Ytring er viktig, men hvor ytringen skjer og hvordan den brukes er minst like viktig

Styret i SSI kom med en prinsipiell avgjørelse som har vekket harme: Styremedlemmene i SSI skal ikke publisere sine kronikker i Resett, HRS eller Document. Denne avgjørelsen er blitt kritisert av samfunnsdebattant Shurika Hansen som etterspør dialog.

Det er interessant å se hvordan denne avgjørelsen tolkes først på en feilaktig måte og deretter angripes. Styret har ikke sagt at de ikke vil ha dialog med disse mediene. Jeg som er leder for SSI er villig til å møte og snakke med hvem som helst i disse mediene. Jeg tror på det Shurika Hansen etterspør; dialog.

En kronikk eller blogg som skrives av meg er et stykke intellektuelt og emosjonelt arbeid. Jeg bruker tid og energi for å skrive den og selvsagt ønsker jeg å bidra med noe godt i debatten når jeg skriver. Noe godt betyr ikke bare hva innholdet i disse publikasjonene er, men hvordan og til hvilket formål dette brukes til.

Jeg klarer ikke å gi mine blogger til HRS, Resett og Document, fordi jeg finner tilnærmingen til disse mediene først og fremst reduksjonistisk. Alt som er problematisk dreier seg om islam, basta. Jeg er for absolutt ytringsfrihet når den rettes mot tanker, idéer, religioner eller ideologier. Så det at noen skriver noe negativt om islam gjør meg absolutt ingen ting. Men jeg mener at debatten om innvandring/integrering/identitet krever en kompleks tilnærming.

Jeg opplever også at tilnærmingen disse mediene har er kulturelitistisk, nasjonalromantisk, pessimistisk (ser ikke noe håp) og til dels neglisjerer psykologiske (både på individuelt plan, men også kollektivt) prosesser.

Dette er min tolkning. Jeg sier ikke at jeg har rett, men kanskje disse mediene burde i det minste tenke seg om når jeg som er en sekulær innvandrer reagerer på deres tilnærming på denne måten.

Denne tilnærmingen i beste fall virker ikke, men i verste fall skaper mer avstand og bidrar til mistenkeliggjøring og polarisering.

Dessverre ser jeg at når en av oss med innvandrerbakgrunn skriver noe kritisk om sin egen religion eller miljø, blir dette brukt som vedkubber for å holde slike tilnærminger i live. Dette har jeg opplevd gjennom den tiden jeg har skrevet mine blogger. Hver gang jeg skriver en blogg som kritiserer regressive religiøse krefter, blir jeg heiet på, men samtidig kommer en god del grumsete meldinger om muslimer og innvandrere. Når jeg skriver noe positivt eller håpefullt om innvandrere eller muslimer, får jeg mye hets og blir puttet i båsen «muslim», «islamist» og får beskjed om at jeg burde dra dit jeg kom fra.

 

Det føles som om jeg jobber mot en gruppe som kun ønsker bekreftelse av sin egen overbevisning, det som bekreftes blir omfavnet med varme, det som ikke bekreftes blir spyttet på.

Jeg ønsker å ha en annen tilnærming. Jeg ønsker å holde på en mellomposisjon, se på virkeligheten som kompleks og være i dialog, ikke minst med innvandrere. Jeg vil ikke snakke om innvandrere, men med dem. Dialogen skal selvsagt være fri for berøringsangst og ærlig. Jeg vil ikke gi opp innvandrere og jeg vil ikke se på dem som bare problemer. Jeg vil at de skal føle seg verdsatt.

Jeg sier ikke at jeg har lykkes med det, men jeg drømmer om det.

Derfor, når jeg skriver noe, er jeg ikke bare opptatt av hva jeg skriver, men også hvor mine blogger publiseres og hvordan de brukes.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits