv for å ikke la frykten og de vonde opplevelsene jeg har hatt med islamismen, drive meg videre i livet, i møte med mine medmennesker. Jeg gjorde det klart for meg selv for lenge siden, at smerten som ble påført meg av islamismen, ikke skal bli et grunnlag for en fiendtlighet rettet mot mennesker som tror på religionen islam.

Jeg har ingen høye tanker om meg selv. Jeg tok denne avgjørelsen kun for min egen skyld, fordi jeg visste at den dagen min frykt tar over, blir jeg både døv og blind. Jeg hører ikke lenger på menneskenes historie som er rundt meg (døv) og jeg klarer ikke lenger å se dem (blind). Det jeg hører er MIN egen frykthistorie som jeg har tillagt de andre og det jeg ser er fryktelige objekter rundt meg. Skjer dette, lever jeg ikke lenger i en verden med mennesker, men i et mareritt. Da har jeg mistet meg selv i frykten.

Bilder som ikke sier ett eneste ord, men skaper avstand

I et forsøk på å dokumentere den kulturelle revolusjonen, leser man følgende på HRS sin nettside:

«Vi lever i en tid med svært raske kulturelle endringer. Islam reiser seg. MSM og politisk lederskap snur ryggen til. Vi gjør ikke det.

Vi vil i tiden fremover hyppig benytte det visuelle for å vise våre lesere hva som skjer med vårt kjære Norge. Islams fremvekst går raskt. Det ses hver eneste dag i våre større byer, ikke minst i hovedstaden.»

Hege Storhaug ved HRS oppfordrer og argumenterer for «gatejournalistikk» og herved skal HRS sympatisører bli «Street photographers». De skal fotografere islam, men kan de egentlig det? De skal vise hvor alvorlig Norge er rammet av muslimer og de skal overbevise oss om at vårt kjære Norge blir invadert av muslimer.

Skjermbilde fra Rights.no

Jeg kommer fra en annen verden

Denne verden som HRS forsøker å avbilde/avdekke er ukjent for meg. Det er rart, fordi jeg kommer fra den. Jeg er en av de innvandrere som ikke har vært redd for å uttale meg kritisk til forhold som jeg oppfattet kritikkverdige i innvandrermiljøet. Jeg har vært en av de innvandrerne med muslimsk bakgrunn som har gitt intellektuell motstand til konservative strømninger og har oppfordret til reformasjon. Jeg er en av de innvandrerne med muslimsk bakgrunn som stod side ved side med flere kvinner og menn med muslimsk bakgrunn for et par uker siden og holdt appell mot æreskultur.

Jeg kjenner meg likevel ikke igjen i denne verdenen som HRS forsøker å avbilde. Jeg har bodd i Norge i snart i 30 år, har hatt venner med innvandrerbakgrunn fra Iran, Irak, Palestina, Somalia, Syria, Tsjetsjenia, Afghanistan, Kurdistan, Tyrkia og Pakistan. Noen av dem er praktiserende muslimer, andre er ikke så opptatt av religionen i det hele tatt og en stor gruppe har sin egen private tolkning av islam, men jeg har aldri hørt om at de planlegger en kulturell invasjon av Norge. Jeg jobber som psykiater daglig, mange av mine pasienter har hatt flyktningbakgrunn eller innvandrerbakgrunn. Ingen av dem har noen gang sagt til meg at de har en stygg plan for Norge. De fleste av dem har hatt negative opplevelser i Norge, men det er sjelden de generaliserer nordmenn eller gir Norge skyld. Tvert om, snakker de ofte med varme og kjærlighet om Norge.

Jeg protesterer med hele meg mot dette prosjektet fordi disse bildene sier ikke noen ting om den virkelige verden som er hverken svart eller hvit, men er full av nyanser, farger, følelser og tanker.

Hege Storhaug. Foto: Harald Fjelddalen/Mediehuset Nettavisen

Sier et bilde mer enn tusen ord?

La meg fortelle dere om en kvinne med hijab som jeg møtte for ikke så lenge siden. Hun var i slutten av 60-årene. I samtale med meg fortalte hun om grufulle hendelser som hadde skjedd med henne i sitt hjemland. Man kunne se hvor mye smerter denne kvinnen bar i seg, men hun var en stolt, reflektert og flott kvinne. Jeg spurte henne på slutten av samtalen: Hvordan trives du i Norge? Hun svarte umiddelbart at i Norge føler hun seg trygg. Hun føler at Norge har reddet hennes liv og for dette er hun takknemlig fra hele sitt hjerte. Jeg ble stolt av dette, at denne kvinnen kunne endelig finne seg et trygt sted å være.

Hvordan ville denne kvinnens historie, hennes smerte, hennes takknemlighet, sorg og ydmykhet komme frem gjennom et slikt «fotografiprosjekt»? Hun ville bli en av mange «kvinner med hijab» som er avbildet av ivrige «street photographers». Hennes historie ville aldri blitt hørt, men hun og mange andre som henne ville bli en del av en masse som vi burde frykte. Og kanskje det verste ville bli at disse fotografiene ville ta fra henne denne tryggheten hun opplever i Norge.

