Ja, vi vil ha flere som Shurika Hansen!

Lørdag den 23. september ble det holdt en markering mot æreskultur og æresvold foran Stortinget.

Dette var et tverrpolitisk arrangement, et samarbeid mellom Kvinnegruppa Ottar og SeFF (Sekulær Feministisk Front). 

Tverrpolitisk/tverrideologisk

Her stod flere modige kvinner frem og holdt appell, tok et oppgjør med æreskulturen hver på sin måte, delte personlige historier og krevde oppmerksomhet rundt dette fenomenet. Blant disse var Shurika Hansen, Laial Ayoub og Maria Khan. Blant de som stod der og hørte på, kunne man se folk fra Arbeiderpartiet, SV, Høyre, Fremskrittspartiet og Rødt. Hvis jeg ikke tar feil, mener jeg at jeg også kjente igjen to personer fra organisasjonen SIAN blant tilskuerne.

Det som gledet meg mye, var at her var det faktisk folk fra ytterste venstre til ytterste høyre tilstede, som møttes for en felles kampsak som er viktigere enn deres politiske ståsted. Jeg vet for eksempel at hvis SIAN hadde hatt politisk makt i Norge, ville jeg som er innvandrer med muslimsk bakgrunn ligge dårlig an. Likevel, gledet det meg at to fra ytterste høyre fløy kom til dette møtet. Kall meg naiv, men jeg tenker at man skal aldri slutte å møtes, aldri slutte å snakke sammen og aldri slutte å anstrenge seg for å finne en vei for å nå frem til den andre, uansett hvor uenige man er.

Jeg, personlig, er villig til å snakke både med folk fra en nynazistisk organisasjon og folk fra en ekstrem islamistisk organisasjon.

Stempling av motstand

Etter at markeringen var over, tok det ikke lang tid før jeg hørte at en såkalt menneskerettighetsaktivist og feminist med innvandrerbakgrunn (som har markert seg med en tøff og brautende holdning mot sine meddebattanter) skrev på Facebook at Shurika Hansen flørter med høyreekstremister. Så begynte en god del av hennes sympatisører å kaste seg på og forsterket hverandres idé om at Shurika Hansen arbeider for høyreekstreme krefter. Shurikas synd? Hun hadde tidligere gitt et intervju i Resett! Noen så dette som et tydelig bevis på at Shurika er nå en høyreekstremist!

Jeg spør meg: Hva er dette? Hvordan kan personer som kaller seg samfunnsdebattanter, liberale og feminister oppføre seg slik? Jeg vil prøve å forstå hva det er som får dem til å så lett ofre en så viktig sak (æreskultur og alle de synlige og usynlige ofrene for den) for å opprettholde et fiendebilde av sin motstander i debatten?

Svart/Hvitt

Det som har ødelagt debatten om innvandring og islam er svart/hvitt tenkning. Hos noen ligger det en «kjernetro» i at hvis du ikke er med meg, så er du rasist/islamist, høyrepopulist/islamo-leftist. Det er ofte de som er størst i kjeften i debatten som er raskt ute på Facebook og henger meddebattanter ut med navn, bilde og stempel. De anklager den andre for ditt og datt, men ser ikke sin egen rolle i dette. Deres verden er full av automatiserte tanker: hvis du skriver i Resett, er du høyreekstrem! Hvis du blir avbildet med Hege Storhaug et sted er du «islamofob»! Hvis du deltar på et møte med Islamnet er du islamo-leftist. Hvis SIAN møter opp på et arrangement, er arrangøren rasist. Og så videre, og så videre.

Dialog, dialog, dialog! For å kunne forstå den andre, må du snakke med den andre. Den andre kan av og til være din erkemotstander.

Demokrati, demokrati, demokrati! Du må tåle at en annen ser verden annerledes enn det du gjør. Det gjør ikke den andre mindre menneskelig av den grunn og det er heller ikke beviset på at det er du som har den høyeste moralen.

