hits

Hvordan muslimer kan redusere muslim-fiendtlighet fra en passiv offerrolle til en aktiv deltaker i sin skjebne

Rapporten fra HL-senteret; "Holdninger til jder og muslimer i Norge 2017" viser at det finnes skepsis og fiendtlighet mot muslimer i Norge. Dette m vekke bekymring for alle som bor i Norge. Hva skal vi som nasjon gjre med dette? Tradisjonelt sett har man lagt skylden p rasisme og fremmedfrykt hos etnisk norske. De som har vist skepsis til muslimer blir av og til kalt for islamofober, rasister og intolerante mennesker. De kan bli sett p som mennesker med lavere moral, mindre toleranse og lite medmenneskelighet og raushet over andre mennesker.

Vi trenger en ny tilnrming

legge skylden bare p storsamfunnet eller islamskeptikere for muslimfiendtlighet, er etter min mening en kontraproduktiv tilnrming. Det legge hele ansvaret p storsamfunnet og be den politiske eliten  bekjempe muslimfiendtlighet blir altfor passivt.

Jeg har snakket med en god del mennesker som er skeptiske til muslimer. Disse, slik jeg vurderer det, er hverken rasister, antihumanister eller fremmedfiendtlige. Blant dem finner jeg hovedsakelig hyggelige mennesker som er bekymret for fremtiden, for Norge, som synes at muslimene skiller seg altfor ofte ut p en negativ mte i samfunnet. Jeg tror at hvis de blir beskyldt for noe de ikke er (rasister, menneskefiendtlige, osv.), risikerer vi skyve dem ytterligere unna, gjre dem enda mer skeptiske og i verste fall fiendtlige mot norske muslimer. Fra psykologien vet vi at press, moralsk pekefinger eller beskyldninger frer til kt motstand, ikke holdningsendringer. En kraftfull offensiv mot mennesker som er skeptiske til muslimer kan kanskje fre til at muslimfiendtligheten forsvinner fra overflaten, men det betyr ikke at den blir borte. Muslimfiendtlighet trenger ikke uttrykke seg i en eksplisitt form, men kan vise seg i mange implisitte former. De implisitte formene kan fre til mye mer skade enn de eksplisitte.

Muslimer m ta ansvar

Det som gir hp er at norske muslimer er en svrt heterogen gruppe og mange av dem er sekulre, liberale og tar avstand fra fundamentalistisk islam. Disse m mobiliseres og danne en front mot krefter som skader muslimenes omdmme i samfunnet. N snakker ikke jeg bare om hyreekstreme bevegelser og innvandringsfiendtlige organisasjoner, men ogs krefter internt blant muslimer som er svrt skadelige for muslimene selv. Muslimer selv kan gjre mye for redusere muslimfiendtligheten i Norge. Frst og fremst m muslimene vise tydelig at de vil ta vare p Norge og de humanistiske og sekulre verdiene som finnes i landet. Jeg snakker om ytringsfrihet, likestilling og atskillelse av religion fra stat, bl.a. Norske muslimer m reagere p ukultur, tradisjoner og praksis som strider imot disse verdiene. Religise praksiser som hindrer integrering m avvikles, uansett hvor hellige man tror disse tradisjonene er. Muslimer m avst fra politisk og fundamentalistisk islam, fordi disse skaper avstand og splittelse i samfunnet. De m sl hardt ned p interne krefter som forsker hindre ytringsfrihet og sttte fullt ut alle former for ytringsfrihet, inkludert ytringer som er kritiske til religionen islam.

Norske muslimer vinner mye ved blande seg inn i samfunnet, ikke trekke seg unna, ikke tenke at de er annerledes eller tilhrer en spesiell gruppe. Deres barn skal oppdras frst og fremst i trd med de sekulre verdiene, ikke de religise. Foreldrene skal oppmuntre sine barn til bli en del av det norske samfunnet, finne seg norske venner, delta i skole- og fritidsaktiviteter og slik legge grunnlag for at det blir naturlig at de ogs kan velge seg norske partnere om de vil nr den tid kommer. penhet og selvkritisk holdning i forhold til utfordringene som finnes i de muslimske miljene, samt uforbeholden sttte til ytringsfriheten vil ke respekten for muslimene i det lange lp. Slik jeg ser det; ett av de viktigste midlene vi har mot muslimfiendtlighet er sekulre muslimer som skriver og arbeider for reformasjon av islam. Muslimer burde behandle dem som helter, ikke fiender.

Dette er en annerledes tenkning, en ny vei, som kan redusere fiendtlige holdninger mot muslimer i Norge.

 

Babbel fra Resett

En kort tur til Wien (Europas juvel) og videre til Kunsthistorisches Museum, plasserte meg rett foran det storslagne maleriet av Pieter Brueghel (1563) med tittelen Babels trn.

Hvor har jeg sett dette bildet fr, spurte jeg meg selv og kom p at dette er samme bilde som brukes av nettsiden Resett under deres programerklring (https://resett.no/2017/08/28/onsketekningens-pris/).

Jeg regner med at bruken av dette bildet ikke er tilfeldig, men at den eller de som har valgt dette bildet, nsker kommunisere noe. Babel kommer fra det hebraiske ordet Balal som betyr egentlig to ting; 1) det blande, 2) det forvirre.

Hvis en leser programerklringen til Resett, forstr man hvorfor dette bildet er brukt. Det skal kommunisere at sammenblanding av mennesker (det som Resett kaller for eksperimentet masseinnvandring), har frt til en identitr og kulturell forvirring i Norge.

Bak forfrende intellektualisering

Bak den forfrende intellektualiseringen i programerklringen til Resett, skildres flgende historie om Norge (min tolkning):

Norge var en gang et stykke paradis, en idyll, s begynte noen idealist-tullinger i sekstirene delegge idyllen. I sin naive dumsnillisme og sk etter Utopia, gikk de ls p alle de flotte verdiene Norge hadde. De overs menneskets iboende biologi og medfdte egenskaper som fremmedfrykt og etnosentrisme og prvde rasjonalisere disse bort med kulturrelativistiske forklaringer. Det mest forferdelige de gjorde var importere innvandrere, et masseinnvandringseksperiment. Disse venstreliberale tok seg utdanning, skte politisk makt, skapte seg sin egen medieplattform og stemplet sine kritikere som rasister og islamofober.

Resett lover rett og slett en trygg havn for alle kritikerne som er frosset ut i kulden. N er det rom for snakke om fremmedfrykt og etnosentrisme, fordi det er en naturlig del av Menneskeheten. Resett skal resette en forvirret nasjon, lede Norge tilbake til et homogent samfunn med historisk kontinuitet.

Hvor idyllisk var Norge egentlig?

Snakker Resett om det virkelige Norge? Var Norge et stykke av paradis som n er blitt delagt? Jeg var jo ikke her p sekstitallet, men jeg hrte fra min avdde venninne Gerd p 90-tallet at hun som finnmarking hadde store problemer med finne seg bolig i Oslo p 60-tallet.

Jeg har hrt ogs om taterne og samene, ogs om barn som ble mishandlet og misbrukt p barnehjem. Jeg hrte etter hvert om tyskerbarna. Jeg snakket med en del mennesker som levde p 50 og 60-tallet. De forteller om en tid med en god del fattigdom og klasseforskjeller. Etterhvert lrte jeg om en rik kystkultur, der mennesker reiste ut, og mennesker kom til.

Ikke misforst meg nr jeg skriver dette, jeg elsker Norge. For en tid tilbake sa jeg til en person som str meg nr, i en fortrolig samtale: Jeg er en patriot, jeg elsker Norge. Det er min kjrlighet til Norge som driver meg til skrive. 

Jeg er blant de av innvandrere som har skrevet de skarpeste religionkritiske innleggene. Jeg benekter ikke at det finnes utfordringer og ukultur blant en del innvandrere med muslimsk bakgrunn, som m konfronteres intellektuelt. Jeg er ogs bekymret for fremveksten av fundamentalistisk islam og en konservativ tolkning av islam i verden, Europa og Norge. 

Jeg mener likevel at det gr an drive med religionskritikk og beholde en humanistisk tilnrming. Sannheten er at Norge var ikke et paradis p jord p 60-tallet og er heller ikke blitt kuppet av islamister. Norge befinner seg i 2017, i en urolig verden, og en av de mange utfordringene verden har idag, er islamistisk terrorisme og fundamentalisme. Muslimer er rammet av en tragedie som heter politisk og fundamentalistisk islam og dette preger dessverre ogs en del av norske muslimer, men ikke alle. Det Norge jeg elsker, er ikke en fantasifigur, slik Resett sin programerklring presenterer det. Mitt Norge er et virkelig land med sin historie, med mennesker av ulikt opphav, kulturelt s vel som etnisk. Et ekte Norge med sine gode og mrke sider og mangfoldige historie. 

En forfrende og skadelig retorikk

Resett vil overbevise oss om at eksperimentet masseinnvandring har delagt Norge, at nasjonen befinner seg i en status av total forvirring. Man fr assosiasjoner til en frisk og sunn kropp som ble infisert med virus. De skyldige, iflge Resett, er venstreliberale og innvandrere. En slik tanke er lettvint og polemisk. Dens enkelhet blir forfrende. Enda verre, en slik tanke kan ligge i underbevisstheten vr. Nr man mter en mrkhudet person, kan denne tanken raskt aktiveres, spesielt hvis denne personen gjr noe galt eller oppfrer seg drlig. Da kan raskt denne enkle teorien som Resett innfrer bli forklaringen, fordi det er slik psyken fungerer; den bekrefter sine ider og tanker. Poenget er at virkeligheten er mye mer kompleks enn det Resett forsker fremstille den som. P denne mten blir Resett ikke noe annet enn en populistisk bevegelse.

Fremmedfrykt og etnosentrisme er kanskje medfdte egenskaper alle mennesker har, men det betyr ikke at man skal la fremmedfrykt eller etnosentrisme styre oss. Det betyr ikke at det br legge fringer for hvordan vi skal mte framtida. Mennesket er ogs heldigvis, utstyrt med evnen til rasjonell tenkning, nettopp for at drifter og impulser ikke skal ta over hele vr funksjon. Ved hjelp av vr rasjonalitet kan vi styre underbevisste frykter og drifter. Resett glemmer at tilknytning er ogs iboende hos Mennesket.

En slik ideologi som Resett forkynner i sin programerklring, med sin enkelhet, skaper avstand og splitting, ikke nrhet og forstelse. En slik ideologi skaper forvirring; babbel.

Konklusjon:

Tilbake til bildet av Pieter Brueghel og Babel. Kanskje Resett gjr rett i bruke dette bildet som symbol for sin virksomhet? I myten om Babel, liker ikke gud se at mennesker str sammen. Derfor bestemmer gud seg for forvirre deres sprk, slik at de ikke kan forst hverandre lenger. Kanskje det er akkurat dette Resett holder p med; leker gud og sprer forvirring?

Sosial kontroll og reskultur (Del I)

Barnet blir alltid fdt inn i en sosial kontekst som bestr av hva foreldrene og storsamfunnet forventer av henne/han. Foreldrene har ansvaret for oppdra barnet og samfunnet kommer med det kulturelle pfyllet. P en mte kan man si at menneskebarn blir fdt ufrie og kjemper en uendelig kamp om sin frihet livet ut.

Det finnes en konflikt som overhodet ikke trenger vre bevisst: p den ene siden handler vrt liv om friheten til ta vre egne valg og skape vr egen identitet. P den andre siden m vi forholde oss til den sosiale konstruksjonen med alle sine pbud og forbud, forventninger og idealer som ikke er vre. 

I visse kulturer er denne sosiale konstruksjonen ganske stram og konservativ. Individets frihet blir mindre respektert. Det kollektive konsensus er mer synlig og etableres ved regulering og et kollektivt samhold. Jeg kaller disse kulturene for pre-moderne og dessverre praktiseres en slik kultur av en del mennesker med bakgrunn fra muslimske land.  

Barnets posisjon i en pre-moderne kultur

En av de strste skilnadene mellom en kultur preget av modernitet og en pre-moderne kultur, er barnets posisjon i disse kulturene. I et moderne samfunn blir barnet sett p som et individ under utvikling med egen integritet og egne rettigheter. En god oppdragelse i et moderne samfunn er mer veiledende, enn bestemmende. Barnet ses p som et menneske som er i bevegelse (hun/han m finne ut av livet selv, gjre seg opp egne meninger). Det tas hensyn til barnets flelsesliv og at hun/han ikke skal utsettes for psykisk eller fysisk krenkelse.

I et pre-moderne samfunn er barnet mer et objekt enn et Selv. Dette objektet eies mer eller mindre av foreldrene. Foreldrene har rett til bestemme hvordan barnet/objektet skal bli i fremtiden. Barnet m formes og i denne utformingen kan grensen til barnets Selv krenkes hvis det er ndvendig.

Barnets seksualitet

Den seksuelle driften skaper ofte trbbel i forhold til de rammene som sivilisasjonen setter opp for mennesket, det hevder i hvert Sigmund Freud. I flge Freud skapes et spenningsfelt mellom kravet fra seksualdriften (som vil ha tilfredstillelse) og kravet fra samfunnet. Seksualitet her skal forsts i et mye videre perspektiv enn bare den seksuelle handlingen per se. Her m man tenke at alle livsbejaende aktiviteter, alt som representerer menneskets vitalitet og nske om utfoldelse, inkludert kroppslige uttrykk, ligger inn under seksualdriften.

Selvsagt m barnets seksualitet, som er en potent drivkraft, kontrolleres av foreldrene i et pre-moderne samfunn. Ekteskapet, som er en sosial kontrakt for kanalisere seksualiteten til fordel for storsamfunnet, er ikke bare basert p gjensidig kjrlighet, men har konomiske og sosiale investeringer med seg. Barn kan ikke bestemme selv hvem de vil gifte seg med; hensynet til familien eller klanen veier mye mer enn barnets eget nske. Et ekteskap kan sikre familiens konomi, sosiale posisjon og re i et pre-moderne samfunn. Seksualiteten i en slik kultur kan ikke utforskes, den m temmes.

Nr den pre-moderne kulturen kolliderer med den moderne

Nr innvandreren som har vokst opp og internalisert en pre-moderne kultur flytter til et samfunn med moderne kultur, oppstr en konflikt.  

I en slik situasjon, kan opplevelsen av kulturforskjell bli s skremmende at innvandreren velger trekke seg tilbake fra storsamfunnet, holde seg sammen med likesinnede og dyrke sin egen (pre-moderne) kultur. Noe av det foreldre med innvandrerbakgrunn frykter sterkest, er hva som vil skje med barnets utvikling i det nye samfunnet. penbart foregr det en kulturkollisjon, der storsamfunnet blir sett p som en trussel. Barnets eventuelle bevegelse bort fra den opprinnelige kulturen m derfor innskrenkes ved hjelp av diverse metoder og taktikker. Dette er opphavet til reskultur og sosial kontroll. En kollektiv enighet kan utvikle seg mellom individer som deler den samme pre-moderne kulturen og de kan samarbeide for opprettholde denne kulturen. Her innhentes gjerne religise dogmer for forsterke legitimiteten til en slik pre-moderne kultur. P toppen av dette utnyttes berringsangsten og redselen for fremmedfrykt hos storsamfunnet maksimalt. Sosial kontroll og rekultur nyter godt av postmodernismens sannhetsforvirring (alle har rett og ingen eier sannheten), misbruker religionsfriheten og fr grobunn i storsamfunnet. En kombinasjon av pre-moderne kultur og redsel for fremmedfrykt opprettholder sosial kontroll og reskultur og slik skades hundrevis av barn og ungdommer rlig i Norge.

Islamsk terrorisme er et varselsymptom

Religise opplevelser

Religion er mektig. Om du liker eller ikke liker religion, preger den fortsatt hverdagen vr i 2017. Det at monoteistiske religioner fra mer enn tusen r tilbake fortsatt aktualiserer seg i vr tid er beviset p religionens mektige pvirkning p mennesker. Religion tilbyr noe som vitenskap ikke kan; en mening med livet, en grunn til leve og et hp om et liv etter dden. Det er f vestlige psykologer og psykiatere som har satt seg grundig inn i religise opplevelser. Stort sett har akademia i Vesten avvist eller latterliggjort religise opplevelser.

Religise opplevelser er etter min mening en del av det ndelige spekteret av menneskets bevissthet. Begrepet ndelig er ganske misforsttt og blant akademikere negativt ladet, ofte assosiert med alternative bevegelser eller noe mystisk, irrasjonelt fra sten. ndelige opplevelser er transpersonlige opplevelser (trans betyr pluss eller over). I ndelige opplevelser sker man etter noe strre enn seg selv og opplever en mening med dette sket. Med denne definisjonen kan mange opplevelser (kjrlighet til et barn, dedikasjon til vitenskap, frivillig arbeid i en ideell organisasjon) forsts som ndelige. Religise opplevelser er en del av ndelige opplevelser, men ndelige opplevelser er noe strre enn de religise opplevelser. Religion tilbyr system, praksis og zoomer bevisstheten spesifikt mot en bestemt gud eller guder. Religion anbefaler tydelig praksis og prver skille det som er galt fra det som er riktig.

Religis identitet

Den religise identiteten utvikles og forsterkes under den psykologiske utviklingen. Religis praksis som bnn og faste styrker den religise opplevelsen. Religise opplevelser kan ogs forsterkes i en gruppe sammen med trosfeller. De religise opplevelsene har sterke emosjonelle ladninger med seg og blir bidragsgivere for utvikling av religis identitet.

Hvorfor en har behov for ske etter noe strre enn seg selv for finne mening, er et sprsml jeg har lurt p. Kanskje fordi Mennesket har en eksistensiell angst for dden, ensomheten, meningslsheten og friheten livet tilbyr? Noen vil vre totalt uenige i denne begrunnelsen og vil svare at dette sket er medfdt i menneskets natur. Uansett rsak, finnes dette behovet (finne noe strre enn seg selv som gir mening) hos de fleste mennesker. Det religise mennesket blir ofte fdt i en religion uten ha valgt religionen sin bevisst. Jacques Lacan, fransk psykoanalytiker, mener at barn blir fdt allerede i morens (og farens) fantasi fr den fysiske fdselen. Barn kommer til en verden med sosiale konstruksjoner rundt seg som de ikke har bedt om. Hvis Lacan har et poeng, blir mange barn fdt inn i mor, far og samfunnets religise forventninger.

Samfunnet er ikke helt ubetydelig her heller. Mange barn i dag fdes i et samfunn som er sterkt preget av en religion. I mange land blir barn tidlig introdusert for religise ider og retninger. Da jeg gikk p barneskole i Iran, startet dagen stende i 45 minutter mens vi hrte p koranen, deretter en religis tale. Disse religise overbevisninger blir for mange en del av det indre moralske kompasset (som Freud kalte for superego/overjeg) og vil ubevisst pvirke personens tanker, flelser, personlighet, intensjoner og valg videre i livet.  Med tid og positiv forsterkning blir denne religise identiteten en del av Selvet.

Religis identitet og islam

Slik jeg som er fdt og oppvokst i en familie og et land med islam som religion ser det, blir den religise identiteten lite utfordret hos mange praktiserende muslimer.

Noen, svrt velutdannede muslimer, prver p dd og liv dyrke fram tanken om et feilfritt islam og skylder islams krise p sosiokonomiske eller politiske forklaringer. Dette er en benektelse som skyldes denne sterke religise identiteten.  

Islamsk terrorisme er et symptom p noe mer grunnleggende problematisk. Slik jeg ser det, finnes det en svrt idealisert religis identitet blant mange praktiserende muslimer, ogs de som er fredfulle og tar avstand fra vold. Den religise identiteten er godt sammensmeltet med selvflelsen hos mange muslimer. Dette gjr at kritisk tenkning rundt religionen islam oppleves som et angrep p Selvet og blir opplevd som svrt krenkende. Enda mer alvorlig, Selvet driver med selvsensur, tillater ikke at noen form for kritisk tenkning rettes mot den religise identiteten i seg selv. P denne mten kveles reformasjonsforsk internt blant muslimer eller oppleves som fiendtlig. I det ytterste kan folk som kommer med kritiske meninger om helligdommer i islam erklres for vantro og bli skadet eller drept.

Etter mitt syn, er dette den store katastrofen som har rammet muslimer, der islamsk terrorisme er ett av symptomene.

SSI - En mellomposisjon i en polarisert debatt

For over en uke siden vedtok styret i SSI (Senter for Sekulr Integrering), med klart flertall, at styremedlemmene ikke skal publisere sine kronikker eller blogger i Resett, HRS og Document.

 

Kritikken

Vedtaket har vakt sterke reaksjone. Slik jeg ser det, er kritikken i hovedsak at vedtaket innebrer en begrensing av ytringsfrihet. Jeg tror likevel at noen av de sterke reaksjonene man har kunnet lese fra enkeltpersoner , handler om noe annet, noe jeg kommer til utdype lengre ned. SSI har nemlig ikke begrenset ytringsfriheten. Ganske enkelt fordi SSI ikke har diktert styremedlemmene hva som skal skrives eller ikke. Vi har, via en demokratisk prosess kommet frem til at vi ikke vil publisere i disse mediene. Hvorfor?

Vi str for en helt annen tilnrming

I disse tre mediene krystalliseres tre standpunkt i debatten om islam/muslimer og integrering.

1. Islam ses p som en ideologi, uforenlig med humanisme

2. Muslimer ses p som en forstyrrelse i Norge

3. Assimilering er den eneste veien som pekes ut

Jeg vil pst at denne tilnrmingen har vrt den mest dominerende og synlige i den islamkritiske bevegelsen i Norge. Jeg har ikke sett at noen andre har tydeliggjort dette slik undertegnede gjr her, men muligens er det dette som har frt til at venstresiden som vanligvis er for religionskritikk har holdt avstand fra islamkritiske stemmer.

SSI nsker selvsagt en debatt og dialog med de som fremmer og forkynner en slik tilnrming, men vil ikke sttte dem med vrt intellektuelle arbeid.

Islam som en ideologi?

SSI er for religionsfrihet. SSI ser helt klart at det finnes problematiske sider med islam, spesielt politisk islam. Samtidig mener SSI at islam er en religion som kan bevege seg og reformeres. Det er nemlig helt tilfeldig at de fleste er muslimer. Hovedrsaken til at de tror p islam er at de er fdt i en familie som praktiserer islam eller i et land med islam som dominerende religion. Vi er ikke i tvil om at islam er i en dyp krise og trenger srt en radikal (radikal peker mot roten) reformasjon. Vi har kritisert en del muslimske samfunnsdebattanter som kun forsvarer og idealiserer sin religion og mener at denne idealiseringen hindrer reformasjonen som trengs srt i Islam. Samtidig gr noen av islamkritikerne s langt at de hevder at islam er lik nazisme. For oss i SSI er det helt uakseptabelt sammenligne islam med nazisme. Islam har dessverre utviklet retninger som er totalitre og udemokratiske, men vi tror at det finnes hp om at disse retningene svekkes i fremtiden. Vi finner det svrt uheldig nr islam sammenlignes med nazisme fordi da kan muslimer, ogs de som er sekulre og liberale, bli mlskive for hat og projeksjoner.

Muslimer ses p som en forstyrrelse

SSI har i over ett r konfrontert p det sterkeste de regressive miljene blant muslimer og kommer til fortsette med det. SSI mener likevel at i debatten om islam og integrering har man glemt en stor gruppe muslimer som er velfungerende og godt integrerte. SSI mener at disse menneskene gir hp om en fremtid for islam og har potensiale for reformere denne religionen. SSI ser med andre ord et potensiale blant norske muslimer. Ensidig angrep p muslimer som gruppe er kontra-produktivt bde for reformasjonsprosessen, men ogs for integreringen.

Assimilering som den eneste vei

Assimilering kan vre en naturlig endestasjon for noen innvandrere, men ikke alle. Den kan i hvert fall ikke kreves som den eneste lsning for en innvandrer. Jeg har lurt p om det finnes noe sluttpunkt for en innvandrer i sin integrasjonsreise? Kanskje integrering handler om en uendelig psykologisk reise frst og fremst, og tar aldri slutt? SSI mener at det er fortsatt mulig med sameksistens, s lenge identiteten er forankret i sekulre verdier, nr religion er en privatsak og den religise identiteten ikke skaper forstyrrelser for de sekulre rammene.

Mellomposisjon

Siden SSI startet sin virksomhet, ble den sett p av mange som en av mange islamkritiske organisasjoner. Det frte til at venstresiden og antirasistiske bevegelser tok automatisk avstand fra oss. Mange p denne siden valgte lukke rene for SSI?s budskap, frst og fremst fordi vi ble assosiert med en hyrevridd bevegelse. Etter min vurdering var dette en stor tabbe.

P den andre siden jublet mange islamkritikere med begeistring og nsket oss inn i varmen med den tro at SSI har samme tilnrming som dem (presentert over). De sterke reaksjonene SSI har ftt fra en del islamkritikere skyldes nok en skuffelse over at SSI velger en annen tilnrming enn det som ble nevnt her. SSI har med sitt vedtak markert en mellomposisjon. Vi vil skape en plattform der muslimer ikke ses p hverken som fiender eller som en forstyrrelse. Samtidig nsker vi fortsette med religionskritikk og kritikk av religionsutvelse som forstyrrer integrering og krenker sekulre verdier. Vi vil forsvare ytringsfriheten, men samtidig retten til religionsfrihet. Vi vil kritisere alle autoritre og antihumanistiske bevegelser, spiller ingen rolle om det kommer fra muslimer eller islamkritikere.

Vi mener at en slik mellomposisjon trengs srt i et polarisert debattklima.

Ytring er viktig, men hvor ytringen skjer og hvordan den brukes er minst like viktig

Styret i SSI kom med en prinsipiell avgjrelse som har vekket harme: Styremedlemmene i SSI skal ikke publisere sine kronikker i Resett, HRS eller Document. Denne avgjrelsen er blitt kritisert av samfunnsdebattant Shurika Hansen som etterspr dialog.

Det er interessant se hvordan denne avgjrelsen tolkes frst p en feilaktig mte og deretter angripes. Styret har ikke sagt at de ikke vil ha dialog med disse mediene. Jeg som er leder for SSI er villig til mte og snakke med hvem som helst i disse mediene. Jeg tror p det Shurika Hansen etterspr; dialog.

En kronikk eller blogg som skrives av meg er et stykke intellektuelt og emosjonelt arbeid. Jeg bruker tid og energi for skrive den og selvsagt nsker jeg bidra med noe godt i debatten nr jeg skriver. Noe godt betyr ikke bare hva innholdet i disse publikasjonene er, men hvordan og til hvilket forml dette brukes til.

Jeg klarer ikke gi mine blogger til HRS, Resett og Document, fordi jeg finner tilnrmingen til disse mediene frst og fremst reduksjonistisk. Alt som er problematisk dreier seg om islam, basta. Jeg er for absolutt ytringsfrihet nr den rettes mot tanker, ider, religioner eller ideologier. S det at noen skriver noe negativt om islam gjr meg absolutt ingen ting. Men jeg mener at debatten om innvandring/integrering/identitet krever en kompleks tilnrming.

Jeg opplever ogs at tilnrmingen disse mediene har er kulturelitistisk, nasjonalromantisk, pessimistisk (ser ikke noe hp) og til dels neglisjerer psykologiske (bde p individuelt plan, men ogs kollektivt) prosesser.

Dette er min tolkning. Jeg sier ikke at jeg har rett, men kanskje disse mediene burde i det minste tenke seg om nr jeg som er en sekulr innvandrer reagerer p deres tilnrming p denne mten.

Denne tilnrmingen i beste fall virker ikke, men i verste fall skaper mer avstand og bidrar til mistenkeliggjring og polarisering.

Dessverre ser jeg at nr en av oss med innvandrerbakgrunn skriver noe kritisk om sin egen religion eller milj, blir dette brukt som vedkubber for holde slike tilnrminger i live. Dette har jeg opplevd gjennom den tiden jeg har skrevet mine blogger. Hver gang jeg skriver en blogg som kritiserer regressive religise krefter, blir jeg heiet p, men samtidig kommer en god del grumsete meldinger om muslimer og innvandrere. Nr jeg skriver noe positivt eller hpefullt om innvandrere eller muslimer, fr jeg mye hets og blir puttet i bsen muslim, islamist og fr beskjed om at jeg burde dra dit jeg kom fra.

 

Det fles som om jeg jobber mot en gruppe som kun nsker bekreftelse av sin egen overbevisning, det som bekreftes blir omfavnet med varme, det som ikke bekreftes blir spyttet p.

Jeg nsker ha en annen tilnrming. Jeg nsker holde p en mellomposisjon, se p virkeligheten som kompleks og vre i dialog, ikke minst med innvandrere. Jeg vil ikke snakke om innvandrere, men med dem. Dialogen skal selvsagt vre fri for berringsangst og rlig. Jeg vil ikke gi opp innvandrere og jeg vil ikke se p dem som bare problemer. Jeg vil at de skal fle seg verdsatt.

Jeg sier ikke at jeg har lykkes med det, men jeg drmmer om det.

Derfor, nr jeg skriver noe, er jeg ikke bare opptatt av hva jeg skriver, men ogs hvor mine blogger publiseres og hvordan de brukes.

 

Kan vi stoppe polariseringen?

I etterkant av HRS prosjektet om fotografering av det endrede gatebildet i Norge, oppstod opphetet debatt. Det er ikke lett si om dette forslaget trigget en allerede sterkt polarisert debatt eller forverret den. Sprsmlet jeg nsker reflektere over her er; hvordan kan vi motarbeide denne polariseringen?

Hvem polariserer?

Vi m frst og fremst erkjenne at alle som kaster seg inn i debatten om innvandring/islam kan bde bli sterkt preget av polariseringen og bidra til den. Det er rett og slett ikke tilstrekkelig anklage de andre for polariseringen, man m erkjenne sin egen rolle i dette ogs. En bevisstgjring er kanskje smertefull, men vil bane veien for et bedre debattklima.

Hvorfor polariserer vi?

Nr vi har dannet oss en mening om en sak, liker vi (ofte ubevisst) f bekreftet at vi har rett. Derfor sker vi oss til nyheter, grupper og forskning som sttter og forsterker vre overbevisninger. Vi sker oss (ogs ubevisst) vekk fra miljer eller kunnskap som avkrefter eller utfordrer vre overbevisninger. P denne mten bidrar vi til utvikling av lukkede miljer som er selvbekreftende. Spesielt i saker der sterke flelser er involvert, blir denne prosessen betydelig forsterket. Innvandring/islam vekker penbart mye flelser hos folk. Hvis noen spr meg hva den dominerende flelsen i denne debatten er, vil mitt svar bli: frykt. Vi skal ikke se bort ifra at noe i vr personlige historie eller erfaring i livet bidrar til at en sak utlser sterke flelser. Disse personlige punkter kan vre svrt flelsesladde og trigges frem i debatten om innvandring/islam.

Gruppelojalitet

I et slikt lukket milj, utvikler det seg ogs en gruppelojalitet. Personer som har funnet sammen og kjemper for sin hjertesak, fler seg forpliktet til fortsette med dette. Gruppelojaliteten kan bli s sterk, at den kan hindre dem i uttrykke seg kritisk til holdninger som har oppsttt i gruppen. De moralske kodene kan skifte karakter. For eksempel: det som var moralsk riktig for personen fr hun ble fanget i gruppelojaliteten, var vre trofast til ytringsfriheten. Men n er det moralsk riktige sttte sin gruppe uansett hva.

Brudd p dialogen

En alvorlig konsekvens av dette, er at de som er uenige mister kontaktflaten mellom seg. Vi vet at grunnlaget for vitenskapelig utvikling er utveksling av motstridende ider og tanker og en kritisk holdning til sannheter. Men n, istedenfor en dynamisk dialog utvikles det harde fronter. Istedenfor en lyttende holdning til meningsmotstander, kan man bli mer opptatt av forsvare sine egne meninger eller ta motstanderen. I de ytterste tilfeller, kan meningsmotstandere oppleve hverandre som fiender, strippe hverandre for menneskelige kvaliteter og g til personangrep.

redusere polariseringen er vrt ansvar

Sokrates mente at den eneste mten komme frem til innsikt i filosofiske sprsml p, er gjennom samtalen, en pen og selvkritisk dialog.

Ansvaret ligger p hver og en av oss som skriver og deltar i debatter. Vi kan kanskje starte med tenke at sannhet i slike saker kan hverken eies eller spikres fast. Vi kan ogs minne hverandre om at ingen har 100% rett og ingen tar 100% feil. Men det aller viktigste er anstrenge seg, bde intellektuelt, men ogs emosjonelt, for lytte til hverandre. Nr vi begynner bli mer opptatt av hvem som sier eller skriver hva eller p hvilken nettside/avis det er publisert, enn av hva det er som sies eller skrives, stenger vi muligheten for det som Sokrates anbefaler: En pen og selvkritisk samtale.  

Bildet som gjr Mennesket historielst

Tar du fra meg MIN historie, tar du fra meg selvet mitt, det som gjr meg til en unik person som har levd. Du tar fra meg det som er grunnleggende og gjr meg til menneske. MIN historie m hres. Den som kan hre den, er DU.

Gjr du meg til et bilde, blant mange bilder, gjr du meg historiels, erstatter du MIN historie med et narrativ som ikke er MITT, men DITT. Du tar fra meg MITT subjekt, gjr meg til et objekt. N kan DU projisere din frykt p meg. Jeg blir DIN frykt. N str vi langt fra hverandre. Du ser ikke lenger MEG. Du hrer ikke lenger MEG. Det du hrer er DIN historie. Det du ser er DIN egen frykt.

Fryktens deleggende kraft

Den siste uken har gjort meg enda mer bevisst p hvor viktig det er vre trofast mot de sekulre verdier. Nr jeg ser hvordan intelligente, velutdannede og veltalende mennesker argumenterer for gjennomfring av fotografiprosjektet av muslimer, forstr jeg hva frykt kan gjre med oss. Hvor lett sekularismen forsvinner og hvordan frykten forfrer oss til bevege oss vekk fra den. Jeg ser hvor blinde vi kan bli av frykten. Jeg ser hvor lett vi mister vre medmenneskelige kvaliteter i frykten.

Frykten for ekstremisme gjr oss blinde for egen ekstremisme.

Nr frykten har ftt fotfeste i oss, gjr vi det vi kan for f bekreftet denne frykten, og da er det viktig bevise at vr frykt er velbegrunnet. Vi m dokumentere frykten. Vi m ogs ha flest mulig med oss, fordi; dess flere som deler min fryktbaserte anskuelse av verden, dess lettere blir mitt fryktbaserte syn p verden en realitet.

I motsvar til meg, skrevet av Nora i document.no, ser hun islamismen som truer i det fjerne. Av den grunn skal kvinner og barn fotograferes p gata. De blir historielse og mister sitt subjekt. Er ikke dette de-humanisering? I et slikt prosjekt blir det ikke lenger viktig hva DE opplever i dette prosjektet, mlet (bekjempe islamismen) rettferdiggjr midlene. Til henne, HRS og alle de som sttter fotografiprosjektet av muslimer vil jeg si: hvis dere ser islamismen i det fjerne, s har jeg kjent islamismen p min kropp og sjel. Jeg er overbevist om at jeg kunne ha hatt et mye bedre liv hvis islamismen ikke hadde kommet inn i livet mitt. Islamismen tok fra meg mange gode r med min familie og venner, i mitt hjemland, og sendte meg i eksil. Og ja, jeg som selv har en muslimsk bakgrunn, frykter islamismen. Men til og med det, gir ikke meg grunn til bryte med sekularismen.

Jeg nekter miste meg selv

Jeg vil ikke at min frykt vinner over meg. Jeg arbeider bevisst med meg selv for ikke la frykten og de vonde opplevelsene jeg har hatt med islamismen, drive meg videre i livet, i mte med mine medmennesker. Jeg gjorde det klart for meg selv for lenge siden, at smerten som ble pfrt meg av islamismen, ikke skal bli et grunnlag for en fiendtlighet rettet mot mennesker som tror p religionen islam.

Jeg har ingen hye tanker om meg selv. Jeg tok denne avgjrelsen kun for min egen skyld, fordi jeg visste at den dagen min frykt tar over, blir jeg bde dv og blind. Jeg hrer ikke lenger p menneskenes historie som er rundt meg (dv) og jeg klarer ikke lenger se dem (blind). Det jeg hrer er MIN egen frykthistorie som jeg har tillagt de andre og det jeg ser er fryktelige objekter rundt meg. Skjer dette, lever jeg ikke lenger i en verden med mennesker, men i et mareritt. Da har jeg mistet meg selv i frykten.

Bilder som ikke sier ett eneste ord, men skaper avstand

I et forsk p dokumentere den kulturelle revolusjonen, leser man flgende p HRS sin nettside:

Vi lever i en tid med svrt raske kulturelle endringer. Islam reiser seg. MSM og politisk lederskap snur ryggen til. Vi gjr ikke det.

Vi vil i tiden fremover hyppig benytte det visuelle for vise vre lesere hva som skjer med vrt kjre Norge. Islams fremvekst gr raskt. Det ses hver eneste dag i vre strre byer, ikke minst i hovedstaden.

Hege Storhaug ved HRS oppfordrer og argumenterer for gatejournalistikk og herved skal HRS sympatisrer bli Street photographers. De skal fotografere islam, men kan de egentlig det? De skal vise hvor alvorlig Norge er rammet av muslimer og de skal overbevise oss om at vrt kjre Norge blir invadert av muslimer.