 

HRS gjør reformasjonsarbeidet vanskelig

Jeg vil fortsatt representere en av innvandrerne med muslimsk bakgrunn som jobber for reformasjon og motarbeide regressive religiøse krefter. Jeg er ikke alene. Det er mange muslimske kvinner og menn som jobber for samme mål. Vi er ikke alltid enige om alt, men vi har et felles mål; å minske polariseringen og bygge broer.

HRS, med slike prosjekter og en polariserende retorikk, gjør dette arbeidet mye vanskeligere. Det står ikke på pannen til en innvandrer hva slags verdier han eller hun står for? Jeg vil ikke bli redusert til et bilde, fordi et slikt bilde vil ikke si et eneste ord om meg. Det ville blitt et objekt for projisering av frykt og ville skape avstand mellom meg og mitt kjære Norge.

Ja, vi vil ha flere som Shurika Hansen!

Lørdag den 23. september ble det holdt en markering mot æreskultur og æresvold foran Stortinget.

Dette var et tverrpolitisk arrangement, et samarbeid mellom Kvinnegruppa Ottar og SeFF (Sekulær Feministisk Front). 

Tverrpolitisk/tverrideologisk

Her stod flere modige kvinner frem og holdt appell, tok et oppgjør med æreskulturen hver på sin måte, delte personlige historier og krevde oppmerksomhet rundt dette fenomenet. Blant disse var Shurika Hansen, Laial Ayoub og Maria Khan. Blant de som stod der og hørte på, kunne man se folk fra Arbeiderpartiet, SV, Høyre, Fremskrittspartiet og Rødt. Hvis jeg ikke tar feil, mener jeg at jeg også kjente igjen to personer fra organisasjonen SIAN blant tilskuerne.

Det som gledet meg mye, var at her var det faktisk folk fra ytterste venstre til ytterste høyre tilstede, som møttes for en felles kampsak som er viktigere enn deres politiske ståsted. Jeg vet for eksempel at hvis SIAN hadde hatt politisk makt i Norge, ville jeg som er innvandrer med muslimsk bakgrunn ligge dårlig an. Likevel, gledet det meg at to fra ytterste høyre fløy kom til dette møtet. Kall meg naiv, men jeg tenker at man skal aldri slutte å møtes, aldri slutte å snakke sammen og aldri slutte å anstrenge seg for å finne en vei for å nå frem til den andre, uansett hvor uenige man er.

Jeg, personlig, er villig til å snakke både med folk fra en nynazistisk organisasjon og folk fra en ekstrem islamistisk organisasjon.

Stempling av motstand

Etter at markeringen var over, tok det ikke lang tid før jeg hørte at en såkalt menneskerettighetsaktivist og feminist med innvandrerbakgrunn (som har markert seg med en tøff og brautende holdning mot sine meddebattanter) skrev på Facebook at Shurika Hansen flørter med høyreekstremister. Så begynte en god del av hennes sympatisører å kaste seg på og forsterket hverandres idé om at Shurika Hansen arbeider for høyreekstreme krefter. Shurikas synd? Hun hadde tidligere gitt et intervju i Resett! Noen så dette som et tydelig bevis på at Shurika er nå en høyreekstremist!

Jeg spør meg: Hva er dette? Hvordan kan personer som kaller seg samfunnsdebattanter, liberale og feminister oppføre seg slik? Jeg vil prøve å forstå hva det er som får dem til å så lett ofre en så viktig sak (æreskultur og alle de synlige og usynlige ofrene for den) for å opprettholde et fiendebilde av sin motstander i debatten?

Svart/Hvitt

Det som har ødelagt debatten om innvandring og islam er svart/hvitt tenkning. Hos noen ligger det en «kjernetro» i at hvis du ikke er med meg, så er du rasist/islamist, høyrepopulist/islamo-leftist. Det er ofte de som er størst i kjeften i debatten som er raskt ute på Facebook og henger meddebattanter ut med navn, bilde og stempel. De anklager den andre for ditt og datt, men ser ikke sin egen rolle i dette. Deres verden er full av automatiserte tanker: hvis du skriver i Resett, er du høyreekstrem! Hvis du blir avbildet med Hege Storhaug et sted er du «islamofob»! Hvis du deltar på et møte med Islamnet er du islamo-leftist. Hvis SIAN møter opp på et arrangement, er arrangøren rasist. Og så videre, og så videre.

Dialog, dialog, dialog! For å kunne forstå den andre, må du snakke med den andre. Den andre kan av og til være din erkemotstander.

Demokrati, demokrati, demokrati! Du må tåle at en annen ser verden annerledes enn det du gjør. Det gjør ikke den andre mindre menneskelig av den grunn og det er heller ikke beviset på at det er du som har den høyeste moralen.

