hits

Blogg

Hvordan muslimer kan redusere muslim-fiendtlighet fra en passiv offerrolle til en aktiv deltaker i sin skjebne

Rapporten fra HL-senteret; "Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017" viser at det finnes skepsis og fiendtlighet mot muslimer i Norge. Dette må vekke bekymring for alle som bor i Norge. Hva skal vi som nasjon gjøre med dette? Tradisjonelt sett har man lagt skylden på rasisme og fremmedfrykt hos etnisk norske. De som har vist skepsis til muslimer blir av og til kalt for islamofober, rasister og intolerante mennesker. De kan bli sett på som mennesker med lavere moral, mindre toleranse og lite medmenneskelighet og raushet over andre mennesker.

Vi trenger en ny tilnærming

Å legge skylden bare på storsamfunnet eller islamskeptikere for muslimfiendtlighet, er etter min mening en kontraproduktiv tilnærming. Det å legge hele ansvaret på storsamfunnet og be den politiske eliten å bekjempe muslimfiendtlighet blir altfor passivt.

Jeg har snakket med en god del mennesker som er skeptiske til muslimer. Disse, slik jeg vurderer det, er hverken rasister, antihumanister eller fremmedfiendtlige. Blant dem finner jeg hovedsakelig hyggelige mennesker som er bekymret for fremtiden, for Norge, som synes at muslimene skiller seg altfor ofte ut på en negativ måte i samfunnet. Jeg tror at hvis de blir beskyldt for noe de ikke er (rasister, menneskefiendtlige, osv.), risikerer vi å skyve dem ytterligere unna, gjøre dem enda mer skeptiske og i verste fall fiendtlige mot norske muslimer. Fra psykologien vet vi at press, moralsk pekefinger eller beskyldninger fører til økt motstand, ikke holdningsendringer. En kraftfull offensiv mot mennesker som er skeptiske til muslimer kan kanskje føre til at muslimfiendtligheten forsvinner fra overflaten, men det betyr ikke at den blir borte. Muslimfiendtlighet trenger ikke å uttrykke seg i en eksplisitt form, men kan vise seg i mange implisitte former. De implisitte formene kan føre til mye mer skade enn de eksplisitte.

Muslimer må ta ansvar

Det som gir håp er at norske muslimer er en svært heterogen gruppe og mange av dem er sekulære, liberale og tar avstand fra fundamentalistisk islam. Disse må mobiliseres og danne en front mot krefter som skader muslimenes omdømme i samfunnet. Nå snakker ikke jeg bare om høyreekstreme bevegelser og innvandringsfiendtlige organisasjoner, men også krefter internt blant muslimer som er svært skadelige for muslimene selv. Muslimer selv kan gjøre mye for å redusere muslimfiendtligheten i Norge. Først og fremst må muslimene vise tydelig at de vil ta vare på Norge og de humanistiske og sekulære verdiene som finnes i landet. Jeg snakker om ytringsfrihet, likestilling og atskillelse av religion fra stat, bl.a. Norske muslimer må reagere på ukultur, tradisjoner og praksis som strider imot disse verdiene. Religiøse praksiser som hindrer integrering må avvikles, uansett hvor hellige man tror disse tradisjonene er. Muslimer må avstå fra politisk og fundamentalistisk islam, fordi disse skaper avstand og splittelse i samfunnet. De må slå hardt ned på interne krefter som forsøker å hindre ytringsfrihet og støtte fullt ut alle former for ytringsfrihet, inkludert ytringer som er kritiske til religionen islam.

Norske muslimer vinner mye ved å blande seg inn i samfunnet, ikke trekke seg unna, ikke tenke at de er annerledes eller tilhører en spesiell gruppe. Deres barn skal oppdras først og fremst i tråd med de sekulære verdiene, ikke de religiøse. Foreldrene skal oppmuntre sine barn til å bli en del av det norske samfunnet, finne seg norske venner, delta i skole- og fritidsaktiviteter og slik legge grunnlag for at det blir naturlig at de også kan velge seg norske partnere om de vil når den tid kommer. Åpenhet og selvkritisk holdning i forhold til utfordringene som finnes i de muslimske miljøene, samt uforbeholden støtte til ytringsfriheten vil øke respekten for muslimene i det lange løp. Slik jeg ser det; ett av de viktigste midlene vi har mot muslimfiendtlighet er sekulære muslimer som skriver og arbeider for reformasjon av islam. Muslimer burde behandle dem som helter, ikke fiender.

Dette er en annerledes tenkning, en ny vei, som kan redusere fiendtlige holdninger mot muslimer i Norge.

 

Babbel fra Resett

En kort tur til Wien (Europas juvel) og videre til Kunsthistorisches Museum, plasserte meg rett foran det storslagne maleriet av Pieter Brueghel (1563) med tittelen «Babels tårn».

Hvor har jeg sett dette bildet før, spurte jeg meg selv og kom på at dette er samme bilde som brukes av nettsiden Resett under deres programerklæring (https://resett.no/2017/08/28/onsketekningens-pris/).

Jeg regner med at bruken av dette bildet ikke er tilfeldig, men at den eller de som har valgt dette bildet, ønsker å kommunisere noe. Babel kommer fra det hebraiske ordet Balal som betyr egentlig to ting; 1) det å blande, 2) det å forvirre.

Hvis en leser programerklæringen til Resett, forstår man hvorfor dette bildet er brukt. Det skal kommunisere at sammenblanding av mennesker (det som Resett kaller for «eksperimentet masseinnvandring»), har ført til en identitær og kulturell forvirring i Norge.

Bak forførende intellektualisering

Bak den forførende intellektualiseringen i programerklæringen til Resett, skildres følgende historie om Norge (min tolkning):

Norge var en gang et stykke paradis, en idyll, så begynte noen idealist-tullinger i sekstiårene å ødelegge idyllen. I sin naive dumsnillisme og søk etter Utopia, gikk de løs på alle de flotte verdiene Norge hadde. De overså menneskets iboende biologi og medfødte egenskaper som fremmedfrykt og etnosentrisme og prøvde å rasjonalisere disse bort med kulturrelativistiske forklaringer. Det mest forferdelige de gjorde var å importere innvandrere, et masseinnvandringseksperiment. Disse venstreliberale tok seg utdanning, søkte politisk makt, skapte seg sin egen medieplattform og stemplet sine kritikere som rasister og islamofober.

Resett lover rett og slett en trygg havn for alle kritikerne som er frosset ut i kulden. Nå er det rom for å snakke om fremmedfrykt og etnosentrisme, fordi det er en naturlig del av Menneskeheten. Resett skal resette en forvirret nasjon, lede Norge tilbake til et homogent samfunn med historisk kontinuitet.

Hvor idyllisk var Norge egentlig?

Snakker Resett om det virkelige Norge? Var Norge et stykke av paradis som nå er blitt ødelagt? Jeg var jo ikke her på sekstitallet, men jeg hørte fra min avdøde venninne Gerd på 90-tallet at hun som finnmarking hadde store problemer med å finne seg bolig i Oslo på 60-tallet.

Jeg har hørt også om taterne og samene, også om barn som ble mishandlet og misbrukt på barnehjem. Jeg hørte etter hvert om tyskerbarna. Jeg snakket med en del mennesker som levde på 50 og 60-tallet. De forteller om en tid med en god del fattigdom og klasseforskjeller. Etterhvert lærte jeg om en rik kystkultur, der mennesker reiste ut, og mennesker kom til.

Ikke misforstå meg når jeg skriver dette, jeg elsker Norge. For en tid tilbake sa jeg til en person som står meg nær, i en fortrolig samtale: Jeg er en patriot, jeg elsker Norge. Det er min kjærlighet til Norge som driver meg til å skrive. 

Jeg er blant de av innvandrere som har skrevet de skarpeste religionkritiske innleggene. Jeg benekter ikke at det finnes utfordringer og ukultur blant en del innvandrere med muslimsk bakgrunn, som må konfronteres intellektuelt. Jeg er også bekymret for fremveksten av fundamentalistisk islam og en konservativ tolkning av islam i verden, Europa og Norge. 

Jeg mener likevel at det går an å drive med religionskritikk og beholde en humanistisk tilnærming. Sannheten er at Norge var ikke et paradis på jord på 60-tallet og er heller ikke blitt kuppet av islamister. Norge befinner seg i 2017, i en urolig verden, og en av de mange utfordringene verden har idag, er islamistisk terrorisme og fundamentalisme. Muslimer er rammet av en tragedie som heter politisk og fundamentalistisk islam og dette preger dessverre også en del av norske muslimer, men ikke alle. Det Norge jeg elsker, er ikke en fantasifigur, slik Resett sin programerklæring presenterer det. Mitt Norge er et virkelig land med sin historie, med mennesker av ulikt opphav, kulturelt så vel som etnisk. Et ekte Norge med sine gode og mørke sider og mangfoldige historie. 

En forførende og skadelig retorikk

Resett vil overbevise oss om at eksperimentet masseinnvandring har ødelagt Norge, at nasjonen befinner seg i en status av total forvirring. Man får assosiasjoner til en frisk og sunn kropp som ble infisert med virus. De skyldige, ifølge Resett, er «venstreliberale» og «innvandrere». En slik tanke er lettvint og polemisk. Dens enkelhet blir forførende. Enda verre, en slik tanke kan ligge i underbevisstheten vår. Når man møter en mørkhudet person, kan denne tanken raskt aktiveres, spesielt hvis denne personen gjør noe galt eller oppfører seg dårlig. Da kan raskt denne enkle teorien som Resett innfører bli forklaringen, fordi det er slik psyken fungerer; den bekrefter sine idéer og tanker. Poenget er at virkeligheten er mye mer kompleks enn det Resett forsøker å fremstille den som. På denne måten blir Resett ikke noe annet enn en populistisk bevegelse.

Fremmedfrykt og etnosentrisme er kanskje medfødte egenskaper alle mennesker har, men det betyr ikke at man skal la fremmedfrykt eller etnosentrisme styre oss. Det betyr ikke at det bør legge føringer for hvordan vi skal møte framtida. Mennesket er også heldigvis, utstyrt med evnen til rasjonell tenkning, nettopp for at drifter og impulser ikke skal ta over hele vår funksjon. Ved hjelp av vår rasjonalitet kan vi styre underbevisste frykter og drifter. Resett glemmer at tilknytning er også iboende hos Mennesket.

En slik ideologi som Resett forkynner i sin programerklæring, med sin enkelhet, skaper avstand og splitting, ikke nærhet og forståelse. En slik ideologi skaper forvirring; babbel.

Konklusjon:

Tilbake til bildet av Pieter Brueghel og Babel. Kanskje Resett gjør rett i å bruke dette bildet som symbol for sin virksomhet? I myten om Babel, liker ikke gud å se at mennesker står sammen. Derfor bestemmer gud seg for å forvirre deres språk, slik at de ikke kan forstå hverandre lenger. Kanskje det er akkurat dette Resett holder på med; leker gud og sprer forvirring?

Sosial kontroll og æreskultur (Del I)

Barnet blir alltid født inn i en sosial kontekst som består av hva foreldrene og storsamfunnet forventer av henne/han. Foreldrene har ansvaret for å oppdra barnet og samfunnet kommer med det kulturelle påfyllet. På en måte kan man si at menneskebarn blir født ufrie og kjemper en uendelig kamp om sin frihet livet ut.

Det finnes en konflikt som overhodet ikke trenger å være bevisst: på den ene siden handler vårt liv om friheten til ta våre egne valg og skape vår egen identitet. På den andre siden må vi forholde oss til den sosiale konstruksjonen med alle sine påbud og forbud, forventninger og idealer som ikke er våre. 

I visse kulturer er denne sosiale konstruksjonen ganske stram og konservativ. Individets frihet blir mindre respektert. Det kollektive konsensus er mer synlig og etableres ved regulering og et kollektivt samhold. Jeg kaller disse kulturene for «pre-moderne» og dessverre praktiseres en slik kultur av en del mennesker med bakgrunn fra muslimske land.  

Barnets posisjon i en pre-moderne kultur

En av de største skilnadene mellom en kultur preget av modernitet og en pre-moderne kultur, er barnets posisjon i disse kulturene. I et moderne samfunn blir barnet sett på som et individ under utvikling med egen integritet og egne rettigheter. En god oppdragelse i et moderne samfunn er mer veiledende, enn bestemmende. Barnet ses på som et menneske som er i bevegelse (hun/han må finne ut av livet selv, gjøre seg opp egne meninger). Det tas hensyn til barnets følelsesliv og at hun/han ikke skal utsettes for psykisk eller fysisk krenkelse.

I et pre-moderne samfunn er barnet mer et objekt enn et Selv. Dette objektet eies mer eller mindre av foreldrene. Foreldrene har rett til å bestemme hvordan barnet/objektet skal bli i fremtiden. Barnet må formes og i denne utformingen kan grensen til barnets Selv krenkes hvis det er nødvendig.

Barnets seksualitet

Den seksuelle driften skaper ofte trøbbel i forhold til de rammene som sivilisasjonen setter opp for mennesket, det hevder i hvert Sigmund Freud. I følge Freud skapes et spenningsfelt mellom kravet fra seksualdriften (som vil ha tilfredstillelse) og kravet fra samfunnet. Seksualitet her skal forstås i et mye videre perspektiv enn bare den seksuelle handlingen per se. Her må man tenke at alle livsbejaende aktiviteter, alt som representerer menneskets vitalitet og ønske om utfoldelse, inkludert kroppslige uttrykk, ligger inn under seksualdriften.

Selvsagt må barnets seksualitet, som er en potent drivkraft, kontrolleres av foreldrene i et pre-moderne samfunn. Ekteskapet, som er en sosial kontrakt for å kanalisere seksualiteten til fordel for storsamfunnet, er ikke bare basert på gjensidig kjærlighet, men har økonomiske og sosiale investeringer med seg. Barn kan ikke bestemme selv hvem de vil gifte seg med; hensynet til familien eller klanen veier mye mer enn barnets eget ønske. Et ekteskap kan sikre familiens økonomi, sosiale posisjon og ære i et pre-moderne samfunn. Seksualiteten i en slik kultur kan ikke utforskes, den må temmes.

Når den pre-moderne kulturen kolliderer med den moderne

Når innvandreren som har vokst opp og internalisert en pre-moderne kultur flytter til et samfunn med moderne kultur, oppstår en konflikt.  

I en slik situasjon, kan opplevelsen av kulturforskjell bli så skremmende at innvandreren velger å trekke seg tilbake fra storsamfunnet, holde seg sammen med likesinnede og dyrke sin egen (pre-moderne) kultur. Noe av det foreldre med innvandrerbakgrunn frykter sterkest, er hva som vil skje med barnets utvikling i det nye samfunnet. Åpenbart foregår det en kulturkollisjon, der storsamfunnet blir sett på som en trussel. Barnets eventuelle bevegelse bort fra den opprinnelige kulturen må derfor innskrenkes ved hjelp av diverse metoder og taktikker. Dette er opphavet til æreskultur og sosial kontroll. En kollektiv enighet kan utvikle seg mellom individer som deler den samme pre-moderne kulturen og de kan samarbeide for å opprettholde denne kulturen. Her innhentes gjerne religiøse dogmer for å forsterke legitimiteten til en slik pre-moderne kultur. På toppen av dette utnyttes berøringsangsten og redselen for fremmedfrykt hos storsamfunnet maksimalt. Sosial kontroll og ærekultur nyter godt av postmodernismens sannhetsforvirring (alle har rett og ingen eier sannheten), misbruker religionsfriheten og får grobunn i storsamfunnet. En kombinasjon av pre-moderne kultur og redsel for fremmedfrykt opprettholder sosial kontroll og æreskultur og slik skades hundrevis av barn og ungdommer årlig i Norge.

Islamsk terrorisme er et varselsymptom

Religiøse opplevelser

Religion er mektig. Om du liker eller ikke liker religion, preger den fortsatt hverdagen vår i 2017. Det at monoteistiske religioner fra mer enn tusen år tilbake fortsatt aktualiserer seg i vår tid er beviset på religionens mektige påvirkning på mennesker. Religion tilbyr noe som vitenskap ikke kan; en mening med livet, en grunn til å leve og et håp om et liv etter døden. Det er få vestlige psykologer og psykiatere som har satt seg grundig inn i religiøse opplevelser. Stort sett har akademia i Vesten avvist eller latterliggjort religiøse opplevelser.

Religiøse opplevelser er etter min mening en del av det åndelige spekteret av menneskets bevissthet. Begrepet åndelig er ganske misforstått og blant akademikere negativt ladet, ofte assosiert med alternative bevegelser eller noe mystisk, irrasjonelt fra Østen. Åndelige opplevelser er transpersonlige opplevelser (trans betyr pluss eller over). I åndelige opplevelser søker man etter noe større enn seg selv og opplever en mening med dette søket. Med denne definisjonen kan mange opplevelser (kjærlighet til et barn, dedikasjon til vitenskap, frivillig arbeid i en ideell organisasjon) forstås som åndelige. Religiøse opplevelser er en del av åndelige opplevelser, men åndelige opplevelser er noe større enn de religiøse opplevelser. Religion tilbyr system, praksis og zoomer bevisstheten spesifikt mot en bestemt gud eller guder. Religion anbefaler tydelig praksis og prøver å skille det som er galt fra det som er riktig.

Religiøs identitet

Den religiøse identiteten utvikles og forsterkes under den psykologiske utviklingen. Religiøs praksis som bønn og faste styrker den religiøse opplevelsen. Religiøse opplevelser kan også forsterkes i en gruppe sammen med trosfeller. De religiøse opplevelsene har sterke emosjonelle ladninger med seg og blir bidragsgivere for utvikling av religiøs identitet.

Hvorfor en har behov for å søke etter noe større enn seg selv for å finne mening, er et spørsmål jeg har lurt på. Kanskje fordi Mennesket har en eksistensiell angst for døden, ensomheten, meningsløsheten og friheten livet tilbyr? Noen vil være totalt uenige i denne begrunnelsen og vil svare at dette søket er medfødt i menneskets natur. Uansett årsak, finnes dette behovet (finne noe større enn seg selv som gir mening) hos de fleste mennesker. Det religiøse mennesket blir ofte født i en religion uten å ha valgt religionen sin bevisst. Jacques Lacan, fransk psykoanalytiker, mener at barn blir født allerede i morens (og farens) fantasi før den fysiske fødselen. Barn kommer til en verden med sosiale konstruksjoner rundt seg som de ikke har bedt om. Hvis Lacan har et poeng, blir mange barn født inn i mor, far og samfunnets religiøse forventninger.

Samfunnet er ikke helt ubetydelig her heller. Mange barn i dag fødes i et samfunn som er sterkt preget av en religion. I mange land blir barn tidlig introdusert for religiøse idéer og retninger. Da jeg gikk på barneskole i Iran, startet dagen stående i 45 minutter mens vi hørte på koranen, deretter en religiøs tale. Disse religiøse overbevisninger blir for mange en del av det indre moralske kompasset (som Freud kalte for superego/overjeg) og vil ubevisst påvirke personens tanker, følelser, personlighet, intensjoner og valg videre i livet.  Med tid og positiv forsterkning blir denne religiøse identiteten en del av Selvet.

Religiøs identitet og islam

Slik jeg som er født og oppvokst i en familie og et land med islam som religion ser det, blir den religiøse identiteten lite utfordret hos mange praktiserende muslimer.

Noen, svært velutdannede muslimer, prøver på død og liv å dyrke fram tanken om et feilfritt islam og skylder islams krise på sosioøkonomiske eller politiske forklaringer. Dette er en benektelse som skyldes denne sterke religiøse identiteten.  

Islamsk terrorisme er et symptom på noe mer grunnleggende problematisk. Slik jeg ser det, finnes det en svært idealisert religiøs identitet blant mange praktiserende muslimer, også de som er fredfulle og tar avstand fra vold. Den religiøse identiteten er godt sammensmeltet med selvfølelsen hos mange muslimer. Dette gjør at kritisk tenkning rundt religionen islam oppleves som et angrep på Selvet og blir opplevd som svært krenkende. Enda mer alvorlig, Selvet driver med selvsensur, tillater ikke at noen form for kritisk tenkning rettes mot den religiøse identiteten i seg selv. På denne måten kveles reformasjonsforsøk internt blant muslimer eller oppleves som fiendtlig. I det ytterste kan folk som kommer med kritiske meninger om helligdommer i islam erklæres for vantro og bli skadet eller drept.

Etter mitt syn, er dette den store katastrofen som har rammet muslimer, der islamsk terrorisme er ett av symptomene.

SSI - En mellomposisjon i en polarisert debatt

For over en uke siden vedtok styret i SSI (Senter for Sekulær Integrering), med klart flertall, at styremedlemmene ikke skal publisere sine kronikker eller blogger i Resett, HRS og Document.

 

Kritikken

Vedtaket har vakt sterke reaksjone. Slik jeg ser det, er kritikken i hovedsak at vedtaket innebærer en begrensing av ytringsfrihet. Jeg tror likevel at noen av de sterke reaksjonene man har kunnet lese fra enkeltpersoner , handler om noe annet, noe jeg kommer til å utdype lengre ned. SSI har nemlig ikke begrenset ytringsfriheten. Ganske enkelt fordi SSI ikke har diktert styremedlemmene hva som skal skrives eller ikke. Vi har, via en demokratisk prosess kommet frem til at vi ikke vil publisere i disse mediene. Hvorfor?

Vi står for en helt annen tilnærming

I disse tre mediene krystalliseres tre standpunkt i debatten om islam/muslimer og integrering.

1. Islam ses på som en ideologi, uforenlig med humanisme

2. Muslimer ses på som en forstyrrelse i Norge

3. Assimilering er den eneste veien som pekes ut

Jeg vil påstå at denne tilnærmingen har vært den mest dominerende og synlige i den islamkritiske bevegelsen i Norge. Jeg har ikke sett at noen andre har tydeliggjort dette slik undertegnede gjør her, men muligens er det dette som har ført til at «venstresiden» som vanligvis er for religionskritikk har holdt avstand fra islamkritiske stemmer.

SSI ønsker selvsagt en debatt og dialog med de som fremmer og forkynner en slik tilnærming, men vil ikke støtte dem med vårt intellektuelle arbeid.

Islam som en ideologi?

SSI er for religionsfrihet. SSI ser helt klart at det finnes problematiske sider med islam, spesielt politisk islam. Samtidig mener SSI at islam er en religion som kan bevege seg og reformeres. Det er nemlig helt tilfeldig at de fleste er muslimer. Hovedårsaken til at de tror på islam er at de er født i en familie som praktiserer islam eller i et land med islam som dominerende religion. Vi er ikke i tvil om at islam er i en dyp krise og trenger sårt en radikal (radikal peker mot roten) reformasjon. Vi har kritisert en del muslimske samfunnsdebattanter som kun forsvarer og idealiserer sin religion og mener at denne idealiseringen hindrer reformasjonen som trengs sårt i Islam. Samtidig går noen av islamkritikerne så langt at de hevder at islam er lik nazisme. For oss i SSI er det helt uakseptabelt å sammenligne islam med nazisme. Islam har dessverre utviklet retninger som er totalitære og udemokratiske, men vi tror at det finnes håp om at disse retningene svekkes i fremtiden. Vi finner det svært uheldig når islam sammenlignes med nazisme fordi da kan muslimer, også de som er sekulære og liberale, bli målskive for hat og projeksjoner.

Muslimer ses på som en forstyrrelse

SSI har i over ett år konfrontert på det sterkeste de regressive miljøene blant muslimer og kommer til å fortsette med det. SSI mener likevel at i debatten om islam og integrering har man glemt en stor gruppe muslimer som er velfungerende og godt integrerte. SSI mener at disse menneskene gir håp om en fremtid for islam og har potensiale for å reformere denne religionen. SSI ser med andre ord et potensiale blant norske muslimer. Ensidig angrep på «muslimer» som gruppe er kontra-produktivt både for reformasjonsprosessen, men også for integreringen.

Assimilering som den eneste vei

Assimilering kan være en naturlig endestasjon for noen innvandrere, men ikke alle. Den kan i hvert fall ikke kreves som den eneste løsning for en innvandrer. Jeg har lurt på om det finnes noe sluttpunkt for en innvandrer i sin integrasjonsreise? Kanskje integrering handler om en uendelig psykologisk reise først og fremst, og tar aldri slutt? SSI mener at det er fortsatt mulig med sameksistens, så lenge identiteten er forankret i sekulære verdier, når religion er en privatsak og den religiøse identiteten ikke skaper forstyrrelser for de sekulære rammene.

Mellomposisjon

Siden SSI startet sin virksomhet, ble den sett på av mange som en av mange «islamkritiske» organisasjoner. Det førte til at «venstresiden» og «antirasistiske bevegelser» tok automatisk avstand fra oss. Mange på denne siden valgte å lukke ørene for SSI?s budskap, først og fremst fordi vi ble assosiert med en høyrevridd bevegelse. Etter min vurdering var dette en stor tabbe.

På den andre siden jublet mange «islamkritikere» med begeistring og ønsket oss inn i varmen med den tro at SSI har samme tilnærming som dem (presentert over). De sterke reaksjonene SSI har fått fra en del islamkritikere skyldes nok en skuffelse over at SSI velger en annen tilnærming enn det som ble nevnt her. SSI har med sitt vedtak markert en mellomposisjon. Vi vil skape en plattform der muslimer ikke ses på hverken som fiender eller som en forstyrrelse. Samtidig ønsker vi å fortsette med religionskritikk og kritikk av religionsutøvelse som forstyrrer integrering og krenker sekulære verdier. Vi vil forsvare ytringsfriheten, men samtidig retten til religionsfrihet. Vi vil kritisere alle autoritære og antihumanistiske bevegelser, spiller ingen rolle om det kommer fra muslimer eller islamkritikere.

Vi mener at en slik mellomposisjon trengs sårt i et polarisert debattklima.

Ytring er viktig, men hvor ytringen skjer og hvordan den brukes er minst like viktig

Styret i SSI kom med en prinsipiell avgjørelse som har vekket harme: Styremedlemmene i SSI skal ikke publisere sine kronikker i Resett, HRS eller Document. Denne avgjørelsen er blitt kritisert av samfunnsdebattant Shurika Hansen som etterspør dialog.

Det er interessant å se hvordan denne avgjørelsen tolkes først på en feilaktig måte og deretter angripes. Styret har ikke sagt at de ikke vil ha dialog med disse mediene. Jeg som er leder for SSI er villig til å møte og snakke med hvem som helst i disse mediene. Jeg tror på det Shurika Hansen etterspør; dialog.

En kronikk eller blogg som skrives av meg er et stykke intellektuelt og emosjonelt arbeid. Jeg bruker tid og energi for å skrive den og selvsagt ønsker jeg å bidra med noe godt i debatten når jeg skriver. Noe godt betyr ikke bare hva innholdet i disse publikasjonene er, men hvordan og til hvilket formål dette brukes til.

Jeg klarer ikke å gi mine blogger til HRS, Resett og Document, fordi jeg finner tilnærmingen til disse mediene først og fremst reduksjonistisk. Alt som er problematisk dreier seg om islam, basta. Jeg er for absolutt ytringsfrihet når den rettes mot tanker, idéer, religioner eller ideologier. Så det at noen skriver noe negativt om islam gjør meg absolutt ingen ting. Men jeg mener at debatten om innvandring/integrering/identitet krever en kompleks tilnærming.

Jeg opplever også at tilnærmingen disse mediene har er kulturelitistisk, nasjonalromantisk, pessimistisk (ser ikke noe håp) og til dels neglisjerer psykologiske (både på individuelt plan, men også kollektivt) prosesser.

Dette er min tolkning. Jeg sier ikke at jeg har rett, men kanskje disse mediene burde i det minste tenke seg om når jeg som er en sekulær innvandrer reagerer på deres tilnærming på denne måten.

Denne tilnærmingen i beste fall virker ikke, men i verste fall skaper mer avstand og bidrar til mistenkeliggjøring og polarisering.

Dessverre ser jeg at når en av oss med innvandrerbakgrunn skriver noe kritisk om sin egen religion eller miljø, blir dette brukt som vedkubber for å holde slike tilnærminger i live. Dette har jeg opplevd gjennom den tiden jeg har skrevet mine blogger. Hver gang jeg skriver en blogg som kritiserer regressive religiøse krefter, blir jeg heiet på, men samtidig kommer en god del grumsete meldinger om muslimer og innvandrere. Når jeg skriver noe positivt eller håpefullt om innvandrere eller muslimer, får jeg mye hets og blir puttet i båsen «muslim», «islamist» og får beskjed om at jeg burde dra dit jeg kom fra.

