En drøm

Jeg drømte i natt om barndomshjemmet mitt.

Fra et psykoanalytisk ståsted handler drømmen om å bringe tilbake de signifikante knutepunktene i vår historie. Disse knutepunktene er ofte dypt begravd i vår ubevissthet, men drømmen bringer dem opp, gjør oss oppmerksomme på dem.

Blindgaten

I drømmen befant jeg meg i en blindgate der jeg som ungdom vanket sammen med mine venner. I denne gaten spilte jeg og vennene mine gatefotball, skjulte oss fra moralpolitiet, snakket om heavy metal, flørtet med jentene og drømte om fremtiden. Denne blindgaten var som en oase, midt i den hektiske storbyen Teheran, en by preget av krigen, nattlige flyangrep, økonomisk utrygghet og sosial uro. 

I drømmen gikk jeg spent mot blindgaten og der fant jeg mine ungdomsvenner, alle sammen, de holdt på å spille gatefotball. Akkurat som i gamle dager. Jeg var så god i gatefotball! Jeg gikk bort til dem, skrek av glede og sa: Hei, så godt å se dere! La oss spille!

De stoppet spillet, så på meg, med forvirrede blikk. Jeg forstod at de ikke kjente meg igjen. Jeg ble fortvilet og ropte: Hallo! Det er meg, Shahram. Jeg er tilbake, fra Norge. De ignorerte meg. Jeg forsøkte å få kontakt, mange ganger, men til ingen nytte. De bare fortsatte å spille.

Scenen i drømmen skifter. Jeg går mot barndomshjemmet mitt og vet at moren min er der. Jeg ringer på, moren min åpner døren, smiler til meg. Jeg skriker av glede, sier: Mor, jeg trodde du var død, men du er her. Jeg løper inn i stua, alt er som det var; TVen og videospilleren, sofaen, bildene, akkurat som før. Moren min kommer med et glass saft, min favorittsaft (kirsebærsaft). Jeg tar glasset og drikker, men saften smaker ingenting. Jeg kjenner på sofaen, ser på veggene, plutselig innser jeg at dette rommet er laget av papp. Det er ingenting som er ekte. Jeg blir redd, lurer på om personen som sitter foran meg er min mor? Så våkner jeg i panikk.

Når det kjente blir til det ukjente og det ukjente blir kjent

Hva gjør det med oss når det som var kjent og trygt en gang forandrer seg til noe som er ukjent.

Dette er noe en innvandrer opplever i forhold til sitt hjemland. Etter en stund i eksil, etter en tid, når kontakten med hjemlandet blir mindre, blir det som var hjemme og kjent til noe med ukjente kvaliteter. Som innvandrer har man ikke lenger den nærheten til hjemmet eller hjemlandet. Både innvandreren og hjemlandet forandrer seg, de vokser fra hverandre.

Man sitter til slutt med en følelse av å både kjenne og ikke kjenne hjemmet sitt, slik drømmen min antyder. Det samme gjelder det nye landet man flytter til. Man begynner å bli bedre og bedre kjent i det nye landet, men det tar lang tid før man er godt kjent og føler seg trygg i Norge. Det nye landet har derfor en blandet kvalitet av å både være kjent og ukjent samtidig, i mange år.

En innvandrer vil faktisk komme i en posisjon der både hjemlandet og Norge har en blandet kvalitet av å være kjente og ukjente SAMTIDIG.

Integrering handler om mot

I en slik situasjon kan en eksistensiell angst utvikle seg. Det å høre til en kultur, et sted eller en gruppe, kan være livreddende på et psykologisk plan. Man kan forestille seg hvor strevsomt det kan være for innvandreren å leve mellom to kulturer som ikke er helt kjente eller trygge. I en slik situasjon kan man bli fristet til å trekke seg ut av det nye (Norge for eksempel) og lage seg noe som ligner på det gamle. I en slik situasjon kan den nye kulturen oppleves som en trussel. Man kan miste nysgjerrigheten og undringen mot det ukjente. Det som arbeider imot integrering er angst. Angst for å miste seg selv, angst for det ukjente, angst for å ikke få det til, angst for å ikke bli godtatt, angst for å miste det som var og angst for å svikte de som har forventninger til deg. Integrering handler om en bevegelse mot det ukjente, bevissthet rundt tapet av det som engang var kjent, anerkjennelse av sorgen ved å miste og gleden til å oppdage det nye. Integrering handler om mot til å bevege seg mot det ukjente til tross for en angst som inviterer til å snu. 

4 kommentarer

Morten Archer

21.09.2017 kl.10:53

Meget bra, Shahram Shaygani. Takk for at du gir oss denne personlige fortellingen, som kan lære oss noe om hvorfor integrering ikke alltid går på sinner. Det er ikke bare er å si til innvandrerne at "de må ville det selv". For dem kan det være en skremmende reise.

Siamak Yazdankhah

22.09.2017 kl.10:50

Veldig bra og enkel analyse, selv om temaet er komplisert.

Afsoon Eshghipour

22.09.2017 kl.11:09

Meget bra skrevet. Føles om noen endelig har fått take i følelser og tanker og satt ord på dem. Bra jobbet Shahram!

Kvinne

24.09.2017 kl.22:33

Finnes det ikke flere svar på en sak ? Hvis jeg av tvang eller nød måtte bosette meg i et land med en helt annen kultur og religion,ville jeg også fått angst. Sett fra en annen side,så plikter man å respektere det landets skikker man velger å bosette seg i. Det er også slik at foreldrene til mange barn av innvandrere, sparker benene under sine barn, ved at de ikke tillater barna å integrere seg. Hvordan skal et barn få tilhørighet hvis det fra hjemmets side får høre at landets befolkning har en lav moral og at de er vantro ?

Hva forteller dette om foreldrene, som velger å oppholde seg i et land med mennesker de forakter? Hvem er disse med lav moral, fra hvilket samfunnslag i Norge finnes disse? Er det lav moral å hjelpe mennesker i nød ? Sparker man den som gir barna dine mat ? OG med hvilken rett kan man si at en annens tro er vantro ? Det er frekt og respektløst å hevde noe slikt, i beste fall er man dum ! Jeg synes at det beste er å hjelpe folk i deres egen kultur og religiøse ståsted. Velger man som forelder å bli i ett land med et annet styre, kultur og tankesett, så må man ta følgene og ikke ødelegge mulighetene deres eget barn har til å klare seg.

Sett fra en annen side : Hva tenker en innvandrer/flyktning om hvordan du ville ønsket at en som innvandret til ditt land skulle oppføre seg ? Er det ok å kalle dere for vantro ? Si at dere har dårlig moral ?

Skriv en ny kommentar

hits