Den suverene retten til å bestemme over sin klesmåte skal ikke stoppe en rasjonell kritikk mot hijab

Etter mitt forrige blogginnlegg fikk jeg et motsvar fra Sofia Rana og Linn Nikkerud i Dagbladet den 04.08.17. Jeg takker dem for at de har brukt tid og krefter, lest min blogg og har svart på den.  Deres hovedargument er at kvinnen skal selv bestemme hva hun skal ha på seg. La meg være krystallklar på hvordan jeg ser på denne saken. Jeg ser ikke på alle kvinner med hijab som islamister, heller ikke som undertrykte mennesker. Jeg vet at det er mange årsaker til bruk av hijab. Jeg har ikke allergi mot hijab eller hijabkledde kvinner fordi jeg kommer fra Iran. Jeg kjenner mange kvinner som bruker hijab og finner mange av dem som svært hyggelige og flotte personer. Jeg støtter ikke et forbud mot hijab i det offentlige rom (bortsett fra barnehijab), fordi på lik linke med Rana og Nikkerud mener jeg at religionsfrihet er essensielt i et demokratisk samfunn og skal ikke krenkes. Jeg er likevel skeptisk til hijab, og mener at fenomenet burde få intellektuell motstand.  

Hijabens bivirkninger
Forsvarerne av «retten til å kle seg som man vil», hopper glatt over bivirkningene hijab bringer med seg. La meg oppsummere en del av disse her:

  1. Kvinnen er problemet: Bruken av hijab, som et plagg, er blitt mer progressiv og omfattende. I dag opererer man ikke bare med hijab i seg selv. Blandet med en patriarkalsk og kvinnediskriminerende holdning, har hijab gjennomgått en transformasjon og blitt til klesplagg som niqab, burka, chador, jilbab, osv. I en rekke land er det rett og slett livsfarlig å ikke dekke seg til, fordi de som ikke gjør det blir lett bytte for trakassering og seksuelle overgrep. Vi vet at i Norge finnes det også en del jenter som bruker hijab ut ifra et sosialt press, men som kaller dette et «fritt valg». La oss være ærlige her. Alle disse klesplaggene har en ting til felles: De symboliserer at kvinnen har en kropp som skaper problemer rundt seg og må derfor tildekkes. Dette er felles, forskjellen ligger i graden og omfanget av denne tildekningen. For meg betyr dette at i kjernen til hijab, som et symbol, er kvinnen sett på som et problem som må skjules eller dekkes til.
  1. Barnehijab: Hijab har utviklet seg videre og har fått innpass i barnets verden. Fenomenet barnehijab er nå på vei inn for fullt. Mange foreldre som krever at barn skal ha på seg hijab eller lignende, tenker lite over konsekvensene dette har for barnet. I dette prosjektet blir barnet tillært (ubevisst) et problematisk forhold til sin egen kropp. I det samme prosjektet blir barnet på daglig basis minnet om at hun er annerledes enn andre barn i Norge (eller omvendt; at andre barn er annerledes enn henne). Guttebarn som vokser opp med en slik holdning, blir indoktrinert med den holdningen at kvinnens kropp er problematisk og må dekkes til. Det krever ikke stort intellektuelt arbeid å se at denne holdningen, som starter fra barnealder, kan fortsette i voksen alder og forsterke kvinnediskriminerende holdninger og tradisjoner, gjennomført av både menn og kvinner som selv har vært ofre for en slik indoktrinering.
  1. Hijab og integrering/tilknytning: Hijab og lignende, sammen med den mentaliteten som ligger bak, hindrer mange kvinner fra å delta i arbeidslivet og tar fra dem muligheten til å fungere på lik linje med menn. På verdensbasis snakker vi om millioner av kvinner (i noen land står da nesten halvparten av arbeidsstyrken ubenyttet), vi vet at dette også gjelder en del kvinner i Norge. Vi vet at en del muslimske jenter holdes borte fra idrett og fritidsaktiviteter på grunn av de samme holdninger som forkynner tildekning av kvinnekroppen. For ikke så lenge siden fortalte en jente meg at hun ikke fikk mulighet til å søke på politiutdanningen fordi foreldrene likte ikke at hun skulle svømme sammen med gutter (opptaksprøven). Slik konservatisme har ikke bare skapt en fysisk hindring for integrering, men også en hindring i forhold til psykologisk integrering. Ved å understreke sin annerledeshet skapes det stadig større avstand mellom muslimer og ikke-muslimer.  Slike påbud og mentaliteten bak dem svekker tilknytningen direkte og indirekte mellom muslimske innvandrere og øvrige borgere.
  1. Hijab og islamismen: La oss ikke glemme islamismen oppi det hele. I dag vet vi at islamister forsøker å nedtone muslimenes heterogenitet og mangfold og vil redusere dem til en kompakt enhet forent i kampen mot Vesten. Den amerikansk/tyrkiske professoren Cemil Aydin, påpeker dette i sin siste bok «The Idea of the Muslim World». Han, som for mange regnes som en «islamapologet», skriver om hvordan vestlige supermakter og intellektuelle, men også islamistene, tar fra muslimene pluralismen og heterogeniteten og konstruerer «en muslimsk helhet». To krefter som tilsynelatende er i krig med hverandre, fremskyver og opprettholder tanken om at det skal finnes en muslimsk helhet. Vi vet i dag at hijab og lignende også er et symbol for politisk islam og et forsøk på å forene muslimske kvinner under ett, i en ummah. Det at den muslimske identiteten nå vektlegges mer enn den nasjonale identiteten blant innvandrere med muslimsk bakgrunn, er enda et tegn på at denne strategien lykkes.

Kritikk av hijab er ikke nødvendigvis et angrep på muslimer
Problemet jeg har er ikke med hijab i seg selv, men mentaliteten som ligger bak den og de bivirkningene den bringer med seg. Spesielt når hijab ikke er et religiøst påbud, synes jeg det er vanskelig å forsvare bruken av den i denne tiden og når den skaper så mange bivirkninger. Hijab er ikke lenger et manns/kvinnes prosjekt, den berører mye mer og mange flere. Når den har utviklet seg til mer konservative og strenge former, skaper avstand mellom muslimer og ikke-muslimer, blir brukt til å holde millioner av kvinner nede og brukes som et symbol for å forene muslimer i en homogen religiøs masse, burde den få intellektuell motstand.