Ytringsfrihet, ytringsfrihet, ytringsfrihet! Dine religiøse følelser og helligdommer og din hellige ideologi vil kontinuerlig bli utfordret i et demokrati, men du må ikke bli så krenket at du starter en mobbekampanje mot din meningsmotstander.

Jeg gleder meg til å følge opp arbeidet Shurika Hansen gjør i fremtiden og ønsker meg flere kvinner (og menn) som henne fra innvandrermiljøet, som tør å stå opp mot ukultur.   

En drøm

Jeg drømte i natt om barndomshjemmet mitt.

Fra et psykoanalytisk ståsted handler drømmen om å bringe tilbake de signifikante knutepunktene i vår historie. Disse knutepunktene er ofte dypt begravd i vår ubevissthet, men drømmen bringer dem opp, gjør oss oppmerksomme på dem.

Blindgaten

I drømmen befant jeg meg i en blindgate der jeg som ungdom vanket sammen med mine venner. I denne gaten spilte jeg og vennene mine gatefotball, skjulte oss fra moralpolitiet, snakket om heavy metal, flørtet med jentene og drømte om fremtiden. Denne blindgaten var som en oase, midt i den hektiske storbyen Teheran, en by preget av krigen, nattlige flyangrep, økonomisk utrygghet og sosial uro. 

I drømmen gikk jeg spent mot blindgaten og der fant jeg mine ungdomsvenner, alle sammen, de holdt på å spille gatefotball. Akkurat som i gamle dager. Jeg var så god i gatefotball! Jeg gikk bort til dem, skrek av glede og sa: Hei, så godt å se dere! La oss spille!

De stoppet spillet, så på meg, med forvirrede blikk. Jeg forstod at de ikke kjente meg igjen. Jeg ble fortvilet og ropte: Hallo! Det er meg, Shahram. Jeg er tilbake, fra Norge. De ignorerte meg. Jeg forsøkte å få kontakt, mange ganger, men til ingen nytte. De bare fortsatte å spille.

Scenen i drømmen skifter. Jeg går mot barndomshjemmet mitt og vet at moren min er der. Jeg ringer på, moren min åpner døren, smiler til meg. Jeg skriker av glede, sier: Mor, jeg trodde du var død, men du er her. Jeg løper inn i stua, alt er som det var; TVen og videospilleren, sofaen, bildene, akkurat som før. Moren min kommer med et glass saft, min favorittsaft (kirsebærsaft). Jeg tar glasset og drikker, men saften smaker ingenting. Jeg kjenner på sofaen, ser på veggene, plutselig innser jeg at dette rommet er laget av papp. Det er ingenting som er ekte. Jeg blir redd, lurer på om personen som sitter foran meg er min mor? Så våkner jeg i panikk.

Når det kjente blir til det ukjente og det ukjente blir kjent

Hva gjør det med oss når det som var kjent og trygt en gang forandrer seg til noe som er ukjent.

Dette er noe en innvandrer opplever i forhold til sitt hjemland. Etter en stund i eksil, etter en tid, når kontakten med hjemlandet blir mindre, blir det som var hjemme og kjent til noe med ukjente kvaliteter. Som innvandrer har man ikke lenger den nærheten til hjemmet eller hjemlandet. Både innvandreren og hjemlandet forandrer seg, de vokser fra hverandre.

Man sitter til slutt med en følelse av å både kjenne og ikke kjenne hjemmet sitt, slik drømmen min antyder. Det samme gjelder det nye landet man flytter til. Man begynner å bli bedre og bedre kjent i det nye landet, men det tar lang tid før man er godt kjent og føler seg trygg i Norge. Det nye landet har derfor en blandet kvalitet av å både være kjent og ukjent samtidig, i mange år.

En innvandrer vil faktisk komme i en posisjon der både hjemlandet og Norge har en blandet kvalitet av å være kjente og ukjente SAMTIDIG.

