Integrering er ingen dans på roser, men Norge er et godt land å bli integrert i

Min kvinnelige pasient ligger på divanen. Hun gråter og sier i dyp fortvilelse:

Jeg savner mitt hjem. Jeg trives ikke i Oslo. Folk er annerledes her. Alt er annerledes her. Jeg vil hjem, vekk fra Oslo.

Vet dere hvor hun er fra? Hun er hverken fra Iran, Pakistan, Afghanistan eller Somalia. Hun er fra Bergen!

Det å komme til et nytt land, lære et nytt språk og skape et nytt nettverk er krevende. Det handler om innsats, vilje og utholdenhet, men det handler også om å kjenne på og holde ut med sterke følelser. Man må forholde seg til separasjon, tap og sorg. Man skal forholde seg til det som er fremmed og ukjent. Integrering krever mye mentalt arbeid. En skal etter hvert forlate en del av de gamle skikkene og omfavne de nye. 

Innvandreren opplever et stort skifte i kvaliteten av å være i verden (fra et eksistensialistisk perspektiv). De fleste innvandrere kommer med en drøm om en bedre fremtid i Norge. De fleste av dem vil lykkes, jobbe og forsørge seg selv og sin familie. De fleste vil bli både likt og godtatt av nordmenn. Mange kommer for å finne det de drømmer om, men finner istedenfor en realitet som er annerledes enn det de drømte om. På godt og vondt, fordi man kan ikke leve i eller av drømmer.


Anklagen mot «storsamfunnet»

Den klassiske forklaringen på integreringsproblemer kan lyde slik:

Innvandrere, på grunn av en annen etnisitet, religion, navn eller hudfarge blir diskriminert av storsamfunnet. Nordmenn må bli mer tolerante fordi hovedårsaken til integreringsproblemet er toleransemangel hos storsamfunnet.

Denne hypotesen opplever jeg som ganske etablert hos en del samfunnsdebattanter som har engasjert seg i integreringsdebatten. Jeg finner denne tilnærmingen problematisk, til dels uheldig i forhold til integrering.

Jeg har bodd i 29 år blant nordmenn. Hvis jeg skal si noe om mitt inntrykk av nordmenn, hva vil det bli? Jeg vil si, nordmenn er som alle andre folk i bunn og grunn. Det finnes alle typer «nordmenn», det finnes hyggelige, sure, ulykkelige, rare, sosiale, friske, syke, tilbaketrukne nordmenn. Som blant alle andre folk.

Hvis noen spør meg om hva jeg synes om Norge, hva vil svaret mitt bli? Jeg må tenke litt først før jeg svarer. Jeg har en del kognitive referanser til Norge og de vil garantert prege svaret mitt. Jeg har opplevd litt av hvert i Norge, de første årene var ingen dans på roser. Det var krevende på mange måter, det var preget av psykisk påkjenning, lite sosialt nettverk, dårlig økonomi, lav språk- og kulturforståelse. Min tilværelse var preget av å ikke finne min plass, stå utenfor, føle seg fremmed. Men det er ikke alt. Jeg har også vanvittig gode opplevelser av Norge i den vanskelige tiden. Først og fremst husker jeg flotte mennesker, etnisk norske, som tok vare på meg, som hadde respekt for meg, som inkluderte meg, veiledet meg og ga meg muligheter.

Her kom de «negative minnene» først i mine assosiasjoner og (det er viktig) skjøv de positive opplevelsene mine til side. Hvis jeg ikke hadde reflektert godt over dette, ville jeg stå i fare for å henge meg opp i kun de negative opplevelsene mine. Da ville jeg sitte med hovedsakelig negative assosiasjoner til Norge.

 

Tid for en ny tilnærming?

Går det an å ha en tilnærming til integreringsdebatten der innvandrere ikke blir presentert som ofre og nordmenn ikke stemples som intolerante?

Både innvandrere og nordmenn er mennesker og deler derfor en rekke basale menneskelige egenskaper. Innvandrere, spesielt i de første årene i Norge, befinner seg i en stressende situasjon. Som alle andre mennesker under stress, kan innvandrere ha større tendens til å fokusere på det negative, være mer krenkbare og gå raskere i forsvarsposisjon.

Nordmenn er også som alle andre mennesker og kan respondere med stereotypiske tolkninger, bli engstelige for det som er annerledes og generalisere når de møter noe som er fremmed.

Det vi trenger i integreringsdebatten er mer empatisk anstrengelse, fra begge sider. Vi må anstrenge oss for å forstå hvordan den andre opplever sin verden. Da vil vi kanskje oppdage at mange innvandrere ikke er kravstore, vanskelige eller snyltere. Og vi vil kanskje oppdage at de fleste nordmenn er hverken rasister eller fremmedfiendtlige.

Innvandrere trenger ikke å bli foret med forestillingen om at de er stakkarer som har kommet til et land med mye intoleranse. De må bli møtt med empati, deres vanskelige situasjon må bli bekreftet (spesielt på det emosjonelle planet), men man skal ikke stoppe der. Man skal fokusere på deres ressurser, man skal hjelpe dem til å se hvor lett en kan gå i beredskap og forsvar mot det som oppleves som fremmed. Man skal snakke om det fine med Norge, mulighetene som finnes og ikke minst de kulturelle verdiene som har skapt det gode samfunnet vi lever i. Nordmenn på sin side må bli klar over hvordan det kjennes, på et subjektivt og eksistensielt plan, å være innvandrer og hvor menneskelige disse prosessene er. Til slutt, tror jeg at både nordmenn og innvandrere har godt av å bli minnet om de innvandrerne som har lykkes i Norge. 

Fryktens trekant - et spark til venstresiden

Som innvandrer med muslimsk bakgrunn blir jeg fornærmet, ikke når man tegner Muhammadkarikaturer, ikke når man snakker stygt om islam, ikke når man kritiserer muslimer. Jeg blir fornærmet når etniske og intellektuelle nordmenn behandler meg med silkehansker og blir forsiktige av frykt for å fornærme meg.