Jakten på Mina Bai

Mina Bai skrev den 24.07.17 på sin blogg om en kvinne som valgte å bade med bukse, kåpe og hodeplagg. Så kom et motsvar fra Sofia Rana og Linn Nikkerud under tittelen «Friheten til å bade med klær».

En analyse av Bais blogg

I sin blogg stiller Bai kritiske spørsmål til en trend som dessverre eksisterer og øker i omfang blant konservative muslimer.  Hun tar til motmæle mot patriarkalsk strukturell tenkning fra den kulturen hun kjenner godt og skriver:

«Islams regler for tildekkende påkledning gjelder begge kjønn. Men den muslimske mannen har over tid reformert seg og kler seg ganske «vestlig» og fritt. Han går i kortermete skjorter og med shorts i sommervarmen, og hodeplagget er sløyfet. Til og med de mest konservative menn fra Islamnet eller Islamsk Råd kler seg bekvemt vestlig og tar på slips og dress i offisielle sammenhenger. De samme mennene er de fremste forsvarere av kvinneundertrykkende plagg som nikab.»

Så snur hun seg til sine medsøstre og spør:

«Hvorfor står ikke troende muslimske kvinner opp og konfronterer dem med dobbeltmoralen? Hvorfor skal ikke muslimske kvinners hud og hår tåle dagens lys når den muslimske mannen har kunnet frigjøre seg?»

Jeg vil hevde at denne teksten inneholder en klassisk feministisk posisjonering. Hvis denne teksten hadde blitt skrevet i et av landene som styres eller er påvirket av islamsk sharia-lovgivning, ville Mina Bai uten tvil bli dømt til fengsel og fysisk mishandling. Hvis denne teksten hadde blitt oversatt til arabisk, persisk eller urdu, ville mange feminister i land som er preget av konservativ islam trykket den til sine bryst og brukt den i sin kamp for likestilling.

Kritikken mot Mina Bai, skrevet av Rana og Nikkerud

Hele kritikken, som heter «Friheten til å bade med klær» begynner med en selvmotsigende introduksjon. Forfatterne gir Mina rett i at det er uhygienisk å bade med klær i et svømmebasseng, men samtidig støtter de bading med klær i tittelen. De begrunner dette med at selvbestemmelse er suverent for dem.

Men, hva hvis selvbestemmelsen til en person går ut over grensene til en annen? Eller en gruppe? Hvor langt skal retten til selvbestemmelse strekke seg? Har ikke andre mennesker som bader også noen rettigheter? Retten til å bade i et hygienisk basseng for eksempel?

Deretter anklager Rana og Nikkerud Bai for å ikke ha fått med seg det frigjørende arbeidet som gjøres på grasrota mot den patriarkalske kulturen. Kan forklaringen på Minas reaksjon være den at dette arbeidet ikke blir oppfattet som godt nok når flere på «grasrota» støtter bruk av Nikab og er tause i forhold til bruk av barnehijab og støtter retten til å bade med klærne på i et basseng, under flagget «selvbestemmelsens suverenitet». Kan det være slik at Bai opplever at dette arbeidet tar ikke ondet ved roten? At til syvende og sist, handler ikke dette om disse plaggene, men noe mer omfattende; en ukultur og en holdning som skaper og opprettholder denne type atferd.

I tillegg til det diskriminerende budskapet som finnes i denne atferden, svekker disse såkalte rettighetene muslimenes omdømme og skaper stadig mer frustrasjon som slår tilbake på muslimer som gruppe. Disse handlingene skaper store hindringer i forhold til integrering og er med på øke avstanden mellom muslimer og ikke-muslimer.

Så kommer en hersketeknikk, som ikke bare er brukt mot Mina, men også mot andre norsk-iranere som har begynte å reagere på dette. De hevder at vi er blitt skadet av alt som skjedde i Iran og at vi bærer en slags «paranoia» med oss, at vi blander det som skjedde i Iran med forholdene i Norge. På denne måten forsøkes en ekskludering fra debatten.

At vi bærer disse negative erfaringene med oss er det ingen tvil om, men dere som kritiserer oss for dette kan prøve å se annerledes på saken. Vi vet hva vi snakker om fordi vi har sett hvor skadelig det blir når den religiøse identiteten styrkes hos de konservative og når individer med en konservativ og rigid overbevisning danner en gruppe som får mer og mer definisjonsmakt.

Vi vet hvordan friheten til folk, direkte og indirekte, blir innskrenket med sosial og etter hvert statlig kontroll. Vi har sett hvordan moralske koder endrer seg radikalt når en slik gruppe dannes og får økende makt i sitt miljø.

Mina Bai reagerer på en trend og har all grunn til det

Bais tekst er etter min mening en klassisk feministisk tekst rettet mot de konservative religiøse krefter. Hun kritiserer en forskjellsbehandling av kvinner som har røtter i tradisjon, religion og ukultur og en kleskode som har de samme røttene, men som samtidig er en forholdsvis moderne trend i det islamistiske prosjektet, som må bekjempes intellektuelt. Denne diskriminerende holdningen til kvinner kommer fra den samme kjernen som støtter tvangsekteskap, barnehijab, barneekteskap, æreskultur og en rekke andre absurde handlinger som ikke hører hjemme i et moderne og opplyst samfunn basert på menneskerettigheter og likestilling. På slutten av sin tekst appellerer hun til fornuften og advarer mot regresjon til bokstavtro. Hun ser på muslimske menn og kvinner som individer som kan tenke rasjonelt og oppfordrer dem til å bruke fornuften, istedenfor å stadig synes synd på dem og ha lave forventninger til dem.

Og, mens noen er opptatt av å jakte på modige stemmer som Mina Bai og kjemper for «friheten til å bade med klær», kjemper kvinner i land som Algerie i disse dager for retten til å kunne gå i bikini på stranden, igjen, uten å bli utsatt for verbal og fysisk trakassering. For det kunne de nemlig gjøre for noen år tilbake, før strandmiljøet ble dominert av nikabkledde kvinner og konsensus endret deretter.

Integrering er ingen dans på roser, men Norge er et godt land å bli integrert i

Min kvinnelige pasient ligger på divanen. Hun gråter og sier i dyp fortvilelse:

Jeg savner mitt hjem. Jeg trives ikke i Oslo. Folk er annerledes her. Alt er annerledes her. Jeg vil hjem, vekk fra Oslo.

Vet dere hvor hun er fra? Hun er hverken fra Iran, Pakistan, Afghanistan eller Somalia. Hun er fra Bergen!

Det å komme til et nytt land, lære et nytt språk og skape et nytt nettverk er krevende. Det handler om innsats, vilje og utholdenhet, men det handler også om å kjenne på og holde ut med sterke følelser. Man må forholde seg til separasjon, tap og sorg. Man skal forholde seg til det som er fremmed og ukjent. Integrering krever mye mentalt arbeid. En skal etter hvert forlate en del av de gamle skikkene og omfavne de nye. 

Innvandreren opplever et stort skifte i kvaliteten av å være i verden (fra et eksistensialistisk perspektiv). De fleste innvandrere kommer med en drøm om en bedre fremtid i Norge. De fleste av dem vil lykkes, jobbe og forsørge seg selv og sin familie. De fleste vil bli både likt og godtatt av nordmenn. Mange kommer for å finne det de drømmer om, men finner istedenfor en realitet som er annerledes enn det de drømte om. På godt og vondt, fordi man kan ikke leve i eller av drømmer.


Anklagen mot «storsamfunnet»

Den klassiske forklaringen på integreringsproblemer kan lyde slik:

Innvandrere, på grunn av en annen etnisitet, religion, navn eller hudfarge blir diskriminert av storsamfunnet. Nordmenn må bli mer tolerante fordi hovedårsaken til integreringsproblemet er toleransemangel hos storsamfunnet.

Denne hypotesen opplever jeg som ganske etablert hos en del samfunnsdebattanter som har engasjert seg i integreringsdebatten. Jeg finner denne tilnærmingen problematisk, til dels uheldig i forhold til integrering.

Jeg har bodd i 29 år blant nordmenn. Hvis jeg skal si noe om mitt inntrykk av nordmenn, hva vil det bli? Jeg vil si, nordmenn er som alle andre folk i bunn og grunn. Det finnes alle typer «nordmenn», det finnes hyggelige, sure, ulykkelige, rare, sosiale, friske, syke, tilbaketrukne nordmenn. Som blant alle andre folk.

Hvis noen spør meg om hva jeg synes om Norge, hva vil svaret mitt bli? Jeg må tenke litt først før jeg svarer. Jeg har en del kognitive referanser til Norge og de vil garantert prege svaret mitt. Jeg har opplevd litt av hvert i Norge, de første årene var ingen dans på roser. Det var krevende på mange måter, det var preget av psykisk påkjenning, lite sosialt nettverk, dårlig økonomi, lav språk- og kulturforståelse. Min tilværelse var preget av å ikke finne min plass, stå utenfor, føle seg fremmed. Men det er ikke alt. Jeg har også vanvittig gode opplevelser av Norge i den vanskelige tiden. Først og fremst husker jeg flotte mennesker, etnisk norske, som tok vare på meg, som hadde respekt for meg, som inkluderte meg, veiledet meg og ga meg muligheter.

Her kom de «negative minnene» først i mine assosiasjoner og (det er viktig) skjøv de positive opplevelsene mine til side. Hvis jeg ikke hadde reflektert godt over dette, ville jeg stå i fare for å henge meg opp i kun de negative opplevelsene mine. Da ville jeg sitte med hovedsakelig negative assosiasjoner til Norge.

 

Tid for en ny tilnærming?

Går det an å ha en tilnærming til integreringsdebatten der innvandrere ikke blir presentert som ofre og nordmenn ikke stemples som intolerante?

Både innvandrere og nordmenn er mennesker og deler derfor en rekke basale menneskelige egenskaper. Innvandrere, spesielt i de første årene i Norge, befinner seg i en stressende situasjon. Som alle andre mennesker under stress, kan innvandrere ha større tendens til å fokusere på det negative, være mer krenkbare og gå raskere i forsvarsposisjon.

Nordmenn er også som alle andre mennesker og kan respondere med stereotypiske tolkninger, bli engstelige for det som er annerledes og generalisere når de møter noe som er fremmed.

Det vi trenger i integreringsdebatten er mer empatisk anstrengelse, fra begge sider. Vi må anstrenge oss for å forstå hvordan den andre opplever sin verden. Da vil vi kanskje oppdage at mange innvandrere ikke er kravstore, vanskelige eller snyltere. Og vi vil kanskje oppdage at de fleste nordmenn er hverken rasister eller fremmedfiendtlige.

Innvandrere trenger ikke å bli foret med forestillingen om at de er stakkarer som har kommet til et land med mye intoleranse. De må bli møtt med empati, deres vanskelige situasjon må bli bekreftet (spesielt på det emosjonelle planet), men man skal ikke stoppe der. Man skal fokusere på deres ressurser, man skal hjelpe dem til å se hvor lett en kan gå i beredskap og forsvar mot det som oppleves som fremmed. Man skal snakke om det fine med Norge, mulighetene som finnes og ikke minst de kulturelle verdiene som har skapt det gode samfunnet vi lever i. Nordmenn på sin side må bli klar over hvordan det kjennes, på et subjektivt og eksistensielt plan, å være innvandrer og hvor menneskelige disse prosessene er. Til slutt, tror jeg at både nordmenn og innvandrere har godt av å bli minnet om de innvandrerne som har lykkes i Norge. 

Fryktens trekant - et spark til venstresiden

Som innvandrer med muslimsk bakgrunn blir jeg fornærmet, ikke når man tegner Muhammadkarikaturer, ikke når man snakker stygt om islam, ikke når man kritiserer muslimer. Jeg blir fornærmet når etniske og intellektuelle nordmenn behandler meg med silkehansker og blir forsiktige av frykt for å fornærme meg.

For mange år tilbake, kontaktet en journalist undertegnede og ba om et intervju. Han ville vise den «positive siden» ved innvandring. Han spurte meg om jeg kjente noen andre gutter fra Midtøsten med muslimsk bakgrunn som var integrerte og vellykkede, som hadde arbeid og snakket godt norsk. Journalisten ville lage et portrettintervju med oss, tittelen var «Drømmeinnvandrerne». Vi hadde én betingelse: at i denne reportasjen skulle vi ikke fremstilles som stakkare. Vi var klokkeklare: vi ville ikke bli presentert som ofre, vi ville ikke at noen skulle synes synd på oss. Vi ville ha en ærlig og saklig reportasje, om hvordan det kjennes å komme til et nytt land, lære seg et nytt språk, finne seg venner og skape seg et hjem.

Når reportasjen kom ut, kunne vi ikke tro det vi leste; i reportasjen ble vi fremstilt som tre stakkars  innvandrere, med mye fokus på alt det vonde vi hadde opplevd, lite fokus på hva vi hadde av ressurser og hvor mye vi hadde klart å utrette med disse ressursene.  

Sviket fra venstresiden

Venstresiden har sviktet integreringsdebatten i mange år og på mange måter. Mens venstresiden var febrilsk opptatt av å bekjempe rasisme og høyrepopulisme, neglisjerte de kampen om liberale verdier i innvandrermiljøet som ble tatt opp av innvandrere selv. Det var så viktig for mange av disse såkalte sosialister å være «gode». Det de ikke så, var at deres «kjærlighet» ble opplevd som kvelende for intellektuelle og oppegående innvandrere, spesielt de med muslimsk bakgrunn. Jeg kunne virkelig merke denne spesialbehandlingen de ga oss muslimer. De ville ikke høre om noen kritikkverdige forhold, de ville ha solskinnshistorier og glansbilder. Derfor neglisjerte de stemmene til gutter og jenter som varslet om sosial kontroll, overgrep, vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, osv.

Deres svik har kostet betydelig, for alle innvandrere. For det første, ga de alibi til fundamentalister og regressive krefter, de fikk lov til å vokse og organisere seg. For det andre, ble de sekulære og liberale muslimer svekket, varslere ble mistenkeliggjort og tiet ihjel. For det tredje, ved å unnvike å snakke om det ubehagelige, ved å ikke gi rom for en ærlig og åpen samtale, skapte de et vakuum. Dette vakuumet ble godt brukt av høyrefløyen, av de samme stemmene som dere sosialister var redde for. Dere, indirekte, ga næring til høyrepopulismens vekst.

Sammen med de tradisjonelle og regressive krefter i innvandrermiljøene og høyrepopulistene, har dere nå dannet en trekant. Jeg kaller denne trekanten for: Fryktens trekant. Dere drives av frykt alle sammen. Høyrepopulistene er redde for muslimer, spiller ingen rolle hvem disse muslimene er. Regressive og konservative muslimer er redde for liberale og sekulære muslimer, ex-muslimer og reformister. Og dere sosialister som synes synd på muslimer, dere er redde for høyrepopulisme og «islamofobi». Og her har dere også fått god hjelp fra en del innvandrere med muslimsk bakgrunn som er verdensmestre på å spille ofre. Men, det er frykten som driver dere alle sammen og frykten som forener dere.

Fornærmelsens forbannelse

Jeg har snakket med mange av dere på venstresiden. Dere er redde for å fornærme andre, dere vil respektere andres rettigheter (selv om at en del av disse rettighetene tar rettighetene fra andre) og dere vil være tolerante (selv mot det intolerante). Har dere spurt dere selv hvorfor det er så viktig for dere å være så «gode»? Når dere er så redde for å fornærme meg og andre muslimer, viser ikke dette indirekte at dere ser på dere selv som overlegne? Mener dere at muslimer er en underutviklet menneskegruppe som ikke tåler ytringsfrihet, demokrati og en tøff og ærlig debatt? Hvorfor?

Det som fornærmer meg er ikke karikaturtegninger, ikke når noen skriver kritisk om islam og ikke når noen er kritisk til innvandringspolitikken. Jeg blir fornærmet når du synes synd på muslimer og derfor nekter dem å bli utsatt for demokratiets spilleregler. Jeg blir fornærmet når du går så langt at du er villig til å ofre hele strukturen i et sekulært samfunn for å tilrettelegge for at «de stakkars muslimene» kan tilpasse seg og «komme ut av hjemmene sine». Jeg lurer på hva det er som ligger bak et så voldsomt behov for å være god og snill?

Freud sa en gang at han ikke hadde så mye ubearbeidet aggresjon og destruktivitet, takket være selvrefleksjon og hjelpen han fikk fra psykoanalysen. Derfor hadde han ikke så stort behov for å være den idealistiske legen som ville «redde hele verden». Han hadde ikke så stort behov for å bare være god og kjærlig lenger, derfor skrev han mer og mer om samfunnet og menneskets sinn og ble upopulær i noen kretser. Gir dette deg noen hints kjære «gode» sosialist?

Hvordan psykologi misbrukes for å fremme hat mot muslimer

I juli 2016 fikk en del mennesker fra Manchester utdelt en brosjyre fra en såkalt gruppe som kalte seg «For Public Purity» (For offentlig renhet) med dette budskapet:


Dette området er hjemsted for et stort muslimsk fellesskap. Vennligst vis respekt for oss og våre barn og begrens forekomst av hunder på de offentlige plasser. Å opprettholde renheten av den offentlige plassen gjør det mulig for muslimer å holde seg rene. Som en del av denne innsatsen, har vi valgt ett av de aspektene som kan ha avgjørende effekt på renheten av den offentlige plassen, nemlig det aspektet som har med tilstedeværelse av hunder, som regnes for å være urene, å gjøre.

 

Denne gruppen har i tillegg en facebookside. På denne har man publisert en del youtubeklipp, der konservative imamer og såkalt lærde muslimer kommer med rent idiotiske utsagn om hunder.

Hvis man går inn på facebooksiden og leser kommentarene på den første posten, finner man massive hatmeldinger fra folk mot muslimer. Det er innimellom en og annen som forsøker å varsle at dette er en falsk gruppe etablert for å sverte muslimer, men disse varslingene druknes i et hav av hatmeldinger mot muslimer.

Nærmere undersøkelser viser at nettsiden er opprettet fra USA og ingen kontaktinformasjon er mulig å finne, ingen har heller stått fram for å følge opp denne «aksjonen» i ettertid. Så det hele er veldig uklart og hvem som står bak kan man bare spekulere i, og noen har spekulert i om det kan være en høyreekstrem gruppering. Enkelte ting tyder på at de som står bak har gjort dette for å hausse opp hatet mot muslimer.



 

Misbruk av psykologi

Men, en ting er sikkert; de som har stått bak innholdet i denne brosjyren og denne facebookgruppen har misbrukt flere prinsipper i psykologien for å oppnå sitt mål: spre hat mot muslimer som gruppe.