 

Det føles som om jeg jobber mot en gruppe som kun ønsker bekreftelse av sin egen overbevisning, det som bekreftes blir omfavnet med varme, det som ikke bekreftes blir spyttet på.

Jeg ønsker å ha en annen tilnærming. Jeg ønsker å holde på en mellomposisjon, se på virkeligheten som kompleks og være i dialog, ikke minst med innvandrere. Jeg vil ikke snakke om innvandrere, men med dem. Dialogen skal selvsagt være fri for berøringsangst og ærlig. Jeg vil ikke gi opp innvandrere og jeg vil ikke se på dem som bare problemer. Jeg vil at de skal føle seg verdsatt.

Jeg sier ikke at jeg har lykkes med det, men jeg drømmer om det.

Derfor, når jeg skriver noe, er jeg ikke bare opptatt av hva jeg skriver, men også hvor mine blogger publiseres og hvordan de brukes.

 

Kan vi stoppe polariseringen?

I etterkant av HRS prosjektet om fotografering av det endrede gatebildet i Norge, oppstod opphetet debatt. Det er ikke lett å si om dette forslaget trigget en allerede sterkt polarisert debatt eller forverret den. Spørsmålet jeg ønsker å reflektere over her er; hvordan kan vi motarbeide denne polariseringen?

Hvem polariserer?

Vi må først og fremst erkjenne at alle som kaster seg inn i debatten om innvandring/islam kan både bli sterkt preget av polariseringen og bidra til den. Det er rett og slett ikke tilstrekkelig å anklage «de andre» for polariseringen, man må erkjenne sin egen rolle i dette også. En bevisstgjøring er kanskje smertefull, men vil bane veien for et bedre debattklima.

Hvorfor polariserer vi?

Når vi har dannet oss en mening om en sak, liker vi (ofte ubevisst) å få bekreftet at vi har rett. Derfor søker vi oss til nyheter, grupper og forskning som støtter og forsterker våre overbevisninger. Vi søker oss (også ubevisst) vekk fra miljøer eller kunnskap som avkrefter eller utfordrer våre overbevisninger. På denne måten bidrar vi til utvikling av lukkede miljøer som er selvbekreftende. Spesielt i saker der sterke følelser er involvert, blir denne prosessen betydelig forsterket. Innvandring/islam vekker åpenbart mye følelser hos folk. Hvis noen spør meg hva den dominerende følelsen i denne debatten er, vil mitt svar bli: frykt. Vi skal ikke se bort ifra at noe i vår personlige historie eller erfaring i livet bidrar til at en sak utløser sterke følelser. Disse personlige punkter kan være svært følelsesladde og trigges frem i debatten om innvandring/islam.

Gruppelojalitet

I et slikt lukket miljø, utvikler det seg også en gruppelojalitet. Personer som har funnet sammen og kjemper for sin hjertesak, føler seg forpliktet til å fortsette med dette. Gruppelojaliteten kan bli så sterk, at den kan hindre dem i å uttrykke seg kritisk til holdninger som har oppstått i gruppen. De moralske kodene kan skifte karakter. For eksempel: det som var moralsk riktig for personen før hun ble fanget i gruppelojaliteten, var å være trofast til ytringsfriheten. Men nå er det moralsk riktige å støtte sin gruppe uansett hva.

Brudd på dialogen

En alvorlig konsekvens av dette, er at de som er uenige mister kontaktflaten mellom seg. Vi vet at grunnlaget for vitenskapelig utvikling er utveksling av motstridende idéer og tanker og en kritisk holdning til «sannheter». Men nå, istedenfor en dynamisk dialog utvikles det harde fronter. Istedenfor en lyttende holdning til meningsmotstander, kan man bli mer opptatt av å forsvare sine egne meninger eller «ta» motstanderen. I de ytterste tilfeller, kan meningsmotstandere oppleve hverandre som fiender, strippe hverandre for menneskelige kvaliteter og gå til personangrep.

Å redusere polariseringen er vårt ansvar

Sokrates mente at den eneste måten å komme frem til innsikt i filosofiske spørsmål på, er gjennom samtalen, en åpen og selvkritisk dialog.

Ansvaret ligger på hver og en av oss som skriver og deltar i debatter. Vi kan kanskje starte med å tenke at sannhet i slike saker kan hverken eies eller spikres fast. Vi kan også minne hverandre om at ingen har 100% rett og ingen tar 100% feil. Men det aller viktigste er å anstrenge seg, både intellektuelt, men også emosjonelt, for å lytte til hverandre. Når vi begynner å bli mer opptatt av hvem som sier eller skriver hva eller på hvilken nettside/avis det er publisert, enn av hva det er som sies eller skrives, stenger vi muligheten for det som Sokrates anbefaler: En åpen og selvkritisk samtale.  

Bildet som gjør Mennesket historieløst

Tar du fra meg MIN historie, tar du fra meg «selvet» mitt, det som gjør meg til en unik person som har levd. Du tar fra meg det som er grunnleggende og gjør meg til menneske. MIN historie må høres. Den som kan høre den, er DU.

Gjør du meg til et bilde, blant mange bilder, gjør du meg historieløs, erstatter du MIN historie med et narrativ som ikke er MITT, men DITT. Du tar fra meg MITT subjekt, gjør meg til et objekt. Nå kan DU projisere din frykt på meg. Jeg blir DIN frykt. Nå står vi langt fra hverandre. Du ser ikke lenger MEG. Du hører ikke lenger MEG. Det du hører er DIN historie. Det du ser er DIN egen frykt.

Fryktens ødeleggende kraft

Den siste uken har gjort meg enda mer bevisst på hvor viktig det er å være trofast mot de sekulære verdier. Når jeg ser hvordan intelligente, velutdannede og veltalende mennesker argumenterer for gjennomføring av «fotografiprosjektet av muslimer», forstår jeg hva frykt kan gjøre med oss. Hvor lett sekularismen forsvinner og hvordan frykten forfører oss til å bevege oss vekk fra den. Jeg ser hvor blinde vi kan bli av frykten. Jeg ser hvor lett vi mister våre medmenneskelige kvaliteter i frykten.

Frykten for ekstremisme gjør oss blinde for egen ekstremisme.

Når frykten har fått fotfeste i oss, gjør vi det vi kan for å få bekreftet denne frykten, og da er det viktig å bevise at vår frykt er velbegrunnet. Vi må dokumentere frykten. Vi må også ha flest mulig med oss, fordi; dess flere som deler min fryktbaserte anskuelse av verden, dess lettere blir mitt fryktbaserte syn på verden en realitet.

I motsvar til meg, skrevet av Nora i document.no, ser hun «islamismen som truer i det fjerne». Av den grunn skal kvinner og barn fotograferes på gata. De blir historieløse og mister sitt subjekt. Er ikke dette de-humanisering? I et slikt prosjekt blir det ikke lenger viktig hva DE opplever i dette prosjektet, målet (bekjempe islamismen) rettferdiggjør midlene. Til henne, HRS og alle de som støtter «fotografiprosjektet av muslimer» vil jeg si: hvis dere ser islamismen i det fjerne, så har jeg kjent islamismen på min kropp og sjel. Jeg er overbevist om at jeg kunne ha hatt et mye bedre liv hvis islamismen ikke hadde kommet inn i livet mitt. Islamismen tok fra meg mange gode år med min familie og venner, i mitt hjemland, og sendte meg i eksil. Og ja, jeg som selv har en muslimsk bakgrunn, frykter islamismen. Men til og med det, gir ikke meg grunn til å bryte med sekularismen.

Jeg nekter å miste meg selv

Jeg vil ikke at min frykt vinner over meg. Jeg arbeider bevisst med meg selv for å ikke la frykten og de vonde opplevelsene jeg har hatt med islamismen, drive meg videre i livet, i møte med mine medmennesker. Jeg gjorde det klart for meg selv for lenge siden, at smerten som ble påført meg av islamismen, ikke skal bli et grunnlag for en fiendtlighet rettet mot mennesker som tror på religionen islam.

Jeg har ingen høye tanker om meg selv. Jeg tok denne avgjørelsen kun for min egen skyld, fordi jeg visste at den dagen min frykt tar over, blir jeg både døv og blind. Jeg hører ikke lenger på menneskenes historie som er rundt meg (døv) og jeg klarer ikke lenger å se dem (blind). Det jeg hører er MIN egen frykthistorie som jeg har tillagt de andre og det jeg ser er fryktelige objekter rundt meg. Skjer dette, lever jeg ikke lenger i en verden med mennesker, men i et mareritt. Da har jeg mistet meg selv i frykten.

Bilder som ikke sier ett eneste ord, men skaper avstand

I et forsøk på å dokumentere den kulturelle revolusjonen, leser man følgende på HRS sin nettside:

«Vi lever i en tid med svært raske kulturelle endringer. Islam reiser seg. MSM og politisk lederskap snur ryggen til. Vi gjør ikke det.

Vi vil i tiden fremover hyppig benytte det visuelle for å vise våre lesere hva som skjer med vårt kjære Norge. Islams fremvekst går raskt. Det ses hver eneste dag i våre større byer, ikke minst i hovedstaden.»

Hege Storhaug ved HRS oppfordrer og argumenterer for «gatejournalistikk» og herved skal HRS sympatisører bli «Street photographers». De skal fotografere islam, men kan de egentlig det? De skal vise hvor alvorlig Norge er rammet av muslimer og de skal overbevise oss om at vårt kjære Norge blir invadert av muslimer.

Skjermbilde fra Rights.no

Jeg kommer fra en annen verden

Denne verden som HRS forsøker å avbilde/avdekke er ukjent for meg. Det er rart, fordi jeg kommer fra den. Jeg er en av de innvandrere som ikke har vært redd for å uttale meg kritisk til forhold som jeg oppfattet kritikkverdige i innvandrermiljøet. Jeg har vært en av de innvandrerne med muslimsk bakgrunn som har gitt intellektuell motstand til konservative strømninger og har oppfordret til reformasjon. Jeg er en av de innvandrerne med muslimsk bakgrunn som stod side ved side med flere kvinner og menn med muslimsk bakgrunn for et par uker siden og holdt appell mot æreskultur.

Jeg kjenner meg likevel ikke igjen i denne verdenen som HRS forsøker å avbilde. Jeg har bodd i Norge i snart i 30 år, har hatt venner med innvandrerbakgrunn fra Iran, Irak, Palestina, Somalia, Syria, Tsjetsjenia, Afghanistan, Kurdistan, Tyrkia og Pakistan. Noen av dem er praktiserende muslimer, andre er ikke så opptatt av religionen i det hele tatt og en stor gruppe har sin egen private tolkning av islam, men jeg har aldri hørt om at de planlegger en kulturell invasjon av Norge. Jeg jobber som psykiater daglig, mange av mine pasienter har hatt flyktningbakgrunn eller innvandrerbakgrunn. Ingen av dem har noen gang sagt til meg at de har en stygg plan for Norge. De fleste av dem har hatt negative opplevelser i Norge, men det er sjelden de generaliserer nordmenn eller gir Norge skyld. Tvert om, snakker de ofte med varme og kjærlighet om Norge.

Jeg protesterer med hele meg mot dette prosjektet fordi disse bildene sier ikke noen ting om den virkelige verden som er hverken svart eller hvit, men er full av nyanser, farger, følelser og tanker.

Hege Storhaug. Foto: Harald Fjelddalen/Mediehuset Nettavisen

Sier et bilde mer enn tusen ord?

La meg fortelle dere om en kvinne med hijab som jeg møtte for ikke så lenge siden. Hun var i slutten av 60-årene. I samtale med meg fortalte hun om grufulle hendelser som hadde skjedd med henne i sitt hjemland. Man kunne se hvor mye smerter denne kvinnen bar i seg, men hun var en stolt, reflektert og flott kvinne. Jeg spurte henne på slutten av samtalen: Hvordan trives du i Norge? Hun svarte umiddelbart at i Norge føler hun seg trygg. Hun føler at Norge har reddet hennes liv og for dette er hun takknemlig fra hele sitt hjerte. Jeg ble stolt av dette, at denne kvinnen kunne endelig finne seg et trygt sted å være.

Hvordan ville denne kvinnens historie, hennes smerte, hennes takknemlighet, sorg og ydmykhet komme frem gjennom et slikt «fotografiprosjekt»? Hun ville bli en av mange «kvinner med hijab» som er avbildet av ivrige «street photographers». Hennes historie ville aldri blitt hørt, men hun og mange andre som henne ville bli en del av en masse som vi burde frykte. Og kanskje det verste ville bli at disse fotografiene ville ta fra henne denne tryggheten hun opplever i Norge.

 

HRS gjør reformasjonsarbeidet vanskelig

Jeg vil fortsatt representere en av innvandrerne med muslimsk bakgrunn som jobber for reformasjon og motarbeide regressive religiøse krefter. Jeg er ikke alene. Det er mange muslimske kvinner og menn som jobber for samme mål. Vi er ikke alltid enige om alt, men vi har et felles mål; å minske polariseringen og bygge broer.

HRS, med slike prosjekter og en polariserende retorikk, gjør dette arbeidet mye vanskeligere. Det står ikke på pannen til en innvandrer hva slags verdier han eller hun står for? Jeg vil ikke bli redusert til et bilde, fordi et slikt bilde vil ikke si et eneste ord om meg. Det ville blitt et objekt for projisering av frykt og ville skape avstand mellom meg og mitt kjære Norge.

Ja, vi vil ha flere som Shurika Hansen!

Lørdag den 23. september ble det holdt en markering mot æreskultur og æresvold foran Stortinget.

Dette var et tverrpolitisk arrangement, et samarbeid mellom Kvinnegruppa Ottar og SeFF (Sekulær Feministisk Front). 

Tverrpolitisk/tverrideologisk

Her stod flere modige kvinner frem og holdt appell, tok et oppgjør med æreskulturen hver på sin måte, delte personlige historier og krevde oppmerksomhet rundt dette fenomenet. Blant disse var Shurika Hansen, Laial Ayoub og Maria Khan. Blant de som stod der og hørte på, kunne man se folk fra Arbeiderpartiet, SV, Høyre, Fremskrittspartiet og Rødt. Hvis jeg ikke tar feil, mener jeg at jeg også kjente igjen to personer fra organisasjonen SIAN blant tilskuerne.

Det som gledet meg mye, var at her var det faktisk folk fra ytterste venstre til ytterste høyre tilstede, som møttes for en felles kampsak som er viktigere enn deres politiske ståsted. Jeg vet for eksempel at hvis SIAN hadde hatt politisk makt i Norge, ville jeg som er innvandrer med muslimsk bakgrunn ligge dårlig an. Likevel, gledet det meg at to fra ytterste høyre fløy kom til dette møtet. Kall meg naiv, men jeg tenker at man skal aldri slutte å møtes, aldri slutte å snakke sammen og aldri slutte å anstrenge seg for å finne en vei for å nå frem til den andre, uansett hvor uenige man er.

Jeg, personlig, er villig til å snakke både med folk fra en nynazistisk organisasjon og folk fra en ekstrem islamistisk organisasjon.

Stempling av motstand

Etter at markeringen var over, tok det ikke lang tid før jeg hørte at en såkalt menneskerettighetsaktivist og feminist med innvandrerbakgrunn (som har markert seg med en tøff og brautende holdning mot sine meddebattanter) skrev på Facebook at Shurika Hansen flørter med høyreekstremister. Så begynte en god del av hennes sympatisører å kaste seg på og forsterket hverandres idé om at Shurika Hansen arbeider for høyreekstreme krefter. Shurikas synd? Hun hadde tidligere gitt et intervju i Resett! Noen så dette som et tydelig bevis på at Shurika er nå en høyreekstremist!

Jeg spør meg: Hva er dette? Hvordan kan personer som kaller seg samfunnsdebattanter, liberale og feminister oppføre seg slik? Jeg vil prøve å forstå hva det er som får dem til å så lett ofre en så viktig sak (æreskultur og alle de synlige og usynlige ofrene for den) for å opprettholde et fiendebilde av sin motstander i debatten?

Svart/Hvitt

Det som har ødelagt debatten om innvandring og islam er svart/hvitt tenkning. Hos noen ligger det en «kjernetro» i at hvis du ikke er med meg, så er du rasist/islamist, høyrepopulist/islamo-leftist. Det er ofte de som er størst i kjeften i debatten som er raskt ute på Facebook og henger meddebattanter ut med navn, bilde og stempel. De anklager den andre for ditt og datt, men ser ikke sin egen rolle i dette. Deres verden er full av automatiserte tanker: hvis du skriver i Resett, er du høyreekstrem! Hvis du blir avbildet med Hege Storhaug et sted er du «islamofob»! Hvis du deltar på et møte med Islamnet er du islamo-leftist. Hvis SIAN møter opp på et arrangement, er arrangøren rasist. Og så videre, og så videre.

Dialog, dialog, dialog! For å kunne forstå den andre, må du snakke med den andre. Den andre kan av og til være din erkemotstander.

Demokrati, demokrati, demokrati! Du må tåle at en annen ser verden annerledes enn det du gjør. Det gjør ikke den andre mindre menneskelig av den grunn og det er heller ikke beviset på at det er du som har den høyeste moralen.

Ytringsfrihet, ytringsfrihet, ytringsfrihet! Dine religiøse følelser og helligdommer og din hellige ideologi vil kontinuerlig bli utfordret i et demokrati, men du må ikke bli så krenket at du starter en mobbekampanje mot din meningsmotstander.

Jeg gleder meg til å følge opp arbeidet Shurika Hansen gjør i fremtiden og ønsker meg flere kvinner (og menn) som henne fra innvandrermiljøet, som tør å stå opp mot ukultur.   

En drøm

Jeg drømte i natt om barndomshjemmet mitt.

Fra et psykoanalytisk ståsted handler drømmen om å bringe tilbake de signifikante knutepunktene i vår historie. Disse knutepunktene er ofte dypt begravd i vår ubevissthet, men drømmen bringer dem opp, gjør oss oppmerksomme på dem.

Blindgaten

I drømmen befant jeg meg i en blindgate der jeg som ungdom vanket sammen med mine venner. I denne gaten spilte jeg og vennene mine gatefotball, skjulte oss fra moralpolitiet, snakket om heavy metal, flørtet med jentene og drømte om fremtiden. Denne blindgaten var som en oase, midt i den hektiske storbyen Teheran, en by preget av krigen, nattlige flyangrep, økonomisk utrygghet og sosial uro. 

I drømmen gikk jeg spent mot blindgaten og der fant jeg mine ungdomsvenner, alle sammen, de holdt på å spille gatefotball. Akkurat som i gamle dager. Jeg var så god i gatefotball! Jeg gikk bort til dem, skrek av glede og sa: Hei, så godt å se dere! La oss spille!

De stoppet spillet, så på meg, med forvirrede blikk. Jeg forstod at de ikke kjente meg igjen. Jeg ble fortvilet og ropte: Hallo! Det er meg, Shahram. Jeg er tilbake, fra Norge. De ignorerte meg. Jeg forsøkte å få kontakt, mange ganger, men til ingen nytte. De bare fortsatte å spille.

Scenen i drømmen skifter. Jeg går mot barndomshjemmet mitt og vet at moren min er der. Jeg ringer på, moren min åpner døren, smiler til meg. Jeg skriker av glede, sier: Mor, jeg trodde du var død, men du er her. Jeg løper inn i stua, alt er som det var; TVen og videospilleren, sofaen, bildene, akkurat som før. Moren min kommer med et glass saft, min favorittsaft (kirsebærsaft). Jeg tar glasset og drikker, men saften smaker ingenting. Jeg kjenner på sofaen, ser på veggene, plutselig innser jeg at dette rommet er laget av papp. Det er ingenting som er ekte. Jeg blir redd, lurer på om personen som sitter foran meg er min mor? Så våkner jeg i panikk.

Når det kjente blir til det ukjente og det ukjente blir kjent

Hva gjør det med oss når det som var kjent og trygt en gang forandrer seg til noe som er ukjent.

Dette er noe en innvandrer opplever i forhold til sitt hjemland. Etter en stund i eksil, etter en tid, når kontakten med hjemlandet blir mindre, blir det som var hjemme og kjent til noe med ukjente kvaliteter. Som innvandrer har man ikke lenger den nærheten til hjemmet eller hjemlandet. Både innvandreren og hjemlandet forandrer seg, de vokser fra hverandre.

Man sitter til slutt med en følelse av å både kjenne og ikke kjenne hjemmet sitt, slik drømmen min antyder. Det samme gjelder det nye landet man flytter til. Man begynner å bli bedre og bedre kjent i det nye landet, men det tar lang tid før man er godt kjent og føler seg trygg i Norge. Det nye landet har derfor en blandet kvalitet av å både være kjent og ukjent samtidig, i mange år.

En innvandrer vil faktisk komme i en posisjon der både hjemlandet og Norge har en blandet kvalitet av å være kjente og ukjente SAMTIDIG.

Integrering handler om mot

I en slik situasjon kan en eksistensiell angst utvikle seg. Det å høre til en kultur, et sted eller en gruppe, kan være livreddende på et psykologisk plan. Man kan forestille seg hvor strevsomt det kan være for innvandreren å leve mellom to kulturer som ikke er helt kjente eller trygge. I en slik situasjon kan man bli fristet til å trekke seg ut av det nye (Norge for eksempel) og lage seg noe som ligner på det gamle. I en slik situasjon kan den nye kulturen oppleves som en trussel. Man kan miste nysgjerrigheten og undringen mot det ukjente. Det som arbeider imot integrering er angst. Angst for å miste seg selv, angst for det ukjente, angst for å ikke få det til, angst for å ikke bli godtatt, angst for å miste det som var og angst for å svikte de som har forventninger til deg. Integrering handler om en bevegelse mot det ukjente, bevissthet rundt tapet av det som engang var kjent, anerkjennelse av sorgen ved å miste og gleden til å oppdage det nye. Integrering handler om mot til å bevege seg mot det ukjente til tross for en angst som inviterer til å snu. 

Æreskultur er skammens kultur

Det finnes mennesker i Norge som forsøker å likestille æresdrap med partnerdrap. Igjen er det angsten for fremmedfrykt som ligger bak denne bagatelliseringen. Jeg sitter med en annen overbevisning: ærlig og saklig selvkritisk refleksjon og kritikk av atferd som bryter med menneskeverdet blant innvandrere, når det kommer fra innvandrere selv, vil øke respekten for dem og minske fremmedfrykten.

Æresdrap og partnerdrap er ikke det samme

Det finnes helt klart likheter mellom disse to fenomener: æresdrap og partnerdrap. Begge handler om et drap på en man har elsket. Begge skjer i en familie, mellom to mennesker som har hatt nære relasjoner.

Forskjellen ligger i den kulturelle konteksten rundt denne hendelsen. Partnerdrap har ingen støtte i noen kultur eller subkultur eller i familien for øvrig, men æresdrap har det. Det er denne kulturelle feedbacken som kan lime en hel familie sammen for å skade en annen.

Man skal ikke undervurdere hvordan kultur rundt et menneske eller grupper av mennesker kan påvirke deres holdninger og handlinger. Kultur kan endre på det moralske kompasset på en gjennomgripende måte. For eksempel; det å ikke skade en annen, som tidligere var en etablert moralsk kode, kan endres til det motsatte via et kulturelt trykk. Nå kan det være moralsk riktig å skade, til og med drepe en person.

Omfanget er større enn det som ses og høres

Man hører om enkelte hendelser av æresvold, men omfanget er mye større enn det man tror. Spesielt hvis man anerkjenner «psykisk vold». La meg si det, som psykiater, at av og til er psykisk vold mye verre enn fysisk vold. Dette har mange pasienter fortalt meg. Psykisk vold kan vare lenge, går under huden, smitter selvfølelsen og ødelegge hele fremtiden. Det finnes mange mennesker som blir ofre for æreskultur, ikke bare jenter, men også gutter. Ikke én gang, men hele tiden. Æresvold er rett og slett en tragedie for alle som er involverte, men har også en skadelig effekt på samfunnet. Den hindrer barn i å utvikle seg i det norske samfunnet, tar fra dem mange muligheter og av og til skader deres selvfølelse for livet. 

Skammen ligger bak

Det som er den virkelige drivkraften til æresvold er skammen, en skam som bekreftes av en patriarkalsk kultur. Skam er en kraftig affekt og kan ofte føre til at den som bærer den blir helt desperat, så desperat at man velger å eliminere den som oppfattes som kilden til skammen. Til og med kjærligheten til sitt eget barn klarer ikke alltid å stå imot skammens krav. Hvorfor skal foreldre eller søsken kjenne på en så sterk skam? Jeg tror svaret ligger i det synet foreldre utvikler i en patriarkalsk struktur ovenfor deres barn. Barn er ikke frie individer, de er familiens eiendom. De skal formes på en bestemt måte, følge bestemte regler og adlyde foreldrenes ordre. Seksualiteten er den mest utfordrende delen for foreldrene. Freud lærte oss hvor relevant seksualiteten er i hverdagslivet og hvor farlig vi opplever seksualiteten som kommer ofte i konflikt med samfunnets/kulturens krav. Seksualiteten må kontrolleres og ledes i en bestemt retning, gjerne den som bestemmes av familiens overhode. Heldigvis, klarer mange innvandrere som har vokst opp med et slik tenkesett å riste fra seg denne skamkulturen, men det finnes noen som ikke klarer det. Når de ikke lenger klarer å holde styr på barnas atferd, spesielt deres seksuelle og erotiske utforskning, blir disse familiemedlemmene overveldet av skammen. Deres løsning for denne situasjon er æresvold i forskjellige former, psykisk eller fysisk.

Æresvold må anerkjennes som et eget fenomen

Det er en urett mot ofrene til æreskultur å ikke anerkjenne denne formen for vold. Jeg oppfordrer spesielt politikere til å våge å snakke imot en slik ukultur. Spesielt de samfunnsdebattanter som for enhver pris vil vise at æresvold og partnervold er det samme burde åpne sine øyne. De som har vært ofre for æresvold burde få mye mer støtte og psykologisk oppfølging. Alt som styrker skamkulturen må nedkjempes og politisk korrekthet eller frykt for rasisme skal ikke hindre oss i å ta opp kampen mot en slik ukultur.

La oss snakke om de gode innvandrere også

Det er snart valg og et av temaene er innvandring. Vår integreringsminister reiste til Sverige for å lære om hvordan hun kan redde Norge fra «svenske tilstander».  Det er en universell tendens hos Mennesket som fanger «det negative» først og husker og grubler på det. Så lett det positive glipper i dette. Har vi utviklet denne tendensen (å fokusere på det negative) under evolusjonen? Kanskje det å huske på det negative har vært viktig for vår overlevelse som art? Når det gjelder innvandring og innvandrere snakker vi ofte om de utfordringene som finnes, men kanskje glemmer vi de gode og positive innvandrere i debatten?

Innvandrerens smerte

Jeg var nylig på en studietur i Minnesota. Under denne reisen fikk jeg vite at ca. 17-20% av befolkningen i denne staten har norske røtter. Under turen tenkte jeg ofte på de første generasjoner norske innvandrere som kom til USA. De kom jo i en tid der det ikke fantes mobiltelefon, internett, skype eller email. Mange av de reiste til USA for godt, disse norske innvandrere, disse nordmenn som ville ha et bedre liv. De var klar over det at sannsynligheten for å komme hjem er kanskje ikke så stor og de beveget seg mot det ukjente. Jeg prøver å forestille meg hva disse norske innvandrere, disse lykkejegerne, tenkte på da de begynte på sin reise? Eller da de endelig kom frem? Hvordan forholdt de seg til hjemlengselen sin? Hvor hardt måtte de jobbe for å klare seg? Hva tenkte de om hjemmet sitt i Norge da de lå på dødsleiet? Mange av de amerikanerne jeg møtte hoppet i ekstase da de hørte at jeg kom fra Norge. «I have 100% Norwegian blood in me», «I have 40 % Norwegian genes», «I have to visit Norway one day», «I want to go back to Norway when I get old».  

Vi glemmer ofte hva slags påkjenning det er å vandre ut, komme til et nytt land, lære et nytt språk og forholde seg til en ny kultur. Mange innvandrere må gjennom et betydelig fall i sosial status, mister sitt nettverk og kjemper for å skape seg en fremtid. De lever i savn. Deres kjære dør, men de får ikke si farvel til dem, noen ganger kommer de for seint, andre ganger kan ikke de engang være med på begravelsen. Mens de bygger seg et nytt hjem, drømmer de om sitt gamle hjem. Til tross for alt dette, lykkes de, de står på egne bein, arbeider hardt og gir ikke opp.

Respekt for de innvandrere som lykkes

Hvis vi ser rundt oss, ser vi dem overalt, de hardtarbeidende innvandrere som lykkes. Når du går ut neste gang, prøv å se rundt deg. De er over alt, hardt arbeidende mennesker som forsøker å komme seg videre, til tross for all motgang og smerte de må igjennom. De som smiler til deg, mens deres hjerte gråter. Å, så lett det er å glemme dette, når vi ser på disse menneskene rundt oss. Så trist det blir, når disse menneskene blir til statistiske tall eller når de mister sin individualitet og blir behandlet som en masse. Når de mister sine menneskelige kvaliteter i de politiske diskusjoner og debatter. Disse menneskene fortjener ros, de er langt ifra stakkarer, de er våre hverdagshelter. Hver og en av dem har en unik historie, full av emosjoner, full av sterke opplevelser. De er som levende romaner, vakre og lesverdige.

Kan vi se på dem med undring, med nysgjerrighet, med respekt, uten å bli farget av våre fordommer?

Den suverene retten til å bestemme over sin klesmåte skal ikke stoppe en rasjonell kritikk mot hijab

Etter mitt forrige blogginnlegg fikk jeg et motsvar fra Sofia Rana og Linn Nikkerud i Dagbladet den 04.08.17. Jeg takker dem for at de har brukt tid og krefter, lest min blogg og har svart på den.  Deres hovedargument er at kvinnen skal selv bestemme hva hun skal ha på seg. La meg være krystallklar på hvordan jeg ser på denne saken. Jeg ser ikke på alle kvinner med hijab som islamister, heller ikke som undertrykte mennesker. Jeg vet at det er mange årsaker til bruk av hijab. Jeg har ikke allergi mot hijab eller hijabkledde kvinner fordi jeg kommer fra Iran. Jeg kjenner mange kvinner som bruker hijab og finner mange av dem som svært hyggelige og flotte personer. Jeg støtter ikke et forbud mot hijab i det offentlige rom (bortsett fra barnehijab), fordi på lik linke med Rana og Nikkerud mener jeg at religionsfrihet er essensielt i et demokratisk samfunn og skal ikke krenkes. Jeg er likevel skeptisk til hijab, og mener at fenomenet burde få intellektuell motstand.  

Hijabens bivirkninger
Forsvarerne av «retten til å kle seg som man vil», hopper glatt over bivirkningene hijab bringer med seg. La meg oppsummere en del av disse her:

  1. Kvinnen er problemet: Bruken av hijab, som et plagg, er blitt mer progressiv og omfattende. I dag opererer man ikke bare med hijab i seg selv. Blandet med en patriarkalsk og kvinnediskriminerende holdning, har hijab gjennomgått en transformasjon og blitt til klesplagg som niqab, burka, chador, jilbab, osv. I en rekke land er det rett og slett livsfarlig å ikke dekke seg til, fordi de som ikke gjør det blir lett bytte for trakassering og seksuelle overgrep. Vi vet at i Norge finnes det også en del jenter som bruker hijab ut ifra et sosialt press, men som kaller dette et «fritt valg». La oss være ærlige her. Alle disse klesplaggene har en ting til felles: De symboliserer at kvinnen har en kropp som skaper problemer rundt seg og må derfor tildekkes. Dette er felles, forskjellen ligger i graden og omfanget av denne tildekningen. For meg betyr dette at i kjernen til hijab, som et symbol, er kvinnen sett på som et problem som må skjules eller dekkes til.
  1. Barnehijab: Hijab har utviklet seg videre og har fått innpass i barnets verden. Fenomenet barnehijab er nå på vei inn for fullt. Mange foreldre som krever at barn skal ha på seg hijab eller lignende, tenker lite over konsekvensene dette har for barnet. I dette prosjektet blir barnet tillært (ubevisst) et problematisk forhold til sin egen kropp. I det samme prosjektet blir barnet på daglig basis minnet om at hun er annerledes enn andre barn i Norge (eller omvendt; at andre barn er annerledes enn henne). Guttebarn som vokser opp med en slik holdning, blir indoktrinert med den holdningen at kvinnens kropp er problematisk og må dekkes til. Det krever ikke stort intellektuelt arbeid å se at denne holdningen, som starter fra barnealder, kan fortsette i voksen alder og forsterke kvinnediskriminerende holdninger og tradisjoner, gjennomført av både menn og kvinner som selv har vært ofre for en slik indoktrinering.
  1. Hijab og integrering/tilknytning: Hijab og lignende, sammen med den mentaliteten som ligger bak, hindrer mange kvinner fra å delta i arbeidslivet og tar fra dem muligheten til å fungere på lik linje med menn. På verdensbasis snakker vi om millioner av kvinner (i noen land står da nesten halvparten av arbeidsstyrken ubenyttet), vi vet at dette også gjelder en del kvinner i Norge. Vi vet at en del muslimske jenter holdes borte fra idrett og fritidsaktiviteter på grunn av de samme holdninger som forkynner tildekning av kvinnekroppen. For ikke så lenge siden fortalte en jente meg at hun ikke fikk mulighet til å søke på politiutdanningen fordi foreldrene likte ikke at hun skulle svømme sammen med gutter (opptaksprøven). Slik konservatisme har ikke bare skapt en fysisk hindring for integrering, men også en hindring i forhold til psykologisk integrering. Ved å understreke sin annerledeshet skapes det stadig større avstand mellom muslimer og ikke-muslimer.  Slike påbud og mentaliteten bak dem svekker tilknytningen direkte og indirekte mellom muslimske innvandrere og øvrige borgere.
  1. Hijab og islamismen: La oss ikke glemme islamismen oppi det hele. I dag vet vi at islamister forsøker å nedtone muslimenes heterogenitet og mangfold og vil redusere dem til en kompakt enhet forent i kampen mot Vesten. Den amerikansk/tyrkiske professoren Cemil Aydin, påpeker dette i sin siste bok «The Idea of the Muslim World». Han, som for mange regnes som en «islamapologet», skriver om hvordan vestlige supermakter og intellektuelle, men også islamistene, tar fra muslimene pluralismen og heterogeniteten og konstruerer «en muslimsk helhet». To krefter som tilsynelatende er i krig med hverandre, fremskyver og opprettholder tanken om at det skal finnes en muslimsk helhet. Vi vet i dag at hijab og lignende også er et symbol for politisk islam og et forsøk på å forene muslimske kvinner under ett, i en ummah. Det at den muslimske identiteten nå vektlegges mer enn den nasjonale identiteten blant innvandrere med muslimsk bakgrunn, er enda et tegn på at denne strategien lykkes.

Kritikk av hijab er ikke nødvendigvis et angrep på muslimer
Problemet jeg har er ikke med hijab i seg selv, men mentaliteten som ligger bak den og de bivirkningene den bringer med seg. Spesielt når hijab ikke er et religiøst påbud, synes jeg det er vanskelig å forsvare bruken av den i denne tiden og når den skaper så mange bivirkninger. Hijab er ikke lenger et manns/kvinnes prosjekt, den berører mye mer og mange flere. Når den har utviklet seg til mer konservative og strenge former, skaper avstand mellom muslimer og ikke-muslimer, blir brukt til å holde millioner av kvinner nede og brukes som et symbol for å forene muslimer i en homogen religiøs masse, burde den få intellektuell motstand.

Jakten på Mina Bai

Mina Bai skrev den 24.07.17 på sin blogg om en kvinne som valgte å bade med bukse, kåpe og hodeplagg. Så kom et motsvar fra Sofia Rana og Linn Nikkerud under tittelen «Friheten til å bade med klær».

En analyse av Bais blogg

I sin blogg stiller Bai kritiske spørsmål til en trend som dessverre eksisterer og øker i omfang blant konservative muslimer.  Hun tar til motmæle mot patriarkalsk strukturell tenkning fra den kulturen hun kjenner godt og skriver:

«Islams regler for tildekkende påkledning gjelder begge kjønn. Men den muslimske mannen har over tid reformert seg og kler seg ganske «vestlig» og fritt. Han går i kortermete skjorter og med shorts i sommervarmen, og hodeplagget er sløyfet. Til og med de mest konservative menn fra Islamnet eller Islamsk Råd kler seg bekvemt vestlig og tar på slips og dress i offisielle sammenhenger. De samme mennene er de fremste forsvarere av kvinneundertrykkende plagg som nikab.»

Så snur hun seg til sine medsøstre og spør:

«Hvorfor står ikke troende muslimske kvinner opp og konfronterer dem med dobbeltmoralen? Hvorfor skal ikke muslimske kvinners hud og hår tåle dagens lys når den muslimske mannen har kunnet frigjøre seg?»

Jeg vil hevde at denne teksten inneholder en klassisk feministisk posisjonering. Hvis denne teksten hadde blitt skrevet i et av landene som styres eller er påvirket av islamsk sharia-lovgivning, ville Mina Bai uten tvil bli dømt til fengsel og fysisk mishandling. Hvis denne teksten hadde blitt oversatt til arabisk, persisk eller urdu, ville mange feminister i land som er preget av konservativ islam trykket den til sine bryst og brukt den i sin kamp for likestilling.

Kritikken mot Mina Bai, skrevet av Rana og Nikkerud

Hele kritikken, som heter «Friheten til å bade med klær» begynner med en selvmotsigende introduksjon. Forfatterne gir Mina rett i at det er uhygienisk å bade med klær i et svømmebasseng, men samtidig støtter de bading med klær i tittelen. De begrunner dette med at selvbestemmelse er suverent for dem.

Men, hva hvis selvbestemmelsen til en person går ut over grensene til en annen? Eller en gruppe? Hvor langt skal retten til selvbestemmelse strekke seg? Har ikke andre mennesker som bader også noen rettigheter? Retten til å bade i et hygienisk basseng for eksempel?

Deretter anklager Rana og Nikkerud Bai for å ikke ha fått med seg det frigjørende arbeidet som gjøres på grasrota mot den patriarkalske kulturen. Kan forklaringen på Minas reaksjon være den at dette arbeidet ikke blir oppfattet som godt nok når flere på «grasrota» støtter bruk av Nikab og er tause i forhold til bruk av barnehijab og støtter retten til å bade med klærne på i et basseng, under flagget «selvbestemmelsens suverenitet». Kan det være slik at Bai opplever at dette arbeidet tar ikke ondet ved roten? At til syvende og sist, handler ikke dette om disse plaggene, men noe mer omfattende; en ukultur og en holdning som skaper og opprettholder denne type atferd.

I tillegg til det diskriminerende budskapet som finnes i denne atferden, svekker disse såkalte rettighetene muslimenes omdømme og skaper stadig mer frustrasjon som slår tilbake på muslimer som gruppe. Disse handlingene skaper store hindringer i forhold til integrering og er med på øke avstanden mellom muslimer og ikke-muslimer.

Så kommer en hersketeknikk, som ikke bare er brukt mot Mina, men også mot andre norsk-iranere som har begynte å reagere på dette. De hevder at vi er blitt skadet av alt som skjedde i Iran og at vi bærer en slags «paranoia» med oss, at vi blander det som skjedde i Iran med forholdene i Norge. På denne måten forsøkes en ekskludering fra debatten.

At vi bærer disse negative erfaringene med oss er det ingen tvil om, men dere som kritiserer oss for dette kan prøve å se annerledes på saken. Vi vet hva vi snakker om fordi vi har sett hvor skadelig det blir når den religiøse identiteten styrkes hos de konservative og når individer med en konservativ og rigid overbevisning danner en gruppe som får mer og mer definisjonsmakt.

Vi vet hvordan friheten til folk, direkte og indirekte, blir innskrenket med sosial og etter hvert statlig kontroll. Vi har sett hvordan moralske koder endrer seg radikalt når en slik gruppe dannes og får økende makt i sitt miljø.

Mina Bai reagerer på en trend og har all grunn til det

Bais tekst er etter min mening en klassisk feministisk tekst rettet mot de konservative religiøse krefter. Hun kritiserer en forskjellsbehandling av kvinner som har røtter i tradisjon, religion og ukultur og en kleskode som har de samme røttene, men som samtidig er en forholdsvis moderne trend i det islamistiske prosjektet, som må bekjempes intellektuelt. Denne diskriminerende holdningen til kvinner kommer fra den samme kjernen som støtter tvangsekteskap, barnehijab, barneekteskap, æreskultur og en rekke andre absurde handlinger som ikke hører hjemme i et moderne og opplyst samfunn basert på menneskerettigheter og likestilling. På slutten av sin tekst appellerer hun til fornuften og advarer mot regresjon til bokstavtro. Hun ser på muslimske menn og kvinner som individer som kan tenke rasjonelt og oppfordrer dem til å bruke fornuften, istedenfor å stadig synes synd på dem og ha lave forventninger til dem.

Og, mens noen er opptatt av å jakte på modige stemmer som Mina Bai og kjemper for «friheten til å bade med klær», kjemper kvinner i land som Algerie i disse dager for retten til å kunne gå i bikini på stranden, igjen, uten å bli utsatt for verbal og fysisk trakassering. For det kunne de nemlig gjøre for noen år tilbake, før strandmiljøet ble dominert av nikabkledde kvinner og konsensus endret deretter.

Integrering er ingen dans på roser, men Norge er et godt land å bli integrert i

Min kvinnelige pasient ligger på divanen. Hun gråter og sier i dyp fortvilelse:

Jeg savner mitt hjem. Jeg trives ikke i Oslo. Folk er annerledes her. Alt er annerledes her. Jeg vil hjem, vekk fra Oslo.

Vet dere hvor hun er fra? Hun er hverken fra Iran, Pakistan, Afghanistan eller Somalia. Hun er fra Bergen!

Det å komme til et nytt land, lære et nytt språk og skape et nytt nettverk er krevende. Det handler om innsats, vilje og utholdenhet, men det handler også om å kjenne på og holde ut med sterke følelser. Man må forholde seg til separasjon, tap og sorg. Man skal forholde seg til det som er fremmed og ukjent. Integrering krever mye mentalt arbeid. En skal etter hvert forlate en del av de gamle skikkene og omfavne de nye. 

Innvandreren opplever et stort skifte i kvaliteten av å være i verden (fra et eksistensialistisk perspektiv). De fleste innvandrere kommer med en drøm om en bedre fremtid i Norge. De fleste av dem vil lykkes, jobbe og forsørge seg selv og sin familie. De fleste vil bli både likt og godtatt av nordmenn. Mange kommer for å finne det de drømmer om, men finner istedenfor en realitet som er annerledes enn det de drømte om. På godt og vondt, fordi man kan ikke leve i eller av drømmer.


Anklagen mot «storsamfunnet»

Den klassiske forklaringen på integreringsproblemer kan lyde slik:

Innvandrere, på grunn av en annen etnisitet, religion, navn eller hudfarge blir diskriminert av storsamfunnet. Nordmenn må bli mer tolerante fordi hovedårsaken til integreringsproblemet er toleransemangel hos storsamfunnet.

Denne hypotesen opplever jeg som ganske etablert hos en del samfunnsdebattanter som har engasjert seg i integreringsdebatten. Jeg finner denne tilnærmingen problematisk, til dels uheldig i forhold til integrering.

Jeg har bodd i 29 år blant nordmenn. Hvis jeg skal si noe om mitt inntrykk av nordmenn, hva vil det bli? Jeg vil si, nordmenn er som alle andre folk i bunn og grunn. Det finnes alle typer «nordmenn», det finnes hyggelige, sure, ulykkelige, rare, sosiale, friske, syke, tilbaketrukne nordmenn. Som blant alle andre folk.

Hvis noen spør meg om hva jeg synes om Norge, hva vil svaret mitt bli? Jeg må tenke litt først før jeg svarer. Jeg har en del kognitive referanser til Norge og de vil garantert prege svaret mitt. Jeg har opplevd litt av hvert i Norge, de første årene var ingen dans på roser. Det var krevende på mange måter, det var preget av psykisk påkjenning, lite sosialt nettverk, dårlig økonomi, lav språk- og kulturforståelse. Min tilværelse var preget av å ikke finne min plass, stå utenfor, føle seg fremmed. Men det er ikke alt. Jeg har også vanvittig gode opplevelser av Norge i den vanskelige tiden. Først og fremst husker jeg flotte mennesker, etnisk norske, som tok vare på meg, som hadde respekt for meg, som inkluderte meg, veiledet meg og ga meg muligheter.

Her kom de «negative minnene» først i mine assosiasjoner og (det er viktig) skjøv de positive opplevelsene mine til side. Hvis jeg ikke hadde reflektert godt over dette, ville jeg stå i fare for å henge meg opp i kun de negative opplevelsene mine. Da ville jeg sitte med hovedsakelig negative assosiasjoner til Norge.

 

Tid for en ny tilnærming?

Går det an å ha en tilnærming til integreringsdebatten der innvandrere ikke blir presentert som ofre og nordmenn ikke stemples som intolerante?

Både innvandrere og nordmenn er mennesker og deler derfor en rekke basale menneskelige egenskaper. Innvandrere, spesielt i de første årene i Norge, befinner seg i en stressende situasjon. Som alle andre mennesker under stress, kan innvandrere ha større tendens til å fokusere på det negative, være mer krenkbare og gå raskere i forsvarsposisjon.

Nordmenn er også som alle andre mennesker og kan respondere med stereotypiske tolkninger, bli engstelige for det som er annerledes og generalisere når de møter noe som er fremmed.

Det vi trenger i integreringsdebatten er mer empatisk anstrengelse, fra begge sider. Vi må anstrenge oss for å forstå hvordan den andre opplever sin verden. Da vil vi kanskje oppdage at mange innvandrere ikke er kravstore, vanskelige eller snyltere. Og vi vil kanskje oppdage at de fleste nordmenn er hverken rasister eller fremmedfiendtlige.

Innvandrere trenger ikke å bli foret med forestillingen om at de er stakkarer som har kommet til et land med mye intoleranse. De må bli møtt med empati, deres vanskelige situasjon må bli bekreftet (spesielt på det emosjonelle planet), men man skal ikke stoppe der. Man skal fokusere på deres ressurser, man skal hjelpe dem til å se hvor lett en kan gå i beredskap og forsvar mot det som oppleves som fremmed. Man skal snakke om det fine med Norge, mulighetene som finnes og ikke minst de kulturelle verdiene som har skapt det gode samfunnet vi lever i. Nordmenn på sin side må bli klar over hvordan det kjennes, på et subjektivt og eksistensielt plan, å være innvandrer og hvor menneskelige disse prosessene er. Til slutt, tror jeg at både nordmenn og innvandrere har godt av å bli minnet om de innvandrerne som har lykkes i Norge. 

Fryktens trekant - et spark til venstresiden

Som innvandrer med muslimsk bakgrunn blir jeg fornærmet, ikke når man tegner Muhammadkarikaturer, ikke når man snakker stygt om islam, ikke når man kritiserer muslimer. Jeg blir fornærmet når etniske og intellektuelle nordmenn behandler meg med silkehansker og blir forsiktige av frykt for å fornærme meg.

For mange år tilbake, kontaktet en journalist undertegnede og ba om et intervju. Han ville vise den «positive siden» ved innvandring. Han spurte meg om jeg kjente noen andre gutter fra Midtøsten med muslimsk bakgrunn som var integrerte og vellykkede, som hadde arbeid og snakket godt norsk. Journalisten ville lage et portrettintervju med oss, tittelen var «Drømmeinnvandrerne». Vi hadde én betingelse: at i denne reportasjen skulle vi ikke fremstilles som stakkare. Vi var klokkeklare: vi ville ikke bli presentert som ofre, vi ville ikke at noen skulle synes synd på oss. Vi ville ha en ærlig og saklig reportasje, om hvordan det kjennes å komme til et nytt land, lære seg et nytt språk, finne seg venner og skape seg et hjem.

Når reportasjen kom ut, kunne vi ikke tro det vi leste; i reportasjen ble vi fremstilt som tre stakkars  innvandrere, med mye fokus på alt det vonde vi hadde opplevd, lite fokus på hva vi hadde av ressurser og hvor mye vi hadde klart å utrette med disse ressursene.  

Sviket fra venstresiden

Venstresiden har sviktet integreringsdebatten i mange år og på mange måter. Mens venstresiden var febrilsk opptatt av å bekjempe rasisme og høyrepopulisme, neglisjerte de kampen om liberale verdier i innvandrermiljøet som ble tatt opp av innvandrere selv. Det var så viktig for mange av disse såkalte sosialister å være «gode». Det de ikke så, var at deres «kjærlighet» ble opplevd som kvelende for intellektuelle og oppegående innvandrere, spesielt de med muslimsk bakgrunn. Jeg kunne virkelig merke denne spesialbehandlingen de ga oss muslimer. De ville ikke høre om noen kritikkverdige forhold, de ville ha solskinnshistorier og glansbilder. Derfor neglisjerte de stemmene til gutter og jenter som varslet om sosial kontroll, overgrep, vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, osv.

Deres svik har kostet betydelig, for alle innvandrere. For det første, ga de alibi til fundamentalister og regressive krefter, de fikk lov til å vokse og organisere seg. For det andre, ble de sekulære og liberale muslimer svekket, varslere ble mistenkeliggjort og tiet ihjel. For det tredje, ved å unnvike å snakke om det ubehagelige, ved å ikke gi rom for en ærlig og åpen samtale, skapte de et vakuum. Dette vakuumet ble godt brukt av høyrefløyen, av de samme stemmene som dere sosialister var redde for. Dere, indirekte, ga næring til høyrepopulismens vekst.

Sammen med de tradisjonelle og regressive krefter i innvandrermiljøene og høyrepopulistene, har dere nå dannet en trekant. Jeg kaller denne trekanten for: Fryktens trekant. Dere drives av frykt alle sammen. Høyrepopulistene er redde for muslimer, spiller ingen rolle hvem disse muslimene er. Regressive og konservative muslimer er redde for liberale og sekulære muslimer, ex-muslimer og reformister. Og dere sosialister som synes synd på muslimer, dere er redde for høyrepopulisme og «islamofobi». Og her har dere også fått god hjelp fra en del innvandrere med muslimsk bakgrunn som er verdensmestre på å spille ofre. Men, det er frykten som driver dere alle sammen og frykten som forener dere.

Fornærmelsens forbannelse

Jeg har snakket med mange av dere på venstresiden. Dere er redde for å fornærme andre, dere vil respektere andres rettigheter (selv om at en del av disse rettighetene tar rettighetene fra andre) og dere vil være tolerante (selv mot det intolerante). Har dere spurt dere selv hvorfor det er så viktig for dere å være så «gode»? Når dere er så redde for å fornærme meg og andre muslimer, viser ikke dette indirekte at dere ser på dere selv som overlegne? Mener dere at muslimer er en underutviklet menneskegruppe som ikke tåler ytringsfrihet, demokrati og en tøff og ærlig debatt? Hvorfor?

Det som fornærmer meg er ikke karikaturtegninger, ikke når noen skriver kritisk om islam og ikke når noen er kritisk til innvandringspolitikken. Jeg blir fornærmet når du synes synd på muslimer og derfor nekter dem å bli utsatt for demokratiets spilleregler. Jeg blir fornærmet når du går så langt at du er villig til å ofre hele strukturen i et sekulært samfunn for å tilrettelegge for at «de stakkars muslimene» kan tilpasse seg og «komme ut av hjemmene sine». Jeg lurer på hva det er som ligger bak et så voldsomt behov for å være god og snill?

Freud sa en gang at han ikke hadde så mye ubearbeidet aggresjon og destruktivitet, takket være selvrefleksjon og hjelpen han fikk fra psykoanalysen. Derfor hadde han ikke så stort behov for å være den idealistiske legen som ville «redde hele verden». Han hadde ikke så stort behov for å bare være god og kjærlig lenger, derfor skrev han mer og mer om samfunnet og menneskets sinn og ble upopulær i noen kretser. Gir dette deg noen hints kjære «gode» sosialist?

Hvordan psykologi misbrukes for å fremme hat mot muslimer

I juli 2016 fikk en del mennesker fra Manchester utdelt en brosjyre fra en såkalt gruppe som kalte seg «For Public Purity» (For offentlig renhet) med dette budskapet:


Dette området er hjemsted for et stort muslimsk fellesskap. Vennligst vis respekt for oss og våre barn og begrens forekomst av hunder på de offentlige plasser. Å opprettholde renheten av den offentlige plassen gjør det mulig for muslimer å holde seg rene. Som en del av denne innsatsen, har vi valgt ett av de aspektene som kan ha avgjørende effekt på renheten av den offentlige plassen, nemlig det aspektet som har med tilstedeværelse av hunder, som regnes for å være urene, å gjøre.

 

Denne gruppen har i tillegg en facebookside. På denne har man publisert en del youtubeklipp, der konservative imamer og såkalt lærde muslimer kommer med rent idiotiske utsagn om hunder.

Hvis man går inn på facebooksiden og leser kommentarene på den første posten, finner man massive hatmeldinger fra folk mot muslimer. Det er innimellom en og annen som forsøker å varsle at dette er en falsk gruppe etablert for å sverte muslimer, men disse varslingene druknes i et hav av hatmeldinger mot muslimer.

Nærmere undersøkelser viser at nettsiden er opprettet fra USA og ingen kontaktinformasjon er mulig å finne, ingen har heller stått fram for å følge opp denne «aksjonen» i ettertid. Så det hele er veldig uklart og hvem som står bak kan man bare spekulere i, og noen har spekulert i om det kan være en høyreekstrem gruppering. Enkelte ting tyder på at de som står bak har gjort dette for å hausse opp hatet mot muslimer.



 

Misbruk av psykologi

Men, en ting er sikkert; de som har stått bak innholdet i denne brosjyren og denne facebookgruppen har misbrukt flere prinsipper i psykologien for å oppnå sitt mål: spre hat mot muslimer som gruppe.

  1. Dette området er hjemsted for et stort muslimsk felleskap.   Disse ordene «hjemsted», «stort» og «muslimsk felleskap» vekker en assosiasjon til at: a) muslimene har slått seg ned i England (Europa) og de er kommet for å bli. Man kan assosiere til at muslimene har invadert Europa og har laget seg et varig hjem der, b) teksten omtaler mange muslimer (stor gruppe) som er organiserte (muslimsk felleskap). Allerede i den første setningen har tekstforfatteren klart å lage et bilde av muslimer som en organisert gruppe som er stor og har slått seg ned for å bli i Europa. Med én setning har de nå klart å vekke negative assosiasjoner og følelser rettet mot muslimer. Fra psykologien, vet vi at emosjoner er en av de viktigste faktorer for at den kognitive innstilling til et fenomen former seg. Negative emosjoner mot en gruppe gjør det lettere å resonnere negativt om dem, også ubevisst.

 

  1. I resten av teksten legger tekstforfatteren vekt på flere viktige elementer som forsterker de negative emosjonene ytterligere hos europeeren; man er klar over at hunden er et av de mest populære kjæledyr i Europa. Ved å skrive en tekst der hund ønskes fjernet, trykker de på et punkt som kan vekke sterke følelser. De vil ha «Menneskets beste venn» fjernet. I tillegg, kaller de hunden uren. Teksten, på en smart men samtidig ondskapsfull måte, prøver å vise at muslimene kun er opptatt av seg selv og sine religiøse påbud og vil holde seg rene (fri for hund), i motsetning til europeere som er urene og som bør innrette seg etter muslimenes krav.

 

I realiteten vet vi at det finnes flere mennesker i Europa med muslimsk bakgrunn som elsker ikke bare hunder, men alle andre dyr, inkludert mennesker.

Reaksjonære muslimer og høyreekstremister- gode venner?

Denne teksten som jeg skrev viser hvordan idiotiske holdninger og uttalelser fra enkelte imamer og reaksjonære muslimer brukes for å hisse opp stemningen mot muslimer som gruppe. Den viser også hvor lett det er å misbruke psykologien for å manipulere følelsene i en viss retning. Det blir særdeles viktig å være klar over dette hatet som lett kan mobiliseres mot muslimer. Jeg lurer på hvor nyttige høyreekstreme og reaksjonære muslimer er for hverandre? De gir hverandre næring, selv om at det virker slik at de er bitre fiender. Begge jobber mot ett og samme mål: Å splitte muslimer og ikke-muslimer ved å spre hat.  

Statsministeren og Eid-feiringen

Oslo 20170625.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Bønn under markeringen av id søndag i Valhall. Kvinnene ble plassert bakerst. Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix

Statsminister Erna Solberg gratulerte alle muslimer i Norge med feiring av Eid den 24. juni på sin Facebook side. Ikke nok med det, neste dag holdt hun tale for ca. 8000 norske muslimer som hadde samlet seg for å markere Eid. Markeringen foregikk i idrettshallen Vallhall og ble arrangert av Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita). Dette har skapt både glede og vrede.