Skjermbilde fra Rights.no

Jeg kommer fra en annen verden

Denne verden som HRS forsker avbilde/avdekke er ukjent for meg. Det er rart, fordi jeg kommer fra den. Jeg er en av de innvandrere som ikke har vrt redd for uttale meg kritisk til forhold som jeg oppfattet kritikkverdige i innvandrermiljet. Jeg har vrt en av de innvandrerne med muslimsk bakgrunn som har gitt intellektuell motstand til konservative strmninger og har oppfordret til reformasjon. Jeg er en av de innvandrerne med muslimsk bakgrunn som stod side ved side med flere kvinner og menn med muslimsk bakgrunn for et par uker siden og holdt appell mot reskultur.

Jeg kjenner meg likevel ikke igjen i denne verdenen som HRS forsker avbilde. Jeg har bodd i Norge i snart i 30 r, har hatt venner med innvandrerbakgrunn fra Iran, Irak, Palestina, Somalia, Syria, Tsjetsjenia, Afghanistan, Kurdistan, Tyrkia og Pakistan. Noen av dem er praktiserende muslimer, andre er ikke s opptatt av religionen i det hele tatt og en stor gruppe har sin egen private tolkning av islam, men jeg har aldri hrt om at de planlegger en kulturell invasjon av Norge. Jeg jobber som psykiater daglig, mange av mine pasienter har hatt flyktningbakgrunn eller innvandrerbakgrunn. Ingen av dem har noen gang sagt til meg at de har en stygg plan for Norge. De fleste av dem har hatt negative opplevelser i Norge, men det er sjelden de generaliserer nordmenn eller gir Norge skyld. Tvert om, snakker de ofte med varme og kjrlighet om Norge.

Jeg protesterer med hele meg mot dette prosjektet fordi disse bildene sier ikke noen ting om den virkelige verden som er hverken svart eller hvit, men er full av nyanser, farger, flelser og tanker.

Hege Storhaug. Foto: Harald Fjelddalen/Mediehuset Nettavisen

Sier et bilde mer enn tusen ord?

La meg fortelle dere om en kvinne med hijab som jeg mtte for ikke s lenge siden. Hun var i slutten av 60-rene. I samtale med meg fortalte hun om grufulle hendelser som hadde skjedd med henne i sitt hjemland. Man kunne se hvor mye smerter denne kvinnen bar i seg, men hun var en stolt, reflektert og flott kvinne. Jeg spurte henne p slutten av samtalen: Hvordan trives du i Norge? Hun svarte umiddelbart at i Norge fler hun seg trygg. Hun fler at Norge har reddet hennes liv og for dette er hun takknemlig fra hele sitt hjerte. Jeg ble stolt av dette, at denne kvinnen kunne endelig finne seg et trygt sted vre.

Hvordan ville denne kvinnens historie, hennes smerte, hennes takknemlighet, sorg og ydmykhet komme frem gjennom et slikt fotografiprosjekt? Hun ville bli en av mange kvinner med hijab som er avbildet av ivrige street photographers. Hennes historie ville aldri blitt hrt, men hun og mange andre som henne ville bli en del av en masse som vi burde frykte. Og kanskje det verste ville bli at disse fotografiene ville ta fra henne denne tryggheten hun opplever i Norge.

 

HRS gjr reformasjonsarbeidet vanskelig

Jeg vil fortsatt representere en av innvandrerne med muslimsk bakgrunn som jobber for reformasjon og motarbeide regressive religise krefter. Jeg er ikke alene. Det er mange muslimske kvinner og menn som jobber for samme ml. Vi er ikke alltid enige om alt, men vi har et felles ml; minske polariseringen og bygge broer.

HRS, med slike prosjekter og en polariserende retorikk, gjr dette arbeidet mye vanskeligere. Det str ikke p pannen til en innvandrer hva slags verdier han eller hun str for? Jeg vil ikke bli redusert til et bilde, fordi et slikt bilde vil ikke si et eneste ord om meg. Det ville blitt et objekt for projisering av frykt og ville skape avstand mellom meg og mitt kjre Norge.

Ja, vi vil ha flere som Shurika Hansen!

Lrdag den 23. september ble det holdt en markering mot reskultur og resvold foran Stortinget.

Dette var et tverrpolitisk arrangement, et samarbeid mellom Kvinnegruppa Ottar og SeFF (Sekulr Feministisk Front). 

Tverrpolitisk/tverrideologisk

Her stod flere modige kvinner frem og holdt appell, tok et oppgjr med reskulturen hver p sin mte, delte personlige historier og krevde oppmerksomhet rundt dette fenomenet. Blant disse var Shurika Hansen, Laial Ayoub og Maria Khan. Blant de som stod der og hrte p, kunne man se folk fra Arbeiderpartiet, SV, Hyre, Fremskrittspartiet og Rdt. Hvis jeg ikke tar feil, mener jeg at jeg ogs kjente igjen to personer fra organisasjonen SIAN blant tilskuerne.

Det som gledet meg mye, var at her var det faktisk folk fra ytterste venstre til ytterste hyre tilstede, som mttes for en felles kampsak som er viktigere enn deres politiske ststed. Jeg vet for eksempel at hvis SIAN hadde hatt politisk makt i Norge, ville jeg som er innvandrer med muslimsk bakgrunn ligge drlig an. Likevel, gledet det meg at to fra ytterste hyre fly kom til dette mtet. Kall meg naiv, men jeg tenker at man skal aldri slutte mtes, aldri slutte snakke sammen og aldri slutte anstrenge seg for finne en vei for n frem til den andre, uansett hvor uenige man er.

Jeg, personlig, er villig til snakke bde med folk fra en nynazistisk organisasjon og folk fra en ekstrem islamistisk organisasjon.

Stempling av motstand

Etter at markeringen var over, tok det ikke lang tid fr jeg hrte at en skalt menneskerettighetsaktivist og feminist med innvandrerbakgrunn (som har markert seg med en tff og brautende holdning mot sine meddebattanter) skrev p Facebook at Shurika Hansen flrter med hyreekstremister. S begynte en god del av hennes sympatisrer kaste seg p og forsterket hverandres id om at Shurika Hansen arbeider for hyreekstreme krefter. Shurikas synd? Hun hadde tidligere gitt et intervju i Resett! Noen s dette som et tydelig bevis p at Shurika er n en hyreekstremist!

Jeg spr meg: Hva er dette? Hvordan kan personer som kaller seg samfunnsdebattanter, liberale og feminister oppfre seg slik? Jeg vil prve forst hva det er som fr dem til s lett ofre en s viktig sak (reskultur og alle de synlige og usynlige ofrene for den) for opprettholde et fiendebilde av sin motstander i debatten?

Svart/Hvitt

Det som har delagt debatten om innvandring og islam er svart/hvitt tenkning. Hos noen ligger det en kjernetro i at hvis du ikke er med meg, s er du rasist/islamist, hyrepopulist/islamo-leftist. Det er ofte de som er strst i kjeften i debatten som er raskt ute p Facebook og henger meddebattanter ut med navn, bilde og stempel. De anklager den andre for ditt og datt, men ser ikke sin egen rolle i dette. Deres verden er full av automatiserte tanker: hvis du skriver i Resett, er du hyreekstrem! Hvis du blir avbildet med Hege Storhaug et sted er du islamofob! Hvis du deltar p et mte med Islamnet er du islamo-leftist. Hvis SIAN mter opp p et arrangement, er arrangren rasist. Og s videre, og s videre.

Dialog, dialog, dialog! For kunne forst den andre, m du snakke med den andre. Den andre kan av og til vre din erkemotstander.

Demokrati, demokrati, demokrati! Du m tle at en annen ser verden annerledes enn det du gjr. Det gjr ikke den andre mindre menneskelig av den grunn og det er heller ikke beviset p at det er du som har den hyeste moralen.

Ytringsfrihet, ytringsfrihet, ytringsfrihet! Dine religise flelser og helligdommer og din hellige ideologi vil kontinuerlig bli utfordret i et demokrati, men du m ikke bli s krenket at du starter en mobbekampanje mot din meningsmotstander.

Jeg gleder meg til flge opp arbeidet Shurika Hansen gjr i fremtiden og nsker meg flere kvinner (og menn) som henne fra innvandrermiljet, som tr st opp mot ukultur.   

En drm

Jeg drmte i natt om barndomshjemmet mitt.

Fra et psykoanalytisk ststed handler drmmen om bringe tilbake de signifikante knutepunktene i vr historie. Disse knutepunktene er ofte dypt begravd i vr ubevissthet, men drmmen bringer dem opp, gjr oss oppmerksomme p dem.

Blindgaten

I drmmen befant jeg meg i en blindgate der jeg som ungdom vanket sammen med mine venner. I denne gaten spilte jeg og vennene mine gatefotball, skjulte oss fra moralpolitiet, snakket om heavy metal, flrtet med jentene og drmte om fremtiden. Denne blindgaten var som en oase, midt i den hektiske storbyen Teheran, en by preget av krigen, nattlige flyangrep, konomisk utrygghet og sosial uro. 

I drmmen gikk jeg spent mot blindgaten og der fant jeg mine ungdomsvenner, alle sammen, de holdt p spille gatefotball. Akkurat som i gamle dager. Jeg var s god i gatefotball! Jeg gikk bort til dem, skrek av glede og sa: Hei, s godt se dere! La oss spille!

De stoppet spillet, s p meg, med forvirrede blikk. Jeg forstod at de ikke kjente meg igjen. Jeg ble fortvilet og ropte: Hallo! Det er meg, Shahram. Jeg er tilbake, fra Norge. De ignorerte meg. Jeg forskte f kontakt, mange ganger, men til ingen nytte. De bare fortsatte spille.

Scenen i drmmen skifter. Jeg gr mot barndomshjemmet mitt og vet at moren min er der. Jeg ringer p, moren min pner dren, smiler til meg. Jeg skriker av glede, sier: Mor, jeg trodde du var dd, men du er her. Jeg lper inn i stua, alt er som det var; TVen og videospilleren, sofaen, bildene, akkurat som fr. Moren min kommer med et glass saft, min favorittsaft (kirsebrsaft). Jeg tar glasset og drikker, men saften smaker ingenting. Jeg kjenner p sofaen, ser p veggene, plutselig innser jeg at dette rommet er laget av papp. Det er ingenting som er ekte. Jeg blir redd, lurer p om personen som sitter foran meg er min mor? S vkner jeg i panikk.

Nr det kjente blir til det ukjente og det ukjente blir kjent

Hva gjr det med oss nr det som var kjent og trygt en gang forandrer seg til noe som er ukjent.

Dette er noe en innvandrer opplever i forhold til sitt hjemland. Etter en stund i eksil, etter en tid, nr kontakten med hjemlandet blir mindre, blir det som var hjemme og kjent til noe med ukjente kvaliteter. Som innvandrer har man ikke lenger den nrheten til hjemmet eller hjemlandet. Bde innvandreren og hjemlandet forandrer seg, de vokser fra hverandre.

Man sitter til slutt med en flelse av bde kjenne og ikke kjenne hjemmet sitt, slik drmmen min antyder. Det samme gjelder det nye landet man flytter til. Man begynner bli bedre og bedre kjent i det nye landet, men det tar lang tid fr man er godt kjent og fler seg trygg i Norge. Det nye landet har derfor en blandet kvalitet av bde vre kjent og ukjent samtidig, i mange r.

En innvandrer vil faktisk komme i en posisjon der bde hjemlandet og Norge har en blandet kvalitet av vre kjente og ukjente SAMTIDIG.

Integrering handler om mot

I en slik situasjon kan en eksistensiell angst utvikle seg. Det hre til en kultur, et sted eller en gruppe, kan vre livreddende p et psykologisk plan. Man kan forestille seg hvor strevsomt det kan vre for innvandreren leve mellom to kulturer som ikke er helt kjente eller trygge. I en slik situasjon kan man bli fristet til trekke seg ut av det nye (Norge for eksempel) og lage seg noe som ligner p det gamle. I en slik situasjon kan den nye kulturen oppleves som en trussel. Man kan miste nysgjerrigheten og undringen mot det ukjente. Det som arbeider imot integrering er angst. Angst for miste seg selv, angst for det ukjente, angst for ikke f det til, angst for ikke bli godtatt, angst for miste det som var og angst for svikte de som har forventninger til deg. Integrering handler om en bevegelse mot det ukjente, bevissthet rundt tapet av det som engang var kjent, anerkjennelse av sorgen ved miste og gleden til oppdage det nye. Integrering handler om mot til bevege seg mot det ukjente til tross for en angst som inviterer til snu. 

reskultur er skammens kultur

Det finnes mennesker i Norge som forsker likestille resdrap med partnerdrap. Igjen er det angsten for fremmedfrykt som ligger bak denne bagatelliseringen. Jeg sitter med en annen overbevisning: rlig og saklig selvkritisk refleksjon og kritikk av atferd som bryter med menneskeverdet blant innvandrere, nr det kommer fra innvandrere selv, vil ke respekten for dem og minske fremmedfrykten.

resdrap og partnerdrap er ikke det samme

Det finnes helt klart likheter mellom disse to fenomener: resdrap og partnerdrap. Begge handler om et drap p en man har elsket. Begge skjer i en familie, mellom to mennesker som har hatt nre relasjoner.

Forskjellen ligger i den kulturelle konteksten rundt denne hendelsen. Partnerdrap har ingen sttte i noen kultur eller subkultur eller i familien for vrig, men resdrap har det. Det er denne kulturelle feedbacken som kan lime en hel familie sammen for skade en annen.

Man skal ikke undervurdere hvordan kultur rundt et menneske eller grupper av mennesker kan pvirke deres holdninger og handlinger. Kultur kan endre p det moralske kompasset p en gjennomgripende mte. For eksempel; det ikke skade en annen, som tidligere var en etablert moralsk kode, kan endres til det motsatte via et kulturelt trykk. N kan det vre moralsk riktig skade, til og med drepe en person.

Omfanget er strre enn det som ses og hres

Man hrer om enkelte hendelser av resvold, men omfanget er mye strre enn det man tror. Spesielt hvis man anerkjenner psykisk vold. La meg si det, som psykiater, at av og til er psykisk vold mye verre enn fysisk vold. Dette har mange pasienter fortalt meg. Psykisk vold kan vare lenge, gr under huden, smitter selvflelsen og delegge hele fremtiden. Det finnes mange mennesker som blir ofre for reskultur, ikke bare jenter, men ogs gutter. Ikke n gang, men hele tiden. resvold er rett og slett en tragedie for alle som er involverte, men har ogs en skadelig effekt p samfunnet. Den hindrer barn i utvikle seg i det norske samfunnet, tar fra dem mange muligheter og av og til skader deres selvflelse for livet. 

Skammen ligger bak

Det som er den virkelige drivkraften til resvold er skammen, en skam som bekreftes av en patriarkalsk kultur. Skam er en kraftig affekt og kan ofte fre til at den som brer den blir helt desperat, s desperat at man velger eliminere den som oppfattes som kilden til skammen. Til og med kjrligheten til sitt eget barn klarer ikke alltid st imot skammens krav. Hvorfor skal foreldre eller ssken kjenne p en s sterk skam? Jeg tror svaret ligger i det synet foreldre utvikler i en patriarkalsk struktur ovenfor deres barn. Barn er ikke frie individer, de er familiens eiendom. De skal formes p en bestemt mte, flge bestemte regler og adlyde foreldrenes ordre. Seksualiteten er den mest utfordrende delen for foreldrene. Freud lrte oss hvor relevant seksualiteten er i hverdagslivet og hvor farlig vi opplever seksualiteten som kommer ofte i konflikt med samfunnets/kulturens krav. Seksualiteten m kontrolleres og ledes i en bestemt retning, gjerne den som bestemmes av familiens overhode. Heldigvis, klarer mange innvandrere som har vokst opp med et slik tenkesett riste fra seg denne skamkulturen, men det finnes noen som ikke klarer det. Nr de ikke lenger klarer holde styr p barnas atferd, spesielt deres seksuelle og erotiske utforskning, blir disse familiemedlemmene overveldet av skammen. Deres lsning for denne situasjon er resvold i forskjellige former, psykisk eller fysisk.

resvold m anerkjennes som et eget fenomen

Det er en urett mot ofrene til reskultur ikke anerkjenne denne formen for vold. Jeg oppfordrer spesielt politikere til vge snakke imot en slik ukultur. Spesielt de samfunnsdebattanter som for enhver pris vil vise at resvold og partnervold er det samme burde pne sine yne. De som har vrt ofre for resvold burde f mye mer sttte og psykologisk oppflging. Alt som styrker skamkulturen m nedkjempes og politisk korrekthet eller frykt for rasisme skal ikke hindre oss i ta opp kampen mot en slik ukultur.

La oss snakke om de gode innvandrere ogs

Det er snart valg og et av temaene er innvandring. Vr integreringsminister reiste til Sverige for lre om hvordan hun kan redde Norge fra svenske tilstander.  Det er en universell tendens hos Mennesket som fanger det negative frst og husker og grubler p det. S lett det positive glipper i dette. Har vi utviklet denne tendensen ( fokusere p det negative) under evolusjonen? Kanskje det huske p det negative har vrt viktig for vr overlevelse som art? Nr det gjelder innvandring og innvandrere snakker vi ofte om de utfordringene som finnes, men kanskje glemmer vi de gode og positive innvandrere i debatten?

Innvandrerens smerte

Jeg var nylig p en studietur i Minnesota. Under denne reisen fikk jeg vite at ca. 17-20% av befolkningen i denne staten har norske rtter. Under turen tenkte jeg ofte p de frste generasjoner norske innvandrere som kom til USA. De kom jo i en tid der det ikke fantes mobiltelefon, internett, skype eller email. Mange av de reiste til USA for godt, disse norske innvandrere, disse nordmenn som ville ha et bedre liv. De var klar over det at sannsynligheten for komme hjem er kanskje ikke s stor og de beveget seg mot det ukjente. Jeg prver forestille meg hva disse norske innvandrere, disse lykkejegerne, tenkte p da de begynte p sin reise? Eller da de endelig kom frem? Hvordan forholdt de seg til hjemlengselen sin? Hvor hardt mtte de jobbe for klare seg? Hva tenkte de om hjemmet sitt i Norge da de l p ddsleiet? Mange av de amerikanerne jeg mtte hoppet i ekstase da de hrte at jeg kom fra Norge. I have 100% Norwegian blood in me, I have 40 % Norwegian genes, I have to visit Norway one day, I want to go back to Norway when I get old.  