  1. Dette området er hjemsted for et stort muslimsk felleskap.   Disse ordene «hjemsted», «stort» og «muslimsk felleskap» vekker en assosiasjon til at: a) muslimene har slått seg ned i England (Europa) og de er kommet for å bli. Man kan assosiere til at muslimene har invadert Europa og har laget seg et varig hjem der, b) teksten omtaler mange muslimer (stor gruppe) som er organiserte (muslimsk felleskap). Allerede i den første setningen har tekstforfatteren klart å lage et bilde av muslimer som en organisert gruppe som er stor og har slått seg ned for å bli i Europa. Med én setning har de nå klart å vekke negative assosiasjoner og følelser rettet mot muslimer. Fra psykologien, vet vi at emosjoner er en av de viktigste faktorer for at den kognitive innstilling til et fenomen former seg. Negative emosjoner mot en gruppe gjør det lettere å resonnere negativt om dem, også ubevisst.

 

  1. I resten av teksten legger tekstforfatteren vekt på flere viktige elementer som forsterker de negative emosjonene ytterligere hos europeeren; man er klar over at hunden er et av de mest populære kjæledyr i Europa. Ved å skrive en tekst der hund ønskes fjernet, trykker de på et punkt som kan vekke sterke følelser. De vil ha «Menneskets beste venn» fjernet. I tillegg, kaller de hunden uren. Teksten, på en smart men samtidig ondskapsfull måte, prøver å vise at muslimene kun er opptatt av seg selv og sine religiøse påbud og vil holde seg rene (fri for hund), i motsetning til europeere som er urene og som bør innrette seg etter muslimenes krav.

 

I realiteten vet vi at det finnes flere mennesker i Europa med muslimsk bakgrunn som elsker ikke bare hunder, men alle andre dyr, inkludert mennesker.

Reaksjonære muslimer og høyreekstremister- gode venner?

Denne teksten som jeg skrev viser hvordan idiotiske holdninger og uttalelser fra enkelte imamer og reaksjonære muslimer brukes for å hisse opp stemningen mot muslimer som gruppe. Den viser også hvor lett det er å misbruke psykologien for å manipulere følelsene i en viss retning. Det blir særdeles viktig å være klar over dette hatet som lett kan mobiliseres mot muslimer. Jeg lurer på hvor nyttige høyreekstreme og reaksjonære muslimer er for hverandre? De gir hverandre næring, selv om at det virker slik at de er bitre fiender. Begge jobber mot ett og samme mål: Å splitte muslimer og ikke-muslimer ved å spre hat.  

Statsministeren og Eid-feiringen

Oslo 20170625.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Bønn under markeringen av id søndag i Valhall. Kvinnene ble plassert bakerst. Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix

Statsminister Erna Solberg gratulerte alle muslimer i Norge med feiring av Eid den 24. juni på sin Facebook side. Ikke nok med det, neste dag holdt hun tale for ca. 8000 norske muslimer som hadde samlet seg for å markere Eid. Markeringen foregikk i idrettshallen Vallhall og ble arrangert av Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita). Dette har skapt både glede og vrede.

Noen kritiserer Statsministeren for særbehandling av muslimer. Hvorfor gratulerer ikke statsministeren andre trossamfunn når de feirer sine religiøse høytider? Hvorfor har ikke Statsministeren snakket om sammenhengen mellom terrorisme og Islam?

Andre roser henne for denne gesten, spesielt muslimer er så klart glade for dette, det ser man godt på de bildene man har fra arrangementet.

 

Det er klokt av Statsministeren å gratulere muslimer med Eid

Statsministeren er hverken dum eller naiv når hun velger å gratulere norske muslimer med Eid.  De som kritiserer Solberg for å ha særbehandlet muslimer har glemt at hun som politiker har besøkt den jødiske synagogen, sikhenes tempel, og det vietnamesiske buddhistiske templet i Norge. Hun ønsket det norske folk god Påske den 14. april og god Jul den 24. desember.

Med sin gratulasjon vil Statsministeren vise at norske muslimer er velkomne i Norge og det gis rom for at de praktiserer sin religion fritt. Statsministeren vil med dette også vise at ekstremistene ikke skal få viljen sin: Norge skal ikke bli splittet i hat og sekterisk konflikt. Statsministeren vet at i disse tider er det ekstra viktig å markere at norske muslimer er en del av dette landet.

Som norsk muslim takker jeg henne for dette.

 

Hvorfor deltagelse med ICC og Det islamske forbundet (Rabita)?

Statsministeren går videre med sin markering: den 25.juni holdt hun tale for ca. 8000 norske muslimer som hadde samlet seg for å markere Eid. Markeringen foregikk i idrettshallen Vallhall og ble arrangert av Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita).  Hun legger vekt på våre likheter, fellesskapet og at vi som mennesker er opptatt av mye av det samme, på tvers av religioner og tro. Men, det er noe som er merkelig i denne situasjonen.

Statsministeren må uten tvil ha lagt merke til at kvinner og menn satt separert under denne samlingen. Slik jeg ser det fra bildene satt menn foran, mens hijabkledte kvinner satt bak. På noen bilder ser man også en rød plasttråd som skiller menn og kvinner fra hverandre. På disse bildene ser jeg også jentebarn i hijab. Noen av disse jentene kan ikke være eldre enn 5-6 år.

Jeg blir trist og urolig av disse bildene. Jeg finner det ubehagelig at Statsministeren med dette gir sin anerkjennelse til to av de mest reaksjonære moskémiljøene i Norge, og dermed fremmedgjør det store flertallet av sekulære muslimer i Norge. På den ene siden har vi ICC med sine bånd til islamisten Abul Ala Maududi, som stod for en reaksjonær og fundamentalistisk tolkning av islam, promoterte Sharia og politisk islam og stod sentralt i forfølgelsen av andre minoriteter, deriblant Ahmadiyya-muslimer i Pakistan. På andre siden har vi Rabitamoskéen med bånd til Muslimsk Brorskap, som hyller Yusuf Al-Qaradawi med sine antisemittistiske holdninger. Ingen av disse moskeene har støttet tydelig sekulære grunnverdier som vern av homofile muslimer, ytringsfrihet og likestilling. 

Jeg sitter med et stort spørsmåltegn og håper virkelig at statsministeren kan svare på dette: Det finnes mange mennesker med muslimsk bakgrunn i Norge (200.000?), hvorav halvparten ikke er tilknyttet et trossamfunn. Hvorfor velger hun å delta på et arrangement med to av de mest reaksjonære moskéene? Det er rett og slett absurd å lese talen til statsministeren som snakker om samhold, likhet og felleskap, på et møte arrangert av to moskéer som ikke har skåret særlig høyt når det gjelder disse verdiene.