Noen kritiserer Statsministeren for særbehandling av muslimer. Hvorfor gratulerer ikke statsministeren andre trossamfunn når de feirer sine religiøse høytider? Hvorfor har ikke Statsministeren snakket om sammenhengen mellom terrorisme og Islam?

Andre roser henne for denne gesten, spesielt muslimer er så klart glade for dette, det ser man godt på de bildene man har fra arrangementet.

 

Det er klokt av Statsministeren å gratulere muslimer med Eid

Statsministeren er hverken dum eller naiv når hun velger å gratulere norske muslimer med Eid.  De som kritiserer Solberg for å ha særbehandlet muslimer har glemt at hun som politiker har besøkt den jødiske synagogen, sikhenes tempel, og det vietnamesiske buddhistiske templet i Norge. Hun ønsket det norske folk god Påske den 14. april og god Jul den 24. desember.

Med sin gratulasjon vil Statsministeren vise at norske muslimer er velkomne i Norge og det gis rom for at de praktiserer sin religion fritt. Statsministeren vil med dette også vise at ekstremistene ikke skal få viljen sin: Norge skal ikke bli splittet i hat og sekterisk konflikt. Statsministeren vet at i disse tider er det ekstra viktig å markere at norske muslimer er en del av dette landet.

Som norsk muslim takker jeg henne for dette.

 

Hvorfor deltagelse med ICC og Det islamske forbundet (Rabita)?

Statsministeren går videre med sin markering: den 25.juni holdt hun tale for ca. 8000 norske muslimer som hadde samlet seg for å markere Eid. Markeringen foregikk i idrettshallen Vallhall og ble arrangert av Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita).  Hun legger vekt på våre likheter, fellesskapet og at vi som mennesker er opptatt av mye av det samme, på tvers av religioner og tro. Men, det er noe som er merkelig i denne situasjonen.

Statsministeren må uten tvil ha lagt merke til at kvinner og menn satt separert under denne samlingen. Slik jeg ser det fra bildene satt menn foran, mens hijabkledte kvinner satt bak. På noen bilder ser man også en rød plasttråd som skiller menn og kvinner fra hverandre. På disse bildene ser jeg også jentebarn i hijab. Noen av disse jentene kan ikke være eldre enn 5-6 år.

Jeg blir trist og urolig av disse bildene. Jeg finner det ubehagelig at Statsministeren med dette gir sin anerkjennelse til to av de mest reaksjonære moskémiljøene i Norge, og dermed fremmedgjør det store flertallet av sekulære muslimer i Norge. På den ene siden har vi ICC med sine bånd til islamisten Abul Ala Maududi, som stod for en reaksjonær og fundamentalistisk tolkning av islam, promoterte Sharia og politisk islam og stod sentralt i forfølgelsen av andre minoriteter, deriblant Ahmadiyya-muslimer i Pakistan. På andre siden har vi Rabitamoskéen med bånd til Muslimsk Brorskap, som hyller Yusuf Al-Qaradawi med sine antisemittistiske holdninger. Ingen av disse moskeene har støttet tydelig sekulære grunnverdier som vern av homofile muslimer, ytringsfrihet og likestilling. 

Jeg sitter med et stort spørsmåltegn og håper virkelig at statsministeren kan svare på dette: Det finnes mange mennesker med muslimsk bakgrunn i Norge (200.000?), hvorav halvparten ikke er tilknyttet et trossamfunn. Hvorfor velger hun å delta på et arrangement med to av de mest reaksjonære moskéene? Det er rett og slett absurd å lese talen til statsministeren som snakker om samhold, likhet og felleskap, på et møte arrangert av to moskéer som ikke har skåret særlig høyt når det gjelder disse verdiene.

De representerer ikke meg

Statsministeren gjorde et klokt valg ved å gratulerte oss muslimer med Eid, men jeg ønsker å vite; hvorfor valgte hun å delta på et møte som representerer konservative og reaksjonære strømninger blant norske muslimer? Hva var det hun ville oppnå med dette? Handlet det om dårlige rådgivere? Kjenner ikke statsministeren til disse forholdene? Det finnes tusenvis av sekulære og liberale muslimer i Norge. Hvorfor snakket ikke statsministeren til disse? Hvorfor støtter ikke statsministeren heller de sekulære og liberale strømningene og organisasjonene blant muslimene? Jeg håper statsministeren tenker på dette frem til neste Eid-feiring.

 

 

Vi må ikke la ekstremistene vinne

Terror i London, denne gangen foran en moské med muslimer som direkte ofre. Jeg skriver direkte fordi muslimene har vært både direkte og indirekte ofre for terroren i verden. I Midtøsten og Asia er det flest muslimer som blir drept av islamistiske terrorister, mens i Europa blir de indirekte ofre for terroren. For, hver gang det skjer en terroraksjon, ødelegges muslimenes omdømme og rykte i Europa. Jeg vet at det er mange muslimer som gruer seg for blikkene, spørsmålene, den negative omtalen av islam, kommentarene i sosiale medier, osv. i dagene etter terroraksjoner i Europa.

Terroristene er ikke bare ute etter å drepe

Islamistiske terrororganisasjoner som opererer i Europa har en langsiktig strategi. Deres overordnede mål er hverken å drepe eller å skape frykt. Deres overordnete mål er å splitte Europa i to. Krigene i Afghanistan, Irak og Syria og konflikten mellom Israel og Palestina, sammen med en rekke andre geopolitiske forhold har skapt en skepsis mot Vesten i den kollektive psykologien til muslimer. I noen land blir man lært opp til å hate Vesten helt fra barneskolen. Det finnes nemlig krefter i den muslimske verden som vil at hver og en muslim skal hate Vesten. På den andre siden, har muslimene fått mer og mer rollen som «den ansvarlige og skyldige» for det meste som har gått galt i verden i den kollektive psykologien til den vestlige borgeren. Muslimene blir presentert i amerikanske filmer som banditter, dumme, mindre utviklet. I tillegg, hører vi stadig om terrorister og islamister som får mye oppmerksomhet. En negativ oppmerksomhet rettet mot muslimer bygger seg ubevisst sakte men sikkert opp i Vesten.

Terror i Europa kan splitte oss

Hver gang vi blir rammet av en terrorhandling, forsøker terroristene å splitte oss i muslimer/ikke-muslimer. Hvis Europa blir splittet på denne måten, vil denne splittingen skade oss i flere år fremover i tid. Kanskje håper terroristene på en borgerkrig mellom europeiske muslimer og ikke-muslimer i fremtiden? Har ikke slike sekteriske kriger ødelagt flere land gjennom tidene? Terrorhandlingen som skjedde på Seven Sisters Road i nærheten av Finsbury Park natt til den 19.06.17 i London, kan være en hevnaksjon rettet mot muslimer. Denne hevnaksjonen er en gavepakke for terroristene som nå kan vise til verdens muslimer at de ikke er velkomne i Europa og ikke kan føle seg trygge. På denne måten skapes en dobbel paranoiditet i samfunnet: ikke-muslimer blir paranoide på muslimer og vice versa.

Vi må stå sammen

Hvis terroristenes mål er å splitte oss, blir motgiften det å stå sammen. Her har vi et felles ansvar for fremtiden, muslim eller ikke-muslim. Vi står ovenfor en prøve nå. Muslimene, på sin side, må redusere avstanden mellom seg selv og Vesten. Vi, muslimer, må arbeide målrettet for å kvitte oss med de holdningene som har vokst fram internt, som er i konflikt med humanismen. Vi må bli mindre krenkbare, mer åpne for selvrefleksjon. Jeg har en utfordring til deg som ikke er muslim også: vi muslimer trenger ikke å synes synd på, vi trenger ikke din særbehandling og vi vil heller ikke bli generalisert. Tenk på muslimer som en heterogen gruppe, bestående av forskjellige individer. Hvis du har fulgt med, ser du at det foregår en intern debatt om islam mellom ulike mennesker med muslimsk bakgrunn. Denne debatten må være et bevis for deg at muslimer er like forskjellige som alle andre mennesker. Neste gang du ser en som du tolker for å være muslim, enten basert på utseende, klesstil, aksent eller navn, gi ham eller henne en sjanse til å vise hvem han/hun er som et individ. Jeg beskylder deg ikke for noe, men jeg vet at Mennesket av natur kan bruke enkle stereotypier for å få oversikt over verden. Disse stereotypier kan av og til føre oss bak lyset og skape avstand og det er avstand mellom oss terroristen ønsker mest av alt.

 

 

Selverklærte feminister med minoritetsbakgrunn?

«Jeg er drittlei minoritetsmenn som er selverklærte feminister og uttrykker sin lidenskap for likestillingskampen kun ved å påpeke ulikestilling og urett i minoritetsmiljøene. For hver gang du kan si sosial kontroll, kan jeg si russevoldtekt. Hver gang du sier tvangsekteskap sier jeg vold i nære relasjoner. Ulikestilling og ukultur er ikke et innvandrerproblem, det er et samfunnsproblem. Til ikke jeg ser disse såkalte feministene på grasrota, kjempe mot strukturelle barrierer som hindrer kvinners tilgang til like rettigheter som menn, er det vanskelig å ta deres engasjement for å "hjelpe innvandrerjentene" seriøst. Det er noe veldig usmakelig over minoriteter som er med på å opprettholde stigmaer som skal ramme deres egne barn, kun for litt spalteplass.»

Denne teksten er hentet fra en status på Facebook, der forfatteren blir hyllet av flere av mine motdebattanter. Tekstens opphavsmann er ansatt i et statlig organ som jobber med likestilling og diskriminering. Jeg blir glad når jeg får en slik tydelig tekst som avslører tankesettet bak mine motstandere, fordi da får jeg muligheten til se på dette med et analytisk blikk.   

Russevoldtekt og tvangsekteskap er to forskjellige fenomener

Forfatteren av teksten bruker en kjent teknikk: ved å vise til at noe forferdelig skjer i samfunnet, skal en annen forferdelig handling bagatelliseres (såkalt whataboutism). Russevoldtekt og sosial kontroll kan ikke sammenlignes, selv om at begge handler om overgrep. Det samme gjelder tvangsekteskap og vold i nære relasjoner. Begge er forferdelige overgrep, men kan ikke sidestilles. Vold i nære relasjoner skjer over hele verden, på tvers av alle kulturer og religioner, hos nordmenn og innvandrere. Men, når en hel familie planlegger og lurer deg med på en ferietur, tar fra deg passet ditt og tvinger deg til å gifte deg inn i en overgrepssituasjon, snakker vi om et ganske annet fenomen. De som vil bagatellisere det ene forholdet ved å trekke en annen grusomhet frem, gjør en stor urett mot de personene som er blitt utsatt for tvangsekteskap og æreskultur. Det er et grovt feilgrep og respektløst mot en gruppe gutter og jenter som har opplevd brutale overgrep.

Å rette fokus på et overgrep er forebyggende

De som inviterer oss til å se forbi tvangsekteskap og æreskultur, ønsker å forbli i uvitenhet. Dette skyldes flere ting; for det første kan sannheten som berører «meg og mine» være for smertefull. Ved å benekte sannheten, kjenner jeg derfor ikke noen smerter. Det kan også hende at man er redd for at det vonde som kommer frem blir misbrukt av krefter som bruker enhver anledning til å vise hvor fæle innvandrere og flyktninger er. Til slutt, det er en skam knyttet til dette. Man vil helst ikke bli assosiert med overgrep og voldskultur. Likevel, ingen av disse begrunnelser er god nok grunn til å tie når det skjer overgrep. Æreskultur, sosial kontroll og tvangsekteskap er fenomener som dessverre er mer markante hos innvandrere med muslimsk bakgrunn.  Det å sette fokus på dette, kan være starten på å få slutt på slike handlinger. Det er forebyggende.

Det å tie om disse forholdene er en umoralsk handling

De som varsler om slike forhold, menn eller kvinner, følger sin moralske plikt. Tenk om ingen hadde skrevet noe om forferdelige hendelser som har krenket menneskeverdet opp gjennom tidene? Hvordan ville verden da se ut? Vi er uten tvil flinkere til å påpeke det som er feil hos andre, men når det kommer til oss selv, er det lettere å være tause. Nei, vi må ta et oppgjør med ukulturen og rydde opp i vår egen bakgård. Det er ingen andre som kan gjøre dette bedre enn oss med minoritetsbakgrunn som kjenner ukulturen fra innsiden.

Det handler ikke bare om feminisme

For disse kritiske røstene i vårt miljø, menn og kvinner med muslimsk bakgrunn, handler det altså ikke bare om feminisme; i teksten blir vi også beskyldt for å stigmatisere minoritetsgruppen. Det er en tankefeil. De som kun benekter og i «respektens» navn krever særbehandling, er de som har stigmatisert muslimer over lang tid, men de evner ikke å se dette selv. Med denne nonsjalante væremåten har dere gjort muslimene en bjørnetjeneste. Dere har skapt enda mer frustrasjon og misnøye rettet mot minoritetsgruppen.

Vi, med våre kritiske røster, er med på å avstigmatisere minoritetsgruppen. Ved å vise engasjement, evne til rasjonell tenkning, mot til å reagere på krenkelse av menneskeverdet uansett hva det måtte frembringe av ubehagelige sannheter, ser vi lengre enn vår egen nesetipp og tenker på hva som er best for helheten. Vi viser mot, mens dere viser unnvikelse og frykt. Dette blir stadig mer tydelig. Vi viser at det finnes intellektuelle og oppegående krefter blant muslimer som nekter å ta på seg offerkappen. Nå ser folk endelig at det finnes fornuftige stemmer blant innvandrere med muslimsk bakgrunn. Vet dere hva folk flest sier til meg når de leser mine tekster? «Takk og pris at noen med muslimsk bakgrunn snakker ut på denne måten, nå blir vi lettet fordi vi tenker at det finnes håp allikevel». Dette er avstigmatisering av muslimer i praksis.

Radikale islamister er våre sønner og døtre

Har islam noe med terrorisme å gjøre? Dette er et spørsmål som har delt Europa i to. Svaret på årsaken til radikalisering er ikke enkelt, fordi det er mange faktorer som spiller inn, men fundamentalistisk islam er en av disse faktorene.


Terrorister angriper sekulære verdier

Radikale islamister er mennesker, ikke demoner. Det som er felles for alle terrorister er at de ikke har en følelse av å være knyttet til den gruppen de angriper, verdimessig. Sekulære verdier, spesielt ytringsfrihet, likestilling mellom kjønn og frihet til å praktisere sin tro, har ingen plass i fundamentalistisk islam. Terroristen har enten aldri fått mulighet til å utvikle en sunn og balansert forståelse av sekularismen eller har gradvis mistet sin tilknytning til den. Radikalisering er et endestadium for en psykologisk prosess der individet ønsker en ren gruppe, et rent samfunn, den rette veien, hevn og en gylden fremtid. Fundamentalistisk islam lover alt dette.  


Det evige liv

Muslimske terrorister ser til himmelen på jakt etter det evige liv, mens de sprer død på jorden. Deres verden er splittet i to: Det gode/det onde, det rene/urene, de troende/de vantro. Deres egne, deres gud, deres islam er det gode, mens resten tilhører det onde. Det finnes ingen mellomting. Det som er tolket som ondt, provoserer og må elimineres.


Muslimenes ansvar

Muslimene, som gruppe, kan ikke anklages for å ha stått bak terroren som skjer i Europa, selv om at det er radikale muslimer som akkurat nå sprer frykt. Muslimene er likevel ikke helt frie for ansvar heller. Muslimer har et særskilt ansvar for å mobilisere en radikal og kollektiv reformasjon av islam, mot antisekulære krefter internt som gir næring til fundamentalistisk islam. Endringen skal starte med vår psykologiske innstilling, vår tro og våre verdier.

Radikale muslimer er våre sønner og døtre. Slutt å si at de ikke er muslimer! Slutt å si at dette ikke har noe med islam å gjøre! Disse terrorister er en del av det muslimske samfunnet. Faktum er at våre muslimske barn dreper andres barn og vi, muslimer, har et moralsk ansvar for å forebygge radikaliseringen! Våre barn blir ikke terrorister over natten, men de blir gradvis fremmede i forhold til det samfunnet de har levd i. Noen av dem blir aldri integrerte verdimessig, andre blir indoktrinerte med verdier og holdninger som gradvis fører til gjennomgripende endringer i deres syn på verden.

 

Psykologisk integrering er løsningen

Vi, muslimer, må se innover, granske våre holdninger, dykke ned i de mørke sidene ved vår religion. Vi må avstå fra å dyrke en tolkning av islam som er inkompatibel med grunnleggende humanistiske og sekulære verdier. Vi må slutte å idealisere vår tro, og begynne å se med kritisk blikk på det vi tror er sant. Vi må ikke tenke hva som er best for muslimene, men på det som er best for helheten.

Foreløpig har Europa gitt oss muligheten til at noen av oss velger hijaben eller tvinger den på våre døtre, gifter våre barn bort til noen de ikke er glad i, sender dem til tvilsomme koranskoler (som sår enda mer tvil om deres identitet), advarer dem mot å bli for vestlige, bygger moskéer med usunne holdninger, osv.  Stopp et øyeblikk og spør deg selv: Er dette best for helheten? Religionsutøvelse som fører til at muslimene blir mindre integrerte verdimessig, gir grobunn for radikalisering og terrorisme. Holdninger og atferd som svekker våre barns tilknytning til sekulære verdier er små og store skritt mot radikalisering. Første skritt mot radikalisering starter når individet blir overbevist om at han/hun tilhører én gruppe og de andre hører til en annen.

Hijab og læreryrket, del 2

Product here
Licensed from: szefei / yayimages.com

Det var en gang jeg var i konflikt med en lærer. Dette var for mange år tilbake, da jeg var tenåring i Iran. Jeg klaget til min far. Faren min svarte: «Vet du hva som er den viktigste jobben i samfunnet? Det er læreryrket. Det er de som står ansvarlig for at ungdommen skal lære, bli voksne og delta i samfunnet. Du burde høre på læreren din.» Jeg ble irritert på min far som ikke støttet meg, men i dag er jeg helt enig med ham.

Læreren som rollemodell

Læreren er en viktig rollemodell. Jeg påstår at i tillegg til mine foreldre og venner, er lærerne mine de jeg husker best fra min oppvekst. Jeg husker dem med navn, ansikt, klesstil og form. Jeg husker ikke andre like godt og så detaljert. Hva sier dette? At læreren er ikke bare noen som lærer bort et fag. Lærere er rollemodeller og veiledere. Læreren, med sitt vesen, med sin form og med sin direkte og indirekte kommunikasjon, vil påvirke sine elever konstant, lenge etter at den direkte kontakten er over.

Ja til religionsfrihet - Nei til hijab på skolen

Jeg er for religionsfrihet og mener at kvinner (og menn) skal få lov til å praktisere sin religion, så lenge denne praksisen ikke krenker andres menneskeverd. Ett av argumentene som brukes av de som ikke ser noe problem med bruk av hijab på skolen, er at vi i Norge har religionsfrihet. Jeg støtter religionsfrihet, jeg har ingen tro på forbud mot hijab i det offentlige rom. På skolen, derimot, stiller jeg meg svært skeptisk til bruk av hijab. Hvorfor?

  1. Det er ikke noe påbud om å bruke hijab ifølge koranen:
    Det står ikke ett eneste sted i koranen at kvinner skal bruke hijab. Jeg, og mange andre muslimske menn og kvinner, mener at hijab ikke er et religiøst krav. Jeg mener at hijab har faktisk mer å gjøre med kultur, oppdragelse og den politiske situasjonen i verden, enn med religionen islam. Jeg påstår at hijab er mer et påfunn enn et påbud. Dette er et viktig argument, fordi siden hijab ikke er et absolutt krav for å være muslim, kan man ikke kreve fra samfunnet å tilpasse seg behovet for bruk av hijab. Argumentet er enkelt: Det er ingen krav å bruke hijab i islam og man kan være muslim uten den.

     

  2. Hijab er et kompleks symbol med flere signaler: Hijab er et symbol som representerer forskjellige ting. Hijab brukes som et symbol på motstand (jeg går mot strømmen), som en understrekning av egen fromhet (jeg har sterke moralske verdier), som en identitetsmarkør (jeg tilhører en gruppe), som en overbevisning (jeg er nærmere min Gud) og som behov for å få oppmerksomhet (se på meg). Det er likevel én ting som er problematisk med hijab, som jeg har kalt for hijabens mørke side. Den brukes også som en tvangstrøye på kvinner, sammen med en hel del andre påbud og forbud, og hindrer deres utvikling. Hijab har i tillegg blitt et politisk symbol for islamismen, en aggressiv og totalitær ideologi, som har ingen respekt for menneskeverd. Etter min mening, gjør summen av alt dette hijab til et svært kompleks og kontroversielt symbol i dagens samfunn. Barn skal skånes for slike forvirrende signaler fra en viktig rollemodell, læreren.

  3. Barnehijab, den religiøse seksualiseringen av barn: Den islamske verden er nå rammet av en ny tragedie, i tillegg til terrorisme og radikalisering: Fenomenet barnehijab. Barnehijab, slik jeg ser det, er en direkte krenkelse av barnets rettighet til å være barn. Barn, med dette plagget, skilles fra andre barn, utpekes som noe annerledes enn resten av gruppen, ikke minst på skolen. Barn med hijab er dessverre ofte i tillegg pakket inn i typer klær som hindrer henne fra lek og andre relevante aktiviteter. Bruk av hijab hos lærer kan legitimere bruk av hijab hos barn, noe som svært uheldig.    

Skolen er et hellig rom, men ikke i religiøs forstand. Slik jeg ser det, er skolen et hellig rom fordi der finnes vårt samfunns fremtid. Hva våre barn skal eksponeres for i norske skoler i 2017, er et viktig spørsmål, som alle lærere og foreldre burde stille seg. Jeg sier at barna skal ikke eksponeres for symboler som er forvirrende, har mørke sider ved seg, er kontroversielle og gjenstand for diskusjon med intense følelser i media. På skolen skal barn lære, leke, utforske og bli nysgjerrige på verden. Den som bruker hijab, på et overordnet plan, gjør dette fordi hun føler seg vel (hvis hun bruker hijaben frivillig). Hensynet til barnas beste kommer foran dette behovet, slik jeg ser det.

Hijab og læreryrket

Dette er den mest vanskelige bloggen jeg har skrevet hittil. Mens jeg skriver dette, kjenner jeg at jeg er delt inni meg. Saken gjelder Hanan Abdelrahman, som er årets vinner av Holmboeprisen. Hvorfor er jeg så delt inni meg når jeg sitter og skriver denne bloggen? Fordi jeg liker nesten alt med Hanans prestasjon; en kvinne med muslimsk bakgrunn som etter alt å dømme er en suveren og engasjert lærer, som etter lærerutdanningen tok videre fordypning i matematikk og som med stor entusiasme underviser barn i matematikk.

Jeg finner likevel én ting som er problematisk her, og det er hijaben hun har på seg på skolen og mens hun underviser barn. Jeg gratulerer henne med prisen, men klarer ikke å klappe. 


De mørke kreftene rundt hijab

Jeg spaserer langs en strand i et land i Syd-Europa. Jeg blir oppmerksom på tre kvinner som sitter på en benk, en mor og to jenter. De sitter for seg selv og prater på arabisk. De er godt tildekket, på toppen har de en tett hijab i hvitt, resten av kroppen er godt dekket med svarte, vide og lange kapper. Under har de mørke bukser på seg. Det eneste du ser av disse jentene er ansiktet, resten er godt pakket inn. Jentene må være rundt 13-14 år. Jeg registrerer at disse tre kvinnene ikke er kledd etter værforholdene, men ut ifra en konservativ tenkning innenfor islam.

Det er noe med blikket til den ene jenta som gjør meg oppmerksom; hun ser på noe lengre borte, nærmere havet. Jeg følger blikket hennes, på 15-20 meters avstand sitter en gjeng ungdommer, jenter og gutter, som har det gøy. De prater høyt og ler. Det er rundt 7-8 ungdommer. De er kledd ut ifra værforholdene. De snakker med hverandre, tuller og har det moro. Plutselig løsriver en av jentene seg fra gruppen og løper mot havet. Hun løper og skriker henrykt. En gutt løper etter henne med opprømte gledesrop. Jeg smiler, disse ungdommene minner meg om hvordan det var å være ung: livet, leken, det andre kjønn, flørten, spenningen. Jeg ser tilbake på jentene i hijab. Alle disse «ungdomsfølelsene» mine blir borte, jeg er trist.

Det bildet jeg skildret nå er en virkelighet for mange innvandrerbarn i Europa, som ikke gjør meg bare trist, men også urolig. Dette bildet varsler om de mørke og til dels usynlige kreftene som befinner seg rundt «hijabmentaliteten». De to hijabkledde tenåringene representerer en god del ungdom som blir fremmedgjort i sitt eget land, fordi de må følge foreldrenes konservative tolkninger av en religion. Disse foreldrene skaper en indre konflikt i sine barn; på den ene siden skal disse barna adlyde sine foreldres påbud og være lojale til deres forventninger, men på den andre siden så har de lysten og driften til å utforske livet, seg selv og verden. Det er disse mørke kreftene som nå har kommet over og inn i den kollektive psykologien blant en del muslimer som er bosatt i Europa. Underteksten er: Vær en god muslim! Og hva er en god muslim for dem? Å være sterk i troen, være lojal og følge tradisjoner blindt.



Glorifisering av hijab

Jeg skulle mer enn gjerne skrevet masse gratulasjoner til Hanan Abdelrahman, som så mange andre på sosiale medier har gjort, men jeg klarer ikke det. Eksempelet jeg beskrev ovenfor varsler om den uretten mange tenåringsjenter med muslimsk bakgrunn blir utsatt for i det nye fenomenet «barnehijab» i Europa. Hanans valg om å ta på seg hijab som lærer, er problematisk. Hun viser til storsamfunnet: Se, det er mulig å ha på seg hijab og være en vellykket lærer! Storsamfunnet klapper for henne og gratulerer! Hun, som en dyktig og respektert lærer, sier indirekte til barn med muslimsk bakgrunn: hijab er bra. Her skjer det mye vondt mellom og under linjene, derfor kan ikke jeg være med på å klappe.

Hijab kan ikke bare glorifiseres, for den bærer med seg en mørk sky som påvirker barnet, integreringen og samfunnet i en negativ retning.  Hanans valg om å ha på seg hijab på skolen, er med på å glorifisere hijaben og med det forsterkes de mørke kreftene som påbyr hijab med tvang eller med sosialt/kollektivt press på ungdommen. Vi gratulerer Hanan og klapper for henne. Det er så godt, endelig dukket det opp en muslimsk kvinne med hijab som ligner på det vi i Europa ser på som normalt: at en kvinne lykkes i sin karriere. Det er som om at vi nå har akseptert avviket (muslimske kvinner skal være usynlige) og når noen få lykkes (som egentlig er normalt) jubler vi av lettelse og glede.

Mens vi klapper og jubler, skal vi ikke glemme at«Bina», ble drept i Sverige for en stund tilbake, fordi hun sa nei til hijabs mørke krefter. Vi skal ikke glemme de jentene som sitter på sine respektive «benker», ser på de andre ungdommene og livet som går dem forbi og kjenner på en voksende konflikt i seg som må undertrykkes. Vi skal ikke glemme de jentene som får direkte og indirekte beskjed om at de ikke skal gifte seg med «ikke-muslimer». Vi skal ikke glemme at mentaliteten bak hijab skader norske ungdommer med muslimsk bakgrunn.


Jeg kan ikke være med på festen

Jeg sitter med et ubehag nå. Jeg skulle gjerne sluttet meg til dere som klapper for Hanan og gratulert henne med prisen. Jeg skulle gjerne jublet for dette sjeldne fenomenet. Og enda viktigere, jeg skulle gjerne være så tolerant som dere er, fordi, mange av dere som jubler eller står stille og ser på, vet godt hva jeg snakker om. Dere vil bare ikke forholde dere til det eller kanskje dere vil fortsette å være populære, «gode» og «liberale». Det er tross alt mye hyggeligere å klappe for alt det positive enn å være håret i suppen. Jeg skulle gjerne ha vært med på denne festen, men jeg klarer det ikke, fordi tanken på de to tenåringene i hijab ved stranden kommer tilbake og plager meg.

 

Hvem har lov til å ha kritiske meninger om islam?

Et av motargumentene undertegnede får i diskusjonen rundt islam, er: Hvem er du som skal komme med kritikk mot islam? Eller: de som kritiserer islam har ikke peiling på islam.

Jeg har over lengre tid lurt på hvem det er som egentlig har rett til å uttale seg om islam; det være seg positivt eller negativt.

Hvem har greie på islam?