For mange år tilbake, kontaktet en journalist undertegnede og ba om et intervju. Han ville vise den «positive siden» ved innvandring. Han spurte meg om jeg kjente noen andre gutter fra Midtøsten med muslimsk bakgrunn som var integrerte og vellykkede, som hadde arbeid og snakket godt norsk. Journalisten ville lage et portrettintervju med oss, tittelen var «Drømmeinnvandrerne». Vi hadde én betingelse: at i denne reportasjen skulle vi ikke fremstilles som stakkare. Vi var klokkeklare: vi ville ikke bli presentert som ofre, vi ville ikke at noen skulle synes synd på oss. Vi ville ha en ærlig og saklig reportasje, om hvordan det kjennes å komme til et nytt land, lære seg et nytt språk, finne seg venner og skape seg et hjem.

Når reportasjen kom ut, kunne vi ikke tro det vi leste; i reportasjen ble vi fremstilt som tre stakkars  innvandrere, med mye fokus på alt det vonde vi hadde opplevd, lite fokus på hva vi hadde av ressurser og hvor mye vi hadde klart å utrette med disse ressursene.  

Sviket fra venstresiden

Venstresiden har sviktet integreringsdebatten i mange år og på mange måter. Mens venstresiden var febrilsk opptatt av å bekjempe rasisme og høyrepopulisme, neglisjerte de kampen om liberale verdier i innvandrermiljøet som ble tatt opp av innvandrere selv. Det var så viktig for mange av disse såkalte sosialister å være «gode». Det de ikke så, var at deres «kjærlighet» ble opplevd som kvelende for intellektuelle og oppegående innvandrere, spesielt de med muslimsk bakgrunn. Jeg kunne virkelig merke denne spesialbehandlingen de ga oss muslimer. De ville ikke høre om noen kritikkverdige forhold, de ville ha solskinnshistorier og glansbilder. Derfor neglisjerte de stemmene til gutter og jenter som varslet om sosial kontroll, overgrep, vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, osv.

Deres svik har kostet betydelig, for alle innvandrere. For det første, ga de alibi til fundamentalister og regressive krefter, de fikk lov til å vokse og organisere seg. For det andre, ble de sekulære og liberale muslimer svekket, varslere ble mistenkeliggjort og tiet ihjel. For det tredje, ved å unnvike å snakke om det ubehagelige, ved å ikke gi rom for en ærlig og åpen samtale, skapte de et vakuum. Dette vakuumet ble godt brukt av høyrefløyen, av de samme stemmene som dere sosialister var redde for. Dere, indirekte, ga næring til høyrepopulismens vekst.

Sammen med de tradisjonelle og regressive krefter i innvandrermiljøene og høyrepopulistene, har dere nå dannet en trekant. Jeg kaller denne trekanten for: Fryktens trekant. Dere drives av frykt alle sammen. Høyrepopulistene er redde for muslimer, spiller ingen rolle hvem disse muslimene er. Regressive og konservative muslimer er redde for liberale og sekulære muslimer, ex-muslimer og reformister. Og dere sosialister som synes synd på muslimer, dere er redde for høyrepopulisme og «islamofobi». Og her har dere også fått god hjelp fra en del innvandrere med muslimsk bakgrunn som er verdensmestre på å spille ofre. Men, det er frykten som driver dere alle sammen og frykten som forener dere.

Fornærmelsens forbannelse

Jeg har snakket med mange av dere på venstresiden. Dere er redde for å fornærme andre, dere vil respektere andres rettigheter (selv om at en del av disse rettighetene tar rettighetene fra andre) og dere vil være tolerante (selv mot det intolerante). Har dere spurt dere selv hvorfor det er så viktig for dere å være så «gode»? Når dere er så redde for å fornærme meg og andre muslimer, viser ikke dette indirekte at dere ser på dere selv som overlegne? Mener dere at muslimer er en underutviklet menneskegruppe som ikke tåler ytringsfrihet, demokrati og en tøff og ærlig debatt? Hvorfor?

Det som fornærmer meg er ikke karikaturtegninger, ikke når noen skriver kritisk om islam og ikke når noen er kritisk til innvandringspolitikken. Jeg blir fornærmet når du synes synd på muslimer og derfor nekter dem å bli utsatt for demokratiets spilleregler. Jeg blir fornærmet når du går så langt at du er villig til å ofre hele strukturen i et sekulært samfunn for å tilrettelegge for at «de stakkars muslimene» kan tilpasse seg og «komme ut av hjemmene sine». Jeg lurer på hva det er som ligger bak et så voldsomt behov for å være god og snill?

Freud sa en gang at han ikke hadde så mye ubearbeidet aggresjon og destruktivitet, takket være selvrefleksjon og hjelpen han fikk fra psykoanalysen. Derfor hadde han ikke så stort behov for å være den idealistiske legen som ville «redde hele verden». Han hadde ikke så stort behov for å bare være god og kjærlig lenger, derfor skrev han mer og mer om samfunnet og menneskets sinn og ble upopulær i noen kretser. Gir dette deg noen hints kjære «gode» sosialist?

Hvordan psykologi misbrukes for å fremme hat mot muslimer

I juli 2016 fikk en del mennesker fra Manchester utdelt en brosjyre fra en såkalt gruppe som kalte seg «For Public Purity» (For offentlig renhet) med dette budskapet:


Dette området er hjemsted for et stort muslimsk fellesskap. Vennligst vis respekt for oss og våre barn og begrens forekomst av hunder på de offentlige plasser. Å opprettholde renheten av den offentlige plassen gjør det mulig for muslimer å holde seg rene. Som en del av denne innsatsen, har vi valgt ett av de aspektene som kan ha avgjørende effekt på renheten av den offentlige plassen, nemlig det aspektet som har med tilstedeværelse av hunder, som regnes for å være urene, å gjøre.

 

Denne gruppen har i tillegg en facebookside. På denne har man publisert en del youtubeklipp, der konservative imamer og såkalt lærde muslimer kommer med rent idiotiske utsagn om hunder.

Hvis man går inn på facebooksiden og leser kommentarene på den første posten, finner man massive hatmeldinger fra folk mot muslimer. Det er innimellom en og annen som forsøker å varsle at dette er en falsk gruppe etablert for å sverte muslimer, men disse varslingene druknes i et hav av hatmeldinger mot muslimer.