Integrering handler om mot

I en slik situasjon kan en eksistensiell angst utvikle seg. Det å høre til en kultur, et sted eller en gruppe, kan være livreddende på et psykologisk plan. Man kan forestille seg hvor strevsomt det kan være for innvandreren å leve mellom to kulturer som ikke er helt kjente eller trygge. I en slik situasjon kan man bli fristet til å trekke seg ut av det nye (Norge for eksempel) og lage seg noe som ligner på det gamle. I en slik situasjon kan den nye kulturen oppleves som en trussel. Man kan miste nysgjerrigheten og undringen mot det ukjente. Det som arbeider imot integrering er angst. Angst for å miste seg selv, angst for det ukjente, angst for å ikke få det til, angst for å ikke bli godtatt, angst for å miste det som var og angst for å svikte de som har forventninger til deg. Integrering handler om en bevegelse mot det ukjente, bevissthet rundt tapet av det som engang var kjent, anerkjennelse av sorgen ved å miste og gleden til å oppdage det nye. Integrering handler om mot til å bevege seg mot det ukjente til tross for en angst som inviterer til å snu. 

Æreskultur er skammens kultur

Det finnes mennesker i Norge som forsøker å likestille æresdrap med partnerdrap. Igjen er det angsten for fremmedfrykt som ligger bak denne bagatelliseringen. Jeg sitter med en annen overbevisning: ærlig og saklig selvkritisk refleksjon og kritikk av atferd som bryter med menneskeverdet blant innvandrere, når det kommer fra innvandrere selv, vil øke respekten for dem og minske fremmedfrykten.

Æresdrap og partnerdrap er ikke det samme

Det finnes helt klart likheter mellom disse to fenomener: æresdrap og partnerdrap. Begge handler om et drap på en man har elsket. Begge skjer i en familie, mellom to mennesker som har hatt nære relasjoner.

Forskjellen ligger i den kulturelle konteksten rundt denne hendelsen. Partnerdrap har ingen støtte i noen kultur eller subkultur eller i familien for øvrig, men æresdrap har det. Det er denne kulturelle feedbacken som kan lime en hel familie sammen for å skade en annen.

Man skal ikke undervurdere hvordan kultur rundt et menneske eller grupper av mennesker kan påvirke deres holdninger og handlinger. Kultur kan endre på det moralske kompasset på en gjennomgripende måte. For eksempel; det å ikke skade en annen, som tidligere var en etablert moralsk kode, kan endres til det motsatte via et kulturelt trykk. Nå kan det være moralsk riktig å skade, til og med drepe en person.

Omfanget er større enn det som ses og høres

Man hører om enkelte hendelser av æresvold, men omfanget er mye større enn det man tror. Spesielt hvis man anerkjenner «psykisk vold». La meg si det, som psykiater, at av og til er psykisk vold mye verre enn fysisk vold. Dette har mange pasienter fortalt meg. Psykisk vold kan vare lenge, går under huden, smitter selvfølelsen og ødelegge hele fremtiden. Det finnes mange mennesker som blir ofre for æreskultur, ikke bare jenter, men også gutter. Ikke én gang, men hele tiden. Æresvold er rett og slett en tragedie for alle som er involverte, men har også en skadelig effekt på samfunnet. Den hindrer barn i å utvikle seg i det norske samfunnet, tar fra dem mange muligheter og av og til skader deres selvfølelse for livet. 