Åpenbart trenger man ikke å være imam for å kunne uttale seg om islam. Imamene er ganske forskjellige fra hverandre, noen er kloke, andre har svært absurde idéer og tolkninger om islam. Noen av de er til og med radikaliserte og oppfordrer til vold. For eksempel er lederen av terrororganisasjonen IS utdannet teolog og har doktorgrad i Islam. Og han anser seg selv som den store lederen for alle muslimer og mener at han har forstått islam riktig. Jeg påstår at enhver muslim, uten teologisk utdanning, er pliktet til å tenke og reflektere over sin religion, også med et kritisk blikk.

Alle typer overbevisninger fører til en kognitiv lukkethet. Man lukker for impulser, idéer og tanker som strider mot egne overbevisninger. I tillegg, hvis man har investert følelser i sine overbevisninger, blir man krenket og såret når noe kritisk treffer det man tror på. Enhver muslim burde se inn i seg selv og spørre: Hvorfor tror jeg på det jeg tror på? Hvor kom denne troen fra? Hvorfor tenker jeg at det som jeg tror på er sant? Hvorfor har andre kommet til andre konklusjoner? Hvorfor reagerer andre på min tro? Hadde jeg hatt den samme troen om jeg var født i et land med en annen religion? Kan jeg ha tatt feil?

Poenget mitt er at det å reflektere over egen tro er ikke det samme å dyrke sin egen tolkning og tro på islam. Det er to helt forskjellige prosesser. Det ene, å reflektere over sin tro, er fremadrettet. Det andre, å dyrke sin egen tro, er imot utvikling.

Islam eies ikke av imamer eller teologer. Den som har vokst opp i en muslimsk kultur, har vokst opp i en kultur preget av islam og identifiserer seg med muslimer, og har ikke bare lov, men plikt til å tenke og mene noe om islam.  

Kan ikke-muslimer mene noe om islam?

Det er også noen som mener at de som ikke er muslimer har ikke rett til å uttale seg om islam, de har i hvert fall ikke peiling. Det er interessant at ikke-muslimer avskrives så kontant når det gjelder dette temaet, fordi, på den annen side; muslimer nøler ikke ett sekund med å omfavne den teknologiske utviklingen fra Vesten (som hovedsakelig er skapt av ikke-muslimer). Muslimer bruker mobiltelefon, internett, Facebook, bil og datamaskin. De tar fly til Mekka for Hajj. De bruker Youtube for å spre sitt budskap.

Så, hvis man omfavner vestlig teknologi skapt av ikke-muslimer, hvorfor kan man ikke da slippe ikke-muslimsk opplysningsfilosofi inn i sin idéverden? Hvorfor skal man ikke la tenkningen til Descartes, Hobbes, Spinoza, Locke, Hume og Voltaire slippe til i islamdebatten? Jeg vil heller si at ikke-muslimer, som på en eller annen måte blir daglig påvirket av islam og muslimer, har plikt til å blande seg inn i diskusjonen om islam, og muslimer burde omfavne deres tenkning, også når den er kritisk.

Kritisk tenkning er vondt, men nødvendig

Den troen som ikke blir utsatt for kritikk, er dømt til stagnasjon. Mange reflekterer ikke over sin tro, andre tror at de reflekterer over den, men de bare dyrker det de har lært av sine foreldre og andre autorative figurer. Kritisk tenkning som kommer fra utenforstående kan være sårende, men den kan også være selve kimen til videre utvikling.

Tragedien som har rammet muslimer

Til minne om Mashal Khan

Den pakistanske universitetsstudenten Mashal Khan, ble lynsjet til døde den 14.04.17 av flere medstudenter som anklaget ham for blasfemi.

Drapet på Mashal Khan vitner om en tragedie som har rammet muslimer på flere hold.

Drapet ble ikke begått av radikaliserte muslimer, IS eller Al-Qaida terrorister. De som har blod på hendene tilhører eliten, de intellektuelle, den akademiske gruppen, de som i statistikken blir kalt for såkalte «mainstream» muslimer. Dette er kanskje den største tragedien som har rammet muslimer; at flere og flere som hverken tilhører terroristorganisasjoner eller er radikaliserte utad, blir hjernevasket av konservative og regressive retninger innenfor islam, og således istand til å utføre groteske ugjerninger som denne.



Sekulære fanatikere?

De som bruker begrepet «sekulære fanatikere» i dagens debatt, burde gå inn i seg selv og tenke på nytt. Jeg spør dere som bruker begrepet «sekulær fanatiker»: Hvor mange ex-muslimer eller sekulære muslimer har lynsjet muslimer på åpen gate? Kronargumentet for å bruke stempelet «sekulær fanatiker» er at det finnes stater med såkalte sekulære diktaturer som undertrykker sine borgere, spesielt de med en eller annen religiøs tilhørighet. Svaret mitt er at her har man misforstått og likestilt sekularisme med ateisme. Å være sekulær betyr ikke at man er ateist. Sekularisme handler om atskillelse av stat og religion, demokrati, likestilling og frihet til å praktisere sin tro. Derfor, et diktatur som er ateistisk er ikke sekulært.

En ting er at diktaturer og regimer undertrykker sine befolkninger, men drapet på Mashal Khan varsler om en stor intellektuell og moralsk dekadens, mangel på humanisme og ytringsfrihet og ekstreme holdninger blant muslimer som ikke er blitt vervet av radikale organisasjoner, og som er en del av det store flertallet av muslimer. Dette er en stor tragedie for muslimer, men også for verden, der islam er den mest voksende religionen.

På veggen i rommet til Mashal Khan hang bilder av Karl Marx og Che Guevara. Dette er et bittert vitnesbyrd om tragedien som har rammet venstresiden i Europa. I de fleste land som domineres av islam, er sosialister de som står i fronten og kjemper mot konservative og regressive religiøse krefter. I Europa har dessverre en del sosialister ironisk nok vært støttespillere til disse kreftene. Jeg sier til dere sosialister, tiden er kommet for å våkne opp og innse at religionskritikk betyr ikke rasisme.
 

Hvor er protestene?

Jeg ser med en stor fortvilelse på den stillheten og likegyldigheten som muslimer, muslimske organisasjoner og moskéer har vist overfor dette drapet (og mange andre drap på ateister, sekulære eller såkalt frafalne muslimer). Derimot var det god mobilisering den 6. mars i fjor, da en gruppe norsk-pakistanere demonstrerte foran den pakistanske ambassaden i Oslo til støtte for Mumtaz Qadri, som drepte guvernøren Salman Taseer som ville lette på blasfemilovene i Pakistan. Imamen i Norges største moské, Nehmat Ali Shah, som holdt tale ved arrangementet, reiste til og med ned til Pakistan for å delta i en minnemarkering for Qadri (som ble dømt til døden og henrettet).

Når det tegnes en karikatur eller lages et bilde av profeten, så skriker vi muslimer høyt i krenkelse og av sårede følelser. Vi føler oss mobbet, demonstrerer og lager opptøyer i Europa og verden. Vi roper høyt om ytringsfrihet og retten til å bruke hijab. Da er vi flinke til å kreve vår rett til å kunne tro på det vi vil. Men, hvor er demonstrasjonene, protesttogene og støtteerklæringene når sekulære, ateister eller ex-muslimer blir undertrykt, arrestert, mishandlet og drept? Jeg spør: Hvor er deres støtte?

Den meningsløse «godhet»

Skjermdump fra Aftenposten

Linn Nikkerud skriver i sin kronikk i Aftenposten at det bør være rom for å kle seg i Niqab i Norge.

I første delen av sin kronikk konfronterer Nikkerud, helt riktig, usaklige og fiendtlige ytringer mot muslimske kvinner. Slike ytringer er etter min mening skadelig for å kunne føre en saklig diskusjon om vanskelige temaer som berører oss i Norge.

Jeg vil minne Nikkerud om en ting: vi, som har hatt en kritisk røst mot Niqab, har også fått gjennomgå en god del hetsing, nedlatende ytringer og uthenging.

Når jeg leser Nikkeruds kronikk tenker jeg at hun er et godt og engasjert menneske med et stort hjerte. Hun skriver at hennes kamp handler hovedsakelig om menneskets selvbestemmelsesrett og om at alle samfunnets borgere skal vurderes etter de samme prinsippene i et fritt demokrati.

Selvet er alltid i relasjon

Jeg ser aldri på Selvet som en isolert enhet, atskilt fra andre Selv. For meg er Selvet alltid i relasjon og må forholde seg til andre. Det finnes ingen Selv uten at det er knyttet til mange andre Selv.

Hvis man godtar denne definisjonen av Selvet, vil man fort se at handlingene en gjør vil påvirke andre. Man vil også finne ut at mine valg bærer et ansvar med seg. I det man velger noe, velger man mange andre ting bort. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg at det er stor forskjell mellom kvinnen i et Sharia-styrt land som er blitt tvunget inn i Niqaben og utslettet, og en kvinne som velger, som et fritt menneske, å utslette seg selv på denne måten.

Kvinnen som bevisst tar på seg Niqab i Norge er intet offer, men et fritt menneske som velger bort en fullverdig kommunikasjon med sine medborgere. Hun ekskluderer andre fra en meningsfylt relasjon. Nikkerud advarer Norge mot diskriminering og etterlyser dialog og åpenhet. Her blir igjen de som står utenfor Niqaben skyldige og den som har valgt å skjule seg bak Niqab frigjort for ansvar.

En hån mot menn

For meg virker det slik at det foreligger en konkurranse om å erklære seg som offer i islamdebatten. Så la meg for første gang ta offerkappen på meg og snakke på vegne av en del menn som er krenket.

Niqab er nemlig ikke bare et kvinnediskriminerende plagg, men uttrykker også en nedlatende holdning mot menn. Hva tenker man om menn her? At vi er noen villdyr, seksuelt fikserte og perverse skapninger som ikke har styring på våre lyster? At vi ikke er i stand til å forholde oss på en anstendig måte til kvinner i samfunnet? Jeg synes dette er en fornærmelse mot menn.

Niqab ødelegger mest av alt for muslimene selv

Det å se på nordmenn som fiendtlige mot islam er blitt den dominerende diskursen. Det er blitt «opplest og vedtatt» at muslimer blir systematisk diskriminert og ses ned på i Norge. Men det er nå på tide å snakke også om de enkelte muslimer som ødelegger for muslimene selv. Leseren må ikke bli sjokkert over denne påstanden. Hvem drepes mest av muslimske terrorister? Muslimer. Hvem diskriminerer mest muslimer med en forskjellig tolkning av islam? Muslimer. Det er på tide å stille spørsmål ved hvor mye ansvar enkelte muslimer har for det dårlige omdømmet muslimene har fått i Norge de siste årene.  Å kle seg i Niqab, er en type atferd av enkelte muslimer, som ødelegger først og fremst for muslimene selv.

Den meningsløse «godhet»

Det er en misforståelse at den som tolererer «alt», har rom for «alt» og respekterer «alle» type holdninger og atferd er «den gode». Jeg påstår at av og til er det nødvendig å konfrontere en handling som er destruktiv. Dette gjør vi i hverdagen. Når vi ser en venn er i ferd med å ødelegge sitt liv, prøver vi å stoppe henne. Å respektere hennes selvdestruktive handlinger gjør oss ikke gode. Når Nikkerud ber om enda mer raushet overfor Niqab-bruk, blir dette en godhet som er meningsløs, fordi det hun støtter, i frihetens navn, er absurd, selvutslettende og diskriminerende.

Nikkerud, med sitt store hjerte, ser bort fra den bitre virkeligheten; at Niqab har ingen funksjonalitet i et moderne samfunn. Fra et evolusjonistisk perspektiv er den dømt til å mislykkes. Kan en kvinne med Niqab fungere som sykepleier, barnehageassistent, lærer, advokat, politi, personlig trener, psykolog? Hvis Nikkerud er ærlig med seg selv, vet hun hva svaret er.

Jeg er ikke fiendtlig innstilt mot kvinnen som frivillig velger Niqab. Tvert imot, jeg er god mot henne, fordi jeg ikke ser på henne som et offer, men et tenkende menneske som har ansvar for sine handlinger.

Jeg er god mot henne fordi jeg utfordrer hennes selvdestruktive valg og handlinger med min stemme.

Niqab - symbol på fremskritt for den muslimske kvinnen?

Portrait of a woman looking through blue face veil
Licensed from: moodboard / yayimages.com

Den norsk-pakistanske høyrepolitikeren Afshan Rafiq støtter Islamsk Råds ansettelse av kvinnen med Niqab og kaller dette for et fremskritt og en modig handling i et intervju med VG 30.03.17. Hvis vi skal følge hennes logikk, så betyr det at ansettelse av kvinner med dette plagget er et bidrag i kampen for kvinnefrigjøring.

La meg først si dette: For meg virker det som en tragikomedie at jeg, en muslimsk innvandrer fra Iran, i år 2017 skal skrive en blogg for å argumentere mot bruk av Niqab. Hvis noen hadde reist med en tidsmaskin til meg på 90-tallet og hadde sagt at det er akkurat det jeg skal bruke tiden min på i 2017, ville jeg ledd av ham. Men nå roser en kvinnelig politiker fra Høyre ansettelsen av en kvinne med Niqab i en stilling som skal bidra til brobygging mellom muslimer og storsamfunnet og anser det som et fremskritt. Og det triste er at hun ikke er alene her. Siden dette er ett av kronargumentene som brukes til støtte for ansettelse av en kvinne med Niqab, vil jeg gjerne avklare en viktig misforståelse for dere her.

Kvinnen i en Islamsk stat lever i en helt annen virkelighet enn Kvinnen i Norge

De som argumenterer for den enkelte kvinnes ve og vel i denne saken sier følgende: Det er fint for en kvinne å komme seg i arbeid og ut i samfunnet uansett. For henne er dette et skritt fremover.

Denne logikken er tatt ut av sin sammenheng i Norge. Hvis vi levde i en Taliban eller IS-styrt verden der kvinnen var tvunget til full tildekning, ikke hadde lov til å være ute, gå på skole eller være i arbeid, ville denne logikken stemme. Slike stater jobber systematisk for å utslette Kvinnen og hennes identitet. Ja, i slike stater er det fint at denne kvinnen bringes ut av isolasjonen og til en arbeidsplass. Jeg ville absolutt støtte hennes søknad om arbeid. Egentlig sier hennes jobbsøknad masse om mentaliteten til henne som bor i en stat som tvinger henne til full tildekning og begrenser hennes livsutfoldelse. Hennes jobbsøknad er et rop om hjelp, et forsøk på å komme seg ut av et fengsel og en frihetskamp. Ja, denne kvinnen, om hun befinner seg i Afghanistan, Syria eller Saudi Arabia, må støttes.

Heldigvis bor vi i Norge. Et land som har kommet mye lengre enn mange andre land i verden når det gjelder likestilling mellom menn og kvinner. Vi lever i et land der likestillingen forsvares med lovverk og diverse politiske tiltak. Situasjonen til Kvinnen i Norge er ikke den samme som i en Talibanstat eller Islamsk Stat. Kvinnen som tar på seg Niqab i Norge, av fri vilje, har valgt en ekstrem ideologi som er diskriminerende, både mot kvinner og menn. Hun har bevisst tildekket seg på en grotesk måte, uten å ta hensyn til sine medborgere. I et moderne og demokratisk samfunn med så mye individuell frihet, har vi enda større ansvar for valgene vi tar. Et slikt valg har ikke bare konsekvenser for den enkelte som tar valget, men også for de øvrige borgere i samfunnet.

Jeg vil si at bruk av Niqab er hensynsløst og egoistisk. En kvinne som velger å ta på seg Niqab i Norge tar ikke hensyn til sine medborgere som har krav og rett på å vite hvem det er de skal forholde seg til. Hun tar ikke hensyn til sine barn som blir utsatt for et psykisk ubehag når de går ut sammen med sin mor. Hun tar ikke hensyn til samfunnets behov for sikkerhet i en tid med fare for terror. Hun tar ikke hensyn til hvordan denne handlingen bidrar til skepsis og stigmatisering av den øvrige befolkning med muslimsk bakgrunn. Denne listen kunne vært lengre men jeg stopper her.

Tusen skritt tilbake i likestillingskampen for kvinner
De som gjerne vil se det positive i ansettelsen av Niqabkledde kvinner, må se på konteksten. Vi lever ikke i Saudi Arabia eller Afghanistan, vi lever i Norge. Denne Niqabkledde kvinnens ansettelse handler ikke om et rop om hjelp eller et ønske om frihet. Det er heller en maktdemonstrasjon, en understreking av at her har min ideologi kommet for å bli. Det er et hint til alle muslimske kvinner om at det er slik en anstendig kvinne skal være kledd. Det er et hint til alle politikere og arbeidsgivere om at hvis dere ikke ansetter meg så er dette diskriminering. Det er en appell om å akseptere degradering av Kvinnen i samfunnets kollektive psykologi. Det er en eksternalisering av skyldfølelse for storsamfunnet (ansetter ikke dere meg er dere islamofobe og rasister). Det er til syvende og sist et bevisst valg om å ta tusen skritt tilbake i likestillingskampen for kvinner.

De tilpasser seg, hvis endringene skjer i rolig tempo



Det var en fin maidag på 90-tallet, da jeg og flere medisinerstudenter satt sammen i en undervisningsgruppe på det gamle Rikshospitalet. Vår lærer, som var en eldre overlege i patologi, underviste oss om kroppens tilpasningsevner under ekstreme forhold. Så sa han dette: «Det gjelder ikke bare kroppen, men samfunnet også. Samfunnet tilpasser seg ekstreme forhold, hvis man bare introduserer fenomener i et rolig tempo og gradvis, blir folk med på det meste. Da kan det mest absurde fenomen selges til samfunnet.»

Niqab og Islamsk Råd

Niqab er et slikt absurd fenomen som nå introduseres til samfunnet fra Islamsk Råd. Hele plagget strider mot de mest fundamentale prinsipper som gjelder et moderne samfunn. Islamsk Råd har nå ansatt Leyla Hasic for å drive kommunikasjonsarbeid og brobygging mot storsamfunnet.

Kommunikasjonsarbeid? Dette er så absurd at man kunne lure på om det hele var en aprilspøk hvis nyheten hadde kommet den 1. april. Hele kommunikasjonen baserer seg på et dynamisk samspill mellom to mennesker som er i stand til å «lese og tolke» hverandre. Ansiktsuttrykket er en viktig del av kommunikasjon. Ansiktsuttrykket kommer før det språklige er på plass hos Mennesket og vil alltid være med på å komplimentere den språklige kommunikasjonen. En person med tilsløret ansikt, nekter motparten en viktig del av kommunikasjonen.

Brobygger? Islamsk Råd har nå gjort ytterligere skade for muslimer i Norge ved å legitimere en absurd, arkaisk og kvinnediskriminerende atferd. Islamsk Råd skaper enda mer splittelse og avstand mellom norske muslimer og resten av samfunnet. Majoriteten sitter nå og lurer på (med god grunn) hva det er Islamsk Råd vil oppnå med denne gesten og hva slags holdninger og verdier muslimene egentlig har? Jeg synes synd på alle de sekulære og moderne muslimer som blir ofre for slike regressive handlinger.

Hvilken retning skal den muslimske kvinnen gå mot?

Hvis det vi ser nå er en utvikling som er tenkt for den muslimske kvinnen, hva blir det neste? Hvorfor skal ikke vi ta vekk hennes stemme også med det samme? Skal kvinner kommunisere gjennom en datamaskin etter hvert, slik at stemmen ikke høres? Jeg sitter virkelig og lurer på hva det var ledelsen i Islamsk Råd tenkte da de bestemte seg for å ansette en kvinne med Niqab?

Mehtab Afsar sier at det som er viktig er hva du har i hodet ditt, ikke på hodet ditt. Vel, Mehtab, da har du ikke forstått mye av hvor sammensatt og komplisert menneskets samspill med hverandre er. For vi er alltid i relasjoner som mennesker. Vi må forholde oss til hverandre konstant. Hva du har på deg forteller bevisst og ubevisst om hva du har av verdier, prioriteringer, holdninger. Niqab signaliserer tydelig hvor Kvinnen hører hjemme og hvilken plass hun skal ha. Niqab betyr intetgjøring av Kvinnen.

La meg nå tolke hva slags kommunikasjon som ligger bak denne gesten, og det er ikke sikkert at ledelsen i Islamsk Råd har tenkt på dette en gang:

  1. Islamsk Råd provoserer nå med å ansette en kvinne med Niqab. Underteksten er: Se storsamfunnet, vi gjør det vi vil, vi har religionsfrihet, vi har ytringsfrihet, vi bruker den. Dette er indirekte en maktdemonstrasjon.
  2. Islamsk Råd gir ammunisjon for ytterligere hat og fordømmelse mot muslimer i Norge. På denne måten skaper de enda mer splitting og avstand.
  3. Islamsk Råd forteller at storsamfunnet må tilpasse seg enkelte muslimer, det spiller ingen rolle hvor absurd deres tolkning av islam er. Norge må venne seg til dette, slik blir det. 
  4. Islamsk Råd forsøker å sette seg selv i en vinn-vinn situasjon: Fortsetter Leyla Hasic, så er det beviset på at kvinner med Niqab fungerer i arbeidslivet. Blir hun avsatt på grunn av massive protester, beviser dette at storsamfunnet er intolerant mot muslimer.
  5. Islamsk Råd signaliserer at det nå er greit med Niqab. Andre kan følge etter. Når kommunikasjonsansvarlige kan fungere med Niqab, kan hvem som helst. Vi kan ha leger, psykologer, sykepleiere og politi også i Niqab. Det er jo det de har i hodet som er viktigst, ikke sant?

Meld dere ut av islamsk råd

Jeg har en oppfordring til muslimer i Norge: Meld dere ut av Islamsk Råd i protest. Nå har dere mulighet til å vise tydelig til Norge at dere ikke kan ha en slik organisasjon som representerer dere.  Grip muligheten nå.

Den psykologiske guden

Mens tilhengere av de tre største monoteistiske religioner snakker om at det finnes bare en Gud, hevder jeg at det finnes milliarder av psykologiske guder, ja antall guder som finnes er lik antall mennesker som tror på sine guder. Spørsmålet om Gud har vært med oss mennesker i tusenvis av år. Debatten om Guds eksistens eller ikke-eksistens pågår fortsatt, til tross for betydelig vitenskapelig fremgang. I dette innlegget går jeg ikke inn i denne diskusjonen, men henvender meg til de som tror på en Gud. Om du er ateist så er denne kronikken fortsatt relevant fordi du kan forstå bedre den religiøse prosessen hos den troende, fra et psykologisk perspektiv. Det er ingen tvil om at mye smerter og urett er blitt påført menneskeheten i navn av Gud og religioner. De som forsvarer religionen sin forteller ofte at disse handlingene har ikke noe med deres religion å gjøre, men skyldes menneskelig svikt. Jeg påstår at et stort problem blant de troende er at de blander Gud med gudsbilde i seg (den psykologiske guden). De som tror på Gud tar det ofte for gitt at det de tror på er Gud, men jeg stiller meg tvilende til dette. Om Gud finnes er en ting, men det finnes alltid et psykologisk aspekt ved guden, som jeg kaller for gudsbildet. Den troende blander ofte disse to sammen og tar det for gitt at det han tror på er Gud.

Hva er gudsbildet?
Gudsbildet referer til representasjonen av Gud som befinner seg i psyken. Så en ting er å snakke om guden «der ute i verden», men en annen ting er hvordan denne «guden der ute» (hvis den finnes), er blitt innlemmet i min psyke og min personlighet. Disse er relevante spørsmål som de troende sjelden spør seg; Hvordan er mitt gudsbilde? Hva slags kvalitet har det? Hvordan utviklet dette gudsbildet seg i meg? Hva slags funksjon har dette gudsbildet for meg? Hvordan påvirker mitt gudsbilde mine holdninger til medmennesker?

Hvorfor er det viktig å være klar over denne differansen?
Gudsbildet er alltid blandet med mine personlige, kontekstuelle og kulturelle opplevelser. Mitt gudsbilde er preget av mine opplevelser av viktige omsorgspersoner eller rollemodeller jeg har hatt i livet mitt, spesielt i barndommen. Det er også preget av den autoritative definisjonen av «Gud, det guddommelige og det hellige» som finnes i den sosiale kretsen jeg lever i. De kulturelle påbud, forbud, holdninger og tradisjoner legger seg inn i gudsbildet. Sist, men ikke minst, er gudsbildet rikelig investert med emosjoner, men mye mindre med kritiske refleksjoner. Konservative eller reaksjonære religiøse personer har ofte forvekslet Gud med gudsbildet (egen oppfattelse av Gud). De sitter med et gudsbilde som er streng, dogmatisk, dømmende og autoritær og de tror at dette er guden deres. De tror at denne guden krever fra dem en rekke ritualer og religiøs atferd uten å reflektere over dette kravet. De har mye emosjoner, men lite refleksjoner. De spør seg aldri om hvordan Gud er blitt til en psykologisk funksjon hos dem og hvilke faktorer som påvirket denne prosessen. De tar det for gitt at det de tror på er Gud. Det at deres gudsbilde er så tett sittende i deres personlighet gjør dem blinde. De klarer ikke å se på dette objektivt, fordi gudsbildet de har er blitt en del av deres subjekt. De blir krenket hvis noen kritiserer deres tro fordi denne kritikken oppleves som en kritikk av dem selv.

Det forvrengte gudsbildet
Mitt forvrengte gudsbilde kan ødelegge både for meg og for de som er rundt meg, inkludert samfunnet jeg lever i. Hvis mitt gudsbilde er straffende, diskriminerende mot andre som ikke deler min tro, krever underkastelse og er dømmende, så betyr det egentlig at jeg er dømmende, straffende og diskriminerende. Disse egenskapene er en del av min personlighet, men jeg tror at det er Gud som er slik. En slik forvirring mellom Gud og gudsbilde kan da skade mine barn i oppdragelsen, men også skade samfunnet. Er det ikke dette vi ser blant religiøse ekstremister? De er dømmende, i verste fall straffende og klart diskriminerende, men de gjør dette i Guds navn. De er ikke klar over at det ikke er Gud som er slik, men det er deres gudsbilde som er det. Det forvrengte gudsbildet kan også forklare hvorfor enkelte mennesker repeterer en del meningsløse religiøse skikker, som i verste fall vil hindre integreringen av dem og deres nærmeste i samfunnet. Mange som repeterer disse tradisjonene krever at andre (som for eksempel deres barn) gjør det samme. De kan også kreve at samfunnet skal tilpasse seg deres indre gudsbilde eller den atferden som de knytter til sitt eget gudsbilde. Disse reaksjonære og konservative kreftene kan argumentere febrilsk for religionsfrihet og sin rett til å praktisere den atferden de tror er pålagt eller anbefalt. Sjelden reflekterer de over differansen mellom Gud og gudsbilde.

Myten om den stakkars innvandreren

Rettssosiolog Nesteren Hasani skriver i Aftenposten den 14.03.17: «Mangel på muligheter fører til at folk faller ut av samfunnet og ikke integreres.» Hasani refererer til innvandrernes økonomiske begrensninger som tvinger dem til å bosette seg i billigere bydeler. Hasanis medisin for bedre integrering er kort oppsummert sosioøkonomiske tiltak som skal løfte innvandreren ut av den sosiale underklassen. Hun avslutter med å skrive: «Byrden for integrering kan ikke utelukkende bli lagt på innvandrere. Majoritetsbefolkningen må strekke ut en hånd til minoritetene og inkludere dem i fellesskapet».

Uheldig fremstilling av innvandrere
Jeg kaller Hasanis tilnærming for den «klassiske». Jeg er ikke uenig i det at innvandreren skal hjelpes opp i sin sosiale status. Jeg mener at sosioøkonomiske tiltak mot fattigdom er viktig, men ikke nok for å fremme integreringen. Jeg vil også legge til at ensidig fokus på sosioøkonomiske tiltak kan være integreringshemmende. Ved å fremstille innvandrere som en gruppe som er svake og i konstant behov for særtiltak fra samfunnet, styrker man myten om innvandreren som offer og svak, og ikke som en jevnbyrdig borger som kan bidra på lik linje med andre.

Dette vil slå tilbake på innvandrere selv, ved å for eksempel styrke en uheldig passivisering hos dem idet de går inn i den forventede rollen. Det er et faktum at mange sliter med å få endene til å møtes, for å oppnå mål man setter seg i livet kreves personlig innsats, dette gjelder også etniske nordmenn. Å dele ut penger vil ikke føre til økt integrering, ei heller stimulere evnen til selvforsørgelse. Personlig kjenner jeg mange innvandrere som ønsker å bli utfordret, vise hva de duger til, og de ser på denne type snillisme som nedlatende og stigmatiserende (selv om at hensiktene er gode).