Nærmere undersøkelser viser at nettsiden er opprettet fra USA og ingen kontaktinformasjon er mulig å finne, ingen har heller stått fram for å følge opp denne «aksjonen» i ettertid. Så det hele er veldig uklart og hvem som står bak kan man bare spekulere i, og noen har spekulert i om det kan være en høyreekstrem gruppering. Enkelte ting tyder på at de som står bak har gjort dette for å hausse opp hatet mot muslimer.



 

Misbruk av psykologi

Men, en ting er sikkert; de som har stått bak innholdet i denne brosjyren og denne facebookgruppen har misbrukt flere prinsipper i psykologien for å oppnå sitt mål: spre hat mot muslimer som gruppe.

  1. Dette området er hjemsted for et stort muslimsk felleskap.   Disse ordene «hjemsted», «stort» og «muslimsk felleskap» vekker en assosiasjon til at: a) muslimene har slått seg ned i England (Europa) og de er kommet for å bli. Man kan assosiere til at muslimene har invadert Europa og har laget seg et varig hjem der, b) teksten omtaler mange muslimer (stor gruppe) som er organiserte (muslimsk felleskap). Allerede i den første setningen har tekstforfatteren klart å lage et bilde av muslimer som en organisert gruppe som er stor og har slått seg ned for å bli i Europa. Med én setning har de nå klart å vekke negative assosiasjoner og følelser rettet mot muslimer. Fra psykologien, vet vi at emosjoner er en av de viktigste faktorer for at den kognitive innstilling til et fenomen former seg. Negative emosjoner mot en gruppe gjør det lettere å resonnere negativt om dem, også ubevisst.

 

  1. I resten av teksten legger tekstforfatteren vekt på flere viktige elementer som forsterker de negative emosjonene ytterligere hos europeeren; man er klar over at hunden er et av de mest populære kjæledyr i Europa. Ved å skrive en tekst der hund ønskes fjernet, trykker de på et punkt som kan vekke sterke følelser. De vil ha «Menneskets beste venn» fjernet. I tillegg, kaller de hunden uren. Teksten, på en smart men samtidig ondskapsfull måte, prøver å vise at muslimene kun er opptatt av seg selv og sine religiøse påbud og vil holde seg rene (fri for hund), i motsetning til europeere som er urene og som bør innrette seg etter muslimenes krav.

 

I realiteten vet vi at det finnes flere mennesker i Europa med muslimsk bakgrunn som elsker ikke bare hunder, men alle andre dyr, inkludert mennesker.

Reaksjonære muslimer og høyreekstremister- gode venner?

Denne teksten som jeg skrev viser hvordan idiotiske holdninger og uttalelser fra enkelte imamer og reaksjonære muslimer brukes for å hisse opp stemningen mot muslimer som gruppe. Den viser også hvor lett det er å misbruke psykologien for å manipulere følelsene i en viss retning. Det blir særdeles viktig å være klar over dette hatet som lett kan mobiliseres mot muslimer. Jeg lurer på hvor nyttige høyreekstreme og reaksjonære muslimer er for hverandre? De gir hverandre næring, selv om at det virker slik at de er bitre fiender. Begge jobber mot ett og samme mål: Å splitte muslimer og ikke-muslimer ved å spre hat.  

Statsministeren og Eid-feiringen

Oslo 20170625.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Bønn under markeringen av id søndag i Valhall. Kvinnene ble plassert bakerst. Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix

Statsminister Erna Solberg gratulerte alle muslimer i Norge med feiring av Eid den 24. juni på sin Facebook side. Ikke nok med det, neste dag holdt hun tale for ca. 8000 norske muslimer som hadde samlet seg for å markere Eid. Markeringen foregikk i idrettshallen Vallhall og ble arrangert av Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita). Dette har skapt både glede og vrede.

Noen kritiserer Statsministeren for særbehandling av muslimer. Hvorfor gratulerer ikke statsministeren andre trossamfunn når de feirer sine religiøse høytider? Hvorfor har ikke Statsministeren snakket om sammenhengen mellom terrorisme og Islam?

Andre roser henne for denne gesten, spesielt muslimer er så klart glade for dette, det ser man godt på de bildene man har fra arrangementet.

 

Det er klokt av Statsministeren å gratulere muslimer med Eid

Statsministeren er hverken dum eller naiv når hun velger å gratulere norske muslimer med Eid.  De som kritiserer Solberg for å ha særbehandlet muslimer har glemt at hun som politiker har besøkt den jødiske synagogen, sikhenes tempel, og det vietnamesiske buddhistiske templet i Norge. Hun ønsket det norske folk god Påske den 14. april og god Jul den 24. desember.

Med sin gratulasjon vil Statsministeren vise at norske muslimer er velkomne i Norge og det gis rom for at de praktiserer sin religion fritt. Statsministeren vil med dette også vise at ekstremistene ikke skal få viljen sin: Norge skal ikke bli splittet i hat og sekterisk konflikt. Statsministeren vet at i disse tider er det ekstra viktig å markere at norske muslimer er en del av dette landet.

Som norsk muslim takker jeg henne for dette.

 

Hvorfor deltagelse med ICC og Det islamske forbundet (Rabita)?

Statsministeren går videre med sin markering: den 25.juni holdt hun tale for ca. 8000 norske muslimer som hadde samlet seg for å markere Eid. Markeringen foregikk i idrettshallen Vallhall og ble arrangert av Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita).  Hun legger vekt på våre likheter, fellesskapet og at vi som mennesker er opptatt av mye av det samme, på tvers av religioner og tro. Men, det er noe som er merkelig i denne situasjonen.

Statsministeren må uten tvil ha lagt merke til at kvinner og menn satt separert under denne samlingen. Slik jeg ser det fra bildene satt menn foran, mens hijabkledte kvinner satt bak. På noen bilder ser man også en rød plasttråd som skiller menn og kvinner fra hverandre. På disse bildene ser jeg også jentebarn i hijab. Noen av disse jentene kan ikke være eldre enn 5-6 år.