Vi glemmer ofte hva slags pkjenning det er vandre ut, komme til et nytt land, lre et nytt sprk og forholde seg til en ny kultur. Mange innvandrere m gjennom et betydelig fall i sosial status, mister sitt nettverk og kjemper for skape seg en fremtid. De lever i savn. Deres kjre dr, men de fr ikke si farvel til dem, noen ganger kommer de for seint, andre ganger kan ikke de engang vre med p begravelsen. Mens de bygger seg et nytt hjem, drmmer de om sitt gamle hjem. Til tross for alt dette, lykkes de, de str p egne bein, arbeider hardt og gir ikke opp.

Respekt for de innvandrere som lykkes

Hvis vi ser rundt oss, ser vi dem overalt, de hardtarbeidende innvandrere som lykkes. Nr du gr ut neste gang, prv se rundt deg. De er over alt, hardt arbeidende mennesker som forsker komme seg videre, til tross for all motgang og smerte de m igjennom. De som smiler til deg, mens deres hjerte grter. , s lett det er glemme dette, nr vi ser p disse menneskene rundt oss. S trist det blir, nr disse menneskene blir til statistiske tall eller nr de mister sin individualitet og blir behandlet som en masse. Nr de mister sine menneskelige kvaliteter i de politiske diskusjoner og debatter. Disse menneskene fortjener ros, de er langt ifra stakkarer, de er vre hverdagshelter. Hver og en av dem har en unik historie, full av emosjoner, full av sterke opplevelser. De er som levende romaner, vakre og lesverdige.

Kan vi se p dem med undring, med nysgjerrighet, med respekt, uten bli farget av vre fordommer?

Den suverene retten til bestemme over sin klesmte skal ikke stoppe en rasjonell kritikk mot hijab

Etter mitt forrige blogginnlegg fikk jeg et motsvar fra Sofia Rana og Linn Nikkerud i Dagbladet den 04.08.17. Jeg takker dem for at de har brukt tid og krefter, lest min blogg og har svart p den.  Deres hovedargument er at kvinnen skal selv bestemme hva hun skal ha p seg. La meg vre krystallklar p hvordan jeg ser p denne saken. Jeg ser ikke p alle kvinner med hijab som islamister, heller ikke som undertrykte mennesker. Jeg vet at det er mange rsaker til bruk av hijab. Jeg har ikke allergi mot hijab eller hijabkledde kvinner fordi jeg kommer fra Iran. Jeg kjenner mange kvinner som bruker hijab og finner mange av dem som svrt hyggelige og flotte personer. Jeg sttter ikke et forbud mot hijab i det offentlige rom (bortsett fra barnehijab), fordi p lik linke med Rana og Nikkerud mener jeg at religionsfrihet er essensielt i et demokratisk samfunn og skal ikke krenkes. Jeg er likevel skeptisk til hijab, og mener at fenomenet burde f intellektuell motstand.  

Hijabens bivirkninger
Forsvarerne av retten til kle seg som man vil, hopper glatt over bivirkningene hijab bringer med seg. La meg oppsummere en del av disse her:

  1. Kvinnen er problemet: Bruken av hijab, som et plagg, er blitt mer progressiv og omfattende. I dag opererer man ikke bare med hijab i seg selv. Blandet med en patriarkalsk og kvinnediskriminerende holdning, har hijab gjennomgtt en transformasjon og blitt til klesplagg som niqab, burka, chador, jilbab, osv. I en rekke land er det rett og slett livsfarlig ikke dekke seg til, fordi de som ikke gjr det blir lett bytte for trakassering og seksuelle overgrep. Vi vet at i Norge finnes det ogs en del jenter som bruker hijab ut ifra et sosialt press, men som kaller dette et fritt valg. La oss vre rlige her. Alle disse klesplaggene har en ting til felles: De symboliserer at kvinnen har en kropp som skaper problemer rundt seg og m derfor tildekkes. Dette er felles, forskjellen ligger i graden og omfanget av denne tildekningen. For meg betyr dette at i kjernen til hijab, som et symbol, er kvinnen sett p som et problem som m skjules eller dekkes til.
  1. Barnehijab: Hijab har utviklet seg videre og har ftt innpass i barnets verden. Fenomenet barnehijab er n p vei inn for fullt. Mange foreldre som krever at barn skal ha p seg hijab eller lignende, tenker lite over konsekvensene dette har for barnet. I dette prosjektet blir barnet tillrt (ubevisst) et problematisk forhold til sin egen kropp. I det samme prosjektet blir barnet p daglig basis minnet om at hun er annerledes enn andre barn i Norge (eller omvendt; at andre barn er annerledes enn henne). Guttebarn som vokser opp med en slik holdning, blir indoktrinert med den holdningen at kvinnens kropp er problematisk og m dekkes til. Det krever ikke stort intellektuelt arbeid se at denne holdningen, som starter fra barnealder, kan fortsette i voksen alder og forsterke kvinnediskriminerende holdninger og tradisjoner, gjennomfrt av bde menn og kvinner som selv har vrt ofre for en slik indoktrinering.
  1. Hijab og integrering/tilknytning: Hijab og lignende, sammen med den mentaliteten som ligger bak, hindrer mange kvinner fra delta i arbeidslivet og tar fra dem muligheten til fungere p lik linje med menn. P verdensbasis snakker vi om millioner av kvinner (i noen land str da nesten halvparten av arbeidsstyrken ubenyttet), vi vet at dette ogs gjelder en del kvinner i Norge. Vi vet at en del muslimske jenter holdes borte fra idrett og fritidsaktiviteter p grunn av de samme holdninger som forkynner tildekning av kvinnekroppen. For ikke s lenge siden fortalte en jente meg at hun ikke fikk mulighet til ske p politiutdanningen fordi foreldrene likte ikke at hun skulle svmme sammen med gutter (opptaksprven). Slik konservatisme har ikke bare skapt en fysisk hindring for integrering, men ogs en hindring i forhold til psykologisk integrering. Ved understreke sin annerledeshet skapes det stadig strre avstand mellom muslimer og ikke-muslimer.  Slike pbud og mentaliteten bak dem svekker tilknytningen direkte og indirekte mellom muslimske innvandrere og vrige borgere.
  1. Hijab og islamismen: La oss ikke glemme islamismen oppi det hele. I dag vet vi at islamister forsker nedtone muslimenes heterogenitet og mangfold og vil redusere dem til en kompakt enhet forent i kampen mot Vesten. Den amerikansk/tyrkiske professoren Cemil Aydin, ppeker dette i sin siste bok The Idea of the Muslim World. Han, som for mange regnes som en islamapologet, skriver om hvordan vestlige supermakter og intellektuelle, men ogs islamistene, tar fra muslimene pluralismen og heterogeniteten og konstruerer en muslimsk helhet. To krefter som tilsynelatende er i krig med hverandre, fremskyver og opprettholder tanken om at det skal finnes en muslimsk helhet. Vi vet i dag at hijab og lignende ogs er et symbol for politisk islam og et forsk p forene muslimske kvinner under ett, i en ummah. Det at den muslimske identiteten n vektlegges mer enn den nasjonale identiteten blant innvandrere med muslimsk bakgrunn, er enda et tegn p at denne strategien lykkes.

Kritikk av hijab er ikke ndvendigvis et angrep p muslimer
Problemet jeg har er ikke med hijab i seg selv, men mentaliteten som ligger bak den og de bivirkningene den bringer med seg. Spesielt nr hijab ikke er et religist pbud, synes jeg det er vanskelig forsvare bruken av den i denne tiden og nr den skaper s mange bivirkninger. Hijab er ikke lenger et manns/kvinnes prosjekt, den berrer mye mer og mange flere. Nr den har utviklet seg til mer konservative og strenge former, skaper avstand mellom muslimer og ikke-muslimer, blir brukt til holde millioner av kvinner nede og brukes som et symbol for forene muslimer i en homogen religis masse, burde den f intellektuell motstand.

Jakten p Mina Bai

Mina Bai skrev den 24.07.17 p sin blogg om en kvinne som valgte bade med bukse, kpe og hodeplagg. S kom et motsvar fra Sofia Rana og Linn Nikkerud under tittelen Friheten til bade med klr.

En analyse av Bais blogg

I sin blogg stiller Bai kritiske sprsml til en trend som dessverre eksisterer og ker i omfang blant konservative muslimer.  Hun tar til motmle mot patriarkalsk strukturell tenkning fra den kulturen hun kjenner godt og skriver:

Islams regler for tildekkende pkledning gjelder begge kjnn. Men den muslimske mannen har over tid reformert seg og kler seg ganske vestlig og fritt. Han gr i kortermete skjorter og med shorts i sommervarmen, og hodeplagget er slyfet. Til og med de mest konservative menn fra Islamnet eller Islamsk Rd kler seg bekvemt vestlig og tar p slips og dress i offisielle sammenhenger. De samme mennene er de fremste forsvarere av kvinneundertrykkende plagg som nikab.

S snur hun seg til sine medsstre og spr:

Hvorfor str ikke troende muslimske kvinner opp og konfronterer dem med dobbeltmoralen? Hvorfor skal ikke muslimske kvinners hud og hr tle dagens lys nr den muslimske mannen har kunnet frigjre seg?

Jeg vil hevde at denne teksten inneholder en klassisk feministisk posisjonering. Hvis denne teksten hadde blitt skrevet i et av landene som styres eller er pvirket av islamsk sharia-lovgivning, ville Mina Bai uten tvil bli dmt til fengsel og fysisk mishandling. Hvis denne teksten hadde blitt oversatt til arabisk, persisk eller urdu, ville mange feminister i land som er preget av konservativ islam trykket den til sine bryst og brukt den i sin kamp for likestilling.

Kritikken mot Mina Bai, skrevet av Rana og Nikkerud

Hele kritikken, som heter Friheten til bade med klr begynner med en selvmotsigende introduksjon. Forfatterne gir Mina rett i at det er uhygienisk bade med klr i et svmmebasseng, men samtidig sttter de bading med klr i tittelen. De begrunner dette med at selvbestemmelse er suverent for dem.

Men, hva hvis selvbestemmelsen til en person gr ut over grensene til en annen? Eller en gruppe? Hvor langt skal retten til selvbestemmelse strekke seg? Har ikke andre mennesker som bader ogs noen rettigheter? Retten til bade i et hygienisk basseng for eksempel?

Deretter anklager Rana og Nikkerud Bai for ikke ha ftt med seg det frigjrende arbeidet som gjres p grasrota mot den patriarkalske kulturen. Kan forklaringen p Minas reaksjon vre den at dette arbeidet ikke blir oppfattet som godt nok nr flere p grasrota sttter bruk av Nikab og er tause i forhold til bruk av barnehijab og sttter retten til bade med klrne p i et basseng, under flagget selvbestemmelsens suverenitet. Kan det vre slik at Bai opplever at dette arbeidet tar ikke ondet ved roten? At til syvende og sist, handler ikke dette om disse plaggene, men noe mer omfattende; en ukultur og en holdning som skaper og opprettholder denne type atferd.

I tillegg til det diskriminerende budskapet som finnes i denne atferden, svekker disse skalte rettighetene muslimenes omdmme og skaper stadig mer frustrasjon som slr tilbake p muslimer som gruppe. Disse handlingene skaper store hindringer i forhold til integrering og er med p ke avstanden mellom muslimer og ikke-muslimer.

S kommer en hersketeknikk, som ikke bare er brukt mot Mina, men ogs mot andre norsk-iranere som har begynte reagere p dette. De hevder at vi er blitt skadet av alt som skjedde i Iran og at vi brer en slags paranoia med oss, at vi blander det som skjedde i Iran med forholdene i Norge. P denne mten forskes en ekskludering fra debatten.

At vi brer disse negative erfaringene med oss er det ingen tvil om, men dere som kritiserer oss for dette kan prve se annerledes p saken. Vi vet hva vi snakker om fordi vi har sett hvor skadelig det blir nr den religise identiteten styrkes hos de konservative og nr individer med en konservativ og rigid overbevisning danner en gruppe som fr mer og mer definisjonsmakt.

Vi vet hvordan friheten til folk, direkte og indirekte, blir innskrenket med sosial og etter hvert statlig kontroll. Vi har sett hvordan moralske koder endrer seg radikalt nr en slik gruppe dannes og fr kende makt i sitt milj.

Mina Bai reagerer p en trend og har all grunn til det

Bais tekst er etter min mening en klassisk feministisk tekst rettet mot de konservative religise krefter. Hun kritiserer en forskjellsbehandling av kvinner som har rtter i tradisjon, religion og ukultur og en kleskode som har de samme rttene, men som samtidig er en forholdsvis moderne trend i det islamistiske prosjektet, som m bekjempes intellektuelt. Denne diskriminerende holdningen til kvinner kommer fra den samme kjernen som sttter tvangsekteskap, barnehijab, barneekteskap, reskultur og en rekke andre absurde handlinger som ikke hrer hjemme i et moderne og opplyst samfunn basert p menneskerettigheter og likestilling. P slutten av sin tekst appellerer hun til fornuften og advarer mot regresjon til bokstavtro. Hun ser p muslimske menn og kvinner som individer som kan tenke rasjonelt og oppfordrer dem til bruke fornuften, istedenfor stadig synes synd p dem og ha lave forventninger til dem.

Og, mens noen er opptatt av jakte p modige stemmer som Mina Bai og kjemper for friheten til bade med klr, kjemper kvinner i land som Algerie i disse dager for retten til kunne g i bikini p stranden, igjen, uten bli utsatt for verbal og fysisk trakassering. For det kunne de nemlig gjre for noen r tilbake, fr strandmiljet ble dominert av nikabkledde kvinner og konsensus endret deretter.

Integrering er ingen dans p roser, men Norge er et godt land bli integrert i

Min kvinnelige pasient ligger p divanen. Hun grter og sier i dyp fortvilelse:

Jeg savner mitt hjem. Jeg trives ikke i Oslo. Folk er annerledes her. Alt er annerledes her. Jeg vil hjem, vekk fra Oslo.

Vet dere hvor hun er fra? Hun er hverken fra Iran, Pakistan, Afghanistan eller Somalia. Hun er fra Bergen!

Det komme til et nytt land, lre et nytt sprk og skape et nytt nettverk er krevende. Det handler om innsats, vilje og utholdenhet, men det handler ogs om kjenne p og holde ut med sterke flelser. Man m forholde seg til separasjon, tap og sorg. Man skal forholde seg til det som er fremmed og ukjent. Integrering krever mye mentalt arbeid. En skal etter hvert forlate en del av de gamle skikkene og omfavne de nye. 

Innvandreren opplever et stort skifte i kvaliteten av vre i verden (fra et eksistensialistisk perspektiv). De fleste innvandrere kommer med en drm om en bedre fremtid i Norge. De fleste av dem vil lykkes, jobbe og forsrge seg selv og sin familie. De fleste vil bli bde likt og godtatt av nordmenn. Mange kommer for finne det de drmmer om, men finner istedenfor en realitet som er annerledes enn det de drmte om. P godt og vondt, fordi man kan ikke leve i eller av drmmer.


Anklagen mot storsamfunnet

Den klassiske forklaringen p integreringsproblemer kan lyde slik:

Innvandrere, p grunn av en annen etnisitet, religion, navn eller hudfarge blir diskriminert av storsamfunnet. Nordmenn m bli mer tolerante fordi hovedrsaken til integreringsproblemet er toleransemangel hos storsamfunnet.

Denne hypotesen opplever jeg som ganske etablert hos en del samfunnsdebattanter som har engasjert seg i integreringsdebatten. Jeg finner denne tilnrmingen problematisk, til dels uheldig i forhold til integrering.

Jeg har bodd i 29 r blant nordmenn. Hvis jeg skal si noe om mitt inntrykk av nordmenn, hva vil det bli? Jeg vil si, nordmenn er som alle andre folk i bunn og grunn. Det finnes alle typer nordmenn, det finnes hyggelige, sure, ulykkelige, rare, sosiale, friske, syke, tilbaketrukne nordmenn. Som blant alle andre folk.

Hvis noen spr meg om hva jeg synes om Norge, hva vil svaret mitt bli? Jeg m tenke litt frst fr jeg svarer. Jeg har en del kognitive referanser til Norge og de vil garantert prege svaret mitt. Jeg har opplevd litt av hvert i Norge, de frste rene var ingen dans p roser. Det var krevende p mange mter, det var preget av psykisk pkjenning, lite sosialt nettverk, drlig konomi, lav sprk- og kulturforstelse. Min tilvrelse var preget av ikke finne min plass, st utenfor, fle seg fremmed. Men det er ikke alt. Jeg har ogs vanvittig gode opplevelser av Norge i den vanskelige tiden. Frst og fremst husker jeg flotte mennesker, etnisk norske, som tok vare p meg, som hadde respekt for meg, som inkluderte meg, veiledet meg og ga meg muligheter.

Her kom de negative minnene frst i mine assosiasjoner og (det er viktig) skjv de positive opplevelsene mine til side. Hvis jeg ikke hadde reflektert godt over dette, ville jeg st i fare for henge meg opp i kun de negative opplevelsene mine. Da ville jeg sitte med hovedsakelig negative assosiasjoner til Norge.

 

Tid for en ny tilnrming?

Gr det an ha en tilnrming til integreringsdebatten der innvandrere ikke blir presentert som ofre og nordmenn ikke stemples som intolerante?

Bde innvandrere og nordmenn er mennesker og deler derfor en rekke basale menneskelige egenskaper. Innvandrere, spesielt i de frste rene i Norge, befinner seg i en stressende situasjon. Som alle andre mennesker under stress, kan innvandrere ha strre tendens til fokusere p det negative, vre mer krenkbare og g raskere i forsvarsposisjon.

Nordmenn er ogs som alle andre mennesker og kan respondere med stereotypiske tolkninger, bli engstelige for det som er annerledes og generalisere nr de mter noe som er fremmed.

Det vi trenger i integreringsdebatten er mer empatisk anstrengelse, fra begge sider. Vi m anstrenge oss for forst hvordan den andre opplever sin verden. Da vil vi kanskje oppdage at mange innvandrere ikke er kravstore, vanskelige eller snyltere. Og vi vil kanskje oppdage at de fleste nordmenn er hverken rasister eller fremmedfiendtlige.

Innvandrere trenger ikke bli foret med forestillingen om at de er stakkarer som har kommet til et land med mye intoleranse. De m bli mtt med empati, deres vanskelige situasjon m bli bekreftet (spesielt p det emosjonelle planet), men man skal ikke stoppe der. Man skal fokusere p deres ressurser, man skal hjelpe dem til se hvor lett en kan g i beredskap og forsvar mot det som oppleves som fremmed. Man skal snakke om det fine med Norge, mulighetene som finnes og ikke minst de kulturelle verdiene som har skapt det gode samfunnet vi lever i. Nordmenn p sin side m bli klar over hvordan det kjennes, p et subjektivt og eksistensielt plan, vre innvandrer og hvor menneskelige disse prosessene er. Til slutt, tror jeg at bde nordmenn og innvandrere har godt av bli minnet om de innvandrerne som har lykkes i Norge. 