Poenget er at innvandrergruppen er heterogen. Mange, selv med traumebakgrunn, har ressurser, noe man aldri må glemme. Det er på ressursene fokuset bør ligge, mulighetene, potensialet. Det er dette som må heies fram. Tilnærmingen til innvandrere må være en kombinasjon av støtte og bistand hvis det trengs, kombinert med tiltak som fremmer autonomi og utvikling av reell arbeidskompetanse, med økonomisk selvstendighet som mål. Og, det skal lønne seg å arbeide.

Majoriteten skal strekke ut en hånd, men innvandreren må også gjøre det
Jeg lurer på dette: Når Hasani skriver at majoritetsbefolkningen må strekke ut en hånd til innvandrere; mener hun at dette ikke er tilfelle? Jeg lurer på om vi glemmer av og til at innvandrere i Norge har det bedre enn innvandrere de fleste andre steder i verden. Nevn det landet der innvandrere har bedre goder og flere rettigheter enn i Norge? Er det galt av og til å minne oss om alt det som er bra med Norge?

På samme måte som noen nordmenn har fordommer mot innvandrere, har noen innvandrere også fordommer mot nordmenn. En del innvandrere dømmer nordmenn for å være kalde, lite kultiverte eller moralsk dekadente. Noen med innvandrerbakgrunn nekter sine barn å delta i bursdagsselskap og enkelte skoleaktiviteter. Vi vet at noen jenter med innvandrerbakgrunn ikke får delta i svømming. Vi vet også at en del barn med innvandrerbakgrunn passes ekstra godt på, slik at de ikke blir «for norske», som blir sett på som noe negativt. For noen foreldre med innvandrerbakgrunn er det helt utenkelig at deres barn finner seg en norsk kjæreste eller gifter seg med en norskfødt mann eller kvinne.

Hvis en nordmann hadde slike holdninger om innvandrere, ville vi unisont kalle det for rasisme, men når en med innvandrerbakgrunn har det, kaller vi det for «kulturforskjell». Dessverre har slike holdninger fått lov til å etablere seg og har stilltiende blitt akseptert og normalisert. Slike holdninger er anti-integrerende. Det hjelper lite å strekke ut en hånd, hvis den som er på mottakersiden står med ryggen til og hendene i lomma.

Vi må kvitte oss med stakkars-stempelet og stimulere innvandrere til å strekke ut en hånd til nordmenn også.

En analyse av Walid al-Kubaisi's syn på Hijab og et svar til Linda Noor

Walid al-Kubaisi skrev en blogg med tittel "Eit vitnemål mot hijab" den 23.02.17 som fikk Linda Noor til å skrive et svar den 25.02.17.

En analyse av Walid al-Kubaisi's syn på Hijab

Walid er klar i sin tale når det gjelder kvinnen som bruker hijab når han skriver; «Eg meiner det same som statsministeren. Det er viktig å visa toleranse for menneske». Han stopper likevel ikke der og skriver; «Men eg meiner samstundes at vi har ei moralsk plikt til å kritisera bruken av hijab.» 

Spørsmålet er: Hvorfor mener Walid at man har en moralsk plikt til å kritisere bruken av hijab? Walid har ikke alltid vært så kritisk mot bruk av Hijab. Han forsvarte retten til å bruke hijab i boken «Rasisme forklart for barn» i 2001. Så hva har skjedd?

Walid har nemlig et analytisk blikk på saken, som mange i denne debatten mangler. Walid ser ikke bare hijaben, men de nye signalene den sender ut. Walid ser at en konservativ og regressiv strømning blant muslimer har begynt å røre på seg i de siste årene. Noen vil hevde at denne konservative bevegelsen er en naturlig reaksjon på den geopolitiske situasjonen i verden. Jeg hevder at denne reaksjonen er ikke naturlig, men regressiv og særdeles skadelig. Denne konservative og regressive bevegelsen, som Walid kaller for islamisme, livnærer seg av en drøm; At Islam og muslimer skal samles i en enhet (Ummah) og bli store igjen! Walid ser at denne bevegelsen har utnyttet den nåværende situasjonen. Muslimene er nå under hardt press fra flere kanter. Dette innrømmer jo konservative muslimer som Mohammad Usman Rana som kom med sitt berømte sitat: Islams hus brenner! På verdensbasis er det store konflikter internt om hva som egentlig er det riktige islam. De landene med flest muslimer sliter med fattigdom, korrupsjon, krig og terror. Radikalisering og terrorisme blir dessverre mer og mer et islamsk fenomen, og topper nå statistikken av terrorhandlinger globalt. Europas muslimer er under press også. Innvandringskritiske stemmer begynner å mobilisere seg og mange begynner å vise skepsis til muslimer som en gruppe som ikke har klart å tilpasse seg i Europa og Vesten. Hijab for meg og Walid, har endret seg fra å være en del av en tradisjon i den muslimske kulturen til et symbol på denne regressive bevegelsen blant muslimer.

Mener Walid at alle kvinner som bærer hijab er islamister? Overhodet ikke. Det finnes selvsagt en god del kvinner som ikke en gang vet om islamisme men som bruker hijab likevel. Det finnes mange kvinner som bruker hijab som en statement; se jeg vil gå mot strømmen! Det finnes mange kvinner som bruker hijab fordi de vil gjerne komme nærmere sin gud. Men dette endrer ikke på saken: Hijab er blitt et symbol for regressiv og konservativ islam nå, selv om at en del av de kvinner som bruker den og menn som støtter den ikke er regressive og konservative selv. Walid snakker ikke om forbud mot hijab i det offentlige rom. Han vil gjøre alle bevisste på hijabens nye signaler. Walid varsler om at man er selvsagt fri til å støtte hijab, men vær klar over det at hijab har mange sider. Så hvis man ikke er fornøyd med budskapet fordi det er ubehagelig, ikke skyt budbringeren.

Svar til Linda Noor

Linda Noor liker ikke budskapet til Walid. Hun skriver: «al-Kubaisi hevder likefullt at det er kun islamistiske og fanatiske muslimer som velger hijab som en del av islam.» Dette er feil. Walid skriver ikke dette, men at Hijab er et signal på islamisme. Her misforstår Linda Noor og de som støtter hijab i navn av religionsfrihet noe viktig: Man kan bli med på å bruke et symbol, flagg eller merke uten å være klar over at det man markerer har flere sider ved seg. Var alle som støttet AKP i Norge ondskapsfulle terrorister? Overhodet ikke. Mange av dem var idealister og trodde at de kjemper for frihet og en bedre fremtid. Når de ble konfrontert med grusomme brudd på menneskerettighetene som ble begått av de kommunistiske regimene, var de fleste AKPer benektende, gikk i forsvar, bagatelliserte rapportene og kunne til og med si; «De som driver med dette har ikke forstått kommunismen».

Walid al- Kubaisi sier ikke at alle kvinner som bærer hijab er islamister, men han varsler om en uheldig signalisering av en regressiv bevegelse. Linda Noor kan selvsagt være uenig med Walid.

Så spør jeg Linda Noor: Hvis al-Kubaisi, som er opprinnelig fra Irak og har en muslimsk bakgrunn, ikke kan kritisere regressive krefter blant muslimer, hvem har lov til å gjøre det?

Har man lov å komme med noen som helst kritikk i denne tiden uten å bli hengt ut som islamofob eller høyreekstrem? Har vi, som har vokst opp i islam, har pustet islam, har lest koranen, har fastet, har gått i moské, har gått på koranskole, har bedt til Allah 5 ganger i døgnet, lov til å komme med kritikk?

Så kommer mitt siste spørsmål: Kan vi som har en kritisk stemme, en annerledes tankemåte, være med på å løfte opp muslimenes omdømme? Kan det være slik at for den som står utenfor og har hittil hatt et homogent bilde av muslimer og har derfor fordømt dem uforbeholdent blir bildet mer kompleks eller nyansert nå? Blir ikke det da vanskeligere å demonisere muslimer, når de som står utenfor ser at det finnes muslimer som bryr seg mer om sekularisme enn islam?

Jeg avslutter med å si at man kan argumentere for eller mot Walid, men i denne debatten kan man ikke argumentere uten Walid al-Kubaisi.


 

Det sekulære ansvar

Debatten om islam, innvandring, ytringsfrihet og integrering er i full sving i Norge. Jeg har full forståelse for at muslimer som gruppe opplever et ubehag med denne fokuseringen på deres tro, kultur og tradisjoner. Jeg ser at en del troende muslimer uttrykker negativisme, skepsis og i verste fall fiendtlighet mot de sekulære muslimer. Jeg har forståelse for dem, fordi en ting er å få kritikk utenfra, men en annen ting er å bli konfrontert med opprørske stemmer innenfra. Mange muslimer, inkludert undertegnede, er bekymret for fremtiden. Hvordan vil denne konflikten mellom Øst og Vest ende opp? Blir avstanden mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge større? Hvis ja, hva slags konsekvenser har dette for vårt samfunn?

Jeg omfavner konstruktiv religionskritikk
En intern uenighet mellom muslimer og en diskusjon om islam er et gode. De kloke muslimer, troende, tvilende eller ikke-troende/kulturelle, som også er sekulære, forstår godt verdien av en demokratisk debatt internt. De har skjønt for lengst at islam må bevege seg med tiden og i verden og at denne bevegelsen er avhengig av kritisk tenkning, reformasjon og utvikling av troen i en sekulær og humanistisk retning.

De kloke muslimer sitter i en vanskelig posisjon mellom de reaksjonære muslimer og de høyrepopulistiske krefter.  

På den ene siden ser de at en del reaksjonære muslimer ødelegger for en hel gruppe. Denne reaksjonære gruppen forsøker stadig å hindre videreutviklingen av den islamske teologien, er fiendtlig mot kritisk tenkning og reformasjon. De reaksjonære muslimer trenger ikke å være islamister (fremme politisk islam), men ofte uten å vite det fremmer de islamismen som egentlig er en fascistisk ideologi, like ille som andre fascistiske bevegelser.

På den andre siden er en høyrepopulistisk bølge og ideologi på fremmarsj i Vesten, noe de kloke muslimer ser på med bekymring. Høyrepopulister bruker gjerne regressive muslimer som nyttige idioter for å fremme sine egne saker. De regressive muslimer tror de kjemper for muslimenes rettigheter, men egentlig er deres praksis av islam en gavepakke for høyreekstremister. De reaksjonære muslimer er minst like skadelige for muslimer som de høyrepopulistiske krefter. I sitt angrep på muslimer bruker høyrepopulistiske krefter gjerne den reaksjonære praksisen av islam blant en del muslimer som det ultimate «beviset». Høyrepopulister drømmer om et «rent Europa» i fremtiden. De preker om frihet, demokrati og likestilling, men i praksis er de selv antisekulære.

Det sekulære ansvar
Det å praktisere sekularisme er ikke lett. Først og fremst fordi en skal tåle de tankene og ytringene man ikke er enig i. Man skal ha rom for mangfold av ytringer og tro. Religionsfrihet er en av grunnsteinene til sekularismen.

Sekularisme er ikke det samme som ateisme. Et sekulært samfunn er ikke et religionsfritt samfunn. I et sekulært samfunn har alle rett til å tro på det de vil. Det er en feiltakelse å tro at en troende muslim ikke kan være sekulær. Sekulære muslimer er ikke bare ateister eller agnostikere, men det finnes også praktiserende og troende muslimer som er sekulære. Jeg vil faktisk hevde at en sekulær muslim er en god muslim. En muslim som tenker konstant kritisk om sin religionspraksis, som stiller spørsmål ved sine sannheter, som beskytter menneskeverdet, som tenker likestilling, er en god muslim. Jeg vil hevde at disse dydene er viktigere enn slavisk lesning av koran eller moskébesøk.

Jeg er overbevist om at en sekulær muslim uten noe som helst problem kan leve i Norge og bidra til videreutvikling av landet. De sekulære muslimer, troende, tvilende og ikke-troende, må være tydelige om sekularismen. De må, uredd, beskytte ytringsfrihet, menneskeverd og demokrati. Her finnes det uenigheter internt, blant annet om hvor langt grensen går for praksis av sin egen religion i samfunnet. Undertegnede mener at man har rett til å tro på det man vil, men den fulle rettigheten gjelder ikke religionsutøvelsen. Jeg er blant de muslimene som sier religion skal være fullstendig privat og religionspraksis skal ikke krenke menneskeverdet eller hindre et annet menneskes frie utvikling. Jeg er også blant de muslimene som konfronterer islamismen og de som tjener denne fascistiske pesten som har rammet muslimer.

Jeg deler ikke drømmen om et muslimfritt Europa med høyrepopulister. Denne drømmen er egentlig et mareritt som aldri skal realiseres. Vi har nok historiske bevis på hva slike drømmer har brakt med seg i virkeligheten. Troende muslimer må gi mer rom for kritisk tenkning internt. Høyrepopulistiske tendenser må på den andre siden konfronteres med debatt. Vi som representerer de interne kritiske kreftene i det muslimske miljøet skal veie våre ord og ytringer med omhu og klokskap. Avstanden mellom en konstruktiv religionskritikk og generalisering av en hel gruppe er ikke så stor som man tror.  Høyrepopulistiske krefter inviterer oss stadig til en koalisjon mot «islam», som vi må avstå fra. Vi som nå i debatten delvis på en uheldig måte er stemplet som «islamkritikere» må kritisere med ansvar. Vi må også huske på at «islamrelaterte problemer» i verden er komplekse og skyldes ikke bare religionen islam. Vi må kritisere ukultur, religion, overtro, men aldri bli med på å generalisere en gruppe som på denne måten gjøres til syndebukk.

Den nye feminismen

«dere har mobbet muslimer som går med skjerf, dere støtter de som brenner koranen og tegner Mohammed karikaturen. vettu hva kjære, for meg har du ingen kvinnelig verdier. verdier kommer av respekt og respektere andres religion osv. om du går naken eller med skjerf er ditt problem. men når du snakker dritt om hijab og islam generelt så må du faen meg tåle og bli kalt prostutuert, for det er du i mine øyner.»(sic).

Dette var skrevet i kommentarfeltet til en av Nettavisens kvinnelige bloggere, Mina Bai, den 18.02.17. Mina Bai skrev i bloggen med tittelen «Vær så god bli krenket» om en del sinte menn med muslimsk bakgrunn som har sjikanert og trakassert henne over lang tid.

Mina, som selv er en sekulær og kulturell muslim, skriver blant annet i denne bloggen:

«Jeg er sliten av hets, trakassering, trusler, jeg har angst for å åpne mailboksen, jeg frykter enda en ekkel melding fra enda en falsk profil laget av en muslimsk mann. Alt fordi jeg skriver om muslimske kvinners rett til egen kropp og seksualitet.»

La meg understreke: Ikke alle muslimske menn undertrykker kvinner. Mange flotte menn med muslimsk bakgrunn har faktisk meldt seg på i kampen mot kjønnsdiskriminering. Likevel, finnes det en del menn som føler seg truet av disse kvinnelige stemmene.

Freedom
Licensed from: Fascinadora / yayimages.com

Angsten som blir projisert
Denne hetsingen, den uttalte aggressive holdningen og psykiske terroriseringen som vi ser her mot Mina Bai, representerer dessverre en del av virkeligheten til mange kvinner med muslimsk bakgrunn som forsøker å heve sin stemme og krever frihet og likestilling for alle kvinner.

Jeg påstår at denne angsten som Mina og andre opplever er egentlig en angst som disse sinte menn opplever selv, men som de ikke klarer å håndtere. Angst som ikke kan bearbeides internt, må eksternaliseres med full kraft, gjerne med hatefulle ytringer, psykisk og fysisk vold. Denne angsten projiseres ut på kvinnen som har begynt å protestere mot æreskulturen. Disse sinte menn har ikke brydd seg med vestlige feminister, som ikke har utgjort en nevneverdig trussel mot deres hegemoni, men nå er situasjonen annerledes. Det er DERES EGNE KVINNER som har begynt å bråke.

En ny feminisme
Kvinner som Mina Bai representerer en sjelden blomst. De representerer en ny feministisk bevegelse, som er sprunget ut av sin egen kulturelle og sosiale kontekst og har fått sin egen uttrykksform. De er inspirert av den feministiske bevegelsen i Vesten, men er ikke helt lik den heller. De leser gjerne «Det annet Kjønn» av Simone De Beauvoir, men de har også sine egne heltinner, som Forugh Farokhzad (feminist og poet fra Iran). Det som er likheten mellom dem og den vestlige feministiske bevegelsen, er at begge opponerer mot patriarkalsk dominans og krever likestilling med menn. Det som er forskjellen er at den feministiske bevegelsen fra den muslimske verden har en betydelig mer brutal kvinnekultur å kjempe imot. Muslimske kvinner har i tillegg en mye vanskeligere kamp og må kjempe på flere fronter, da en del av disse sinte menn gjemmer seg bak «offerrollen», tilhører «en minoritetsgruppe» og har brukt kulturrelativisme til sitt ytterste, for å bortforklare sin oppressive kultur og atferd. Disse sinte menn har to ansikt: et sint ansikt og et offeransikt.

Forvirring hos vestlige feminister
Hvordan skal de vestlige feministene ta imot sine nye medsøstre? Den vestlige feministen har i hovedsak sin bakgrunn fra venstresiden i politikken. Venstresiden har tradisjonelt beskyttet minoritetsgruppene og bekjempet herskerklassen. I kampen mot rasisme har venstresiden alltid vært trofast og kompromissløs. Venstreorienterte vestlige feminister opplever nå en forvirring, fordi man i større og større grad har begynt å ta opp problematiske forhold innenfor minoritetskulturer som venstresiden helst ville vært foruten. Disse kvinnelige uromakerne med muslimsk bakgrunn ble først observert som enkeltfenomener. Deres støy ble bortforklart med beroligende tilbakemeldinger som «Ja, det finnes vold i alle kulturer» eller «sånn var det også i Norge for 100 år siden».

Men nå begynner disse kvinnene å bli mange, man kan ikke lenger forklare dem som enkeltfenomener, og de klassiske bortforklaringene er gjennomskuet. Nå samler de seg, organisert i SeFF-nettverket (Sekulær Feministisk Front). Vi er vitne til fødselen av en ny feministisk bevegelse i Norge, der minoritetskvinner har tatt eierskap til sine egne kampsaker.

Feminisme er politisk uavhengig
Likestilling er et tegn på et samfunn som har videreutviklet seg. Dette er viktig å huske på: likestilling er et gode for samfunnet, ikke bare for kvinner, men også for deres sønner, brødre, fedre. For menn, for alle.

Feminisme er en bevegelse mot kjønnsapartheid og skal være politisk uavhengig. Vestlige feminister står ovenfor en historisk oppgave og må nå støtte sine medsøstre med muslimsk bakgrunn. Og dette er viktig: deres stemmer kan ikke ties i hjel, saken kan ikke ofres på grunn av politisk rivalisering. Sinte menn som forsøker å mobbe disse kvinnene til taushet vil på sin side gjemme seg bak offerrollen, rope: respekter min kultur! respekter min religion! Men, feminister må stå samlet om det standpunkt at kultur, tradisjon og religion kan aldri rettferdiggjøre diskriminering basert på kjønn. 

 

Frykt og forsvar ødelegger for muslimer

Debatt om integrering under Nettavisens konferanse. Fra venstre Anne-Cecilie Kaltenborn, Sylo Taraku, Shahram Shaygani, Bardhec Ademaj og Jon Hustad. Foto: Paul Weaver/NA Bilder

Waqas Sarwar skriver et innlegg den 17.02.17 i Utrop der han går til frontalangrep mot sekulære muslimer og eks-muslimer. Han bruker en velkjent strategi, som er å svartmale de kritiske stemmene fra muslimske miljøer og bruke deres etniske/nasjonale bakgrunn (for eksempel eksil-iranere) for å definere dem ut av debatten. Sarwar har ikke fått med seg at det ikke er bare eksil-iranere som er med på en spennende sekulær bevegelse i Norge, men også folk fra en rekke andre nasjonaliteter, inkludert etnisk norske, som er i ferd med å melde seg på. Han har en nedlatelende tone i hele kronikken sin, kaller oss «selverklærte sekulære» og mener at vårt motiv er et inngrodd hat mot islam. Hele innlegget hans for meg virker som en kombinasjon av hersketeknikk, offerrolle mentalitet og forsvarsposisjon, som er en gammel og kjent strategi som er brukt mot sekulære muslimer. Han kommer med en gjentagelse av samme mantra:

Kritisk tenkning om praksisen av islam er lik «islamofobi» og fører til økende hat mot muslimer som er en sårbar gruppe i Vesten.

Underteksten er:

Ikke snakk om ukultur, menneskerettighetsbrudd og krenkelse av sekularismen, fordi hvis du gjør det er du islamofob og rasist.

Frykt
Bak kronikken til Sarwar lukter jeg frykt. Frykt for at det har kommet nye stemmer fra innvandrermiljøet som er annerledes. Stemmer som konfronterer konservatisme og regressive krefter, samt ukultur som har fått lov til å vokse nesten uhemmet i navnet av toleranse og respekt for religion. Frykt for kvinner med muslimsk bakgrunn som opponerer mot patriarkalske og diskriminerende tradisjoner, sier nei til sosial kontroll og æreskultur og ikke lar seg skremme til taushet, til tross for trakassering og uthenging i sosiale medier. Frykt for at disse sekulære stemmene nå får oppmerksomhet i Norge, også fra politiske partier, ikke bare på høyresiden, men også venstresiden. Frykt fordi disse sekulære stemmene er i ferd med å opplyse samfunnet om at ikke alt som står nedskrevet i religionen og som defineres som «kultur» skal respekteres. Frykt fordi det er flere og flere på venstresiden av politikken som begynner å innse at man må forsterke sekularismen og dempe islamismen for å oppnå en bedre fremtid i Europa.

Forsvar som ryggmargsrefleks
Sarwar skriver at konferansen til Nettavisen med tittel Islam. Innvandring. Ytringsklima, som ble arrangert den 15.02.17 var en skivebom. På denne konferansen ble temaene islam, innvandring og ytringsklima diskutert på en saklig og balansert måte. Jeg var ikke enig i alt som ble sagt på denne konferansen, men det er akkurat poenget. At man kan tåle å lytte til det man ikke er enig i, uten å gå til angrep og innta forsvarsposisjon.

Denne konferansen var etter min vurdering en historisk begivenhet for Norge. På denne konferansen tok man opp de ømme punktene som har skapt berøringsangst altfor lenge. Ikke overraskende slår Sarwar på stortrommen og skriker av smerte. Hvorfor? Fordi her våger man å debattere tema som Sarwar helst ikke vil ha noe oppmerksomhet på.

Det Sarwar ikke ser, er at når en tanke, religion eller ideologi blir hermetisert og ikke blir eksponert for dagslyset, begynner den å mygle innvendig. Tanker og meninger som ikke slipper inn kritiske stemmer, utvikler seg til absurde og bisarre idéer. De han nedlatende kaller for «selverklærte sekulære», har begynt å rive disse murene som har hindret at kritisk tenkning kommer inn i den hermetiske og lukkede boksen Sarwar ønsker for muslimer i Norge. Sarwar vil gjerne dra gardinene ned og bygge opp murene fordi dagslys gjør vondt. Men smerte er ikke alltid noe negativt.

Regressive krefter i islam skaper fiendtlighet mot muslimer
Jeg tenker totalt annerledes enn Sarwar og hans likesinnede. Jeg tenker at denne forsvarsposisjonen, i kombinasjon med offerrollen og krav om særbehandling, er det verste som har skjedd muslimene i Europa. Denne formen har bidratt til mer skepsis, frustrasjon og fiendtlig holdning mot muslimer. Denne holdningen nedvurderer muslimer, men enda verre; skaper et homogent bilde av dem som lett kan bli mål for fiendtlig eksternalisering. Denne forsvarsholdningen Waqas Sarwar misjonerer for, er selveste gavepakken for høyrepopulistiske bevegelser. Jeg og mine «selverklærte sekulære» medarbeidere mener at det er på tide at denne holdningen blir konfrontert. Forsvarsposisjon, offermentalitet og krav om særbehandling har ødelagt enormt mye for muslimske innvandrere i Europa og må derfor konfronteres.

Waqas Sarwar, med sin kronikk, bekrefter at han er redd, fordi den tiden der han og hans likesinnede hadde makt til å definere hvem muslimene er og hvordan de skal tenke - er over. Sarwar vil i fremtiden se at flere og flere muslimer, innvandrere og nordmenn forlater det hermetiske rommet han så desperat vil bevare. Det han ikke klarer å se, er at denne bevegelsen er en av de beste tingene som har skjedd muslimer. En ting kan jeg love deg Waqas Sarwar, denne bevegelsen er bare i sin spede begynnelse og du vil se mer og mer av den i tiden som kommer.  

 

Trumpifisering

 

Jeg har med undring vært vitne til hvordan mange oppegående og intelligente mennesker ser opp til Trump og gleder seg til de neste 4 årene med ham som den 45. presidenten i USA. Når jeg sier undring, så er ikke det ironisk ment. Jeg har virkelig forsøkt å forstå hva det er som har fascinert de som støtter Trump.

Hvorfor er det slik, spør jeg meg selv? De ser jo det jeg ser, alle de impulsive og nedlatende kommentarene, all den merkelige atferden, måten han omtaler sine motstandere på, måten han ser på verden.

Det kan umulig være bare den underholdende delen med den 45. presidenten av USA som fascinerer de som støtter ham. Det må være noe mer, noe som er forførende godt.

Republican U.S. presidential candidate businessman Donald Trump poses before the start of the 2016 U.S. Republican presidential candidates debate held by CNBC in Boulder, Colorado, October 28, 2015. REUTERS/Rick Wilking - RTX1TPV9

 

 

Når målet er viktigere enn middelet

Det er vel ingen tvil om at en del av de som støtter Trump hører til den gruppen som ser rødt når de hører ordet islam, innvandrere, flyktninger og Midtøsten. Jeg leser i sosiale medier at en del av de som støtter Trump, skriver samtidig at «Islam er en fascistisk ideologi», «Islam er den verste ideologien», «Islam som er uforenlig med demokratiet», «flyktningproblemer» osv. Her gir Trump et håp om at endelig kommer en som skal hjelpe oss til å bli «kvitt» problemet. Det spiller ingen rolle hvem Trump er, saken er viktigere. Dette håpet finnes ikke bare hos europeere eller amerikanere, men også en del islamkritikere som kan gå så langt som å erklære Trump som den sekulære helten, mannen som skal redde kvinner fra islamsk undertrykkelse.

Følelsenes rolle

Det er likevel fullstendig arrogant å stemple de som støtter Trump for å være dumme eller naive. Det er mange intelligente mennesker som har knyttet håp til Trump. Mange av de jeg har snakket med liker ikke Trump som person, men er håpefulle og ser et forbedringspotensiale i hans politikk. Jeg har mine mistanker om at når Trump varslet i sin valgkampanje at han skal gjøre USA stor igjen, så hører en god del av hans europeiske støttespillere dette isteden: Vi skal gjøre Vesten stor igjen. Vesten som er i krise og noe drastisk må skje.

Vestens nedgangstid, hjelpeløshet, frykt og frustrasjon

I mitt stille sinn har jeg spurt meg selv mange ganger; opplever Vesten, som en sivilisasjon, en nedgangstid? Ikke bare økonomisk, men også kulturelt? Kan det være slik at den europeiske borgeren har følt seg som et hjelpeløst vitne til denne nedgangen? Kan man tenke seg at innvandring, spesielt fra de muslimske landene, forverret denne hjelpeløsheten, og skapte også en frykt hos europeere? Hva med den islamske terrorismen som har kommet inn i Vesten, spesielt i Europa? Og den uendelige flyktningestrømmen? Finnes det håpløshet og en frykt for å miste sin sivilisasjon, sin kulturarv og sin identitet i den europeiske sjelen? Har europeeren i tillegg gått med en frustrasjon inni seg som ble mer og mer forsterket da de opplevde at deres politikere i stor grad viste berøringsangst og unnvikelse i forhold til vanskelige temaer som handlet om muslimer, innvandring og kulturelle utfordringer i en multikulturelt Norge? Og blir den frustrasjonen enda verre når de som er bekymret for situasjonen og roper, opplever motstand fra andre europeere som uheldig stempler dem som rasister og islamofober?