Jeg blir trist og urolig av disse bildene. Jeg finner det ubehagelig at Statsministeren med dette gir sin anerkjennelse til to av de mest reaksjonære moskémiljøene i Norge, og dermed fremmedgjør det store flertallet av sekulære muslimer i Norge. På den ene siden har vi ICC med sine bånd til islamisten Abul Ala Maududi, som stod for en reaksjonær og fundamentalistisk tolkning av islam, promoterte Sharia og politisk islam og stod sentralt i forfølgelsen av andre minoriteter, deriblant Ahmadiyya-muslimer i Pakistan. På andre siden har vi Rabitamoskéen med bånd til Muslimsk Brorskap, som hyller Yusuf Al-Qaradawi med sine antisemittistiske holdninger. Ingen av disse moskeene har støttet tydelig sekulære grunnverdier som vern av homofile muslimer, ytringsfrihet og likestilling. 

Jeg sitter med et stort spørsmåltegn og håper virkelig at statsministeren kan svare på dette: Det finnes mange mennesker med muslimsk bakgrunn i Norge (200.000?), hvorav halvparten ikke er tilknyttet et trossamfunn. Hvorfor velger hun å delta på et arrangement med to av de mest reaksjonære moskéene? Det er rett og slett absurd å lese talen til statsministeren som snakker om samhold, likhet og felleskap, på et møte arrangert av to moskéer som ikke har skåret særlig høyt når det gjelder disse verdiene.

De representerer ikke meg

Statsministeren gjorde et klokt valg ved å gratulerte oss muslimer med Eid, men jeg ønsker å vite; hvorfor valgte hun å delta på et møte som representerer konservative og reaksjonære strømninger blant norske muslimer? Hva var det hun ville oppnå med dette? Handlet det om dårlige rådgivere? Kjenner ikke statsministeren til disse forholdene? Det finnes tusenvis av sekulære og liberale muslimer i Norge. Hvorfor snakket ikke statsministeren til disse? Hvorfor støtter ikke statsministeren heller de sekulære og liberale strømningene og organisasjonene blant muslimene? Jeg håper statsministeren tenker på dette frem til neste Eid-feiring.

 

 

Vi må ikke la ekstremistene vinne

Terror i London, denne gangen foran en moské med muslimer som direkte ofre. Jeg skriver direkte fordi muslimene har vært både direkte og indirekte ofre for terroren i verden. I Midtøsten og Asia er det flest muslimer som blir drept av islamistiske terrorister, mens i Europa blir de indirekte ofre for terroren. For, hver gang det skjer en terroraksjon, ødelegges muslimenes omdømme og rykte i Europa. Jeg vet at det er mange muslimer som gruer seg for blikkene, spørsmålene, den negative omtalen av islam, kommentarene i sosiale medier, osv. i dagene etter terroraksjoner i Europa.

Terroristene er ikke bare ute etter å drepe

Islamistiske terrororganisasjoner som opererer i Europa har en langsiktig strategi. Deres overordnede mål er hverken å drepe eller å skape frykt. Deres overordnete mål er å splitte Europa i to. Krigene i Afghanistan, Irak og Syria og konflikten mellom Israel og Palestina, sammen med en rekke andre geopolitiske forhold har skapt en skepsis mot Vesten i den kollektive psykologien til muslimer. I noen land blir man lært opp til å hate Vesten helt fra barneskolen. Det finnes nemlig krefter i den muslimske verden som vil at hver og en muslim skal hate Vesten. På den andre siden, har muslimene fått mer og mer rollen som «den ansvarlige og skyldige» for det meste som har gått galt i verden i den kollektive psykologien til den vestlige borgeren. Muslimene blir presentert i amerikanske filmer som banditter, dumme, mindre utviklet. I tillegg, hører vi stadig om terrorister og islamister som får mye oppmerksomhet. En negativ oppmerksomhet rettet mot muslimer bygger seg ubevisst sakte men sikkert opp i Vesten.

Terror i Europa kan splitte oss

Hver gang vi blir rammet av en terrorhandling, forsøker terroristene å splitte oss i muslimer/ikke-muslimer. Hvis Europa blir splittet på denne måten, vil denne splittingen skade oss i flere år fremover i tid. Kanskje håper terroristene på en borgerkrig mellom europeiske muslimer og ikke-muslimer i fremtiden? Har ikke slike sekteriske kriger ødelagt flere land gjennom tidene? Terrorhandlingen som skjedde på Seven Sisters Road i nærheten av Finsbury Park natt til den 19.06.17 i London, kan være en hevnaksjon rettet mot muslimer. Denne hevnaksjonen er en gavepakke for terroristene som nå kan vise til verdens muslimer at de ikke er velkomne i Europa og ikke kan føle seg trygge. På denne måten skapes en dobbel paranoiditet i samfunnet: ikke-muslimer blir paranoide på muslimer og vice versa.

Vi må stå sammen

Hvis terroristenes mål er å splitte oss, blir motgiften det å stå sammen. Her har vi et felles ansvar for fremtiden, muslim eller ikke-muslim. Vi står ovenfor en prøve nå. Muslimene, på sin side, må redusere avstanden mellom seg selv og Vesten. Vi, muslimer, må arbeide målrettet for å kvitte oss med de holdningene som har vokst fram internt, som er i konflikt med humanismen. Vi må bli mindre krenkbare, mer åpne for selvrefleksjon. Jeg har en utfordring til deg som ikke er muslim også: vi muslimer trenger ikke å synes synd på, vi trenger ikke din særbehandling og vi vil heller ikke bli generalisert. Tenk på muslimer som en heterogen gruppe, bestående av forskjellige individer. Hvis du har fulgt med, ser du at det foregår en intern debatt om islam mellom ulike mennesker med muslimsk bakgrunn. Denne debatten må være et bevis for deg at muslimer er like forskjellige som alle andre mennesker. Neste gang du ser en som du tolker for å være muslim, enten basert på utseende, klesstil, aksent eller navn, gi ham eller henne en sjanse til å vise hvem han/hun er som et individ. Jeg beskylder deg ikke for noe, men jeg vet at Mennesket av natur kan bruke enkle stereotypier for å få oversikt over verden. Disse stereotypier kan av og til føre oss bak lyset og skape avstand og det er avstand mellom oss terroristen ønsker mest av alt.