Fryktens trekant - et spark til venstresiden

Som innvandrer med muslimsk bakgrunn blir jeg fornrmet, ikke nr man tegner Muhammadkarikaturer, ikke nr man snakker stygt om islam, ikke nr man kritiserer muslimer. Jeg blir fornrmet nr etniske og intellektuelle nordmenn behandler meg med silkehansker og blir forsiktige av frykt for fornrme meg.

For mange r tilbake, kontaktet en journalist undertegnede og ba om et intervju. Han ville vise den positive siden ved innvandring. Han spurte meg om jeg kjente noen andre gutter fra Midtsten med muslimsk bakgrunn som var integrerte og vellykkede, som hadde arbeid og snakket godt norsk. Journalisten ville lage et portrettintervju med oss, tittelen var Drmmeinnvandrerne. Vi hadde n betingelse: at i denne reportasjen skulle vi ikke fremstilles som stakkare. Vi var klokkeklare: vi ville ikke bli presentert som ofre, vi ville ikke at noen skulle synes synd p oss. Vi ville ha en rlig og saklig reportasje, om hvordan det kjennes komme til et nytt land, lre seg et nytt sprk, finne seg venner og skape seg et hjem.

Nr reportasjen kom ut, kunne vi ikke tro det vi leste; i reportasjen ble vi fremstilt som tre stakkars  innvandrere, med mye fokus p alt det vonde vi hadde opplevd, lite fokus p hva vi hadde av ressurser og hvor mye vi hadde klart utrette med disse ressursene.  

Sviket fra venstresiden

Venstresiden har sviktet integreringsdebatten i mange r og p mange mter. Mens venstresiden var febrilsk opptatt av bekjempe rasisme og hyrepopulisme, neglisjerte de kampen om liberale verdier i innvandrermiljet som ble tatt opp av innvandrere selv. Det var s viktig for mange av disse skalte sosialister vre gode. Det de ikke s, var at deres kjrlighet ble opplevd som kvelende for intellektuelle og oppegende innvandrere, spesielt de med muslimsk bakgrunn. Jeg kunne virkelig merke denne spesialbehandlingen de ga oss muslimer. De ville ikke hre om noen kritikkverdige forhold, de ville ha solskinnshistorier og glansbilder. Derfor neglisjerte de stemmene til gutter og jenter som varslet om sosial kontroll, overgrep, vold, tvangsekteskap, kjnnslemlestelse, osv.

Deres svik har kostet betydelig, for alle innvandrere. For det frste, ga de alibi til fundamentalister og regressive krefter, de fikk lov til vokse og organisere seg. For det andre, ble de sekulre og liberale muslimer svekket, varslere ble mistenkeliggjort og tiet ihjel. For det tredje, ved unnvike snakke om det ubehagelige, ved ikke gi rom for en rlig og pen samtale, skapte de et vakuum. Dette vakuumet ble godt brukt av hyreflyen, av de samme stemmene som dere sosialister var redde for. Dere, indirekte, ga nring til hyrepopulismens vekst.

Sammen med de tradisjonelle og regressive krefter i innvandrermiljene og hyrepopulistene, har dere n dannet en trekant. Jeg kaller denne trekanten for: Fryktens trekant. Dere drives av frykt alle sammen. Hyrepopulistene er redde for muslimer, spiller ingen rolle hvem disse muslimene er. Regressive og konservative muslimer er redde for liberale og sekulre muslimer, ex-muslimer og reformister. Og dere sosialister som synes synd p muslimer, dere er redde for hyrepopulisme og islamofobi. Og her har dere ogs ftt god hjelp fra en del innvandrere med muslimsk bakgrunn som er verdensmestre p spille ofre. Men, det er frykten som driver dere alle sammen og frykten som forener dere.

Fornrmelsens forbannelse

Jeg har snakket med mange av dere p venstresiden. Dere er redde for fornrme andre, dere vil respektere andres rettigheter (selv om at en del av disse rettighetene tar rettighetene fra andre) og dere vil vre tolerante (selv mot det intolerante). Har dere spurt dere selv hvorfor det er s viktig for dere vre s gode? Nr dere er s redde for fornrme meg og andre muslimer, viser ikke dette indirekte at dere ser p dere selv som overlegne? Mener dere at muslimer er en underutviklet menneskegruppe som ikke tler ytringsfrihet, demokrati og en tff og rlig debatt? Hvorfor?

Det som fornrmer meg er ikke karikaturtegninger, ikke nr noen skriver kritisk om islam og ikke nr noen er kritisk til innvandringspolitikken. Jeg blir fornrmet nr du synes synd p muslimer og derfor nekter dem bli utsatt for demokratiets spilleregler. Jeg blir fornrmet nr du gr s langt at du er villig til ofre hele strukturen i et sekulrt samfunn for tilrettelegge for at de stakkars muslimene kan tilpasse seg og komme ut av hjemmene sine. Jeg lurer p hva det er som ligger bak et s voldsomt behov for vre god og snill?

Freud sa en gang at han ikke hadde s mye ubearbeidet aggresjon og destruktivitet, takket vre selvrefleksjon og hjelpen han fikk fra psykoanalysen. Derfor hadde han ikke s stort behov for vre den idealistiske legen som ville redde hele verden. Han hadde ikke s stort behov for bare vre god og kjrlig lenger, derfor skrev han mer og mer om samfunnet og menneskets sinn og ble upopulr i noen kretser. Gir dette deg noen hints kjre gode sosialist?

Hvordan psykologi misbrukes for fremme hat mot muslimer

I juli 2016 fikk en del mennesker fra Manchester utdelt en brosjyre fra en skalt gruppe som kalte seg For Public Purity (For offentlig renhet) med dette budskapet:


Dette omrdet er hjemsted for et stort muslimsk fellesskap. Vennligst vis respekt for oss og vre barn og begrens forekomst av hunder p de offentlige plasser. opprettholde renheten av den offentlige plassen gjr det mulig for muslimer holde seg rene. Som en del av denne innsatsen, har vi valgt ett av de aspektene som kan ha avgjrende effekt p renheten av den offentlige plassen, nemlig det aspektet som har med tilstedevrelse av hunder, som regnes for vre urene, gjre.

 

Denne gruppen har i tillegg en facebookside. P denne har man publisert en del youtubeklipp, der konservative imamer og skalt lrde muslimer kommer med rent idiotiske utsagn om hunder.

Hvis man gr inn p facebooksiden og leser kommentarene p den frste posten, finner man massive hatmeldinger fra folk mot muslimer. Det er innimellom en og annen som forsker varsle at dette er en falsk gruppe etablert for sverte muslimer, men disse varslingene druknes i et hav av hatmeldinger mot muslimer.

Nrmere underskelser viser at nettsiden er opprettet fra USA og ingen kontaktinformasjon er mulig finne, ingen har heller sttt fram for flge opp denne aksjonen i ettertid. S det hele er veldig uklart og hvem som str bak kan man bare spekulere i, og noen har spekulert i om det kan vre en hyreekstrem gruppering. Enkelte ting tyder p at de som str bak har gjort dette for hausse opp hatet mot muslimer.



 

Misbruk av psykologi

Men, en ting er sikkert; de som har sttt bak innholdet i denne brosjyren og denne facebookgruppen har misbrukt flere prinsipper i psykologien for oppn sitt ml: spre hat mot muslimer som gruppe.

  1. Dette omrdet er hjemsted for et stort muslimsk felleskap.   Disse ordene hjemsted, stort og muslimsk felleskap vekker en assosiasjon til at: a) muslimene har sltt seg ned i England (Europa) og de er kommet for bli. Man kan assosiere til at muslimene har invadert Europa og har laget seg et varig hjem der, b) teksten omtaler mange muslimer (stor gruppe) som er organiserte (muslimsk felleskap). Allerede i den frste setningen har tekstforfatteren klart lage et bilde av muslimer som en organisert gruppe som er stor og har sltt seg ned for bli i Europa. Med n setning har de n klart vekke negative assosiasjoner og flelser rettet mot muslimer. Fra psykologien, vet vi at emosjoner er en av de viktigste faktorer for at den kognitive innstilling til et fenomen former seg. Negative emosjoner mot en gruppe gjr det lettere resonnere negativt om dem, ogs ubevisst.

 

  1. I resten av teksten legger tekstforfatteren vekt p flere viktige elementer som forsterker de negative emosjonene ytterligere hos europeeren; man er klar over at hunden er et av de mest populre kjledyr i Europa. Ved skrive en tekst der hund nskes fjernet, trykker de p et punkt som kan vekke sterke flelser. De vil ha Menneskets beste venn fjernet. I tillegg, kaller de hunden uren. Teksten, p en smart men samtidig ondskapsfull mte, prver vise at muslimene kun er opptatt av seg selv og sine religise pbud og vil holde seg rene (fri for hund), i motsetning til europeere som er urene og som br innrette seg etter muslimenes krav.

 

I realiteten vet vi at det finnes flere mennesker i Europa med muslimsk bakgrunn som elsker ikke bare hunder, men alle andre dyr, inkludert mennesker.

Reaksjonre muslimer og hyreekstremister- gode venner?

Denne teksten som jeg skrev viser hvordan idiotiske holdninger og uttalelser fra enkelte imamer og reaksjonre muslimer brukes for hisse opp stemningen mot muslimer som gruppe. Den viser ogs hvor lett det er misbruke psykologien for manipulere flelsene i en viss retning. Det blir srdeles viktig vre klar over dette hatet som lett kan mobiliseres mot muslimer. Jeg lurer p hvor nyttige hyreekstreme og reaksjonre muslimer er for hverandre? De gir hverandre nring, selv om at det virker slik at de er bitre fiender. Begge jobber mot ett og samme ml: splitte muslimer og ikke-muslimer ved spre hat.  

Statsministeren og Eid-feiringen

Oslo 20170625.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Bnn under markeringen av id sndag i Valhall. Kvinnene ble plassert bakerst. Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix

Statsminister Erna Solberg gratulerte alle muslimer i Norge med feiring av Eid den 24. juni p sin Facebook side. Ikke nok med det, neste dag holdt hun tale for ca. 8000 norske muslimer som hadde samlet seg for markere Eid. Markeringen foregikk i idrettshallen Vallhall og ble arrangert av Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita). Dette har skapt bde glede og vrede.

Noen kritiserer Statsministeren for srbehandling av muslimer. Hvorfor gratulerer ikke statsministeren andre trossamfunn nr de feirer sine religise hytider? Hvorfor har ikke Statsministeren snakket om sammenhengen mellom terrorisme og Islam?

Andre roser henne for denne gesten, spesielt muslimer er s klart glade for dette, det ser man godt p de bildene man har fra arrangementet.

 

Det er klokt av Statsministeren gratulere muslimer med Eid

Statsministeren er hverken dum eller naiv nr hun velger gratulere norske muslimer med Eid.  De som kritiserer Solberg for ha srbehandlet muslimer har glemt at hun som politiker har beskt den jdiske synagogen, sikhenes tempel, og det vietnamesiske buddhistiske templet i Norge. Hun nsket det norske folk god Pske den 14. april og god Jul den 24. desember.

Med sin gratulasjon vil Statsministeren vise at norske muslimer er velkomne i Norge og det gis rom for at de praktiserer sin religion fritt. Statsministeren vil med dette ogs vise at ekstremistene ikke skal f viljen sin: Norge skal ikke bli splittet i hat og sekterisk konflikt. Statsministeren vet at i disse tider er det ekstra viktig markere at norske muslimer er en del av dette landet.

Som norsk muslim takker jeg henne for dette.

 

Hvorfor deltagelse med ICC og Det islamske forbundet (Rabita)?

Statsministeren gr videre med sin markering: den 25.juni holdt hun tale for ca. 8000 norske muslimer som hadde samlet seg for markere Eid. Markeringen foregikk i idrettshallen Vallhall og ble arrangert av Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita).  Hun legger vekt p vre likheter, fellesskapet og at vi som mennesker er opptatt av mye av det samme, p tvers av religioner og tro. Men, det er noe som er merkelig i denne situasjonen.

Statsministeren m uten tvil ha lagt merke til at kvinner og menn satt separert under denne samlingen. Slik jeg ser det fra bildene satt menn foran, mens hijabkledte kvinner satt bak. P noen bilder ser man ogs en rd plasttrd som skiller menn og kvinner fra hverandre. P disse bildene ser jeg ogs jentebarn i hijab. Noen av disse jentene kan ikke vre eldre enn 5-6 r.

Jeg blir trist og urolig av disse bildene. Jeg finner det ubehagelig at Statsministeren med dette gir sin anerkjennelse til to av de mest reaksjonre moskmiljene i Norge, og dermed fremmedgjr det store flertallet av sekulre muslimer i Norge. P den ene siden har vi ICC med sine bnd til islamisten Abul Ala Maududi, som stod for en reaksjonr og fundamentalistisk tolkning av islam, promoterte Sharia og politisk islam og stod sentralt i forflgelsen av andre minoriteter, deriblant Ahmadiyya-muslimer i Pakistan. P andre siden har vi Rabitamosken med bnd til Muslimsk Brorskap, som hyller Yusuf Al-Qaradawi med sine antisemittistiske holdninger. Ingen av disse moskeene har stttet tydelig sekulre grunnverdier som vern av homofile muslimer, ytringsfrihet og likestilling. 

Jeg sitter med et stort sprsmltegn og hper virkelig at statsministeren kan svare p dette: Det finnes mange mennesker med muslimsk bakgrunn i Norge (200.000?), hvorav halvparten ikke er tilknyttet et trossamfunn. Hvorfor velger hun delta p et arrangement med to av de mest reaksjonre moskene? Det er rett og slett absurd lese talen til statsministeren som snakker om samhold, likhet og felleskap, p et mte arrangert av to mosker som ikke har skret srlig hyt nr det gjelder disse verdiene.

De representerer ikke meg

Statsministeren gjorde et klokt valg ved gratulerte oss muslimer med Eid, men jeg nsker vite; hvorfor valgte hun delta p et mte som representerer konservative og reaksjonre strmninger blant norske muslimer? Hva var det hun ville oppn med dette? Handlet det om drlige rdgivere? Kjenner ikke statsministeren til disse forholdene? Det finnes tusenvis av sekulre og liberale muslimer i Norge. Hvorfor snakket ikke statsministeren til disse? Hvorfor sttter ikke statsministeren heller de sekulre og liberale strmningene og organisasjonene blant muslimene? Jeg hper statsministeren tenker p dette frem til neste Eid-feiring.

 

 

Vi m ikke la ekstremistene vinne

Terror i London, denne gangen foran en mosk med muslimer som direkte ofre. Jeg skriver direkte fordi muslimene har vrt bde direkte og indirekte ofre for terroren i verden. I Midtsten og Asia er det flest muslimer som blir drept av islamistiske terrorister, mens i Europa blir de indirekte ofre for terroren. For, hver gang det skjer en terroraksjon, delegges muslimenes omdmme og rykte i Europa. Jeg vet at det er mange muslimer som gruer seg for blikkene, sprsmlene, den negative omtalen av islam, kommentarene i sosiale medier, osv. i dagene etter terroraksjoner i Europa.

Terroristene er ikke bare ute etter drepe

Islamistiske terrororganisasjoner som opererer i Europa har en langsiktig strategi. Deres overordnede ml er hverken drepe eller skape frykt. Deres overordnete ml er splitte Europa i to. Krigene i Afghanistan, Irak og Syria og konflikten mellom Israel og Palestina, sammen med en rekke andre geopolitiske forhold har skapt en skepsis mot Vesten i den kollektive psykologien til muslimer. I noen land blir man lrt opp til hate Vesten helt fra barneskolen. Det finnes nemlig krefter i den muslimske verden som vil at hver og en muslim skal hate Vesten. P den andre siden, har muslimene ftt mer og mer rollen som den ansvarlige og skyldige for det meste som har gtt galt i verden i den kollektive psykologien til den vestlige borgeren. Muslimene blir presentert i amerikanske filmer som banditter, dumme, mindre utviklet. I tillegg, hrer vi stadig om terrorister og islamister som fr mye oppmerksomhet. En negativ oppmerksomhet rettet mot muslimer bygger seg ubevisst sakte men sikkert opp i Vesten.

Terror i Europa kan splitte oss

Hver gang vi blir rammet av en terrorhandling, forsker terroristene splitte oss i muslimer/ikke-muslimer. Hvis Europa blir splittet p denne mten, vil denne splittingen skade oss i flere r fremover i tid. Kanskje hper terroristene p en borgerkrig mellom europeiske muslimer og ikke-muslimer i fremtiden? Har ikke slike sekteriske kriger delagt flere land gjennom tidene? Terrorhandlingen som skjedde p Seven Sisters Road i nrheten av Finsbury Park natt til den 19.06.17 i London, kan vre en hevnaksjon rettet mot muslimer. Denne hevnaksjonen er en gavepakke for terroristene som n kan vise til verdens muslimer at de ikke er velkomne i Europa og ikke kan fle seg trygge. P denne mten skapes en dobbel paranoiditet i samfunnet: ikke-muslimer blir paranoide p muslimer og vice versa.

Vi m st sammen

Hvis terroristenes ml er splitte oss, blir motgiften det st sammen. Her har vi et felles ansvar for fremtiden, muslim eller ikke-muslim. Vi str ovenfor en prve n. Muslimene, p sin side, m redusere avstanden mellom seg selv og Vesten. Vi, muslimer, m arbeide mlrettet for kvitte oss med de holdningene som har vokst fram internt, som er i konflikt med humanismen. Vi m bli mindre krenkbare, mer pne for selvrefleksjon. Jeg har en utfordring til deg som ikke er muslim ogs: vi muslimer trenger ikke synes synd p, vi trenger ikke din srbehandling og vi vil heller ikke bli generalisert. Tenk p muslimer som en heterogen gruppe, bestende av forskjellige individer. Hvis du har fulgt med, ser du at det foregr en intern debatt om islam mellom ulike mennesker med muslimsk bakgrunn. Denne debatten m vre et bevis for deg at muslimer er like forskjellige som alle andre mennesker. Neste gang du ser en som du tolker for vre muslim, enten basert p utseende, klesstil, aksent eller navn, gi ham eller henne en sjanse til vise hvem han/hun er som et individ. Jeg beskylder deg ikke for noe, men jeg vet at Mennesket av natur kan bruke enkle stereotypier for f oversikt over verden. Disse stereotypier kan av og til fre oss bak lyset og skape avstand og det er avstand mellom oss terroristen nsker mest av alt.

 

 

Selverklrte feminister med minoritetsbakgrunn?