De representerer ikke meg

Statsministeren gjorde et klokt valg ved å gratulerte oss muslimer med Eid, men jeg ønsker å vite; hvorfor valgte hun å delta på et møte som representerer konservative og reaksjonære strømninger blant norske muslimer? Hva var det hun ville oppnå med dette? Handlet det om dårlige rådgivere? Kjenner ikke statsministeren til disse forholdene? Det finnes tusenvis av sekulære og liberale muslimer i Norge. Hvorfor snakket ikke statsministeren til disse? Hvorfor støtter ikke statsministeren heller de sekulære og liberale strømningene og organisasjonene blant muslimene? Jeg håper statsministeren tenker på dette frem til neste Eid-feiring.

 

 

Vi må ikke la ekstremistene vinne

Terror i London, denne gangen foran en moské med muslimer som direkte ofre. Jeg skriver direkte fordi muslimene har vært både direkte og indirekte ofre for terroren i verden. I Midtøsten og Asia er det flest muslimer som blir drept av islamistiske terrorister, mens i Europa blir de indirekte ofre for terroren. For, hver gang det skjer en terroraksjon, ødelegges muslimenes omdømme og rykte i Europa. Jeg vet at det er mange muslimer som gruer seg for blikkene, spørsmålene, den negative omtalen av islam, kommentarene i sosiale medier, osv. i dagene etter terroraksjoner i Europa.

Terroristene er ikke bare ute etter å drepe

Islamistiske terrororganisasjoner som opererer i Europa har en langsiktig strategi. Deres overordnede mål er hverken å drepe eller å skape frykt. Deres overordnete mål er å splitte Europa i to. Krigene i Afghanistan, Irak og Syria og konflikten mellom Israel og Palestina, sammen med en rekke andre geopolitiske forhold har skapt en skepsis mot Vesten i den kollektive psykologien til muslimer. I noen land blir man lært opp til å hate Vesten helt fra barneskolen. Det finnes nemlig krefter i den muslimske verden som vil at hver og en muslim skal hate Vesten. På den andre siden, har muslimene fått mer og mer rollen som «den ansvarlige og skyldige» for det meste som har gått galt i verden i den kollektive psykologien til den vestlige borgeren. Muslimene blir presentert i amerikanske filmer som banditter, dumme, mindre utviklet. I tillegg, hører vi stadig om terrorister og islamister som får mye oppmerksomhet. En negativ oppmerksomhet rettet mot muslimer bygger seg ubevisst sakte men sikkert opp i Vesten.

Terror i Europa kan splitte oss

Hver gang vi blir rammet av en terrorhandling, forsøker terroristene å splitte oss i muslimer/ikke-muslimer. Hvis Europa blir splittet på denne måten, vil denne splittingen skade oss i flere år fremover i tid. Kanskje håper terroristene på en borgerkrig mellom europeiske muslimer og ikke-muslimer i fremtiden? Har ikke slike sekteriske kriger ødelagt flere land gjennom tidene? Terrorhandlingen som skjedde på Seven Sisters Road i nærheten av Finsbury Park natt til den 19.06.17 i London, kan være en hevnaksjon rettet mot muslimer. Denne hevnaksjonen er en gavepakke for terroristene som nå kan vise til verdens muslimer at de ikke er velkomne i Europa og ikke kan føle seg trygge. På denne måten skapes en dobbel paranoiditet i samfunnet: ikke-muslimer blir paranoide på muslimer og vice versa.

Vi må stå sammen

Hvis terroristenes mål er å splitte oss, blir motgiften det å stå sammen. Her har vi et felles ansvar for fremtiden, muslim eller ikke-muslim. Vi står ovenfor en prøve nå. Muslimene, på sin side, må redusere avstanden mellom seg selv og Vesten. Vi, muslimer, må arbeide målrettet for å kvitte oss med de holdningene som har vokst fram internt, som er i konflikt med humanismen. Vi må bli mindre krenkbare, mer åpne for selvrefleksjon. Jeg har en utfordring til deg som ikke er muslim også: vi muslimer trenger ikke å synes synd på, vi trenger ikke din særbehandling og vi vil heller ikke bli generalisert. Tenk på muslimer som en heterogen gruppe, bestående av forskjellige individer. Hvis du har fulgt med, ser du at det foregår en intern debatt om islam mellom ulike mennesker med muslimsk bakgrunn. Denne debatten må være et bevis for deg at muslimer er like forskjellige som alle andre mennesker. Neste gang du ser en som du tolker for å være muslim, enten basert på utseende, klesstil, aksent eller navn, gi ham eller henne en sjanse til å vise hvem han/hun er som et individ. Jeg beskylder deg ikke for noe, men jeg vet at Mennesket av natur kan bruke enkle stereotypier for å få oversikt over verden. Disse stereotypier kan av og til føre oss bak lyset og skape avstand og det er avstand mellom oss terroristen ønsker mest av alt.

 

 

Selverklærte feminister med minoritetsbakgrunn?

«Jeg er drittlei minoritetsmenn som er selverklærte feminister og uttrykker sin lidenskap for likestillingskampen kun ved å påpeke ulikestilling og urett i minoritetsmiljøene. For hver gang du kan si sosial kontroll, kan jeg si russevoldtekt. Hver gang du sier tvangsekteskap sier jeg vold i nære relasjoner. Ulikestilling og ukultur er ikke et innvandrerproblem, det er et samfunnsproblem. Til ikke jeg ser disse såkalte feministene på grasrota, kjempe mot strukturelle barrierer som hindrer kvinners tilgang til like rettigheter som menn, er det vanskelig å ta deres engasjement for å "hjelpe innvandrerjentene" seriøst. Det er noe veldig usmakelig over minoriteter som er med på å opprettholde stigmaer som skal ramme deres egne barn, kun for litt spalteplass.»

Denne teksten er hentet fra en status på Facebook, der forfatteren blir hyllet av flere av mine motdebattanter. Tekstens opphavsmann er ansatt i et statlig organ som jobber med likestilling og diskriminering. Jeg blir glad når jeg får en slik tydelig tekst som avslører tankesettet bak mine motstandere, fordi da får jeg muligheten til se på dette med et analytisk blikk.   

Russevoldtekt og tvangsekteskap er to forskjellige fenomener

Forfatteren av teksten bruker en kjent teknikk: ved å vise til at noe forferdelig skjer i samfunnet, skal en annen forferdelig handling bagatelliseres (såkalt whataboutism). Russevoldtekt og sosial kontroll kan ikke sammenlignes, selv om at begge handler om overgrep. Det samme gjelder tvangsekteskap og vold i nære relasjoner. Begge er forferdelige overgrep, men kan ikke sidestilles. Vold i nære relasjoner skjer over hele verden, på tvers av alle kulturer og religioner, hos nordmenn og innvandrere. Men, når en hel familie planlegger og lurer deg med på en ferietur, tar fra deg passet ditt og tvinger deg til å gifte deg inn i en overgrepssituasjon, snakker vi om et ganske annet fenomen. De som vil bagatellisere det ene forholdet ved å trekke en annen grusomhet frem, gjør en stor urett mot de personene som er blitt utsatt for tvangsekteskap og æreskultur. Det er et grovt feilgrep og respektløst mot en gruppe gutter og jenter som har opplevd brutale overgrep.

Å rette fokus på et overgrep er forebyggende

De som inviterer oss til å se forbi tvangsekteskap og æreskultur, ønsker å forbli i uvitenhet. Dette skyldes flere ting; for det første kan sannheten som berører «meg og mine» være for smertefull. Ved å benekte sannheten, kjenner jeg derfor ikke noen smerter. Det kan også hende at man er redd for at det vonde som kommer frem blir misbrukt av krefter som bruker enhver anledning til å vise hvor fæle innvandrere og flyktninger er. Til slutt, det er en skam knyttet til dette. Man vil helst ikke bli assosiert med overgrep og voldskultur. Likevel, ingen av disse begrunnelser er god nok grunn til å tie når det skjer overgrep. Æreskultur, sosial kontroll og tvangsekteskap er fenomener som dessverre er mer markante hos innvandrere med muslimsk bakgrunn.  Det å sette fokus på dette, kan være starten på å få slutt på slike handlinger. Det er forebyggende.

Det å tie om disse forholdene er en umoralsk handling

De som varsler om slike forhold, menn eller kvinner, følger sin moralske plikt. Tenk om ingen hadde skrevet noe om forferdelige hendelser som har krenket menneskeverdet opp gjennom tidene? Hvordan ville verden da se ut? Vi er uten tvil flinkere til å påpeke det som er feil hos andre, men når det kommer til oss selv, er det lettere å være tause. Nei, vi må ta et oppgjør med ukulturen og rydde opp i vår egen bakgård. Det er ingen andre som kan gjøre dette bedre enn oss med minoritetsbakgrunn som kjenner ukulturen fra innsiden.

Det handler ikke bare om feminisme

For disse kritiske røstene i vårt miljø, menn og kvinner med muslimsk bakgrunn, handler det altså ikke bare om feminisme; i teksten blir vi også beskyldt for å stigmatisere minoritetsgruppen. Det er en tankefeil. De som kun benekter og i «respektens» navn krever særbehandling, er de som har stigmatisert muslimer over lang tid, men de evner ikke å se dette selv. Med denne nonsjalante væremåten har dere gjort muslimene en bjørnetjeneste. Dere har skapt enda mer frustrasjon og misnøye rettet mot minoritetsgruppen.

Vi, med våre kritiske røster, er med på å avstigmatisere minoritetsgruppen. Ved å vise engasjement, evne til rasjonell tenkning, mot til å reagere på krenkelse av menneskeverdet uansett hva det måtte frembringe av ubehagelige sannheter, ser vi lengre enn vår egen nesetipp og tenker på hva som er best for helheten. Vi viser mot, mens dere viser unnvikelse og frykt. Dette blir stadig mer tydelig. Vi viser at det finnes intellektuelle og oppegående krefter blant muslimer som nekter å ta på seg offerkappen. Nå ser folk endelig at det finnes fornuftige stemmer blant innvandrere med muslimsk bakgrunn. Vet dere hva folk flest sier til meg når de leser mine tekster? «Takk og pris at noen med muslimsk bakgrunn snakker ut på denne måten, nå blir vi lettet fordi vi tenker at det finnes håp allikevel». Dette er avstigmatisering av muslimer i praksis.

Radikale islamister er våre sønner og døtre

Har islam noe med terrorisme å gjøre? Dette er et spørsmål som har delt Europa i to. Svaret på årsaken til radikalisering er ikke enkelt, fordi det er mange faktorer som spiller inn, men fundamentalistisk islam er en av disse faktorene.


Terrorister angriper sekulære verdier

Radikale islamister er mennesker, ikke demoner. Det som er felles for alle terrorister er at de ikke har en følelse av å være knyttet til den gruppen de angriper, verdimessig. Sekulære verdier, spesielt ytringsfrihet, likestilling mellom kjønn og frihet til å praktisere sin tro, har ingen plass i fundamentalistisk islam. Terroristen har enten aldri fått mulighet til å utvikle en sunn og balansert forståelse av sekularismen eller har gradvis mistet sin tilknytning til den. Radikalisering er et endestadium for en psykologisk prosess der individet ønsker en ren gruppe, et rent samfunn, den rette veien, hevn og en gylden fremtid. Fundamentalistisk islam lover alt dette.  


Det evige liv

Muslimske terrorister ser til himmelen på jakt etter det evige liv, mens de sprer død på jorden. Deres verden er splittet i to: Det gode/det onde, det rene/urene, de troende/de vantro. Deres egne, deres gud, deres islam er det gode, mens resten tilhører det onde. Det finnes ingen mellomting. Det som er tolket som ondt, provoserer og må elimineres.


Muslimenes ansvar

Muslimene, som gruppe, kan ikke anklages for å ha stått bak terroren som skjer i Europa, selv om at det er radikale muslimer som akkurat nå sprer frykt. Muslimene er likevel ikke helt frie for ansvar heller. Muslimer har et særskilt ansvar for å mobilisere en radikal og kollektiv reformasjon av islam, mot antisekulære krefter internt som gir næring til fundamentalistisk islam. Endringen skal starte med vår psykologiske innstilling, vår tro og våre verdier.

Radikale muslimer er våre sønner og døtre. Slutt å si at de ikke er muslimer! Slutt å si at dette ikke har noe med islam å gjøre! Disse terrorister er en del av det muslimske samfunnet. Faktum er at våre muslimske barn dreper andres barn og vi, muslimer, har et moralsk ansvar for å forebygge radikaliseringen! Våre barn blir ikke terrorister over natten, men de blir gradvis fremmede i forhold til det samfunnet de har levd i. Noen av dem blir aldri integrerte verdimessig, andre blir indoktrinerte med verdier og holdninger som gradvis fører til gjennomgripende endringer i deres syn på verden.