 

 

Selverklærte feminister med minoritetsbakgrunn?

«Jeg er drittlei minoritetsmenn som er selverklærte feminister og uttrykker sin lidenskap for likestillingskampen kun ved å påpeke ulikestilling og urett i minoritetsmiljøene. For hver gang du kan si sosial kontroll, kan jeg si russevoldtekt. Hver gang du sier tvangsekteskap sier jeg vold i nære relasjoner. Ulikestilling og ukultur er ikke et innvandrerproblem, det er et samfunnsproblem. Til ikke jeg ser disse såkalte feministene på grasrota, kjempe mot strukturelle barrierer som hindrer kvinners tilgang til like rettigheter som menn, er det vanskelig å ta deres engasjement for å "hjelpe innvandrerjentene" seriøst. Det er noe veldig usmakelig over minoriteter som er med på å opprettholde stigmaer som skal ramme deres egne barn, kun for litt spalteplass.»

Denne teksten er hentet fra en status på Facebook, der forfatteren blir hyllet av flere av mine motdebattanter. Tekstens opphavsmann er ansatt i et statlig organ som jobber med likestilling og diskriminering. Jeg blir glad når jeg får en slik tydelig tekst som avslører tankesettet bak mine motstandere, fordi da får jeg muligheten til se på dette med et analytisk blikk.   

Russevoldtekt og tvangsekteskap er to forskjellige fenomener

Forfatteren av teksten bruker en kjent teknikk: ved å vise til at noe forferdelig skjer i samfunnet, skal en annen forferdelig handling bagatelliseres (såkalt whataboutism). Russevoldtekt og sosial kontroll kan ikke sammenlignes, selv om at begge handler om overgrep. Det samme gjelder tvangsekteskap og vold i nære relasjoner. Begge er forferdelige overgrep, men kan ikke sidestilles. Vold i nære relasjoner skjer over hele verden, på tvers av alle kulturer og religioner, hos nordmenn og innvandrere. Men, når en hel familie planlegger og lurer deg med på en ferietur, tar fra deg passet ditt og tvinger deg til å gifte deg inn i en overgrepssituasjon, snakker vi om et ganske annet fenomen. De som vil bagatellisere det ene forholdet ved å trekke en annen grusomhet frem, gjør en stor urett mot de personene som er blitt utsatt for tvangsekteskap og æreskultur. Det er et grovt feilgrep og respektløst mot en gruppe gutter og jenter som har opplevd brutale overgrep.

Å rette fokus på et overgrep er forebyggende

De som inviterer oss til å se forbi tvangsekteskap og æreskultur, ønsker å forbli i uvitenhet. Dette skyldes flere ting; for det første kan sannheten som berører «meg og mine» være for smertefull. Ved å benekte sannheten, kjenner jeg derfor ikke noen smerter. Det kan også hende at man er redd for at det vonde som kommer frem blir misbrukt av krefter som bruker enhver anledning til å vise hvor fæle innvandrere og flyktninger er. Til slutt, det er en skam knyttet til dette. Man vil helst ikke bli assosiert med overgrep og voldskultur. Likevel, ingen av disse begrunnelser er god nok grunn til å tie når det skjer overgrep. Æreskultur, sosial kontroll og tvangsekteskap er fenomener som dessverre er mer markante hos innvandrere med muslimsk bakgrunn.  Det å sette fokus på dette, kan være starten på å få slutt på slike handlinger. Det er forebyggende.

Det å tie om disse forholdene er en umoralsk handling

De som varsler om slike forhold, menn eller kvinner, følger sin moralske plikt. Tenk om ingen hadde skrevet noe om forferdelige hendelser som har krenket menneskeverdet opp gjennom tidene? Hvordan ville verden da se ut? Vi er uten tvil flinkere til å påpeke det som er feil hos andre, men når det kommer til oss selv, er det lettere å være tause. Nei, vi må ta et oppgjør med ukulturen og rydde opp i vår egen bakgård. Det er ingen andre som kan gjøre dette bedre enn oss med minoritetsbakgrunn som kjenner ukulturen fra innsiden.

Det handler ikke bare om feminisme

For disse kritiske røstene i vårt miljø, menn og kvinner med muslimsk bakgrunn, handler det altså ikke bare om feminisme; i teksten blir vi også beskyldt for å stigmatisere minoritetsgruppen. Det er en tankefeil. De som kun benekter og i «respektens» navn krever særbehandling, er de som har stigmatisert muslimer over lang tid, men de evner ikke å se dette selv. Med denne nonsjalante væremåten har dere gjort muslimene en bjørnetjeneste. Dere har skapt enda mer frustrasjon og misnøye rettet mot minoritetsgruppen.

Vi, med våre kritiske røster, er med på å avstigmatisere minoritetsgruppen. Ved å vise engasjement, evne til rasjonell tenkning, mot til å reagere på krenkelse av menneskeverdet uansett hva det måtte frembringe av ubehagelige sannheter, ser vi lengre enn vår egen nesetipp og tenker på hva som er best for helheten. Vi viser mot, mens dere viser unnvikelse og frykt. Dette blir stadig mer tydelig. Vi viser at det finnes intellektuelle og oppegående krefter blant muslimer som nekter å ta på seg offerkappen. Nå ser folk endelig at det finnes fornuftige stemmer blant innvandrere med muslimsk bakgrunn. Vet dere hva folk flest sier til meg når de leser mine tekster? «Takk og pris at noen med muslimsk bakgrunn snakker ut på denne måten, nå blir vi lettet fordi vi tenker at det finnes håp allikevel». Dette er avstigmatisering av muslimer i praksis.

Radikale islamister er våre sønner og døtre

Har islam noe med terrorisme å gjøre? Dette er et spørsmål som har delt Europa i to. Svaret på årsaken til radikalisering er ikke enkelt, fordi det er mange faktorer som spiller inn, men fundamentalistisk islam er en av disse faktorene.