Skammen ligger bak

Det som er den virkelige drivkraften til æresvold er skammen, en skam som bekreftes av en patriarkalsk kultur. Skam er en kraftig affekt og kan ofte føre til at den som bærer den blir helt desperat, så desperat at man velger å eliminere den som oppfattes som kilden til skammen. Til og med kjærligheten til sitt eget barn klarer ikke alltid å stå imot skammens krav. Hvorfor skal foreldre eller søsken kjenne på en så sterk skam? Jeg tror svaret ligger i det synet foreldre utvikler i en patriarkalsk struktur ovenfor deres barn. Barn er ikke frie individer, de er familiens eiendom. De skal formes på en bestemt måte, følge bestemte regler og adlyde foreldrenes ordre. Seksualiteten er den mest utfordrende delen for foreldrene. Freud lærte oss hvor relevant seksualiteten er i hverdagslivet og hvor farlig vi opplever seksualiteten som kommer ofte i konflikt med samfunnets/kulturens krav. Seksualiteten må kontrolleres og ledes i en bestemt retning, gjerne den som bestemmes av familiens overhode. Heldigvis, klarer mange innvandrere som har vokst opp med et slik tenkesett å riste fra seg denne skamkulturen, men det finnes noen som ikke klarer det. Når de ikke lenger klarer å holde styr på barnas atferd, spesielt deres seksuelle og erotiske utforskning, blir disse familiemedlemmene overveldet av skammen. Deres løsning for denne situasjon er æresvold i forskjellige former, psykisk eller fysisk.

Æresvold må anerkjennes som et eget fenomen

Det er en urett mot ofrene til æreskultur å ikke anerkjenne denne formen for vold. Jeg oppfordrer spesielt politikere til å våge å snakke imot en slik ukultur. Spesielt de samfunnsdebattanter som for enhver pris vil vise at æresvold og partnervold er det samme burde åpne sine øyne. De som har vært ofre for æresvold burde få mye mer støtte og psykologisk oppfølging. Alt som styrker skamkulturen må nedkjempes og politisk korrekthet eller frykt for rasisme skal ikke hindre oss i å ta opp kampen mot en slik ukultur.

La oss snakke om de gode innvandrere også

Det er snart valg og et av temaene er innvandring. Vår integreringsminister reiste til Sverige for å lære om hvordan hun kan redde Norge fra «svenske tilstander».  Det er en universell tendens hos Mennesket som fanger «det negative» først og husker og grubler på det. Så lett det positive glipper i dette. Har vi utviklet denne tendensen (å fokusere på det negative) under evolusjonen? Kanskje det å huske på det negative har vært viktig for vår overlevelse som art? Når det gjelder innvandring og innvandrere snakker vi ofte om de utfordringene som finnes, men kanskje glemmer vi de gode og positive innvandrere i debatten?

Innvandrerens smerte

Jeg var nylig på en studietur i Minnesota. Under denne reisen fikk jeg vite at ca. 17-20% av befolkningen i denne staten har norske røtter. Under turen tenkte jeg ofte på de første generasjoner norske innvandrere som kom til USA. De kom jo i en tid der det ikke fantes mobiltelefon, internett, skype eller email. Mange av de reiste til USA for godt, disse norske innvandrere, disse nordmenn som ville ha et bedre liv. De var klar over det at sannsynligheten for å komme hjem er kanskje ikke så stor og de beveget seg mot det ukjente. Jeg prøver å forestille meg hva disse norske innvandrere, disse lykkejegerne, tenkte på da de begynte på sin reise? Eller da de endelig kom frem? Hvordan forholdt de seg til hjemlengselen sin? Hvor hardt måtte de jobbe for å klare seg? Hva tenkte de om hjemmet sitt i Norge da de lå på dødsleiet? Mange av de amerikanerne jeg møtte hoppet i ekstase da de hørte at jeg kom fra Norge. «I have 100% Norwegian blood in me», «I have 40 % Norwegian genes», «I have to visit Norway one day», «I want to go back to Norway when I get old».  