Jeg er drittlei minoritetsmenn som er selverklrte feminister og uttrykker sin lidenskap for likestillingskampen kun ved ppeke ulikestilling og urett i minoritetsmiljene. For hver gang du kan si sosial kontroll, kan jeg si russevoldtekt. Hver gang du sier tvangsekteskap sier jeg vold i nre relasjoner. Ulikestilling og ukultur er ikke et innvandrerproblem, det er et samfunnsproblem. Til ikke jeg ser disse skalte feministene p grasrota, kjempe mot strukturelle barrierer som hindrer kvinners tilgang til like rettigheter som menn, er det vanskelig ta deres engasjement for "hjelpe innvandrerjentene" serist. Det er noe veldig usmakelig over minoriteter som er med p opprettholde stigmaer som skal ramme deres egne barn, kun for litt spalteplass.

Denne teksten er hentet fra en status p Facebook, der forfatteren blir hyllet av flere av mine motdebattanter. Tekstens opphavsmann er ansatt i et statlig organ som jobber med likestilling og diskriminering. Jeg blir glad nr jeg fr en slik tydelig tekst som avslrer tankesettet bak mine motstandere, fordi da fr jeg muligheten til se p dette med et analytisk blikk.   

Russevoldtekt og tvangsekteskap er to forskjellige fenomener

Forfatteren av teksten bruker en kjent teknikk: ved vise til at noe forferdelig skjer i samfunnet, skal en annen forferdelig handling bagatelliseres (skalt whataboutism). Russevoldtekt og sosial kontroll kan ikke sammenlignes, selv om at begge handler om overgrep. Det samme gjelder tvangsekteskap og vold i nre relasjoner. Begge er forferdelige overgrep, men kan ikke sidestilles. Vold i nre relasjoner skjer over hele verden, p tvers av alle kulturer og religioner, hos nordmenn og innvandrere. Men, nr en hel familie planlegger og lurer deg med p en ferietur, tar fra deg passet ditt og tvinger deg til gifte deg inn i en overgrepssituasjon, snakker vi om et ganske annet fenomen. De som vil bagatellisere det ene forholdet ved trekke en annen grusomhet frem, gjr en stor urett mot de personene som er blitt utsatt for tvangsekteskap og reskultur. Det er et grovt feilgrep og respektlst mot en gruppe gutter og jenter som har opplevd brutale overgrep.

rette fokus p et overgrep er forebyggende

De som inviterer oss til se forbi tvangsekteskap og reskultur, nsker forbli i uvitenhet. Dette skyldes flere ting; for det frste kan sannheten som berrer meg og mine vre for smertefull. Ved benekte sannheten, kjenner jeg derfor ikke noen smerter. Det kan ogs hende at man er redd for at det vonde som kommer frem blir misbrukt av krefter som bruker enhver anledning til vise hvor fle innvandrere og flyktninger er. Til slutt, det er en skam knyttet til dette. Man vil helst ikke bli assosiert med overgrep og voldskultur. Likevel, ingen av disse begrunnelser er god nok grunn til tie nr det skjer overgrep. reskultur, sosial kontroll og tvangsekteskap er fenomener som dessverre er mer markante hos innvandrere med muslimsk bakgrunn.  Det sette fokus p dette, kan vre starten p f slutt p slike handlinger. Det er forebyggende.

Det tie om disse forholdene er en umoralsk handling

De som varsler om slike forhold, menn eller kvinner, flger sin moralske plikt. Tenk om ingen hadde skrevet noe om forferdelige hendelser som har krenket menneskeverdet opp gjennom tidene? Hvordan ville verden da se ut? Vi er uten tvil flinkere til ppeke det som er feil hos andre, men nr det kommer til oss selv, er det lettere vre tause. Nei, vi m ta et oppgjr med ukulturen og rydde opp i vr egen bakgrd. Det er ingen andre som kan gjre dette bedre enn oss med minoritetsbakgrunn som kjenner ukulturen fra innsiden.

Det handler ikke bare om feminisme

For disse kritiske rstene i vrt milj, menn og kvinner med muslimsk bakgrunn, handler det alts ikke bare om feminisme; i teksten blir vi ogs beskyldt for stigmatisere minoritetsgruppen. Det er en tankefeil. De som kun benekter og i respektens navn krever srbehandling, er de som har stigmatisert muslimer over lang tid, men de evner ikke se dette selv. Med denne nonsjalante vremten har dere gjort muslimene en bjrnetjeneste. Dere har skapt enda mer frustrasjon og misnye rettet mot minoritetsgruppen.

Vi, med vre kritiske rster, er med p avstigmatisere minoritetsgruppen. Ved vise engasjement, evne til rasjonell tenkning, mot til reagere p krenkelse av menneskeverdet uansett hva det mtte frembringe av ubehagelige sannheter, ser vi lengre enn vr egen nesetipp og tenker p hva som er best for helheten. Vi viser mot, mens dere viser unnvikelse og frykt. Dette blir stadig mer tydelig. Vi viser at det finnes intellektuelle og oppegende krefter blant muslimer som nekter ta p seg offerkappen. N ser folk endelig at det finnes fornuftige stemmer blant innvandrere med muslimsk bakgrunn. Vet dere hva folk flest sier til meg nr de leser mine tekster? Takk og pris at noen med muslimsk bakgrunn snakker ut p denne mten, n blir vi lettet fordi vi tenker at det finnes hp allikevel. Dette er avstigmatisering av muslimer i praksis.

Radikale islamister er vre snner og dtre

Har islam noe med terrorisme gjre? Dette er et sprsml som har delt Europa i to. Svaret p rsaken til radikalisering er ikke enkelt, fordi det er mange faktorer som spiller inn, men fundamentalistisk islam er en av disse faktorene.


Terrorister angriper sekulre verdier

Radikale islamister er mennesker, ikke demoner. Det som er felles for alle terrorister er at de ikke har en flelse av vre knyttet til den gruppen de angriper, verdimessig. Sekulre verdier, spesielt ytringsfrihet, likestilling mellom kjnn og frihet til praktisere sin tro, har ingen plass i fundamentalistisk islam. Terroristen har enten aldri ftt mulighet til utvikle en sunn og balansert forstelse av sekularismen eller har gradvis mistet sin tilknytning til den. Radikalisering er et endestadium for en psykologisk prosess der individet nsker en ren gruppe, et rent samfunn, den rette veien, hevn og en gylden fremtid. Fundamentalistisk islam lover alt dette.  


Det evige liv

Muslimske terrorister ser til himmelen p jakt etter det evige liv, mens de sprer dd p jorden. Deres verden er splittet i to: Det gode/det onde, det rene/urene, de troende/de vantro. Deres egne, deres gud, deres islam er det gode, mens resten tilhrer det onde. Det finnes ingen mellomting. Det som er tolket som ondt, provoserer og m elimineres.


Muslimenes ansvar

Muslimene, som gruppe, kan ikke anklages for ha sttt bak terroren som skjer i Europa, selv om at det er radikale muslimer som akkurat n sprer frykt. Muslimene er likevel ikke helt frie for ansvar heller. Muslimer har et srskilt ansvar for mobilisere en radikal og kollektiv reformasjon av islam, mot antisekulre krefter internt som gir nring til fundamentalistisk islam. Endringen skal starte med vr psykologiske innstilling, vr tro og vre verdier.

Radikale muslimer er vre snner og dtre. Slutt si at de ikke er muslimer! Slutt si at dette ikke har noe med islam gjre! Disse terrorister er en del av det muslimske samfunnet. Faktum er at vre muslimske barn dreper andres barn og vi, muslimer, har et moralsk ansvar for forebygge radikaliseringen! Vre barn blir ikke terrorister over natten, men de blir gradvis fremmede i forhold til det samfunnet de har levd i. Noen av dem blir aldri integrerte verdimessig, andre blir indoktrinerte med verdier og holdninger som gradvis frer til gjennomgripende endringer i deres syn p verden.

 

Psykologisk integrering er lsningen

Vi, muslimer, m se innover, granske vre holdninger, dykke ned i de mrke sidene ved vr religion. Vi m avst fra dyrke en tolkning av islam som er inkompatibel med grunnleggende humanistiske og sekulre verdier. Vi m slutte idealisere vr tro, og begynne se med kritisk blikk p det vi tror er sant. Vi m ikke tenke hva som er best for muslimene, men p det som er best for helheten.

Forelpig har Europa gitt oss muligheten til at noen av oss velger hijaben eller tvinger den p vre dtre, gifter vre barn bort til noen de ikke er glad i, sender dem til tvilsomme koranskoler (som sr enda mer tvil om deres identitet), advarer dem mot bli for vestlige, bygger mosker med usunne holdninger, osv.  Stopp et yeblikk og spr deg selv: Er dette best for helheten? Religionsutvelse som frer til at muslimene blir mindre integrerte verdimessig, gir grobunn for radikalisering og terrorisme. Holdninger og atferd som svekker vre barns tilknytning til sekulre verdier er sm og store skritt mot radikalisering. Frste skritt mot radikalisering starter nr individet blir overbevist om at han/hun tilhrer n gruppe og de andre hrer til en annen.

Hijab og lreryrket, del 2

Product here
Licensed from: szefei / yayimages.com

Det var en gang jeg var i konflikt med en lrer. Dette var for mange r tilbake, da jeg var tenring i Iran. Jeg klaget til min far. Faren min svarte: Vet du hva som er den viktigste jobben i samfunnet? Det er lreryrket. Det er de som str ansvarlig for at ungdommen skal lre, bli voksne og delta i samfunnet. Du burde hre p lreren din. Jeg ble irritert p min far som ikke stttet meg, men i dag er jeg helt enig med ham.

Lreren som rollemodell

Lreren er en viktig rollemodell. Jeg pstr at i tillegg til mine foreldre og venner, er lrerne mine de jeg husker best fra min oppvekst. Jeg husker dem med navn, ansikt, klesstil og form. Jeg husker ikke andre like godt og s detaljert. Hva sier dette? At lreren er ikke bare noen som lrer bort et fag. Lrere er rollemodeller og veiledere. Lreren, med sitt vesen, med sin form og med sin direkte og indirekte kommunikasjon, vil pvirke sine elever konstant, lenge etter at den direkte kontakten er over.

Ja til religionsfrihet - Nei til hijab p skolen

Jeg er for religionsfrihet og mener at kvinner (og menn) skal f lov til praktisere sin religion, s lenge denne praksisen ikke krenker andres menneskeverd. Ett av argumentene som brukes av de som ikke ser noe problem med bruk av hijab p skolen, er at vi i Norge har religionsfrihet. Jeg sttter religionsfrihet, jeg har ingen tro p forbud mot hijab i det offentlige rom. P skolen, derimot, stiller jeg meg svrt skeptisk til bruk av hijab. Hvorfor?

  1. Det er ikke noe pbud om bruke hijab iflge koranen:
    Det str ikke ett eneste sted i koranen at kvinner skal bruke hijab. Jeg, og mange andre muslimske menn og kvinner, mener at hijab ikke er et religist krav. Jeg mener at hijab har faktisk mer gjre med kultur, oppdragelse og den politiske situasjonen i verden, enn med religionen islam. Jeg pstr at hijab er mer et pfunn enn et pbud. Dette er et viktig argument, fordi siden hijab ikke er et absolutt krav for vre muslim, kan man ikke kreve fra samfunnet tilpasse seg behovet for bruk av hijab. Argumentet er enkelt: Det er ingen krav bruke hijab i islam og man kan vre muslim uten den.

     

  2. Hijab er et kompleks symbol med flere signaler: Hijab er et symbol som representerer forskjellige ting. Hijab brukes som et symbol p motstand (jeg gr mot strmmen), som en understrekning av egen fromhet (jeg har sterke moralske verdier), som en identitetsmarkr (jeg tilhrer en gruppe), som en overbevisning (jeg er nrmere min Gud) og som behov for f oppmerksomhet (se p meg). Det er likevel n ting som er problematisk med hijab, som jeg har kalt for hijabens mrke side. Den brukes ogs som en tvangstrye p kvinner, sammen med en hel del andre pbud og forbud, og hindrer deres utvikling. Hijab har i tillegg blitt et politisk symbol for islamismen, en aggressiv og totalitr ideologi, som har ingen respekt for menneskeverd. Etter min mening, gjr summen av alt dette hijab til et svrt kompleks og kontroversielt symbol i dagens samfunn. Barn skal sknes for slike forvirrende signaler fra en viktig rollemodell, lreren.

  3. Barnehijab, den religise seksualiseringen av barn: Den islamske verden er n rammet av en ny tragedie, i tillegg til terrorisme og radikalisering: Fenomenet barnehijab. Barnehijab, slik jeg ser det, er en direkte krenkelse av barnets rettighet til vre barn. Barn, med dette plagget, skilles fra andre barn, utpekes som noe annerledes enn resten av gruppen, ikke minst p skolen. Barn med hijab er dessverre ofte i tillegg pakket inn i typer klr som hindrer henne fra lek og andre relevante aktiviteter. Bruk av hijab hos lrer kan legitimere bruk av hijab hos barn, noe som svrt uheldig.    

Skolen er et hellig rom, men ikke i religis forstand. Slik jeg ser det, er skolen et hellig rom fordi der finnes vrt samfunns fremtid. Hva vre barn skal eksponeres for i norske skoler i 2017, er et viktig sprsml, som alle lrere og foreldre burde stille seg. Jeg sier at barna skal ikke eksponeres for symboler som er forvirrende, har mrke sider ved seg, er kontroversielle og gjenstand for diskusjon med intense flelser i media. P skolen skal barn lre, leke, utforske og bli nysgjerrige p verden. Den som bruker hijab, p et overordnet plan, gjr dette fordi hun fler seg vel (hvis hun bruker hijaben frivillig). Hensynet til barnas beste kommer foran dette behovet, slik jeg ser det.

Hijab og lreryrket

Dette er den mest vanskelige bloggen jeg har skrevet hittil. Mens jeg skriver dette, kjenner jeg at jeg er delt inni meg. Saken gjelder Hanan Abdelrahman, som er rets vinner av Holmboeprisen. Hvorfor er jeg s delt inni meg nr jeg sitter og skriver denne bloggen? Fordi jeg liker nesten alt med Hanans prestasjon; en kvinne med muslimsk bakgrunn som etter alt dmme er en suveren og engasjert lrer, som etter lrerutdanningen tok videre fordypning i matematikk og som med stor entusiasme underviser barn i matematikk.

Jeg finner likevel n ting som er problematisk her, og det er hijaben hun har p seg p skolen og mens hun underviser barn. Jeg gratulerer henne med prisen, men klarer ikke klappe. 


De mrke kreftene rundt hijab

Jeg spaserer langs en strand i et land i Syd-Europa. Jeg blir oppmerksom p tre kvinner som sitter p en benk, en mor og to jenter. De sitter for seg selv og prater p arabisk. De er godt tildekket, p toppen har de en tett hijab i hvitt, resten av kroppen er godt dekket med svarte, vide og lange kapper. Under har de mrke bukser p seg. Det eneste du ser av disse jentene er ansiktet, resten er godt pakket inn. Jentene m vre rundt 13-14 r. Jeg registrerer at disse tre kvinnene ikke er kledd etter vrforholdene, men ut ifra en konservativ tenkning innenfor islam.

Det er noe med blikket til den ene jenta som gjr meg oppmerksom; hun ser p noe lengre borte, nrmere havet. Jeg flger blikket hennes, p 15-20 meters avstand sitter en gjeng ungdommer, jenter og gutter, som har det gy. De prater hyt og ler. Det er rundt 7-8 ungdommer. De er kledd ut ifra vrforholdene. De snakker med hverandre, tuller og har det moro. Plutselig lsriver en av jentene seg fra gruppen og lper mot havet. Hun lper og skriker henrykt. En gutt lper etter henne med opprmte gledesrop. Jeg smiler, disse ungdommene minner meg om hvordan det var vre ung: livet, leken, det andre kjnn, flrten, spenningen. Jeg ser tilbake p jentene i hijab. Alle disse ungdomsflelsene mine blir borte, jeg er trist.

Det bildet jeg skildret n er en virkelighet for mange innvandrerbarn i Europa, som ikke gjr meg bare trist, men ogs urolig. Dette bildet varsler om de mrke og til dels usynlige kreftene som befinner seg rundt hijabmentaliteten. De to hijabkledde tenringene representerer en god del ungdom som blir fremmedgjort i sitt eget land, fordi de m flge foreldrenes konservative tolkninger av en religion. Disse foreldrene skaper en indre konflikt i sine barn; p den ene siden skal disse barna adlyde sine foreldres pbud og vre lojale til deres forventninger, men p den andre siden s har de lysten og driften til utforske livet, seg selv og verden. Det er disse mrke kreftene som n har kommet over og inn i den kollektive psykologien blant en del muslimer som er bosatt i Europa. Underteksten er: Vr en god muslim! Og hva er en god muslim for dem? vre sterk i troen, vre lojal og flge tradisjoner blindt.



Glorifisering av hijab

Jeg skulle mer enn gjerne skrevet masse gratulasjoner til Hanan Abdelrahman, som s mange andre p sosiale medier har gjort, men jeg klarer ikke det. Eksempelet jeg beskrev ovenfor varsler om den uretten mange tenringsjenter med muslimsk bakgrunn blir utsatt for i det nye fenomenet barnehijab i Europa. Hanans valg om ta p seg hijab som lrer, er problematisk. Hun viser til storsamfunnet: Se, det er mulig ha p seg hijab og vre en vellykket lrer! Storsamfunnet klapper for henne og gratulerer! Hun, som en dyktig og respektert lrer, sier indirekte til barn med muslimsk bakgrunn: hijab er bra. Her skjer det mye vondt mellom og under linjene, derfor kan ikke jeg vre med p klappe.

Hijab kan ikke bare glorifiseres, for den brer med seg en mrk sky som pvirker barnet, integreringen og samfunnet i en negativ retning.  Hanans valg om ha p seg hijab p skolen, er med p glorifisere hijaben og med det forsterkes de mrke kreftene som pbyr hijab med tvang eller med sosialt/kollektivt press p ungdommen. Vi gratulerer Hanan og klapper for henne. Det er s godt, endelig dukket det opp en muslimsk kvinne med hijab som ligner p det vi i Europa ser p som normalt: at en kvinne lykkes i sin karriere. Det er som om at vi n har akseptert avviket (muslimske kvinner skal vre usynlige) og nr noen f lykkes (som egentlig er normalt) jubler vi av lettelse og glede.

Mens vi klapper og jubler, skal vi ikke glemme atBina, ble drept i Sverige for en stund tilbake, fordi hun sa nei til hijabs mrke krefter. Vi skal ikke glemme de jentene som sitter p sine respektive benker, ser p de andre ungdommene og livet som gr dem forbi og kjenner p en voksende konflikt i seg som m undertrykkes. Vi skal ikke glemme de jentene som fr direkte og indirekte beskjed om at de ikke skal gifte seg med ikke-muslimer. Vi skal ikke glemme at mentaliteten bak hijab skader norske ungdommer med muslimsk bakgrunn.