Terrorister angriper sekulære verdier

Radikale islamister er mennesker, ikke demoner. Det som er felles for alle terrorister er at de ikke har en følelse av å være knyttet til den gruppen de angriper, verdimessig. Sekulære verdier, spesielt ytringsfrihet, likestilling mellom kjønn og frihet til å praktisere sin tro, har ingen plass i fundamentalistisk islam. Terroristen har enten aldri fått mulighet til å utvikle en sunn og balansert forståelse av sekularismen eller har gradvis mistet sin tilknytning til den. Radikalisering er et endestadium for en psykologisk prosess der individet ønsker en ren gruppe, et rent samfunn, den rette veien, hevn og en gylden fremtid. Fundamentalistisk islam lover alt dette.  


Det evige liv

Muslimske terrorister ser til himmelen på jakt etter det evige liv, mens de sprer død på jorden. Deres verden er splittet i to: Det gode/det onde, det rene/urene, de troende/de vantro. Deres egne, deres gud, deres islam er det gode, mens resten tilhører det onde. Det finnes ingen mellomting. Det som er tolket som ondt, provoserer og må elimineres.


Muslimenes ansvar

Muslimene, som gruppe, kan ikke anklages for å ha stått bak terroren som skjer i Europa, selv om at det er radikale muslimer som akkurat nå sprer frykt. Muslimene er likevel ikke helt frie for ansvar heller. Muslimer har et særskilt ansvar for å mobilisere en radikal og kollektiv reformasjon av islam, mot antisekulære krefter internt som gir næring til fundamentalistisk islam. Endringen skal starte med vår psykologiske innstilling, vår tro og våre verdier.

Radikale muslimer er våre sønner og døtre. Slutt å si at de ikke er muslimer! Slutt å si at dette ikke har noe med islam å gjøre! Disse terrorister er en del av det muslimske samfunnet. Faktum er at våre muslimske barn dreper andres barn og vi, muslimer, har et moralsk ansvar for å forebygge radikaliseringen! Våre barn blir ikke terrorister over natten, men de blir gradvis fremmede i forhold til det samfunnet de har levd i. Noen av dem blir aldri integrerte verdimessig, andre blir indoktrinerte med verdier og holdninger som gradvis fører til gjennomgripende endringer i deres syn på verden.

 

Psykologisk integrering er løsningen

Vi, muslimer, må se innover, granske våre holdninger, dykke ned i de mørke sidene ved vår religion. Vi må avstå fra å dyrke en tolkning av islam som er inkompatibel med grunnleggende humanistiske og sekulære verdier. Vi må slutte å idealisere vår tro, og begynne å se med kritisk blikk på det vi tror er sant. Vi må ikke tenke hva som er best for muslimene, men på det som er best for helheten.

Foreløpig har Europa gitt oss muligheten til at noen av oss velger hijaben eller tvinger den på våre døtre, gifter våre barn bort til noen de ikke er glad i, sender dem til tvilsomme koranskoler (som sår enda mer tvil om deres identitet), advarer dem mot å bli for vestlige, bygger moskéer med usunne holdninger, osv.  Stopp et øyeblikk og spør deg selv: Er dette best for helheten? Religionsutøvelse som fører til at muslimene blir mindre integrerte verdimessig, gir grobunn for radikalisering og terrorisme. Holdninger og atferd som svekker våre barns tilknytning til sekulære verdier er små og store skritt mot radikalisering. Første skritt mot radikalisering starter når individet blir overbevist om at han/hun tilhører én gruppe og de andre hører til en annen.

Hijab og læreryrket, del 2

Product here
Licensed from: szefei / yayimages.com

Det var en gang jeg var i konflikt med en lærer. Dette var for mange år tilbake, da jeg var tenåring i Iran. Jeg klaget til min far. Faren min svarte: «Vet du hva som er den viktigste jobben i samfunnet? Det er læreryrket. Det er de som står ansvarlig for at ungdommen skal lære, bli voksne og delta i samfunnet. Du burde høre på læreren din.» Jeg ble irritert på min far som ikke støttet meg, men i dag er jeg helt enig med ham.

Læreren som rollemodell

Læreren er en viktig rollemodell. Jeg påstår at i tillegg til mine foreldre og venner, er lærerne mine de jeg husker best fra min oppvekst. Jeg husker dem med navn, ansikt, klesstil og form. Jeg husker ikke andre like godt og så detaljert. Hva sier dette? At læreren er ikke bare noen som lærer bort et fag. Lærere er rollemodeller og veiledere. Læreren, med sitt vesen, med sin form og med sin direkte og indirekte kommunikasjon, vil påvirke sine elever konstant, lenge etter at den direkte kontakten er over.

Ja til religionsfrihet - Nei til hijab på skolen

Jeg er for religionsfrihet og mener at kvinner (og menn) skal få lov til å praktisere sin religion, så lenge denne praksisen ikke krenker andres menneskeverd. Ett av argumentene som brukes av de som ikke ser noe problem med bruk av hijab på skolen, er at vi i Norge har religionsfrihet. Jeg støtter religionsfrihet, jeg har ingen tro på forbud mot hijab i det offentlige rom. På skolen, derimot, stiller jeg meg svært skeptisk til bruk av hijab. Hvorfor?

  1. Det er ikke noe påbud om å bruke hijab ifølge koranen:
    Det står ikke ett eneste sted i koranen at kvinner skal bruke hijab. Jeg, og mange andre muslimske menn og kvinner, mener at hijab ikke er et religiøst krav. Jeg mener at hijab har faktisk mer å gjøre med kultur, oppdragelse og den politiske situasjonen i verden, enn med religionen islam. Jeg påstår at hijab er mer et påfunn enn et påbud. Dette er et viktig argument, fordi siden hijab ikke er et absolutt krav for å være muslim, kan man ikke kreve fra samfunnet å tilpasse seg behovet for bruk av hijab. Argumentet er enkelt: Det er ingen krav å bruke hijab i islam og man kan være muslim uten den.