Ytringsfrihet, ytringsfrihet, ytringsfrihet! Dine religiøse følelser og helligdommer og din hellige ideologi vil kontinuerlig bli utfordret i et demokrati, men du må ikke bli så krenket at du starter en mobbekampanje mot din meningsmotstander.

Jeg gleder meg til å følge opp arbeidet Shurika Hansen gjør i fremtiden og ønsker meg flere kvinner (og menn) som henne fra innvandrermiljøet, som tør å stå opp mot ukultur.   

En drøm

Jeg drømte i natt om barndomshjemmet mitt.

Fra et psykoanalytisk ståsted handler drømmen om å bringe tilbake de signifikante knutepunktene i vår historie. Disse knutepunktene er ofte dypt begravd i vår ubevissthet, men drømmen bringer dem opp, gjør oss oppmerksomme på dem.

Blindgaten

I drømmen befant jeg meg i en blindgate der jeg som ungdom vanket sammen med mine venner. I denne gaten spilte jeg og vennene mine gatefotball, skjulte oss fra moralpolitiet, snakket om heavy metal, flørtet med jentene og drømte om fremtiden. Denne blindgaten var som en oase, midt i den hektiske storbyen Teheran, en by preget av krigen, nattlige flyangrep, økonomisk utrygghet og sosial uro. 

I drømmen gikk jeg spent mot blindgaten og der fant jeg mine ungdomsvenner, alle sammen, de holdt på å spille gatefotball. Akkurat som i gamle dager. Jeg var så god i gatefotball! Jeg gikk bort til dem, skrek av glede og sa: Hei, så godt å se dere! La oss spille!

De stoppet spillet, så på meg, med forvirrede blikk. Jeg forstod at de ikke kjente meg igjen. Jeg ble fortvilet og ropte: Hallo! Det er meg, Shahram. Jeg er tilbake, fra Norge. De ignorerte meg. Jeg forsøkte å få kontakt, mange ganger, men til ingen nytte. De bare fortsatte å spille.

Scenen i drømmen skifter. Jeg går mot barndomshjemmet mitt og vet at moren min er der. Jeg ringer på, moren min åpner døren, smiler til meg. Jeg skriker av glede, sier: Mor, jeg trodde du var død, men du er her. Jeg løper inn i stua, alt er som det var; TVen og videospilleren, sofaen, bildene, akkurat som før. Moren min kommer med et glass saft, min favorittsaft (kirsebærsaft). Jeg tar glasset og drikker, men saften smaker ingenting. Jeg kjenner på sofaen, ser på veggene, plutselig innser jeg at dette rommet er laget av papp. Det er ingenting som er ekte. Jeg blir redd, lurer på om personen som sitter foran meg er min mor? Så våkner jeg i panikk.

Når det kjente blir til det ukjente og det ukjente blir kjent

Hva gjør det med oss når det som var kjent og trygt en gang forandrer seg til noe som er ukjent.

Dette er noe en innvandrer opplever i forhold til sitt hjemland. Etter en stund i eksil, etter en tid, når kontakten med hjemlandet blir mindre, blir det som var hjemme og kjent til noe med ukjente kvaliteter. Som innvandrer har man ikke lenger den nærheten til hjemmet eller hjemlandet. Både innvandreren og hjemlandet forandrer seg, de vokser fra hverandre.

Man sitter til slutt med en følelse av å både kjenne og ikke kjenne hjemmet sitt, slik drømmen min antyder. Det samme gjelder det nye landet man flytter til. Man begynner å bli bedre og bedre kjent i det nye landet, men det tar lang tid før man er godt kjent og føler seg trygg i Norge. Det nye landet har derfor en blandet kvalitet av å både være kjent og ukjent samtidig, i mange år.

En innvandrer vil faktisk komme i en posisjon der både hjemlandet og Norge har en blandet kvalitet av å være kjente og ukjente SAMTIDIG.

Integrering handler om mot

I en slik situasjon kan en eksistensiell angst utvikle seg. Det å høre til en kultur, et sted eller en gruppe, kan være livreddende på et psykologisk plan. Man kan forestille seg hvor strevsomt det kan være for innvandreren å leve mellom to kulturer som ikke er helt kjente eller trygge. I en slik situasjon kan man bli fristet til å trekke seg ut av det nye (Norge for eksempel) og lage seg noe som ligner på det gamle. I en slik situasjon kan den nye kulturen oppleves som en trussel. Man kan miste nysgjerrigheten og undringen mot det ukjente. Det som arbeider imot integrering er angst. Angst for å miste seg selv, angst for det ukjente, angst for å ikke få det til, angst for å ikke bli godtatt, angst for å miste det som var og angst for å svikte de som har forventninger til deg. Integrering handler om en bevegelse mot det ukjente, bevissthet rundt tapet av det som engang var kjent, anerkjennelse av sorgen ved å miste og gleden til å oppdage det nye. Integrering handler om mot til å bevege seg mot det ukjente til tross for en angst som inviterer til å snu. 

hits