 

Trumpifisering

Når Vestens sjel på individuelt og kollektivt plan er preget av frykt, håpløshet og frustrasjon, er Vesten mest mottagelig for en høyrepopulistisk tenkning. Dette har skjedd tidligere i historien og kan skje igjen. Trump aktiviserer hersker arketypen som appellerer til makt, ledelse, suksess og seier. Sagt med andre ord, motgiften til frykt, håpløshet og frustrasjon. Trump for meg minner om fastfood kjeden McDonalds. Det er enkelt, raskt, lett å begripe, smaker kanskje godt, men er i det lange løp skadelig. Trump representerer en reaksjon på en del vanskelige følelser på individuelt og kollektivt plan, men jeg har mine sterkeste tvil om at denne reaksjonen er den beste.

 

 

Når narsissisten får makt

 

Når narsissisten får makt

Denne kronikken dedikeres til det amerikanske folket

Carravaggio (1571-1610) malte Narcissus på slutten av 1500-tallet. Bildet viser den greske guden, Narcissus, som sitter og ser på sitt speilbilde i vannet. Legg merke til at Narcissus sammen med sitt speilbilde danner en lukket sirkel. Denne sirkelen lukker Narcissus inn i en narsissistisk tilstand.

 


 

Narsissistisk personlighet
Narsissist termen kom fra gresk mytologi og fikk etter hvert innpass i psykiatrien og psykologien og videre i folkespråket. I allmenheten refererer narsissist til en person som er opptatt av å få makt og oppmerksomhet. I psykiatrien handler narsissisme om en personlighetsforstyrrelse. Personlighet handler om den vedvarende væremåten en har, den kognitive og relasjonelle stilen, selvbilde, måten en takler stress eller vanskelige følelser på. Når denne væremåten blir problematisk, skaper forstyrrelser i den sosiale fungeringen, eller i verste fall blir skadelig for andre, snakker vi, i psykiatrien, om narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Psykoanalytisk forståelse av narsissisme
I den psykoanalytiske modellen handler narsissistiske forstyrrelser om en mennesketragedie. Bak den grandiose, potente og allmektige formen, befinner seg en liten, hjelpeløs og krenket person. Narsissisten fremstiller seg som mektig og potent, men hvis man virkelig går inn i narsissistens livshistorie, finner man et barn som ikke har opplevd anerkjennelse, bekreftelse, god nok emosjonell respons. Narsissisten har derfor et blødende sår i sjelen, som han forsøker å skjule fra omverden. Narsissisten blåser seg opp for å skjule det krenkede selvet. Narsissisten bruker også andre metoder for å skjule denne svakheten, han trykker andre ned. Derfor er det mange med narsissistiske forstyrrelser som strever etter makt. Makt, for narsissisten, handler om å være på toppen, fordi, derfra kan han se ned på andre og får de en bekreftelse på sin allmektighet og potens.

Den ondartete narsissismen
Alle har en del narsissisme i seg. Faktisk snakker en del psykoanalytikere om en narsissistisk utviklingslinje som finnes hos alle. Hvis man tenker på narsissisme som en psykologisk utvikling, går det an å tenke også på «sunn narsissisme». Selvhevdelse, å sette grenser for det som er akseptabelt for en selv, ha ambisjoner, mål og mot til å si fra, kan tolkes som en sunn narsissistisk funksjon som beskytter og regulerer selvfølelsen. Ikke alle narsissistiske forstyrrelser trenger å være alvorlige heller. Mange med narsissistiske forstyrrelser kan få god hjelp av samtaleterapi. Likevel, er det en form for narsissistisk forstyrrelse som er alvorlig, som jeg kaller her for den ondartete narsissistiske forstyrrelsen, som kjennetegnes av:

  1. Lav mentalisering: Det vil si personen har lav mental kapasitet til å sette seg inn i en annens opplevelse. Lav mentalisering fører til en svekket empatievne. Personen med lav mentalisering har problem med å forestille seg hva andre tenker eller føler. Denne svikten i mentalisering fører til en selvsentrisme, at personen ser verden kun fra sitt eget ståsted.
  2.  Manglende innsikt: Det vil si personen er ikke klar over at han/hun har problemer, ergo, opplever ikke at han trenger noe råd eller hjelp. Faktisk når han/hun møter motstand, tenker narsissisten ubevisst og automatisk at det er de andre det er noe feil med siden jeg er feilfri.

Narsissisme i politikken

Fra et politisk psykologisk perspektiv er narsissismen, særlig den ondartete formen, uhyre skadelig, av og til direkte farlig. Uheldigvis faller det naturlig for narsissisten å søke etter makt og ett av de områdene hvor narsissisten kan få spille ut sine narsissistiske behov er i politikken. Med sin selvsentrisme, lave mentaliseringsevne og mangel på selvinnsikt, kan narsissisten, som nå har politisk makt, gjøre stor skade. I land der kulturen og den kollektive psykologien er preget av narsissistiske krenkelser og drama, har narsissistiske ledere mulighet til å bli oppfattet som karismatiske, som igjen forsterker deres maktposisjon.

Som en norsk-iraner, vil jeg avslutningsvis ønske det amerikanske folket styrke i en vanskelig tid og håper på at jeg kan besøke USA igjen.

 

Bruk av hijab i helsevesenet er svært problematisk

Jeg støtter religionsfriheten, men mener at utøvelse av religiøse aktiviteter skal ha sine begrensninger.

Jeg er lege og psykiater. Jeg tror at en av de viktigste faktorene som er avgjørende for en vellykket behandling er å skape en behandlingsallianse med pasienten. Uten en trygg og god behandlingsrelasjon kommer man seg ikke langt som behandler. For at en slik allianse mellom behandler og pasient skal utvikle seg, må pasienten oppleve at behandleren har en profesjonell nøytralitet.

Behandlingsrelasjonen er dynamisk, men asymmetrisk
Det er nemlig slik at en behandler og en pasient ikke er likestilte under et behandlingsforløp. En behandler sitter med en god del makt til å definere behandlingsrammene, behandlingslengden og behandlingsformen. Overdrivelse av egen religiøsitet (om det er islam, kristendom, buddhisme eller new age), vil komplisere behandlingsrelasjonen mellom pasient og behandler. I noen tilfeller kan det føre til at pasienten holder viktige ting skjult for sin behandler på grunn av svikt i behandlingsalliansen.

Hijab forstyrrer den profesjonelle nøytraliteten
En pasient som oppsøker en behandler vil (bevisst og ubevisst) raskt danne seg et bilde av hva slags behandler man har med å gjøre. I det pasienten kontakter sin behandler, starter han/hun å danne seg et bilde av behandleren. Uansett hvor lite selvavslørende behandleren er, vil pasienten få med seg en god del informasjon om sin behandler, som er med på å danne et indre bilde av behandleren hos pasienten. Hvordan behandleren er kledd, sier selvsagt en del om behandleren.

Når en pasient møter en lege/sykepleier/eller annet helsepersonell med hijab, vil dette påvirke pasientens forståelse av behandleren. Det spiller forsåvidt liten rolle om den som bærer hijab er radikal, konservativ eller moderat i sin islamtro. Hijab er tematisert i samfunnet og det diskuteres frem og tilbake om i hvilken grad hijab representerer et symbol for politisk islam. Hijab er uansett et tydelig signal utad som sier: «Se! Jeg er en troende og praktiserende muslimsk kvinne.»

Problemet starter med at vi har mange forskjellige former for islam. Det er sterke uenigheter og sprikende tolkninger internt mellom muslimene selv om hva er den «riktige islam» og i mange land dreper muslimer hverandre i islams navn. Helsepersonell med hijab ønsker kanskje bare å signalisere at «jeg er en troende muslim», men pasienten, i sin fantasi, som et resultat av egne inntrykk og erfaringer, har sitt eget bilde av islam og hvordan en troende muslim er og tenker. Dette betyr at her er det stor fare for at det oppstår en relasjonell avstand mellom behandler og pasient, uansett hvor moderat den muslimske behandleren med hijab er.

Eksempel fra den kliniske praksisen

For å vise hvordan bruk av hijab i praksis kan skape problemer har jeg to eksempler her:

  1. Etnisk norsk kvinne oppsøkte hjelp hos en kollega av meg på grunn av depresjon. Det viste seg etter hvert at hun hadde et utenomekteskapelig forhold med en mann og dette skapte indre konflikter for henne. Denne kvinnen trengte virkelig en behandler som ikke var dømmende og kunne hjelpe henne i en konfliktfylt situasjon. Pasienten hadde ikke turt å snakke med sin fastlege som brukte hijab, ikke fordi legen ikke var mottagelig for det, men fordi pasienten tok for gitt at hun vil bli fordømt av henne.
  1. Mann fra Midtøsten som søkte hjelp hos meg på grunn av angst. Det viste seg at han var homofil, men holdt dette skjult for sin familie. Familien hadde store planer om å arrangere ekteskap med en jente de hadde i kikkerten for denne mannen. Mannen hadde en kvinnelig fastlege med hijab som han ikke hadde sagt ett ord til om sin seksuelle legning.

Pasienten i sentrum
Bruk av hijab er en religiøs praksis som ikke har noe å gjøre i helsevesenet. Først og fremst fordi det kompliserer behandler/pasient relasjonen. I helsevesenet skal pasienten alltid være i sentrum. Utøvelse av religiøse skikker skal på ingen måte komme i veien for behandling av pasienten, som vist i eksemplene ovenfor. Det blir helt feil når hensynet til behandlerens religiøse følelser skal settes foran pasientens rett og krav på, uten betenkning, å kunne benytte seg av et behandlingstilbud.

 



 

Terroren kan gjøre oss mer paranoide enn det vi tror

Terroren rammet Berlin midt i julerushet i går. Julen ble angrepet, ikke tilfeldig. Julen er assosiert med fred på jorda og det er dette islamistene forsøkte å ødelegge: Freden. De forsøker å overbevise oss om at det ikke finnes noe fred, ikke på et julemarked heller, ikke i julefeiringen. De vil vise at ikke i jula, ikke i våre hjem engang, skal vi føle oss trygge. De forsøkte i går å ta julen fra oss og erstatte den med terror, som betyr frykt.

Hva kan frykt gjøre med oss?

Frykt er en følelse som vil kreve umiddelbar reaksjon. Ofte likestiller vi reaksjonen med en konkret handling. Frykt signaliserer en farefull situasjon som må håndteres umiddelbart. Reaksjonen man ofte ser hos de som er drevet av frykt er; Fight or Flight. Frykt kan også trigge en sekundær følelse; sinne. Mange personer som er sinte eller rasende, er egentlig drevet av frykt. Det finnes mange eksempler fra hverdagen her: En mor som er rasende på sin unge som løper fra henne mot en trafikkert vei, er synlig sint, men er drevet av frykt.

Frykt kan gjøre oss paranoide

Frykt er en potent følelse som kan forme den kognitive innstillingen vi inntar mot verden betydelig. I en fryktbasert situasjon, er vi frarøvet tryggheten. En måte vi kan reagere på utryggheten på, er å gå inn i en paranoid beredskap. Det som kjennetegner en paranoid beredskap er en oppfattelse av en verden med «fiender». I en paranoid beredskap mobiliseres psyken til en beredskapsposisjon og da lønner det seg å plukke ut konkrete fiender eller folk som kan tillegges skyld. Når en fiende ikke kan plukkes opp umiddelbart og spesielt hvis trykket for å reagere blir overveldende, må ubehaget evakueres. I en slik situasjon, kan vi bruke en psykologisk forsvarsmekanisme som heter projeksjon. Gjennom projeksjonen utplasserer vi ubehaget til en annen, som ofte ikke har noe med saken å gjøre. Enda farligere blir det når vi projiserer ubehaget på en gruppe mennesker. Stereotypifisering er en egenskap som sitter dypt i oss og via den kan en rekke mennesker blir samlet inn i en gruppe. Barn helt ned til alderen 6, har tendens til å bruke stereotypi for å organisere sin relasjonelle verden.

Selv om at de kan være ganske ulike, blir det mest lagt vekt på deres likheter under stereotypifisering. I en slik situasjon, kan vi til og med være klar over at denne gruppebehandlingen er upresis, til og med umoralsk. Likevel, via rasjonalisering, kan vi rettferdiggjøre vår reaksjon, stenge ute vår moralske dømmekraft.

Vi er under en hard prøve

Vi som elsker friheten og har et ønske om å leve i et demokratisk samfunn med sekulære verdier er nå under en hard prøve. Det virker slik at de som driver aktivt med terror har forstått at de kan bruke psykologien mot oss. De vil at vi skal bli paranoide og projisere. De vet at i en paranoid posisjon, kan vi miste våre demokratiske og sekulære prinsipper. Terrorister vet at de ikke kan vinne en teknologisk krig mot en sivilisert verden, derfor har de bevisst startet en psykologisk krig. Målet med den krigen er å utslette våre demokratiske verdier, som er rotfestet inne i oss. Det er lett å kalle seg humanist, betrakte seg som empatisk og sivilisert, når en er bekymringsfri. Saken er en helt annen når vi er utsatt for terror og ikke føler oss trygge, ikke i Jula, ikke hjemme. Det er nå vi er under en hard prøve. Holder vi på våre verdier eller mister vi dem? Det er spørsmålet.

Hva er sekulær integrering?

Det at en innvandrer har jobb og/eller snakker brukbart norsk, er et viktig steg for å få innpass i sitt nye land, men dette alene er ikke tilstrekkelig for å kunne kalle personen godt integrert. Begrepet integrering er noe forvirrende. Hva ligger egentlig i dette begrepet? Det kan i hvertfall ikke være det samme som assimilering, at innvandreren blir en blåkopi av urinnvåneren og mister sine egne særtrekk.

Tilknytning og integrering

For meg er integrering en indre psykologisk prosess som aldri tar slutt. Det handler om en kontinuerlig utvikling og etablering av en trygg tilknytning til det nye landet. Begrepet tilknytning i psykologifaget kommer fra psykiater og psykoanalytiker John Bowlby. Tilknytning handler om et indre bånd til noen eller noe. Det kan dreie seg om tilknytning til en person (for eksempel tilknytning mellom mor og barn), men også tilknytning til et land. Noen av disse tilknytningene kan være konstruktive og sunne, andre kan være destruktive og usunne. Jeg tror de fleste som immigrerer til et nytt land starter med en ambivalent og noe utrygg tilknytning, i hvertfall hvis de kommer fra en helt annen kulturkrets. Integreringsarbeidet dreier seg derfor om å gjøre denne ambivalente tilknytningen om til en trygg tilknytning til det nye landet.

Storsamfunnet og dets borgere har selvsagt mye å si i forhold til å være medhjelpere i integreringen av innvandrere. Men innvandreren selv har den viktigste jobben å gjøre. Integrering er derfor en gjensidig prosess.

Sekulær integrering

Vi i Senter for Sekulær Integrering jobber for å bevare et sekulært Norge. Vi mener at de sekulære verdiene skal dyrkes og vernes av både Staten, men også individene som bor i Norge, uansett religion eller etnisk bakgrunn. Disse verdiene er følgende:  

  1. Et sekulært demokrati, dvs. med skille mellom stat og religion
  2. Likestilling for alle på tvers av etnisk og religiøs tilhørighet, seksuell legning, kjønn, mm.
  3. Frihet for hvert individ til å velge sitt eget livssyn og livsstil
  4. Full ytringsfrihet
  5. Religionsnøytralitet innenfor offentlig myndighetsutøvelse (forsvar, rettsvesen, politi), helsevesenet og utdanningssystemet

Norge er befolket av borgere med mangfoldig opphav, vi kommer fra forskjellige kulturer, har ulike religioner, ymse politiske meninger og kulturelle variasjoner. Hvis vi alle skal leve sammen i dette landet, må vi ha noe felles som alle kan relatere seg til, hegne om og samles rundt.

Sekularisme og sameksistens

Vi i SSI mener at de sekulære verdiene er svaret. Ved hjelp av disse verdiene kan våre nye landsmenn utvikle en sunn tilknytning til sitt nye land, men samtidig beholde sin opprinnelige identitet. Innenfor de sekulære rammene blir deres rettigheter som individer respektert av majoriteten, noe som berettiger at de også selv må ta ansvar for å bevare sekularismen.

Disse 5 verdiene er grunnpilarene for at et multikulturelt Norge skal kunne fungere. Med begrepet sekulær integrering henvender vi oss til både innvandrere, men også nordmenn. Vi ønsker å bevisstgjøre dem på at det finnes et felles ansvar for alle som bor i Norge når det gjelder å verne om disse grunnleggende verdiene. I den prosessen vi kaller sekulær integrering, vil innvandrere bli bevisstgjort på betydningen av de sekulære verdiene, som så blir internaliserte i individet. Man får et eierskap til disse verdiene og føler ansvar for at de skal opprettholdes.
 

Religiøs praksis skal være en privatsak

Sekulær integrering tillater at et individ kan beholde sin religiøse tilhørighet. Likevel, kan ikke religiøs praksis tillates å krenke eller svekke de sekulære verdiene, uansett hvor hellig denne praksisen måtte være for en gruppe mennesker. Vi kan for eksempel ikke kreve at andre ikke skal benytte seg av ytringsfriheten fordi deres ytring sårer våre religiøse følelser. Vi må da heller forsvare retten til å ytre seg fritt, selv om at denne ytringen oppleves som smertefull for oss. Vi kan heller ikke overdrive ved å markere oss med våre religiøse symboler innenfor offentlig myndighetsutøvelse som krever religionsnøytralitet. SSI er for religionsfrihet, men mener at det må være begrensninger på det som faller under definisjonen religionsutøvelse og at religionsfrihet og religionsutøvelse ikke er det samme. Begrensning av religionsutøvelse i form av å pådytte storsamfunnet sitt religiøse standpunkt er nødvendig for at rammene til vårt sekulære samfunn ikke blir tøyd og de sekulære verdiene forvitrer.

Frøene til reformasjon finnes allerede i islams historie

 

 

 

 

 

Omslaget til det første bindet av bokserien «Vestens Idéhistorie», publisert av forlaget Cappelen Damm, som er skrevet av Christine Amadou, består av et bilde fra Thomas Le Myésier, som levde på midten av 1300-tallet. Denne illustrasjonen er en av tolv illustrasjoner til et filosofisk verk av Ramon Llull (1232-1316) fra Mallorca som skildrer angrepet på falskhetens tårn. På dette bildet ser vi Aristoteles som en ridder sittende på hesten Ratiocinatio (fornuften). Litt lengre bak i bildet finner vi en annen skikkelse, den muslimske filosofen Ibn Rushd eller Averroes (1126-1198) som sitter på hesten Imaginatio (fantasien). Han er holdt tilbake med reimer av en kardinal og sier: Sokrates er meg kjær, men sannheten er meg enda kjærere!

Var 11. september et vendepunkt?

Da jeg kom til Norge i 1988, var det ingen stor debatt om islam og muslimer. Jeg kan huske at det var få kvinner som gikk med hijab på gatene i Oslo, men ingen barn med hijab. Niqab hadde jeg bare hørt om, aldri sett noen kvinner hverken i Iran der jeg kom fra eller i Norge. De fåtall kvinnene som gikk med hijab vekket ikke noe stor oppsikt. Muslimene som en minoritet hadde levd i Norge helt fra 70-tallet, men debatten handlet på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet om innvandrere og innvandring til Norge, ikke muslimer. Jeg husker Arne Myrdal og hans organisasjon FMI (Folkebevegelsen Mot Innvandring). Jeg husker at på slutten av 90-tallet fikk innvandrere med muslimsk bakgrunn mer oppmerksomhet. Jeg husker Carl I. Hagen og hans retorikk mot innvandrere fra muslimske land, men fortsatt langt ifra den debatten vi ser nå. Det var ingen debatt om hijab, niqab, burkini eller barnehijab. Så kom 11. september og retorikken endret seg raskt. Muslimene og islam kom mer i fokus. Amerikanerne, sammen med en rekke vestlige land, gikk til angrep på Afghanistan den 07.oktober 2001, som svar på terroren. Jeg husker da at de muslimske ekstremistene begynte å snakke om Vestens korstog mot islam. Jeg spør meg selv; var det da vi muslimene ble enda mer muslimer? Var det da vi mistet vårt mangfold og ble samlet under flagget islam som en gruppe? Og hva slags islam var det som samlet oss?

Jeg husker at det var en tendens i debatten til å definere oss muslimer som en gruppe, en primitiv, underutviklet, usivilisert masse, som var infisert med vold, terror og primitive følelser. Jeg husker hvor urettferdig det føltes for meg da, som på ingen måte kunne akseptere slike karakteristika av meg selv eller de muslimene jeg kjente rundt meg. Jeg husker ubehaget og jeg lurer på om det var noe som gikk galt med oss muslimer da? Vi ble enda mer opptatt av islam og det ble viktigere å være muslim for oss. Det ble mer hijab, flere moskéer og mer koranlesing. Det virket slik at muslimene sa til verden: -Se vi er en sammensveiset gruppe, vår nasjonalitet og kulturelle arv er mindre viktig, det viktigste er at vi er muslimer. Ble vi engstelige eller sinte, eller begge deler, når vi merket skiftet i retorikken, når en rekke andre muslimske land ble angrepet av vestlige styrker, når vi så alle bildene av de sivile muslimer som ble drept, når folk i Europa ble mer skeptiske til oss, når vi så at Palestina-Israel konflikten ikke ble bedre, osv.? Vi måtte finne på noe som kunne hjelpe oss mot denne kollektive angsten. Vi søkte trøst i religionen vår selvsagt. Da ble vi sammensveiset som en muslimsk gruppe. Kanskje vi tenkte slik; når europeerne ikke vil ha oss, så holder vi sammen som muslimer. Men hvilken islam søkte vi oss til?

Islamismens drømmesituasjon

Var ikke det post 11.septembriske klima en drømmesituasjon for islamismen som representerte politisk islam? Islamistene har alltid drømt om et stort, forent muslimsk samfunn; ummah. Ettersom muslimene følte seg avvist fra Vesten, fra demokratiet, og siden muslimene hadde mer enn noensinne behov for en gruppementalitet, kunne islamismen komme med sine budskap, symboler, sosiale bidrag, tilbud om gruppetilhørighet og drømmen om en islamsk stat, og til og med herredømme over verden en dag i fremtiden. Gikk vi muslimer i en felle? Gikk Vesten i en felle? Ble vi manipulerte til en forsterkende og destruktiv polarisering? Muslimene ble enda mer muslimer, Vesten ble enda mer engstelig for muslimene som nå var enda mer muslimer og prosessen fortsatte videre; velkommen til polariseringsspiralen! Hvis det er frykt og hat som driver oss til vanvidd, så vil jeg si, som psykiater, at frykt og hat svekker tenkning og refleksjon. De krever handling, ikke tenkning. Det paradoksale er at motgiften til frykt og hat er tenkning.

Islamsk korstog, ikke mot Kristendom og Vesten, men mot falskhetens tårn

Bildet fra Le Myesier har så mange viktige budskap til oss muslimer. I dette bildet fører Ibn Rushd sammen med Aristoteles og Kirken en kamp mot falskhetens tårn, i jakt på sannheten som er fanget i tårnet. Ibn Rushd, sammen med en rekke andre muslimske filosofer, stod for en retning i islam som appellerte til fornuft og tenkning og ikke bare religiøse overbevisninger. I motsetning til Al Ghazali (1058-1011) som la vekt på overtro og åpenbaring i islam, snakket Ibn Rushd om innsikt, fornuft og tolkning, men også bruk av kreativitet og fantasi for å kunne komme til det sanne. Tapte fornuften terreng mot overtro i muslimenes historie? Var dette tapet utgangspunktet for Hanbali retningen, Wahabisme, Salafisme og andre bokstavtro retninger innenfor islam? Hvis vi kunne reise tilbake i tid til de første årene etter 11. september 2001, hva kunne vi muslimene ha gjort annerledes? Muslimene søkte seg tilbake til sin historie, sine røtter, som en forståelig reaksjon på sjokket, men ble vi lurt av islamistene? Fikk de oss, muslimer, til å satse på de bokstavtro skolene, overtro og imitasjon (Taghlid)? Burde vi hente Ibn Rushd, Avecina, Rumi, Hafez, Khayam og en rekke andre muslimske stortenkere som la vekt på nytolkning, nyskapning, fornuft, utvikling, toleranse og kjærlighet istedenfor? Kan de, sammen med de vestlige opplysningsfilosofene, bli våre riddere i korstoget mot falskhetens tårn?

Jeg avslutter her med et dikt fra Hafez, den persiske poeten fra 1300-tallet. Diktet er hentet fra boken Hafez, I vinens speil, oversatt av Masha Vahdat og Erik Hillestad.

Å vinbærer! Send begeret rundt og by meg å drikke
for kjærlighet som fløt så lett har møtt motstand

Farg bønneteppet med vin, om den gamle vise mesteren byr deg,
For vandreren er ikke uvitende om stadiene på veien

 



 

Vi i Senter for Sekulær Integrering ønsker mer forskning på moskémiljøene

Tirsdag den 01.11.16 ble rapporten om Moskémiljøene i Oslo lansert av avisen Utrop. Rapporten, som antydet en del problematiske forhold i disse miljøene, falt ikke i spesielt i god jord hos de moskéene som ble undersøkt. Samme dag arrangerte Utrop en paneldebatt bestående av Basim Ghozlan (Forstander for Det Islamske Forbundet med tilknytning til Rabita-moskéen), Nasim Rizvi (styremedlem i Innvandrerens Landsorganisasjon og Buskerud innvandrerråd), Moshan Raja (Årets Osloborger, en utmerkelse i regi av Aftenposten), Seyed Masih Soltani (Daglig leder i Det norske Imam Ali Senter) og meg (som leder for SSI - Senter for Sekulær Integrering). De fleste i panelet, bortsett fra meg, var kritiske til rapporten. Jeg vil først gi ros til Utrop og forsker Masoud Ebrahimnejad for å ha tatt initiativ til og gjennomført denne undersøkelsen og håper at dette blir fulgt opp med flere undersøkelser av Moské-miljøene i Norge. Til mine meddebattanter vil jeg si at det var trist å se at de hovedsakelig gikk i forsvarsposisjon og ingen gikk inn for å støtte mer undersøkelse og forskning rundt moskémiljøene. Jeg synes det var beklagelig at de trakk inn forskerens bakgrunn (norsk-iraner) for å svekke hans troverdighet. De viste liten evne til å tenke selvkritisk.

SSI jobber for å fremme sekulære verdier i vårt samfunn og mener at under en overordnet sekulær samfunnsstruktur er det mulig å leve sammen på tvers av etniske, kulturelle og religiøse skillelinjer. Vi er samtidig opptatt av internalisering av disse verdiene i individet. Internalisering betyr at individet har et psykologisk forhold til disse verdiene og har etablert en lojalitet til dem.

SSI mener at religion er først og fremst en privatsak som skal være atskilt fra Staten, spesielt innen tre områder: offentlig myndighetsutøvelse (rettsvesenet, politiet og Forsvaret), utdanningssystemet og helsevesenet. Vi vil poengtere at SSI jobber ikke for et religionsfritt samfunn og mener at individet skal ha religionsfrihet.

Når det gjelder islam, har SSI en fremtidsvisjon. Vi mener at islam kan og må reformeres og moderniseres. SSI tror at en kjerne til modernisering og reformasjon allerede finnes i islamsk tradisjon, kultur og historie, men er dessverre av forskjellige grunner blitt neglisjert og erstattet med en uheldig konservatisme. Det er muslimene selv som først og fremst har ansvar for å gjøre noe med dette.

Vi i SSI er av den oppfatning at praktisering av religion ikke nødvendigvis må komme i konflikt med integreringen av individet i Norge. Tvert om, kan et modernisert, opplyst og reformert islam her i Norge bidra til å fremme integreringen. SSI ønsker å tenke utenfor boksen og i våre fremtidsvisjoner finner man et islam som er tilpasset Europa, som har kvittet seg med tradisjoner som er i konflikt med et moderne og humanistisk menneskesyn. I fremtidsvisjonen til SSI blir et reformert og europavennlig islam praktisert av muslimene i Vesten og misjoneres til andre land og ikke omvendt. Hverken muslimene eller andre i Vesten er tjent med at bokstavtro eller politisk islam vokser i Europa.  

SSI mener at i debatten om islam og Europa har man for mye fokus på de enkelte radikale miljøer og har glemt å utfordre de større miljøene med konservative krefter, tankesett og tradisjoner som strider mot sekularismen.

Rapporten til Utrop viser at SSIs fremtidsvisjon om denne type islam ligger langt unna.