Jeg kan ikke vre med p festen

Jeg sitter med et ubehag n. Jeg skulle gjerne sluttet meg til dere som klapper for Hanan og gratulert henne med prisen. Jeg skulle gjerne jublet for dette sjeldne fenomenet. Og enda viktigere, jeg skulle gjerne vre s tolerant som dere er, fordi, mange av dere som jubler eller str stille og ser p, vet godt hva jeg snakker om. Dere vil bare ikke forholde dere til det eller kanskje dere vil fortsette vre populre, gode og liberale. Det er tross alt mye hyggeligere klappe for alt det positive enn vre hret i suppen. Jeg skulle gjerne ha vrt med p denne festen, men jeg klarer det ikke, fordi tanken p de to tenringene i hijab ved stranden kommer tilbake og plager meg.

 

Hvem har lov til ha kritiske meninger om islam?

Et av motargumentene undertegnede fr i diskusjonen rundt islam, er: Hvem er du som skal komme med kritikk mot islam? Eller: de som kritiserer islam har ikke peiling p islam.

Jeg har over lengre tid lurt p hvem det er som egentlig har rett til uttale seg om islam; det vre seg positivt eller negativt.

Hvem har greie p islam?

penbart trenger man ikke vre imam for kunne uttale seg om islam. Imamene er ganske forskjellige fra hverandre, noen er kloke, andre har svrt absurde ider og tolkninger om islam. Noen av de er til og med radikaliserte og oppfordrer til vold. For eksempel er lederen av terrororganisasjonen IS utdannet teolog og har doktorgrad i Islam. Og han anser seg selv som den store lederen for alle muslimer og mener at han har forsttt islam riktig. Jeg pstr at enhver muslim, uten teologisk utdanning, er pliktet til tenke og reflektere over sin religion, ogs med et kritisk blikk.

Alle typer overbevisninger frer til en kognitiv lukkethet. Man lukker for impulser, ider og tanker som strider mot egne overbevisninger. I tillegg, hvis man har investert flelser i sine overbevisninger, blir man krenket og sret nr noe kritisk treffer det man tror p. Enhver muslim burde se inn i seg selv og sprre: Hvorfor tror jeg p det jeg tror p? Hvor kom denne troen fra? Hvorfor tenker jeg at det som jeg tror p er sant? Hvorfor har andre kommet til andre konklusjoner? Hvorfor reagerer andre p min tro? Hadde jeg hatt den samme troen om jeg var fdt i et land med en annen religion? Kan jeg ha tatt feil?

Poenget mitt er at det reflektere over egen tro er ikke det samme dyrke sin egen tolkning og tro p islam. Det er to helt forskjellige prosesser. Det ene, reflektere over sin tro, er fremadrettet. Det andre, dyrke sin egen tro, er imot utvikling.

Islam eies ikke av imamer eller teologer. Den som har vokst opp i en muslimsk kultur, har vokst opp i en kultur preget av islam og identifiserer seg med muslimer, og har ikke bare lov, men plikt til tenke og mene noe om islam.  

Kan ikke-muslimer mene noe om islam?

Det er ogs noen som mener at de som ikke er muslimer har ikke rett til uttale seg om islam, de har i hvert fall ikke peiling. Det er interessant at ikke-muslimer avskrives s kontant nr det gjelder dette temaet, fordi, p den annen side; muslimer nler ikke ett sekund med omfavne den teknologiske utviklingen fra Vesten (som hovedsakelig er skapt av ikke-muslimer). Muslimer bruker mobiltelefon, internett, Facebook, bil og datamaskin. De tar fly til Mekka for Hajj. De bruker Youtube for spre sitt budskap.

S, hvis man omfavner vestlig teknologi skapt av ikke-muslimer, hvorfor kan man ikke da slippe ikke-muslimsk opplysningsfilosofi inn i sin idverden? Hvorfor skal man ikke la tenkningen til Descartes, Hobbes, Spinoza, Locke, Hume og Voltaire slippe til i islamdebatten? Jeg vil heller si at ikke-muslimer, som p en eller annen mte blir daglig pvirket av islam og muslimer, har plikt til blande seg inn i diskusjonen om islam, og muslimer burde omfavne deres tenkning, ogs nr den er kritisk.

Kritisk tenkning er vondt, men ndvendig

Den troen som ikke blir utsatt for kritikk, er dmt til stagnasjon. Mange reflekterer ikke over sin tro, andre tror at de reflekterer over den, men de bare dyrker det de har lrt av sine foreldre og andre autorative figurer. Kritisk tenkning som kommer fra utenforstende kan vre srende, men den kan ogs vre selve kimen til videre utvikling.

Tragedien som har rammet muslimer

Til minne om Mashal Khan

Den pakistanske universitetsstudenten Mashal Khan, ble lynsjet til dde den 14.04.17 av flere medstudenter som anklaget ham for blasfemi.

Drapet p Mashal Khan vitner om en tragedie som har rammet muslimer p flere hold.

Drapet ble ikke begtt av radikaliserte muslimer, IS eller Al-Qaida terrorister. De som har blod p hendene tilhrer eliten, de intellektuelle, den akademiske gruppen, de som i statistikken blir kalt for skalte mainstream muslimer. Dette er kanskje den strste tragedien som har rammet muslimer; at flere og flere som hverken tilhrer terroristorganisasjoner eller er radikaliserte utad, blir hjernevasket av konservative og regressive retninger innenfor islam, og sledes istand til utfre groteske ugjerninger som denne.



Sekulre fanatikere?

De som bruker begrepet sekulre fanatikere i dagens debatt, burde g inn i seg selv og tenke p nytt. Jeg spr dere som bruker begrepet sekulr fanatiker: Hvor mange ex-muslimer eller sekulre muslimer har lynsjet muslimer p pen gate? Kronargumentet for bruke stempelet sekulr fanatiker er at det finnes stater med skalte sekulre diktaturer som undertrykker sine borgere, spesielt de med en eller annen religis tilhrighet. Svaret mitt er at her har man misforsttt og likestilt sekularisme med ateisme. vre sekulr betyr ikke at man er ateist. Sekularisme handler om atskillelse av stat og religion, demokrati, likestilling og frihet til praktisere sin tro. Derfor, et diktatur som er ateistisk er ikke sekulrt.

En ting er at diktaturer og regimer undertrykker sine befolkninger, men drapet p Mashal Khan varsler om en stor intellektuell og moralsk dekadens, mangel p humanisme og ytringsfrihet og ekstreme holdninger blant muslimer som ikke er blitt vervet av radikale organisasjoner, og som er en del av det store flertallet av muslimer. Dette er en stor tragedie for muslimer, men ogs for verden, der islam er den mest voksende religionen.

P veggen i rommet til Mashal Khan hang bilder av Karl Marx og Che Guevara. Dette er et bittert vitnesbyrd om tragedien som har rammet venstresiden i Europa. I de fleste land som domineres av islam, er sosialister de som str i fronten og kjemper mot konservative og regressive religise krefter. I Europa har dessverre en del sosialister ironisk nok vrt stttespillere til disse kreftene. Jeg sier til dere sosialister, tiden er kommet for vkne opp og innse at religionskritikk betyr ikke rasisme.
 

Hvor er protestene?

Jeg ser med en stor fortvilelse p den stillheten og likegyldigheten som muslimer, muslimske organisasjoner og mosker har vist overfor dette drapet (og mange andre drap p ateister, sekulre eller skalt frafalne muslimer). Derimot var det god mobilisering den 6. mars i fjor, da en gruppe norsk-pakistanere demonstrerte foran den pakistanske ambassaden i Oslo til sttte for Mumtaz Qadri, som drepte guvernren Salman Taseer som ville lette p blasfemilovene i Pakistan. Imamen i Norges strste mosk, Nehmat Ali Shah, som holdt tale ved arrangementet, reiste til og med ned til Pakistan for delta i en minnemarkering for Qadri (som ble dmt til dden og henrettet).

Nr det tegnes en karikatur eller lages et bilde av profeten, s skriker vi muslimer hyt i krenkelse og av srede flelser. Vi fler oss mobbet, demonstrerer og lager opptyer i Europa og verden. Vi roper hyt om ytringsfrihet og retten til bruke hijab. Da er vi flinke til kreve vr rett til kunne tro p det vi vil. Men, hvor er demonstrasjonene, protesttogene og sttteerklringene nr sekulre, ateister eller ex-muslimer blir undertrykt, arrestert, mishandlet og drept? Jeg spr: Hvor er deres sttte?

Den meningslse godhet

Skjermdump fra Aftenposten

Linn Nikkerud skriver i sin kronikk i Aftenposten at det br vre rom for kle seg i Niqab i Norge.

I frste delen av sin kronikk konfronterer Nikkerud, helt riktig, usaklige og fiendtlige ytringer mot muslimske kvinner. Slike ytringer er etter min mening skadelig for kunne fre en saklig diskusjon om vanskelige temaer som berrer oss i Norge.

Jeg vil minne Nikkerud om en ting: vi, som har hatt en kritisk rst mot Niqab, har ogs ftt gjennomg en god del hetsing, nedlatende ytringer og uthenging.

Nr jeg leser Nikkeruds kronikk tenker jeg at hun er et godt og engasjert menneske med et stort hjerte. Hun skriver at hennes kamp handler hovedsakelig om menneskets selvbestemmelsesrett og om at alle samfunnets borgere skal vurderes etter de samme prinsippene i et fritt demokrati.

Selvet er alltid i relasjon

Jeg ser aldri p Selvet som en isolert enhet, atskilt fra andre Selv. For meg er Selvet alltid i relasjon og m forholde seg til andre. Det finnes ingen Selv uten at det er knyttet til mange andre Selv.

Hvis man godtar denne definisjonen av Selvet, vil man fort se at handlingene en gjr vil pvirke andre. Man vil ogs finne ut at mine valg brer et ansvar med seg. I det man velger noe, velger man mange andre ting bort. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg at det er stor forskjell mellom kvinnen i et Sharia-styrt land som er blitt tvunget inn i Niqaben og utslettet, og en kvinne som velger, som et fritt menneske, utslette seg selv p denne mten.

Kvinnen som bevisst tar p seg Niqab i Norge er intet offer, men et fritt menneske som velger bort en fullverdig kommunikasjon med sine medborgere. Hun ekskluderer andre fra en meningsfylt relasjon. Nikkerud advarer Norge mot diskriminering og etterlyser dialog og penhet. Her blir igjen de som str utenfor Niqaben skyldige og den som har valgt skjule seg bak Niqab frigjort for ansvar.

En hn mot menn

For meg virker det slik at det foreligger en konkurranse om erklre seg som offer i islamdebatten. S la meg for frste gang ta offerkappen p meg og snakke p vegne av en del menn som er krenket.

Niqab er nemlig ikke bare et kvinnediskriminerende plagg, men uttrykker ogs en nedlatende holdning mot menn. Hva tenker man om menn her? At vi er noen villdyr, seksuelt fikserte og perverse skapninger som ikke har styring p vre lyster? At vi ikke er i stand til forholde oss p en anstendig mte til kvinner i samfunnet? Jeg synes dette er en fornrmelse mot menn.

Niqab delegger mest av alt for muslimene selv

Det se p nordmenn som fiendtlige mot islam er blitt den dominerende diskursen. Det er blitt opplest og vedtatt at muslimer blir systematisk diskriminert og ses ned p i Norge. Men det er n p tide snakke ogs om de enkelte muslimer som delegger for muslimene selv. Leseren m ikke bli sjokkert over denne pstanden. Hvem drepes mest av muslimske terrorister? Muslimer. Hvem diskriminerer mest muslimer med en forskjellig tolkning av islam? Muslimer. Det er p tide stille sprsml ved hvor mye ansvar enkelte muslimer har for det drlige omdmmet muslimene har ftt i Norge de siste rene.   kle seg i Niqab, er en type atferd av enkelte muslimer, som delegger frst og fremst for muslimene selv.

Den meningslse godhet

Det er en misforstelse at den som tolererer alt, har rom for alt og respekterer alle type holdninger og atferd er den gode. Jeg pstr at av og til er det ndvendig konfrontere en handling som er destruktiv. Dette gjr vi i hverdagen. Nr vi ser en venn er i ferd med delegge sitt liv, prver vi stoppe henne. respektere hennes selvdestruktive handlinger gjr oss ikke gode. Nr Nikkerud ber om enda mer raushet overfor Niqab-bruk, blir dette en godhet som er meningsls, fordi det hun sttter, i frihetens navn, er absurd, selvutslettende og diskriminerende.

Nikkerud, med sitt store hjerte, ser bort fra den bitre virkeligheten; at Niqab har ingen funksjonalitet i et moderne samfunn. Fra et evolusjonistisk perspektiv er den dmt til mislykkes. Kan en kvinne med Niqab fungere som sykepleier, barnehageassistent, lrer, advokat, politi, personlig trener, psykolog? Hvis Nikkerud er rlig med seg selv, vet hun hva svaret er.

Jeg er ikke fiendtlig innstilt mot kvinnen som frivillig velger Niqab. Tvert imot, jeg er god mot henne, fordi jeg ikke ser p henne som et offer, men et tenkende menneske som har ansvar for sine handlinger.

Jeg er god mot henne fordi jeg utfordrer hennes selvdestruktive valg og handlinger med min stemme.

Niqab - symbol p fremskritt for den muslimske kvinnen?

Portrait of a woman looking through blue face veil
Licensed from: moodboard / yayimages.com

Den norsk-pakistanske hyrepolitikeren Afshan Rafiq sttter Islamsk Rds ansettelse av kvinnen med Niqab og kaller dette for et fremskritt og en modig handling i et intervju med VG 30.03.17. Hvis vi skal flge hennes logikk, s betyr det at ansettelse av kvinner med dette plagget er et bidrag i kampen for kvinnefrigjring.

La meg frst si dette: For meg virker det som en tragikomedie at jeg, en muslimsk innvandrer fra Iran, i r 2017 skal skrive en blogg for argumentere mot bruk av Niqab. Hvis noen hadde reist med en tidsmaskin til meg p 90-tallet og hadde sagt at det er akkurat det jeg skal bruke tiden min p i 2017, ville jeg ledd av ham. Men n roser en kvinnelig politiker fra Hyre ansettelsen av en kvinne med Niqab i en stilling som skal bidra til brobygging mellom muslimer og storsamfunnet og anser det som et fremskritt. Og det triste er at hun ikke er alene her. Siden dette er ett av kronargumentene som brukes til sttte for ansettelse av en kvinne med Niqab, vil jeg gjerne avklare en viktig misforstelse for dere her.

Kvinnen i en Islamsk stat lever i en helt annen virkelighet enn Kvinnen i Norge

De som argumenterer for den enkelte kvinnes ve og vel i denne saken sier flgende: Det er fint for en kvinne komme seg i arbeid og ut i samfunnet uansett. For henne er dette et skritt fremover.

Denne logikken er tatt ut av sin sammenheng i Norge. Hvis vi levde i en Taliban eller IS-styrt verden der kvinnen var tvunget til full tildekning, ikke hadde lov til vre ute, g p skole eller vre i arbeid, ville denne logikken stemme. Slike stater jobber systematisk for utslette Kvinnen og hennes identitet. Ja, i slike stater er det fint at denne kvinnen bringes ut av isolasjonen og til en arbeidsplass. Jeg ville absolutt sttte hennes sknad om arbeid. Egentlig sier hennes jobbsknad masse om mentaliteten til henne som bor i en stat som tvinger henne til full tildekning og begrenser hennes livsutfoldelse. Hennes jobbsknad er et rop om hjelp, et forsk p komme seg ut av et fengsel og en frihetskamp. Ja, denne kvinnen, om hun befinner seg i Afghanistan, Syria eller Saudi Arabia, m stttes.

Heldigvis bor vi i Norge. Et land som har kommet mye lengre enn mange andre land i verden nr det gjelder likestilling mellom menn og kvinner. Vi lever i et land der likestillingen forsvares med lovverk og diverse politiske tiltak. Situasjonen til Kvinnen i Norge er ikke den samme som i en Talibanstat eller Islamsk Stat. Kvinnen som tar p seg Niqab i Norge, av fri vilje, har valgt en ekstrem ideologi som er diskriminerende, bde mot kvinner og menn. Hun har bevisst tildekket seg p en grotesk mte, uten ta hensyn til sine medborgere. I et moderne og demokratisk samfunn med s mye individuell frihet, har vi enda strre ansvar for valgene vi tar. Et slikt valg har ikke bare konsekvenser for den enkelte som tar valget, men ogs for de vrige borgere i samfunnet.

Jeg vil si at bruk av Niqab er hensynslst og egoistisk. En kvinne som velger ta p seg Niqab i Norge tar ikke hensyn til sine medborgere som har krav og rett p vite hvem det er de skal forholde seg til. Hun tar ikke hensyn til sine barn som blir utsatt for et psykisk ubehag nr de gr ut sammen med sin mor. Hun tar ikke hensyn til samfunnets behov for sikkerhet i en tid med fare for terror. Hun tar ikke hensyn til hvordan denne handlingen bidrar til skepsis og stigmatisering av den vrige befolkning med muslimsk bakgrunn. Denne listen kunne vrt lengre men jeg stopper her.

Tusen skritt tilbake i likestillingskampen for kvinner
De som gjerne vil se det positive i ansettelsen av Niqabkledde kvinner, m se p konteksten. Vi lever ikke i Saudi Arabia eller Afghanistan, vi lever i Norge. Denne Niqabkledde kvinnens ansettelse handler ikke om et rop om hjelp eller et nske om frihet. Det er heller en maktdemonstrasjon, en understreking av at her har min ideologi kommet for bli. Det er et hint til alle muslimske kvinner om at det er slik en anstendig kvinne skal vre kledd. Det er et hint til alle politikere og arbeidsgivere om at hvis dere ikke ansetter meg s er dette diskriminering. Det er en appell om akseptere degradering av Kvinnen i samfunnets kollektive psykologi. Det er en eksternalisering av skyldflelse for storsamfunnet (ansetter ikke dere meg er dere islamofobe og rasister). Det er til syvende og sist et bevisst valg om ta tusen skritt tilbake i likestillingskampen for kvinner.

De tilpasser seg, hvis endringene skjer i rolig tempo



Det var en fin maidag p 90-tallet, da jeg og flere medisinerstudenter satt sammen i en undervisningsgruppe p det gamle Rikshospitalet. Vr lrer, som var en eldre overlege i patologi, underviste oss om kroppens tilpasningsevner under ekstreme forhold. S sa han dette: Det gjelder ikke bare kroppen, men samfunnet ogs. Samfunnet tilpasser seg ekstreme forhold, hvis man bare introduserer fenomener i et rolig tempo og gradvis, blir folk med p det meste. Da kan det mest absurde fenomen selges til samfunnet.

Niqab og Islamsk Rd

Niqab er et slikt absurd fenomen som n introduseres til samfunnet fra Islamsk Rd. Hele plagget strider mot de mest fundamentale prinsipper som gjelder et moderne samfunn. Islamsk Rd har n ansatt Leyla Hasic for drive kommunikasjonsarbeid og brobygging mot storsamfunnet.