 

Psykologisk integrering er løsningen

Vi, muslimer, må se innover, granske våre holdninger, dykke ned i de mørke sidene ved vår religion. Vi må avstå fra å dyrke en tolkning av islam som er inkompatibel med grunnleggende humanistiske og sekulære verdier. Vi må slutte å idealisere vår tro, og begynne å se med kritisk blikk på det vi tror er sant. Vi må ikke tenke hva som er best for muslimene, men på det som er best for helheten.

Foreløpig har Europa gitt oss muligheten til at noen av oss velger hijaben eller tvinger den på våre døtre, gifter våre barn bort til noen de ikke er glad i, sender dem til tvilsomme koranskoler (som sår enda mer tvil om deres identitet), advarer dem mot å bli for vestlige, bygger moskéer med usunne holdninger, osv.  Stopp et øyeblikk og spør deg selv: Er dette best for helheten? Religionsutøvelse som fører til at muslimene blir mindre integrerte verdimessig, gir grobunn for radikalisering og terrorisme. Holdninger og atferd som svekker våre barns tilknytning til sekulære verdier er små og store skritt mot radikalisering. Første skritt mot radikalisering starter når individet blir overbevist om at han/hun tilhører én gruppe og de andre hører til en annen.

Hijab og læreryrket, del 2

Product here
Licensed from: szefei / yayimages.com

Det var en gang jeg var i konflikt med en lærer. Dette var for mange år tilbake, da jeg var tenåring i Iran. Jeg klaget til min far. Faren min svarte: «Vet du hva som er den viktigste jobben i samfunnet? Det er læreryrket. Det er de som står ansvarlig for at ungdommen skal lære, bli voksne og delta i samfunnet. Du burde høre på læreren din.» Jeg ble irritert på min far som ikke støttet meg, men i dag er jeg helt enig med ham.

Læreren som rollemodell

Læreren er en viktig rollemodell. Jeg påstår at i tillegg til mine foreldre og venner, er lærerne mine de jeg husker best fra min oppvekst. Jeg husker dem med navn, ansikt, klesstil og form. Jeg husker ikke andre like godt og så detaljert. Hva sier dette? At læreren er ikke bare noen som lærer bort et fag. Lærere er rollemodeller og veiledere. Læreren, med sitt vesen, med sin form og med sin direkte og indirekte kommunikasjon, vil påvirke sine elever konstant, lenge etter at den direkte kontakten er over.

Ja til religionsfrihet - Nei til hijab på skolen

Jeg er for religionsfrihet og mener at kvinner (og menn) skal få lov til å praktisere sin religion, så lenge denne praksisen ikke krenker andres menneskeverd. Ett av argumentene som brukes av de som ikke ser noe problem med bruk av hijab på skolen, er at vi i Norge har religionsfrihet. Jeg støtter religionsfrihet, jeg har ingen tro på forbud mot hijab i det offentlige rom. På skolen, derimot, stiller jeg meg svært skeptisk til bruk av hijab. Hvorfor?

  1. Det er ikke noe påbud om å bruke hijab ifølge koranen:
    Det står ikke ett eneste sted i koranen at kvinner skal bruke hijab. Jeg, og mange andre muslimske menn og kvinner, mener at hijab ikke er et religiøst krav. Jeg mener at hijab har faktisk mer å gjøre med kultur, oppdragelse og den politiske situasjonen i verden, enn med religionen islam. Jeg påstår at hijab er mer et påfunn enn et påbud. Dette er et viktig argument, fordi siden hijab ikke er et absolutt krav for å være muslim, kan man ikke kreve fra samfunnet å tilpasse seg behovet for bruk av hijab. Argumentet er enkelt: Det er ingen krav å bruke hijab i islam og man kan være muslim uten den.

     

  2. Hijab er et kompleks symbol med flere signaler: Hijab er et symbol som representerer forskjellige ting. Hijab brukes som et symbol på motstand (jeg går mot strømmen), som en understrekning av egen fromhet (jeg har sterke moralske verdier), som en identitetsmarkør (jeg tilhører en gruppe), som en overbevisning (jeg er nærmere min Gud) og som behov for å få oppmerksomhet (se på meg). Det er likevel én ting som er problematisk med hijab, som jeg har kalt for hijabens mørke side. Den brukes også som en tvangstrøye på kvinner, sammen med en hel del andre påbud og forbud, og hindrer deres utvikling. Hijab har i tillegg blitt et politisk symbol for islamismen, en aggressiv og totalitær ideologi, som har ingen respekt for menneskeverd. Etter min mening, gjør summen av alt dette hijab til et svært kompleks og kontroversielt symbol i dagens samfunn. Barn skal skånes for slike forvirrende signaler fra en viktig rollemodell, læreren.

  3. Barnehijab, den religiøse seksualiseringen av barn: Den islamske verden er nå rammet av en ny tragedie, i tillegg til terrorisme og radikalisering: Fenomenet barnehijab. Barnehijab, slik jeg ser det, er en direkte krenkelse av barnets rettighet til å være barn. Barn, med dette plagget, skilles fra andre barn, utpekes som noe annerledes enn resten av gruppen, ikke minst på skolen. Barn med hijab er dessverre ofte i tillegg pakket inn i typer klær som hindrer henne fra lek og andre relevante aktiviteter. Bruk av hijab hos lærer kan legitimere bruk av hijab hos barn, noe som svært uheldig.    

Skolen er et hellig rom, men ikke i religiøs forstand. Slik jeg ser det, er skolen et hellig rom fordi der finnes vårt samfunns fremtid. Hva våre barn skal eksponeres for i norske skoler i 2017, er et viktig spørsmål, som alle lærere og foreldre burde stille seg. Jeg sier at barna skal ikke eksponeres for symboler som er forvirrende, har mørke sider ved seg, er kontroversielle og gjenstand for diskusjon med intense følelser i media. På skolen skal barn lære, leke, utforske og bli nysgjerrige på verden. Den som bruker hijab, på et overordnet plan, gjør dette fordi hun føler seg vel (hvis hun bruker hijaben frivillig). Hensynet til barnas beste kommer foran dette behovet, slik jeg ser det.

hits