Det finnes mennesker i Norge som forsøker å likestille æresdrap med partnerdrap. Igjen er det angsten for fremmedfrykt som ligger bak denne bagatelliseringen. Jeg sitter med en annen overbevisning: ærlig og saklig selvkritisk refleksjon og kritikk av atferd som bryter med menneskeverdet blant innvandrere, når det kommer fra innvandrere selv, vil øke respekten for dem og minske fremmedfrykten.

Æresdrap og partnerdrap er ikke det samme

Det finnes helt klart likheter mellom disse to fenomener: æresdrap og partnerdrap. Begge handler om et drap på en man har elsket. Begge skjer i en familie, mellom to mennesker som har hatt nære relasjoner.

Forskjellen ligger i den kulturelle konteksten rundt denne hendelsen. Partnerdrap har ingen støtte i noen kultur eller subkultur eller i familien for øvrig, men æresdrap har det. Det er denne kulturelle feedbacken som kan lime en hel familie sammen for å skade en annen.

Man skal ikke undervurdere hvordan kultur rundt et menneske eller grupper av mennesker kan påvirke deres holdninger og handlinger. Kultur kan endre på det moralske kompasset på en gjennomgripende måte. For eksempel; det å ikke skade en annen, som tidligere var en etablert moralsk kode, kan endres til det motsatte via et kulturelt trykk. Nå kan det være moralsk riktig å skade, til og med drepe en person.

Omfanget er større enn det som ses og høres

Man hører om enkelte hendelser av æresvold, men omfanget er mye større enn det man tror. Spesielt hvis man anerkjenner «psykisk vold». La meg si det, som psykiater, at av og til er psykisk vold mye verre enn fysisk vold. Dette har mange pasienter fortalt meg. Psykisk vold kan vare lenge, går under huden, smitter selvfølelsen og ødelegge hele fremtiden. Det finnes mange mennesker som blir ofre for æreskultur, ikke bare jenter, men også gutter. Ikke én gang, men hele tiden. Æresvold er rett og slett en tragedie for alle som er involverte, men har også en skadelig effekt på samfunnet. Den hindrer barn i å utvikle seg i det norske samfunnet, tar fra dem mange muligheter og av og til skader deres selvfølelse for livet. 

Skammen ligger bak

Det som er den virkelige drivkraften til æresvold er skammen, en skam som bekreftes av en patriarkalsk kultur. Skam er en kraftig affekt og kan ofte føre til at den som bærer den blir helt desperat, så desperat at man velger å eliminere den som oppfattes som kilden til skammen. Til og med kjærligheten til sitt eget barn klarer ikke alltid å stå imot skammens krav. Hvorfor skal foreldre eller søsken kjenne på en så sterk skam? Jeg tror svaret ligger i det synet foreldre utvikler i en patriarkalsk struktur ovenfor deres barn. Barn er ikke frie individer, de er familiens eiendom. De skal formes på en bestemt måte, følge bestemte regler og adlyde foreldrenes ordre. Seksualiteten er den mest utfordrende delen for foreldrene. Freud lærte oss hvor relevant seksualiteten er i hverdagslivet og hvor farlig vi opplever seksualiteten som kommer ofte i konflikt med samfunnets/kulturens krav. Seksualiteten må kontrolleres og ledes i en bestemt retning, gjerne den som bestemmes av familiens overhode. Heldigvis, klarer mange innvandrere som har vokst opp med et slik tenkesett å riste fra seg denne skamkulturen, men det finnes noen som ikke klarer det. Når de ikke lenger klarer å holde styr på barnas atferd, spesielt deres seksuelle og erotiske utforskning, blir disse familiemedlemmene overveldet av skammen. Deres løsning for denne situasjon er æresvold i forskjellige former, psykisk eller fysisk.

Æresvold må anerkjennes som et eget fenomen

Det er en urett mot ofrene til æreskultur å ikke anerkjenne denne formen for vold. Jeg oppfordrer spesielt politikere til å våge å snakke imot en slik ukultur. Spesielt de samfunnsdebattanter som for enhver pris vil vise at æresvold og partnervold er det samme burde åpne sine øyne. De som har vært ofre for æresvold burde få mye mer støtte og psykologisk oppfølging. Alt som styrker skamkulturen må nedkjempes og politisk korrekthet eller frykt for rasisme skal ikke hindre oss i å ta opp kampen mot en slik ukultur.