Kommunikasjonsarbeid? Dette er s absurd at man kunne lure p om det hele var en aprilspk hvis nyheten hadde kommet den 1. april. Hele kommunikasjonen baserer seg p et dynamisk samspill mellom to mennesker som er i stand til lese og tolke hverandre. Ansiktsuttrykket er en viktig del av kommunikasjon. Ansiktsuttrykket kommer fr det sprklige er p plass hos Mennesket og vil alltid vre med p komplimentere den sprklige kommunikasjonen. En person med tilslret ansikt, nekter motparten en viktig del av kommunikasjonen.

Brobygger? Islamsk Rd har n gjort ytterligere skade for muslimer i Norge ved legitimere en absurd, arkaisk og kvinnediskriminerende atferd. Islamsk Rd skaper enda mer splittelse og avstand mellom norske muslimer og resten av samfunnet. Majoriteten sitter n og lurer p (med god grunn) hva det er Islamsk Rd vil oppn med denne gesten og hva slags holdninger og verdier muslimene egentlig har? Jeg synes synd p alle de sekulre og moderne muslimer som blir ofre for slike regressive handlinger.

Hvilken retning skal den muslimske kvinnen g mot?

Hvis det vi ser n er en utvikling som er tenkt for den muslimske kvinnen, hva blir det neste? Hvorfor skal ikke vi ta vekk hennes stemme ogs med det samme? Skal kvinner kommunisere gjennom en datamaskin etter hvert, slik at stemmen ikke hres? Jeg sitter virkelig og lurer p hva det var ledelsen i Islamsk Rd tenkte da de bestemte seg for ansette en kvinne med Niqab?

Mehtab Afsar sier at det som er viktig er hva du har i hodet ditt, ikke p hodet ditt. Vel, Mehtab, da har du ikke forsttt mye av hvor sammensatt og komplisert menneskets samspill med hverandre er. For vi er alltid i relasjoner som mennesker. Vi m forholde oss til hverandre konstant. Hva du har p deg forteller bevisst og ubevisst om hva du har av verdier, prioriteringer, holdninger. Niqab signaliserer tydelig hvor Kvinnen hrer hjemme og hvilken plass hun skal ha. Niqab betyr intetgjring av Kvinnen.

La meg n tolke hva slags kommunikasjon som ligger bak denne gesten, og det er ikke sikkert at ledelsen i Islamsk Rd har tenkt p dette en gang:

  1. Islamsk Rd provoserer n med ansette en kvinne med Niqab. Underteksten er: Se storsamfunnet, vi gjr det vi vil, vi har religionsfrihet, vi har ytringsfrihet, vi bruker den. Dette er indirekte en maktdemonstrasjon.
  2. Islamsk Rd gir ammunisjon for ytterligere hat og fordmmelse mot muslimer i Norge. P denne mten skaper de enda mer splitting og avstand.
  3. Islamsk Rd forteller at storsamfunnet m tilpasse seg enkelte muslimer, det spiller ingen rolle hvor absurd deres tolkning av islam er. Norge m venne seg til dette, slik blir det. 
  4. Islamsk Rd forsker sette seg selv i en vinn-vinn situasjon: Fortsetter Leyla Hasic, s er det beviset p at kvinner med Niqab fungerer i arbeidslivet. Blir hun avsatt p grunn av massive protester, beviser dette at storsamfunnet er intolerant mot muslimer.
  5. Islamsk Rd signaliserer at det n er greit med Niqab. Andre kan flge etter. Nr kommunikasjonsansvarlige kan fungere med Niqab, kan hvem som helst. Vi kan ha leger, psykologer, sykepleiere og politi ogs i Niqab. Det er jo det de har i hodet som er viktigst, ikke sant?

Meld dere ut av islamsk rd

Jeg har en oppfordring til muslimer i Norge: Meld dere ut av Islamsk Rd i protest. N har dere mulighet til vise tydelig til Norge at dere ikke kan ha en slik organisasjon som representerer dere.  Grip muligheten n.

Den psykologiske guden

Mens tilhengere av de tre strste monoteistiske religioner snakker om at det finnes bare en Gud, hevder jeg at det finnes milliarder av psykologiske guder, ja antall guder som finnes er lik antall mennesker som tror p sine guder. Sprsmlet om Gud har vrt med oss mennesker i tusenvis av r. Debatten om Guds eksistens eller ikke-eksistens pgr fortsatt, til tross for betydelig vitenskapelig fremgang. I dette innlegget gr jeg ikke inn i denne diskusjonen, men henvender meg til de som tror p en Gud. Om du er ateist s er denne kronikken fortsatt relevant fordi du kan forst bedre den religise prosessen hos den troende, fra et psykologisk perspektiv. Det er ingen tvil om at mye smerter og urett er blitt pfrt menneskeheten i navn av Gud og religioner. De som forsvarer religionen sin forteller ofte at disse handlingene har ikke noe med deres religion gjre, men skyldes menneskelig svikt. Jeg pstr at et stort problem blant de troende er at de blander Gud med gudsbilde i seg (den psykologiske guden). De som tror p Gud tar det ofte for gitt at det de tror p er Gud, men jeg stiller meg tvilende til dette. Om Gud finnes er en ting, men det finnes alltid et psykologisk aspekt ved guden, som jeg kaller for gudsbildet. Den troende blander ofte disse to sammen og tar det for gitt at det han tror p er Gud.

Hva er gudsbildet?
Gudsbildet referer til representasjonen av Gud som befinner seg i psyken. S en ting er snakke om guden der ute i verden, men en annen ting er hvordan denne guden der ute (hvis den finnes), er blitt innlemmet i min psyke og min personlighet. Disse er relevante sprsml som de troende sjelden spr seg; Hvordan er mitt gudsbilde? Hva slags kvalitet har det? Hvordan utviklet dette gudsbildet seg i meg? Hva slags funksjon har dette gudsbildet for meg? Hvordan pvirker mitt gudsbilde mine holdninger til medmennesker?

Hvorfor er det viktig vre klar over denne differansen?
Gudsbildet er alltid blandet med mine personlige, kontekstuelle og kulturelle opplevelser. Mitt gudsbilde er preget av mine opplevelser av viktige omsorgspersoner eller rollemodeller jeg har hatt i livet mitt, spesielt i barndommen. Det er ogs preget av den autoritative definisjonen av Gud, det guddommelige og det hellige som finnes i den sosiale kretsen jeg lever i. De kulturelle pbud, forbud, holdninger og tradisjoner legger seg inn i gudsbildet. Sist, men ikke minst, er gudsbildet rikelig investert med emosjoner, men mye mindre med kritiske refleksjoner. Konservative eller reaksjonre religise personer har ofte forvekslet Gud med gudsbildet (egen oppfattelse av Gud). De sitter med et gudsbilde som er streng, dogmatisk, dmmende og autoritr og de tror at dette er guden deres. De tror at denne guden krever fra dem en rekke ritualer og religis atferd uten reflektere over dette kravet. De har mye emosjoner, men lite refleksjoner. De spr seg aldri om hvordan Gud er blitt til en psykologisk funksjon hos dem og hvilke faktorer som pvirket denne prosessen. De tar det for gitt at det de tror p er Gud. Det at deres gudsbilde er s tett sittende i deres personlighet gjr dem blinde. De klarer ikke se p dette objektivt, fordi gudsbildet de har er blitt en del av deres subjekt. De blir krenket hvis noen kritiserer deres tro fordi denne kritikken oppleves som en kritikk av dem selv.

Det forvrengte gudsbildet
Mitt forvrengte gudsbilde kan delegge bde for meg og for de som er rundt meg, inkludert samfunnet jeg lever i. Hvis mitt gudsbilde er straffende, diskriminerende mot andre som ikke deler min tro, krever underkastelse og er dmmende, s betyr det egentlig at jeg er dmmende, straffende og diskriminerende. Disse egenskapene er en del av min personlighet, men jeg tror at det er Gud som er slik. En slik forvirring mellom Gud og gudsbilde kan da skade mine barn i oppdragelsen, men ogs skade samfunnet. Er det ikke dette vi ser blant religise ekstremister? De er dmmende, i verste fall straffende og klart diskriminerende, men de gjr dette i Guds navn. De er ikke klar over at det ikke er Gud som er slik, men det er deres gudsbilde som er det. Det forvrengte gudsbildet kan ogs forklare hvorfor enkelte mennesker repeterer en del meningslse religise skikker, som i verste fall vil hindre integreringen av dem og deres nrmeste i samfunnet. Mange som repeterer disse tradisjonene krever at andre (som for eksempel deres barn) gjr det samme. De kan ogs kreve at samfunnet skal tilpasse seg deres indre gudsbilde eller den atferden som de knytter til sitt eget gudsbilde. Disse reaksjonre og konservative kreftene kan argumentere febrilsk for religionsfrihet og sin rett til praktisere den atferden de tror er plagt eller anbefalt. Sjelden reflekterer de over differansen mellom Gud og gudsbilde.

Myten om den stakkars innvandreren

Rettssosiolog Nesteren Hasani skriver i Aftenposten den 14.03.17: Mangel p muligheter frer til at folk faller ut av samfunnet og ikke integreres. Hasani refererer til innvandrernes konomiske begrensninger som tvinger dem til bosette seg i billigere bydeler. Hasanis medisin for bedre integrering er kort oppsummert sosiokonomiske tiltak som skal lfte innvandreren ut av den sosiale underklassen. Hun avslutter med skrive: Byrden for integrering kan ikke utelukkende bli lagt p innvandrere. Majoritetsbefolkningen m strekke ut en hnd til minoritetene og inkludere dem i fellesskapet.

Uheldig fremstilling av innvandrere
Jeg kaller Hasanis tilnrming for den klassiske. Jeg er ikke uenig i det at innvandreren skal hjelpes opp i sin sosiale status. Jeg mener at sosiokonomiske tiltak mot fattigdom er viktig, men ikke nok for fremme integreringen. Jeg vil ogs legge til at ensidig fokus p sosiokonomiske tiltak kan vre integreringshemmende. Ved fremstille innvandrere som en gruppe som er svake og i konstant behov for srtiltak fra samfunnet, styrker man myten om innvandreren som offer og svak, og ikke som en jevnbyrdig borger som kan bidra p lik linje med andre.

Dette vil sl tilbake p innvandrere selv, ved for eksempel styrke en uheldig passivisering hos dem idet de gr inn i den forventede rollen. Det er et faktum at mange sliter med f endene til mtes, for oppn ml man setter seg i livet kreves personlig innsats, dette gjelder ogs etniske nordmenn. dele ut penger vil ikke fre til kt integrering, ei heller stimulere evnen til selvforsrgelse. Personlig kjenner jeg mange innvandrere som nsker bli utfordret, vise hva de duger til, og de ser p denne type snillisme som nedlatende og stigmatiserende (selv om at hensiktene er gode).

Poenget er at innvandrergruppen er heterogen. Mange, selv med traumebakgrunn, har ressurser, noe man aldri m glemme. Det er p ressursene fokuset br ligge, mulighetene, potensialet. Det er dette som m heies fram. Tilnrmingen til innvandrere m vre en kombinasjon av sttte og bistand hvis det trengs, kombinert med tiltak som fremmer autonomi og utvikling av reell arbeidskompetanse, med konomisk selvstendighet som ml. Og, det skal lnne seg arbeide.

Majoriteten skal strekke ut en hnd, men innvandreren m ogs gjre det
Jeg lurer p dette: Nr Hasani skriver at majoritetsbefolkningen m strekke ut en hnd til innvandrere; mener hun at dette ikke er tilfelle? Jeg lurer p om vi glemmer av og til at innvandrere i Norge har det bedre enn innvandrere de fleste andre steder i verden. Nevn det landet der innvandrere har bedre goder og flere rettigheter enn i Norge? Er det galt av og til minne oss om alt det som er bra med Norge?

P samme mte som noen nordmenn har fordommer mot innvandrere, har noen innvandrere ogs fordommer mot nordmenn. En del innvandrere dmmer nordmenn for vre kalde, lite kultiverte eller moralsk dekadente. Noen med innvandrerbakgrunn nekter sine barn delta i bursdagsselskap og enkelte skoleaktiviteter. Vi vet at noen jenter med innvandrerbakgrunn ikke fr delta i svmming. Vi vet ogs at en del barn med innvandrerbakgrunn passes ekstra godt p, slik at de ikke blir for norske, som blir sett p som noe negativt. For noen foreldre med innvandrerbakgrunn er det helt utenkelig at deres barn finner seg en norsk kjreste eller gifter seg med en norskfdt mann eller kvinne.

Hvis en nordmann hadde slike holdninger om innvandrere, ville vi unisont kalle det for rasisme, men nr en med innvandrerbakgrunn har det, kaller vi det for kulturforskjell. Dessverre har slike holdninger ftt lov til etablere seg og har stilltiende blitt akseptert og normalisert. Slike holdninger er anti-integrerende. Det hjelper lite strekke ut en hnd, hvis den som er p mottakersiden str med ryggen til og hendene i lomma.

Vi m kvitte oss med stakkars-stempelet og stimulere innvandrere til strekke ut en hnd til nordmenn ogs.

En analyse av Walid al-Kubaisi's syn p Hijab og et svar til Linda Noor

Walid al-Kubaisi skrev en blogg med tittel "Eit vitneml mot hijab" den 23.02.17 som fikk Linda Noor til skrive et svar den 25.02.17.

En analyse av Walid al-Kubaisi's syn p Hijab

Walid er klar i sin tale nr det gjelder kvinnen som bruker hijab nr han skriver; Eg meiner det same som statsministeren. Det er viktig visa toleranse for menneske. Han stopper likevel ikke der og skriver; Men eg meiner samstundes at vi har ei moralsk plikt til kritisera bruken av hijab. 

Sprsmlet er: Hvorfor mener Walid at man har en moralsk plikt til kritisere bruken av hijab? Walid har ikke alltid vrt s kritisk mot bruk av Hijab. Han forsvarte retten til bruke hijab i boken Rasisme forklart for barn i 2001. S hva har skjedd?

Walid har nemlig et analytisk blikk p saken, som mange i denne debatten mangler. Walid ser ikke bare hijaben, men de nye signalene den sender ut. Walid ser at en konservativ og regressiv strmning blant muslimer har begynt rre p seg i de siste rene. Noen vil hevde at denne konservative bevegelsen er en naturlig reaksjon p den geopolitiske situasjonen i verden. Jeg hevder at denne reaksjonen er ikke naturlig, men regressiv og srdeles skadelig. Denne konservative og regressive bevegelsen, som Walid kaller for islamisme, livnrer seg av en drm; At Islam og muslimer skal samles i en enhet (Ummah) og bli store igjen! Walid ser at denne bevegelsen har utnyttet den nvrende situasjonen. Muslimene er n under hardt press fra flere kanter. Dette innrmmer jo konservative muslimer som Mohammad Usman Rana som kom med sitt bermte sitat: Islams hus brenner! P verdensbasis er det store konflikter internt om hva som egentlig er det riktige islam. De landene med flest muslimer sliter med fattigdom, korrupsjon, krig og terror. Radikalisering og terrorisme blir dessverre mer og mer et islamsk fenomen, og topper n statistikken av terrorhandlinger globalt. Europas muslimer er under press ogs. Innvandringskritiske stemmer begynner mobilisere seg og mange begynner vise skepsis til muslimer som en gruppe som ikke har klart tilpasse seg i Europa og Vesten. Hijab for meg og Walid, har endret seg fra vre en del av en tradisjon i den muslimske kulturen til et symbol p denne regressive bevegelsen blant muslimer.

Mener Walid at alle kvinner som brer hijab er islamister? Overhodet ikke. Det finnes selvsagt en god del kvinner som ikke en gang vet om islamisme men som bruker hijab likevel. Det finnes mange kvinner som bruker hijab som en statement; se jeg vil g mot strmmen! Det finnes mange kvinner som bruker hijab fordi de vil gjerne komme nrmere sin gud. Men dette endrer ikke p saken: Hijab er blitt et symbol for regressiv og konservativ islam n, selv om at en del av de kvinner som bruker den og menn som sttter den ikke er regressive og konservative selv. Walid snakker ikke om forbud mot hijab i det offentlige rom. Han vil gjre alle bevisste p hijabens nye signaler. Walid varsler om at man er selvsagt fri til sttte hijab, men vr klar over det at hijab har mange sider. S hvis man ikke er fornyd med budskapet fordi det er ubehagelig, ikke skyt budbringeren.

Svar til Linda Noor

Linda Noor liker ikke budskapet til Walid. Hun skriver: al-Kubaisi hevder likefullt at det er kun islamistiske og fanatiske muslimer som velger hijab som en del av islam. Dette er feil. Walid skriver ikke dette, men at Hijab er et signal p islamisme. Her misforstr Linda Noor og de som sttter hijab i navn av religionsfrihet noe viktig: Man kan bli med p bruke et symbol, flagg eller merke uten vre klar over at det man markerer har flere sider ved seg. Var alle som stttet AKP i Norge ondskapsfulle terrorister? Overhodet ikke. Mange av dem var idealister og trodde at de kjemper for frihet og en bedre fremtid. Nr de ble konfrontert med grusomme brudd p menneskerettighetene som ble begtt av de kommunistiske regimene, var de fleste AKPer benektende, gikk i forsvar, bagatelliserte rapportene og kunne til og med si; De som driver med dette har ikke forsttt kommunismen.

Walid al- Kubaisi sier ikke at alle kvinner som brer hijab er islamister, men han varsler om en uheldig signalisering av en regressiv bevegelse. Linda Noor kan selvsagt vre uenig med Walid.

S spr jeg Linda Noor: Hvis al-Kubaisi, som er opprinnelig fra Irak og har en muslimsk bakgrunn, ikke kan kritisere regressive krefter blant muslimer, hvem har lov til gjre det?

Har man lov komme med noen som helst kritikk i denne tiden uten bli hengt ut som islamofob eller hyreekstrem? Har vi, som har vokst opp i islam, har pustet islam, har lest koranen, har fastet, har gtt i mosk, har gtt p koranskole, har bedt til Allah 5 ganger i dgnet, lov til komme med kritikk?

S kommer mitt siste sprsml: Kan vi som har en kritisk stemme, en annerledes tankemte, vre med p lfte opp muslimenes omdmme? Kan det vre slik at for den som str utenfor og har hittil hatt et homogent bilde av muslimer og har derfor fordmt dem uforbeholdent blir bildet mer kompleks eller nyansert n? Blir ikke det da vanskeligere demonisere muslimer, nr de som str utenfor ser at det finnes muslimer som bryr seg mer om sekularisme enn islam?

Jeg avslutter med si at man kan argumentere for eller mot Walid, men i denne debatten kan man ikke argumentere uten Walid al-Kubaisi.