     

  2. Hijab er et kompleks symbol med flere signaler: Hijab er et symbol som representerer forskjellige ting. Hijab brukes som et symbol på motstand (jeg går mot strømmen), som en understrekning av egen fromhet (jeg har sterke moralske verdier), som en identitetsmarkør (jeg tilhører en gruppe), som en overbevisning (jeg er nærmere min Gud) og som behov for å få oppmerksomhet (se på meg). Det er likevel én ting som er problematisk med hijab, som jeg har kalt for hijabens mørke side. Den brukes også som en tvangstrøye på kvinner, sammen med en hel del andre påbud og forbud, og hindrer deres utvikling. Hijab har i tillegg blitt et politisk symbol for islamismen, en aggressiv og totalitær ideologi, som har ingen respekt for menneskeverd. Etter min mening, gjør summen av alt dette hijab til et svært kompleks og kontroversielt symbol i dagens samfunn. Barn skal skånes for slike forvirrende signaler fra en viktig rollemodell, læreren.

  3. Barnehijab, den religiøse seksualiseringen av barn: Den islamske verden er nå rammet av en ny tragedie, i tillegg til terrorisme og radikalisering: Fenomenet barnehijab. Barnehijab, slik jeg ser det, er en direkte krenkelse av barnets rettighet til å være barn. Barn, med dette plagget, skilles fra andre barn, utpekes som noe annerledes enn resten av gruppen, ikke minst på skolen. Barn med hijab er dessverre ofte i tillegg pakket inn i typer klær som hindrer henne fra lek og andre relevante aktiviteter. Bruk av hijab hos lærer kan legitimere bruk av hijab hos barn, noe som svært uheldig.    

Skolen er et hellig rom, men ikke i religiøs forstand. Slik jeg ser det, er skolen et hellig rom fordi der finnes vårt samfunns fremtid. Hva våre barn skal eksponeres for i norske skoler i 2017, er et viktig spørsmål, som alle lærere og foreldre burde stille seg. Jeg sier at barna skal ikke eksponeres for symboler som er forvirrende, har mørke sider ved seg, er kontroversielle og gjenstand for diskusjon med intense følelser i media. På skolen skal barn lære, leke, utforske og bli nysgjerrige på verden. Den som bruker hijab, på et overordnet plan, gjør dette fordi hun føler seg vel (hvis hun bruker hijaben frivillig). Hensynet til barnas beste kommer foran dette behovet, slik jeg ser det.

Hijab og læreryrket

Dette er den mest vanskelige bloggen jeg har skrevet hittil. Mens jeg skriver dette, kjenner jeg at jeg er delt inni meg. Saken gjelder Hanan Abdelrahman, som er årets vinner av Holmboeprisen. Hvorfor er jeg så delt inni meg når jeg sitter og skriver denne bloggen? Fordi jeg liker nesten alt med Hanans prestasjon; en kvinne med muslimsk bakgrunn som etter alt å dømme er en suveren og engasjert lærer, som etter lærerutdanningen tok videre fordypning i matematikk og som med stor entusiasme underviser barn i matematikk.

Jeg finner likevel én ting som er problematisk her, og det er hijaben hun har på seg på skolen og mens hun underviser barn. Jeg gratulerer henne med prisen, men klarer ikke å klappe. 


De mørke kreftene rundt hijab

Jeg spaserer langs en strand i et land i Syd-Europa. Jeg blir oppmerksom på tre kvinner som sitter på en benk, en mor og to jenter. De sitter for seg selv og prater på arabisk. De er godt tildekket, på toppen har de en tett hijab i hvitt, resten av kroppen er godt dekket med svarte, vide og lange kapper. Under har de mørke bukser på seg. Det eneste du ser av disse jentene er ansiktet, resten er godt pakket inn. Jentene må være rundt 13-14 år. Jeg registrerer at disse tre kvinnene ikke er kledd etter værforholdene, men ut ifra en konservativ tenkning innenfor islam.

Det er noe med blikket til den ene jenta som gjør meg oppmerksom; hun ser på noe lengre borte, nærmere havet. Jeg følger blikket hennes, på 15-20 meters avstand sitter en gjeng ungdommer, jenter og gutter, som har det gøy. De prater høyt og ler. Det er rundt 7-8 ungdommer. De er kledd ut ifra værforholdene. De snakker med hverandre, tuller og har det moro. Plutselig løsriver en av jentene seg fra gruppen og løper mot havet. Hun løper og skriker henrykt. En gutt løper etter henne med opprømte gledesrop. Jeg smiler, disse ungdommene minner meg om hvordan det var å være ung: livet, leken, det andre kjønn, flørten, spenningen. Jeg ser tilbake på jentene i hijab. Alle disse «ungdomsfølelsene» mine blir borte, jeg er trist.

Det bildet jeg skildret nå er en virkelighet for mange innvandrerbarn i Europa, som ikke gjør meg bare trist, men også urolig. Dette bildet varsler om de mørke og til dels usynlige kreftene som befinner seg rundt «hijabmentaliteten». De to hijabkledde tenåringene representerer en god del ungdom som blir fremmedgjort i sitt eget land, fordi de må følge foreldrenes konservative tolkninger av en religion. Disse foreldrene skaper en indre konflikt i sine barn; på den ene siden skal disse barna adlyde sine foreldres påbud og være lojale til deres forventninger, men på den andre siden så har de lysten og driften til å utforske livet, seg selv og verden. Det er disse mørke kreftene som nå har kommet over og inn i den kollektive psykologien blant en del muslimer som er bosatt i Europa. Underteksten er: Vær en god muslim! Og hva er en god muslim for dem? Å være sterk i troen, være lojal og følge tradisjoner blindt.



Glorifisering av hijab

Jeg skulle mer enn gjerne skrevet masse gratulasjoner til Hanan Abdelrahman, som så mange andre på sosiale medier har gjort, men jeg klarer ikke det. Eksempelet jeg beskrev ovenfor varsler om den uretten mange tenåringsjenter med muslimsk bakgrunn blir utsatt for i det nye fenomenet «barnehijab» i Europa. Hanans valg om å ta på seg hijab som lærer, er problematisk. Hun viser til storsamfunnet: Se, det er mulig å ha på seg hijab og være en vellykket lærer! Storsamfunnet klapper for henne og gratulerer! Hun, som en dyktig og respektert lærer, sier indirekte til barn med muslimsk bakgrunn: hijab er bra. Her skjer det mye vondt mellom og under linjene, derfor kan ikke jeg være med på å klappe.