Vi glemmer ofte hva slags påkjenning det er å vandre ut, komme til et nytt land, lære et nytt språk og forholde seg til en ny kultur. Mange innvandrere må gjennom et betydelig fall i sosial status, mister sitt nettverk og kjemper for å skape seg en fremtid. De lever i savn. Deres kjære dør, men de får ikke si farvel til dem, noen ganger kommer de for seint, andre ganger kan ikke de engang være med på begravelsen. Mens de bygger seg et nytt hjem, drømmer de om sitt gamle hjem. Til tross for alt dette, lykkes de, de står på egne bein, arbeider hardt og gir ikke opp.

Respekt for de innvandrere som lykkes

Hvis vi ser rundt oss, ser vi dem overalt, de hardtarbeidende innvandrere som lykkes. Når du går ut neste gang, prøv å se rundt deg. De er over alt, hardt arbeidende mennesker som forsøker å komme seg videre, til tross for all motgang og smerte de må igjennom. De som smiler til deg, mens deres hjerte gråter. Å, så lett det er å glemme dette, når vi ser på disse menneskene rundt oss. Så trist det blir, når disse menneskene blir til statistiske tall eller når de mister sin individualitet og blir behandlet som en masse. Når de mister sine menneskelige kvaliteter i de politiske diskusjoner og debatter. Disse menneskene fortjener ros, de er langt ifra stakkarer, de er våre hverdagshelter. Hver og en av dem har en unik historie, full av emosjoner, full av sterke opplevelser. De er som levende romaner, vakre og lesverdige.

Kan vi se på dem med undring, med nysgjerrighet, med respekt, uten å bli farget av våre fordommer?

Den suverene retten til å bestemme over sin klesmåte skal ikke stoppe en rasjonell kritikk mot hijab

Etter mitt forrige blogginnlegg fikk jeg et motsvar fra Sofia Rana og Linn Nikkerud i Dagbladet den 04.08.17. Jeg takker dem for at de har brukt tid og krefter, lest min blogg og har svart på den.  Deres hovedargument er at kvinnen skal selv bestemme hva hun skal ha på seg. La meg være krystallklar på hvordan jeg ser på denne saken. Jeg ser ikke på alle kvinner med hijab som islamister, heller ikke som undertrykte mennesker. Jeg vet at det er mange årsaker til bruk av hijab. Jeg har ikke allergi mot hijab eller hijabkledde kvinner fordi jeg kommer fra Iran. Jeg kjenner mange kvinner som bruker hijab og finner mange av dem som svært hyggelige og flotte personer. Jeg støtter ikke et forbud mot hijab i det offentlige rom (bortsett fra barnehijab), fordi på lik linke med Rana og Nikkerud mener jeg at religionsfrihet er essensielt i et demokratisk samfunn og skal ikke krenkes. Jeg er likevel skeptisk til hijab, og mener at fenomenet burde få intellektuell motstand.  

Hijabens bivirkninger
Forsvarerne av «retten til å kle seg som man vil», hopper glatt over bivirkningene hijab bringer med seg. La meg oppsummere en del av disse her:

  1. Kvinnen er problemet: Bruken av hijab, som et plagg, er blitt mer progressiv og omfattende. I dag opererer man ikke bare med hijab i seg selv. Blandet med en patriarkalsk og kvinnediskriminerende holdning, har hijab gjennomgått en transformasjon og blitt til klesplagg som niqab, burka, chador, jilbab, osv. I en rekke land er det rett og slett livsfarlig å ikke dekke seg til, fordi de som ikke gjør det blir lett bytte for trakassering og seksuelle overgrep. Vi vet at i Norge finnes det også en del jenter som bruker hijab ut ifra et sosialt press, men som kaller dette et «fritt valg». La oss være ærlige her. Alle disse klesplaggene har en ting til felles: De symboliserer at kvinnen har en kropp som skaper problemer rundt seg og må derfor tildekkes. Dette er felles, forskjellen ligger i graden og omfanget av denne tildekningen. For meg betyr dette at i kjernen til hijab, som et symbol, er kvinnen sett på som et problem som må skjules eller dekkes til.
  1. Barnehijab: Hijab har utviklet seg videre og har fått innpass i barnets verden. Fenomenet barnehijab er nå på vei inn for fullt. Mange foreldre som krever at barn skal ha på seg hijab eller lignende, tenker lite over konsekvensene dette har for barnet. I dette prosjektet blir barnet tillært (ubevisst) et problematisk forhold til sin egen kropp. I det samme prosjektet blir barnet på daglig basis minnet om at hun er annerledes enn andre barn i Norge (eller omvendt; at andre barn er annerledes enn henne). Guttebarn som vokser opp med en slik holdning, blir indoktrinert med den holdningen at kvinnens kropp er problematisk og må dekkes til. Det krever ikke stort intellektuelt arbeid å se at denne holdningen, som starter fra barnealder, kan fortsette i voksen alder og forsterke kvinnediskriminerende holdninger og tradisjoner, gjennomført av både menn og kvinner som selv har vært ofre for en slik indoktrinering.
  1. Hijab og integrering/tilknytning: Hijab og lignende, sammen med den mentaliteten som ligger bak, hindrer mange kvinner fra å delta i arbeidslivet og tar fra dem muligheten til å fungere på lik linje med menn. På verdensbasis snakker vi om millioner av kvinner (i noen land står da nesten halvparten av arbeidsstyrken ubenyttet), vi vet at dette også gjelder en del kvinner i Norge. Vi vet at en del muslimske jenter holdes borte fra idrett og fritidsaktiviteter på grunn av de samme holdninger som forkynner tildekning av kvinnekroppen. For ikke så lenge siden fortalte en jente meg at hun ikke fikk mulighet til å søke på politiutdanningen fordi foreldrene likte ikke at hun skulle svømme sammen med gutter (opptaksprøven). Slik konservatisme har ikke bare skapt en fysisk hindring for integrering, men også en hindring i forhold til psykologisk integrering. Ved å understreke sin annerledeshet skapes det stadig større avstand mellom muslimer og ikke-muslimer.  Slike påbud og mentaliteten bak dem svekker tilknytningen direkte og indirekte mellom muslimske innvandrere og øvrige borgere.
  1. Hijab og islamismen: La oss ikke glemme islamismen oppi det hele. I dag vet vi at islamister forsøker å nedtone muslimenes heterogenitet og mangfold og vil redusere dem til en kompakt enhet forent i kampen mot Vesten. Den amerikansk/tyrkiske professoren Cemil Aydin, påpeker dette i sin siste bok «The Idea of the Muslim World». Han, som for mange regnes som en «islamapologet», skriver om hvordan vestlige supermakter og intellektuelle, men også islamistene, tar fra muslimene pluralismen og heterogeniteten og konstruerer «en muslimsk helhet». To krefter som tilsynelatende er i krig med hverandre, fremskyver og opprettholder tanken om at det skal finnes en muslimsk helhet. Vi vet i dag at hijab og lignende også er et symbol for politisk islam og et forsøk på å forene muslimske kvinner under ett, i en ummah. Det at den muslimske identiteten nå vektlegges mer enn den nasjonale identiteten blant innvandrere med muslimsk bakgrunn, er enda et tegn på at denne strategien lykkes.

Kritikk av hijab er ikke nødvendigvis et angrep på muslimer
Problemet jeg har er ikke med hijab i seg selv, men mentaliteten som ligger bak den og de bivirkningene den bringer med seg. Spesielt når hijab ikke er et religiøst påbud, synes jeg det er vanskelig å forsvare bruken av den i denne tiden og når den skaper så mange bivirkninger. Hijab er ikke lenger et manns/kvinnes prosjekt, den berører mye mer og mange flere. Når den har utviklet seg til mer konservative og strenge former, skaper avstand mellom muslimer og ikke-muslimer, blir brukt til å holde millioner av kvinner nede og brukes som et symbol for å forene muslimer i en homogen religiøs masse, burde den få intellektuell motstand.

hits