Hijab kan ikke bare glorifiseres, for den bærer med seg en mørk sky som påvirker barnet, integreringen og samfunnet i en negativ retning.  Hanans valg om å ha på seg hijab på skolen, er med på å glorifisere hijaben og med det forsterkes de mørke kreftene som påbyr hijab med tvang eller med sosialt/kollektivt press på ungdommen. Vi gratulerer Hanan og klapper for henne. Det er så godt, endelig dukket det opp en muslimsk kvinne med hijab som ligner på det vi i Europa ser på som normalt: at en kvinne lykkes i sin karriere. Det er som om at vi nå har akseptert avviket (muslimske kvinner skal være usynlige) og når noen få lykkes (som egentlig er normalt) jubler vi av lettelse og glede.

Mens vi klapper og jubler, skal vi ikke glemme at«Bina», ble drept i Sverige for en stund tilbake, fordi hun sa nei til hijabs mørke krefter. Vi skal ikke glemme de jentene som sitter på sine respektive «benker», ser på de andre ungdommene og livet som går dem forbi og kjenner på en voksende konflikt i seg som må undertrykkes. Vi skal ikke glemme de jentene som får direkte og indirekte beskjed om at de ikke skal gifte seg med «ikke-muslimer». Vi skal ikke glemme at mentaliteten bak hijab skader norske ungdommer med muslimsk bakgrunn.


Jeg kan ikke være med på festen

Jeg sitter med et ubehag nå. Jeg skulle gjerne sluttet meg til dere som klapper for Hanan og gratulert henne med prisen. Jeg skulle gjerne jublet for dette sjeldne fenomenet. Og enda viktigere, jeg skulle gjerne være så tolerant som dere er, fordi, mange av dere som jubler eller står stille og ser på, vet godt hva jeg snakker om. Dere vil bare ikke forholde dere til det eller kanskje dere vil fortsette å være populære, «gode» og «liberale». Det er tross alt mye hyggeligere å klappe for alt det positive enn å være håret i suppen. Jeg skulle gjerne ha vært med på denne festen, men jeg klarer det ikke, fordi tanken på de to tenåringene i hijab ved stranden kommer tilbake og plager meg.

 

Hvem har lov til å ha kritiske meninger om islam?

Et av motargumentene undertegnede får i diskusjonen rundt islam, er: Hvem er du som skal komme med kritikk mot islam? Eller: de som kritiserer islam har ikke peiling på islam.

Jeg har over lengre tid lurt på hvem det er som egentlig har rett til å uttale seg om islam; det være seg positivt eller negativt.

Hvem har greie på islam?

Åpenbart trenger man ikke å være imam for å kunne uttale seg om islam. Imamene er ganske forskjellige fra hverandre, noen er kloke, andre har svært absurde idéer og tolkninger om islam. Noen av de er til og med radikaliserte og oppfordrer til vold. For eksempel er lederen av terrororganisasjonen IS utdannet teolog og har doktorgrad i Islam. Og han anser seg selv som den store lederen for alle muslimer og mener at han har forstått islam riktig. Jeg påstår at enhver muslim, uten teologisk utdanning, er pliktet til å tenke og reflektere over sin religion, også med et kritisk blikk.

Alle typer overbevisninger fører til en kognitiv lukkethet. Man lukker for impulser, idéer og tanker som strider mot egne overbevisninger. I tillegg, hvis man har investert følelser i sine overbevisninger, blir man krenket og såret når noe kritisk treffer det man tror på. Enhver muslim burde se inn i seg selv og spørre: Hvorfor tror jeg på det jeg tror på? Hvor kom denne troen fra? Hvorfor tenker jeg at det som jeg tror på er sant? Hvorfor har andre kommet til andre konklusjoner? Hvorfor reagerer andre på min tro? Hadde jeg hatt den samme troen om jeg var født i et land med en annen religion? Kan jeg ha tatt feil?

Poenget mitt er at det å reflektere over egen tro er ikke det samme å dyrke sin egen tolkning og tro på islam. Det er to helt forskjellige prosesser. Det ene, å reflektere over sin tro, er fremadrettet. Det andre, å dyrke sin egen tro, er imot utvikling.

Islam eies ikke av imamer eller teologer. Den som har vokst opp i en muslimsk kultur, har vokst opp i en kultur preget av islam og identifiserer seg med muslimer, og har ikke bare lov, men plikt til å tenke og mene noe om islam.  

Kan ikke-muslimer mene noe om islam?

Det er også noen som mener at de som ikke er muslimer har ikke rett til å uttale seg om islam, de har i hvert fall ikke peiling. Det er interessant at ikke-muslimer avskrives så kontant når det gjelder dette temaet, fordi, på den annen side; muslimer nøler ikke ett sekund med å omfavne den teknologiske utviklingen fra Vesten (som hovedsakelig er skapt av ikke-muslimer). Muslimer bruker mobiltelefon, internett, Facebook, bil og datamaskin. De tar fly til Mekka for Hajj. De bruker Youtube for å spre sitt budskap.

Så, hvis man omfavner vestlig teknologi skapt av ikke-muslimer, hvorfor kan man ikke da slippe ikke-muslimsk opplysningsfilosofi inn i sin idéverden? Hvorfor skal man ikke la tenkningen til Descartes, Hobbes, Spinoza, Locke, Hume og Voltaire slippe til i islamdebatten? Jeg vil heller si at ikke-muslimer, som på en eller annen måte blir daglig påvirket av islam og muslimer, har plikt til å blande seg inn i diskusjonen om islam, og muslimer burde omfavne deres tenkning, også når den er kritisk.

Kritisk tenkning er vondt, men nødvendig

Den troen som ikke blir utsatt for kritikk, er dømt til stagnasjon. Mange reflekterer ikke over sin tro, andre tror at de reflekterer over den, men de bare dyrker det de har lært av sine foreldre og andre autorative figurer. Kritisk tenkning som kommer fra utenforstående kan være sårende, men den kan også være selve kimen til videre utvikling.

hits