Rapporten viser:

  1. At demokratiet og ytringsfriheten er under press i Norge, fordi mange var redde for å snakke fritt om forholdene i disse miljøene, selv under anonymitet.
  2. At det ikke undervises noe som helst om den europeiske idéhistorie, filosofi, litteratur og kultur i moskéene. Ei heller norsk historie, kultur og samfunnskunnskap.
  3. At det ikke finnes en norsk utdannet imam.
  4. At det ikke finnes en kvinnelig eller homofil imam.
  5. At Sharia-lov er etablert i en del av disse miljøene og praktiseres og anbefales.
  6. At alle de sosiale aktivitetene som tilbys av moskéene kan svekke deltagelsen av muslimer i samfunnet og skape parallellsamfunn. Vi leser stadig om fravær av minoritetsjenter i idretten, om barn som ikke får være med på leirskole. I denne rapporten finner vi noe av forklaringen på dette. Moskéene har et utstrakt tilbud av fritidsaktiviteter, idrettsarrangementer og turer. De fleste av disse er kjønnssegregerte. Det er lett å forestille seg at konservative foreldre vil heller velge dette som et «tryggere» alternativ for sine barn, i stedet for å sende dem til vanlig organisert idrett og turer og arrangementer i regi av skolen. Da er de sikre på at barna er ivaretatt i tråd med foreldrenes religiøse krav.
  7. At det helt klart er behov for mer undersøkelse av Moskémiljøene i Norge.

Etter vårt syn er det behov for en politisk innsats rettet mot moskémiljøene i Norge. Vi i SSI gir ikke opp håpet om å realisere et modernisert og sekulærvennlig islam.

 

Hijab er ikke Guds verk

 

Hijabens historie strekker seg langt tilbake i tid, lenge før islam kom til verden. Den første dokumenterte beskrivelse av hijab finner vi i en assyrisk tekst fra år 1300 f. Kr. I denne teksten blir tildekking reservert for kvinner med høy status. Prostituerte og kvinner fra lavere sosiale klasser fikk ikke lov til å dekke seg. Det var Mannen som ga disse kvinnene statusen. Kvinner med høyere status fortsatte å dekke seg i senere tid, både i det pre-islamske Persia, Hellas og det Bysantinske riket. Den pre-islamske hijaben utviklet forskjellige former og uttrykk, spredt rundt omkring i Midtøsten, sentral-Asia og det fjerne Østen. Hijab ble gradvis en del av den lokale klesdrakten for mange kvinner. Under Safavide dynastiet (1501-1736) i Iran, utviklet hijab seg til et symbol på status blant muslimske kvinner og ble etter hvert mer og mer en del av den islamske kulturen. Hijab ble et symbol på anstendighet, dydighet og ærbarhet hos den muslimske kvinnen, og var ikke lenger bare en del av kulturarven. Siden religion nå var involvert, havnet Gud og hijab i samme bås. Å bære hijab, ble oftere anbefalt av de religiøse lærde (som var menn), siden dette kunne skille de dypt troende muslimske kvinner fra resten. Kvinnen trådte dermed inn i en kontekst med en eksplisitt og implisitt kommunikasjon rundt hijab: Kvinnen som bruker hijab er mer muslim, er mer anstendig og står nærmere Gud.

Menn har skapt hijaben, ikke Gud

Hvis man virkelig tenker seg om og ser på den historiske utviklingen til hijab, er det ikke vanskelig å se at det er Mannen som står bak hijaben og ikke guden. Det er faktisk en hån mot Gud (hvis man tror på ham) å tenke at han krever bruk av hijab. Det er flere logiske brister som oppstår her og hvis man er troende kan man ikke tenke at Gud handler ufornuftig: Hva slags gud er det som skaper kvinnen først, slik som hun er, med hår og kropp og alt, og så krever tildekning? Mener man at Gud har skapt noe først, og så har man oppdaget en feil med hans skapelse som må rettes opp eller dekkes til? Hvorfor skal Gud være så opptatt av kvinnens hår? Hvorfor skal ikke menn dekke sitt hår? Hvorfor skal Gud behøve en viss atferd fra kvinnen, hvis han er eneveldig og allmektig?

Hijab er Mannens oppfinnelse, ikke gudens, og det er menn som er pådrivere av dens bruk. Det er Mannen som ønsker seg en «anstendig kvinne». Det er Mannen som vil ha kvinnens skjønnhet for seg selv og det er Mannen som krever at kvinnen, ved å bruke det, blir minnet om sin plass i samfunnet. Her vil kanskje noen kvinner reagere på det jeg skriver og si: men vi har valgt hijaben selv, helt frivillig. Svaret mitt blir: i hver kvinne finnes et psykologisk mannsbilde (far, bestefar, onkel, imam), på samme måte som det hos alle menn finnes en kvinnes psykologiske bilde (bestemor, mor, søster og tante). Vi har i oss både Kvinnen og Mannen. Det er Mannens primitive og arkaiske behov for å eie, kontrollere og dominere Kvinnen som manifesterer seg blant annet i kleskoden til Kvinnen.

Hijab er ikke frigjøringens symbol

Mannen har alltid hatt og har fortsatt et ubevisst ønske om å kontrollere og kanalisere kvinnens seksualitet og begjær. Kvinnens seksualitet er ikke bare spennende på en positiv måte, den er også provoserende, konfliktskapende og av og til skremmende for Mannen. Derfor forsøker Mannen stadig å finne veier for å kontrollere Kvinnen.

Hijab blir en av Mannens manøvre for å skape et ideelt kvinnebilde. Og du, kjære kvinne som bruker hijab for Gud sin skyld, du er dessverre blitt lurt av Mannen. Han skjønte at en av de beste måtene å få kontroll over deg på, er ved å trigge dine religiøse følelser.  

Det er Mannen som må gå i seg selv i hijabdebatten

I hijabdebatten får Kvinnen feilaktig skyld og Gud får feilaktig ansvar (siden noen tror at han krever hijab). Fokuset skal rettes mot Mannen, siden hijab er Mannens verk. Det er Mannen som må jobbe med sin nevrose mot kvinner, kvinners kropp og seksualitet. Det er Mannen som må reflektere over sitt primitive behov for kontroll av kvinnen. Hijab har blitt symbolet på mange ting, men den er også et symbol på Mannens anstrengte forhold til Kvinnen. Det er Mannen, det vil si far, bror, ektemann, onkler, fettere, naboen og imamen som er hovedansvarlige for kvinnens hijabbruk, ikke guden. Vi, muslimske menn, skal gå inn i oss selv, reflektere over hva slags forhold vi har til Kvinnen? Kvinnens kropp? Kvinnens seksualitet? Neste gang du ser en kvinne med hijab, ikke vær fordomsfull mot henne. Det finnes flere usynlige menn bak hennes hijab. Det er usynlige menn som krever det fra henne og kanskje hun ikke vet det selv.

Tausheten er minst like ille som drapstruslene: En hyllest til Amal Aden

 

Amal Aden gjorde det igjen! Hun, med sin skarpe penn og modige stemme, skrev om forkastelige holdninger blant en del innvandrere som først og fremst ødelegger for innvandrere selv. Uredd, som hun er, sto hun frem med navn og bilde og fortalte om en rekke forhold som er svært kritikkverdige i sin kronikk i Dagbladet den 20.10.16.

Drapstrusler haglet inn

Kronikken forteller om mennesker som bor i Norge fysisk, men som har ingen lojalitet eller emosjonell tilknytning til landet. Arbeidsføre mennesker som misbruker et velferdssystem som skal ivareta de aller svakeste. En slik utnyttelse er tankeløst, egoistisk og kynisk. Hun fikk 322 drapstrusler, stort sett fra det somaliske miljøet i utlandet, men også fra noen i Norge. Denne kronikken har åpenbart truffet noen ømme punkter, siden enkelte har svart med raseri og trusler. Å drapstrue noen på grunn av en ytring er en av de mest primitive og ureflekterte måtene å forholde seg til skamfølelsen på.

Den tause gruppen

Det som er kanskje minst like ille, er den tausheten man er vitne til fra spesielt det somaliske miljøet i Norge. Det finnes mange somaliske foreninger i Norge. Vi har Somalisk Forening, Somalisk Kultur Forening, Somalisk Studentforening, Somalisk Intellektuell Forening, Somalisk Media og Kultur Forening, Forening for Somaliske Kvinner og Barn, Somalisk Velferds Forening osv. Det finnes også en somalisk moské i Oslo. Ingen av disse har så langt kommet med noen form for støtteerklæring til Amal Aden. Ingen av dem har fordømt disse drapstruslene så langt og enda verre: ingen av dem støtter Amal sin avsløring av de kritikkverdige forholdene. Hvorfor er det slik?

Selvpåført fremmedfrykt

I debatten som pågår om fremmedfrykt, blir etniske nordmenn beskyldt for å ha hovedansvaret. Jeg tror innvandrere må begynne å innse at de også er medansvarlige. Mohamed Abdi, som er selv norsk-somalier, foreslår en nasjonal handlingsplan mot muslimhat i sin kronikk i Morgenbladet 14.10.16. Han er bekymret for økende skepsis mot muslimer i Vesten. Ja, med en slik atferd blant visse innvandrere, burde man begynne å bli bekymret. Jeg spør: er ikke det som skjer mot Amal Aden muslimhat? Burde ikke de somaliske, men også andre innvandrergrupper, forsvare Amal og fordømme disse truslene? Eller, blir hun sviktet fordi hun er homofil? Er det slik at i stillhet tenker man at hun fortjener dette? Ser dere det? Når dere er stille begynner mine fantasier å spinne. Når enkelte fra innvandrermiljøet utnytter det norske velferdssystemet skapes det selvsagt mer fremmedfrykt, men da kan man si; det dreier seg om noen få, heldigvis ikke majoriteten. Når en del mennesker skriker og kommer med drapstrusler så kan man si: det dreier seg om noen få, heldigvis ikke majoriteten. Men når en hel gruppe er tause og vender sine rygger mot Amal Aden blir saken annerledes. Da er det ille og dette skaper skepsis og i verste fall fremmedfrykt.

Jeg, på vegne av SSI (Senter for Sekulær Integrering) fordømmer på det sterkeste den trakasseringen hun er blitt utsatt for og støtter fullt ut hennes modige avsløring av de kritikkverdige forholdene hun skriver om med førstehånds kjennskap. Jeg har en utfordring til de somaliske foreningene og den somaliske moskéen i Norge: Støtt Amal Aden, fordøm både utnyttelsen av velferdssystemet og den psykiske mobbingen Amal blir utsatt for.

 



 

                                                                                                                        
 

Mange innvandrere med muslimsk bakgrunn serverer/spiser svin og serverer/drikker alkohol

Sylvi Listhaug, vår nåværende innvandrings- og integreringsminister, skrev følgende på sin facebookside den 18.10.16:

«Jeg mener de som kommer til Norge må tilpasse seg samfunnet vårt. Her spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt. Man må innrette seg etter de verdier, lover og regler som er i Norge når man kommer hit. Lik og del!»

Listhaug har senere forklart seg at det hun mente med sitatet var at innvandrere som kommer til Norge må tilpasse seg det norske arbeidsmarkedet, og må tåle å servere alkohol og svin. 

Uheldig retorikk forverrer polariseringen i integreringsdebatten
Vi tenker ofte slik at språk er et middel for kommunikasjon. Det vi glemmer er at språk kan påvirke, av og til definere virkeligheten. Språk vil også avsløre hvordan vi oppfatter virkeligheten rundt oss. Når jeg leser dette sitatet fra vår innvandrings- og integreringsminister, ser jeg at hun har et bilde av innvandrere som en gruppe som i utgangspunktet ikke vil eller ikke er motivert til å tilpasse seg samfunnet vårt. Siden hun bruker ordet «må», antyder hun at her må denne motvillige gruppen tvinges til tilpasningen. Listhaug forteller om et svart/hvitt Norge.

Sannheten er jo langt ifra dette og mye mer nyansert. Det finnes mange etniske nordmenn som hverken drikker eller spiser svin og mange innvandrere med muslimsk bakgrunn som både drikker alkohol og spiser svin. Det finnes også mange innvandrere med muslimsk bakgrunn som serverer alkohol og svin. Det er likevel ikke det konkrete, men det symbolske som er viktig her. Underteksten til en slik retorikk blir: Nordmenn (som spiser svin, drikker alkohol og viser ansikt) er de frigjorte og innvandrere (som ikke spiser svin, ikke drikker alkohol og dekker ansikt) er de som ikke er frigjorte.

De, som to grupper, står imot hverandre. Den ene gruppen (nordmenn) som representerer frihet, må overvinne innvandrerne (som er de ikke-frigjorte). Med en slik retorikk, berører Listhaug den universelle myten i vår kollektive psykologi: Kampen mellom det gode og det onde, lyset mot mørket og frihet mot tyranni. Denne myten har en psykologisk sannhet og vekker sterke emosjoner i oss. Den sveitsiske psykiateren, Carl Gustav Jung, viser hva slags enorme krefter myter bærer med seg i vår psykologi. Vi vet at kreftene til disse mytene kan fort brukes for å vinne politiske saker.

Jeg har en innvending til siste delen av setningen: «Å vise ansikt». Her setter Listhaug et overdrevet og diskriminerende klesplagg, niqab, i sammenheng med «innvandrere» som en gruppe, for å forsterke sitt bilde av innvandrere som ufrie, underutviklede individer. I realiteten vet vi at niqab brukes av et fåtalls kvinner i Norge og bruk av den blir kritisert av mange innvandrere med muslimsk bakgrunn internt. I siste setning av sitatet, antyder Listhaug igjen at vi, innvandrere, må innrette oss etter verdier, lover og regler som er i Norge. Siden hun igjen bruker ordet «må», tolker jeg det slik at hun har et ubevisst bilde av oss, innvandrere med muslimsk bakgrunn, som hverken vil eller er i stand til å forstå norske verdier, lover og regler. Derfor er det nødvendig med velmenende og velbegrunnet tvang.

Norske verdier eller sekulære verdier?

Jeg antar at vår innvandrings- og integreringsminister ønsker å fremme integrering av innvandrere i Norge. Jeg kan for det første forsikre henne om at det er mange innvandrere med muslimsk bakgrunn som ønsker det samme. Jeg er skeptisk til bruk av ordet «norske verdier», fordi dette er et begrep som er forvirrende. Hva mener man egentlig med det? Hvor finner jeg, som innvandrer med muslimsk bakgrunn de «norske verdiene?» Er de statiske og konstante eller flyktige? Er de like uansett hvor i Norge man bor?

 

Jeg bruker bevisst begrepet «sekulære verdier» i denne debatten, som er universelle idealer for en del mennesker i verden med ulik religiøs og etnisk bakgrunn. Disse verdiene handler om ytringsfrihet, demokrati, likestilling, frihet til å velge sin livsstil og atskillelse av stat og religion (spesielt når det gjelder rettssystemet og utdanningssystemet). Jeg som innvandrer med muslimsk bakgrunn, hadde bevissthet om disse verdiene som tenåring før jeg kom til Norge.

Jeg elsker Norge fordi som nasjon har Norge klart å implementere disse verdiene mye bedre enn mange andre stater. Dette er en av mange ting som gjør Norge til et flott land å bo i. Jeg kan forsikre innvandrings- og integreringsministeren om at mange innvandrere med muslimsk bakgrunn står bak og støtter disse verdiene. De som ikke gjør det eller ikke har gjort det, blir stadig mer utfordret av sekulære krefter internt. 

Hvis innvandrings- og integreringsministeren vår ønsker å fremme integreringen i Norge (og jeg tar det som en selvfølge at hun gjør det), tillater jeg meg å komme med et råd til henne:

Bruk et språk som er inkluderende, støtt de sekulære stemmene blant innvandrere og vis med dine uttalelser at de sekulære verdiene og rammene er det som trengs for at vi, som nasjon, kan leve sammen til tross for religiøse, kulturelle og etniske forskjeller.

Jeg ønsker henne lykke til videre i denne jobben.

 

Sekulære og ex-muslimer er viktige nye stemmer blant muslimene

 

I sin kronikk i Utrop den 14.10.16 beskylder Majoran Vivekananthan organisasjonene SSI (Senter for Sekulær Integrering), LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold) og norske ex-muslimer for å drive med inkonsekvent religionskritikk. I en tidligere kronikk i samme publikasjon, kaller han lederen og nestlederen for organisasjonen Ex-Muslims of Norway; Cemal Knudsen Yucel og Lily Bandehy for antimuslimer. Majoran Vivekananthan representerer en gruppe mennesker i vårt samfunn som er velmenende, har idealistiske mål og er opptatt av og reagerer på urettferdighet, diskriminering og minoriteters rettigheter. Jeg har respekt for ham og hans idealistiske/humanistiske holdning. Jeg tror likevel at han med sin defensive og proteksjonistiske holdning gjør muslimene som gruppe en bjørnetjeneste.

Frykt som drivkraft

Jeg antar at Majoran Vivekananthans kritikk er drevet av frykt. Jeg antar at han frykter økning av hat, i verste fall vold mot muslimer i Europa. Mohamed Abdi, skribent og aktivist foreslo en nasjonal handlingsplan mot muslimhat i sin kronikk i Morgenbladet den 14.10.16. Abdi varsler om en økende tendens til hatkriminalitet mot muslimer i Europa og USA. Jeg skal ikke benekte at negative holdninger mot muslimer som gruppe har dessverre økt i Vesten, men på den andre siden synes jeg Europa spesielt har vist enorm toleranse mot sine muslimske befolkninger så langt. Hvis vi skal snakke om muslimhat, vil jeg heller si at det verste hatet mot muslimer foregår i en rekke land med islam som politisk styresett. Jeg er likevel bekymret over polariseringen og det negative fokuset på muslimer som gruppe i Europa og Norge. Historien viser at minoritetsgrupper kan i visse situasjoner bli utsatt for hatprojeksjoner som kan ende opp med katastrofale følger. Jødene var en gruppe som fikk en slik skjebne i vår moderne historie. Jeg deler Abdis og Vivekananthans bekymring, fordi da jødene ble sendt til konsentrasjonsleirer, skilte ikke nazistene mellom ortodokse og sekulære jøder; jøde var jøde. Det er klart at jeg som også har muslimsk bakgrunn frykter en slik utvikling i mitt nye hjem Norge.

Identifisering med muslimene

Jeg, på lik linje med Abdi og Vivekananthan har en sterk medfølelse for muslimer, både i Norge, men også i verden. Jeg synes de har lidd altfor mye. Jeg har selv muslimsk bakgrunn og har muslimer som venner og slektninger. Jeg blir fryktelig trist når jeg ser muslimer bli drept i Irak, Afghanistan, Iran, Syria og Palestina. Hjertet mitt blir knust når jeg ser muslimske barn som gråter eller er i sjokk etter et rakettangrep. Jeg, som definerer meg som humanist og har en muslimsk bakgrunn, identifiserer meg sterkt med disse menneskene. Jeg kan forstå det brennende engasjementet og behovet for å ta muslimene i forsvar.

Forsvarsposisjon øker frustrasjonen

Når Abdi referer til økende hatkriminalitet mot islam i sin kronikk, spør han seg ikke hvorfor hatet har økt i de senere årene. En vanlig tankegang har vært at ekstreme og voldelige handlinger fra muslimer har skylden. Jeg har en tilleggsforklaring: jeg tror at ekstreme muslimfiendtlige tanker og krefter livnærer seg av konservativismen som er i ferd med å øke og spre seg blant muslimene i verden. Stadig flere, mer synlige og overdrevne praksiser og skikker blant muslimer er ikke et norsk fenomen, men en global bevegelse. Det er blitt viktigere og viktigere for muslimer flest å være «gode» muslimer, og mange tror at en konservativ og streng praktisering av islam betyr det samme som å være en «god» muslim. Å være muslim er for noen blitt så viktig at de har sluttet å se på hva slike overdrevne praksiser medfører og hvilke konsekvenser det har for muslimene som gruppe. Når Abdi og Vivekananthan forsvarer bruk av hijab og burkini i religionsfrihetens navn, ser de kun på det enkelte tre. Jeg ber dem om å ta en titt på skogen. Det å forsvare absurde og overdrevne skikker og tradisjoner fordi man er redd for polarisering eller har sterk medfølelse for en gruppe, har gjort vondt verre for muslimer. Hijab har blomstret opp blant muslimske kvinner og er etter min mening blitt til en helt overdreven praksis. Barnehijab og Burkini til barn er nye fenomener som etter min vurdering er fullstendig absurde og upassende. Jeg vet at både Abdi og Vivekananthan er oppgående og intelligente mennesker, men jeg er redd for at de, uten å egentlig ønske det, støtter konservative religiøse krefter og svekker nytenkning og reformasjon blant muslimer. For meg er dette en utviklingshemmende kjærlighet. Kjærlighet og medfølelse skal være vekstfremmende, men i dette tilfellet vil kjærligheten kvele livsbejaende krefter blant muslimer.

De nye sekulære stemmene gir mer farge i et svart/hvitt debattklima

Om man er enig eller uenig med disse nye sekulære og ex-muslimene er én sak, men disse stemmene kommer som en frisk bris inn i et innestengt rom. Disse menneskene viser til storsamfunnet at det finnes mange måter å være muslim på, at muslimene er en heterogen gruppe som ikke kan generaliseres. Enda viktigere, utfordrer denne gruppen konservative og regressive krefter internt blant muslimene. I denne tiden og paradoksalt nok, er disse stemmene viktige mot muslimhat. Mye viktigere enn det mange muslimer tror og viktigere enn noen religiøse muslimer som insisterer på en overdreven praksis av sin tolkning av islam. Amal Aden som kaller seg homofil muslim, Lily Bandehy og Cemal Knudsen Yucel som kaller seg ex-muslimer, Walid al-Kubaisi og undertegnede som kaller oss kulturelle muslimer, Shakeel Rehman som kaller seg menneskerettighetsaktivist med muslimsk bakgrunn og Mina Bai og Mahmoud Farahmand som kaller seg sekulære muslimer er alle viktige stemmer og det som er felles med disse stemmene er at de er på en eller annen måte knyttet til islam. Selv om at vi har en skarp (av og til for skarp) tunge, har vi klart å få fram et mer fargerikt bilde av muslimer i Norge, som uten tvil vil komme alle muslimer til gode. Derfor burde Abdi, Vivekananthan og alle andre som opplever oss som ubehagelige bråkmakere se på oss med nye briller. Kanskje er det nettopp våre stemmer som kan bidra til å dempe den økende skepsis (og i verste fall hat) mot muslimer.

Samtale med en muslimsk mann

 

Det er i samtale med andre jeg er blitt klokere som menneske. For noen uker siden satt jeg i parken og leste. En eldre herremann satte seg på benken ved siden av meg. Jeg forstod med en gang at han var fra Midtøsten. Han hadde hvitt hår og hadde på seg rene, men enkle klær. Han hadde et fint og symmetrisk ansikt, snille øyne. Han var i slutten av 60-årene. Vi begynte å prate sammen. Jeg opplevde ham som en varm og behagelig person med mye empati og omsorg for medmennesker. Han smilte innimellom, men øynene hans kunne ikke lyve for meg; han var trist. Hans åpenhet i samtalen ga meg motet til å stille flere og flere private spørsmål.

Han fortalte etter hvert at han er muslim. Jeg spurte hvordan han føler seg i Norge som en muslim? Han svarte at han er glad i Norge, føler seg heldig, spesielt er han glad for sine barn som klarer seg bra. Han sa med en trist stemme at ekstremistene ødelegger for oss (muslimer) og la til (her ble han mer vital) hvis han ser at noen muslimer planlegger terror eller angriper nordmenn, nøler han ikke. Han vil kaste seg over terroristen og er villig til å dø for å redde livet til andre. Jeg fikk inntrykk av at dette virkelig var ektefølt. Så sukket han og sa: «min far var en lærd imam i hjemlandet mitt. Han gikk på Universitet og leste teologi.» Han fortalte videre at faren hans var en respektert imam som folk søkte råd hos. «Han hadde blitt sjokkert hvis han hadde sett oss muslimer i dag.», sa mannen om sin far. Mannen fortsatte: «Min far mente at vi kan kun elske Gud når vi elsker det Gud har skapt. Han ville blitt sjokkert av å se hvordan muslimer dreper hverandre og andre i denne tiden».

Jeg spurte ham hva han tenker om oss, muslimer i Norge? Han svarte at muslimene er blitt mye mer religiøse enn det de var i hans yngre dager. Han sa bekymret: «I min tid, var muslimene så mye annet. Nå vil de først og fremst være muslimer, «gode» muslimer. Problemet er at de har ikke peiling på hva en god muslim er. Vi er i ferd med å ødelegge for oss selv».

Etter at han gikk, begynte jeg å tenke over det han sa. Hva har skjedd med muslimene? Hvorfor er den religiøse identiteten blitt så sterk nå? Jeg tenkte at denne vise mannen jeg snakket med hadde et viktig poeng. En del muslimer er i ferd med å ekskludere seg selv fra storsamfunnet i Norge, men jeg tror de fleste av dem ikke er klar over det. De insisterer på religiøse tradisjoner og praksiser som skaper avstand til storsamfunnet, segregering og i verste fall strider mot våre sekulære verdier. Den religiøse identiteten, som enkelte muslimer opphøyer over alt annet, er i ferd med å skade muslimene selv, tror jeg. Den er kommet ut av balanse og har tatt over mye av identiteten til en del muslimer. Ser disse konservative menneskene at de er i ferd med å skade sine egne? 

Nikab, den misforståtte frigjøringen

For første gang deltok en niqabkledt debattant i NRK Debatten. (Skjermdump: NRK).

I NRK programmet «Debatten» den 29.09.16 fortalte Leyla Hadic at Nikab har gjort henne fri fra motepress, skjønnhetspress og kroppspress. Jeg finner det svært underlig at Nikab nå skal brukes som et symbol på kvinnefrigjøring. Frigjøring er en intensjonell handling.  I alle forsøk på frigjøring er to spørsmål gjeldende: 1) Hva det er en frigjør seg fra? og 2) Hva er det en frigjør seg til? Historisk sett vet vi at ikke alle frigjøringskamper har vært like heldige for menneskeheten. Tvert imot, noen av frigjøringskampene førte til enda verre totalitære og menneskefiendtlige prosesser. De som blindt støtter den såkalte «frigjøringsprosessen» i bruken av slike plagg, har et manglende fremtidsperspektiv og har ikke spurt seg hvor dette skal ende opp.

Leyla Hadic, hennes medsøstre som bruker Nikab og alle de som støtter hennes valg, vil gi storsamfunnet skylden for manglende inkludering. Dette er ansvarsfraskrivelse. Hvis en kvinne velger å gjøre seg ansiktsløs, ekskluderer hun seg selv fra det sosiale rommet og mye av det som foregår i det. Enda mer alvorlig blir saken når denne kvinnen blir tvunget til å bli ansiktsløs, ikke bare med makt, men også via sosialt press eller manipulering av hennes religiøse tro. Denne kvinnen blir frarøvet massive muligheter for utvikling og psykologisk vekst, som kun skjer i samspill med medmennesker.

Har man undervurdert ansiktets betydning?

De som støtter bruk av Nikab har glemt en viktig ting: ansiktets betydning i kommunikasjonen. Ansiktet er beriket med mange små og mellomstore muskler som er godt forsynt med nervefibrer. I et kompleks og fascinerende samspill mellom disse musklene og hjernen, uttrykker ansiktet mange forskjellige kommunikative signaler. Mennesket er utstyrt med spesielle hjerneceller; speilnevroner, som har som oppgave å lese og tolke blant annet ansiktsuttrykket til en annen, en funksjon som er sentral for å kunne sette seg inn i den andres psykologiske ståsted. Denne prosessen er opphavet til det som kalles for empati. Ansiktsuttrykket til et medmenneske hjelper oss å tune empatisk inn på henne og respondere adekvat emosjonelt. Ansiktsuttrykket til mor, for eksempel, spiller en sentral rolle i samspillet mellom mor og barn. Vi vet fra forskningen at barn begynner veldig tidlig å lese ansiktets uttrykk hos voksne, en egenskap som blir med barnet videre i voksen alder.

Vi kommuniserer ikke bare med ord, men også med ansiktet og kroppen vår. Ansiktsuttrykket sier av og til mer enn tusen ord, gir oss hint om det usagte, gjør oss nysgjerrige på den andre. Når en kvinne velger å dekke ansiktet, stenger hun en viktig kommunikasjonskanal til sine medmennesker. Kommunikasjonen blir fattigere og mer forvirrende. Hun gjør seg uttrykksløs, men frarøver også andre muligheten til å kunne forstå og forholde seg til henne på et ikke-språklig plan.

Nikab - den misforståtte frigjøringen som hindrer integrering

Man kan ikke betrakte bruk av Nikab som en frigjøring fra kroppspress eller motepress. Hvis en tror at bruk av Nikab er å frigjøre seg fra kroppspress, vil jeg heller svare at Nikab setter kroppen i et fengsel. Samtidig, hvis man vil unngå oppmerksomhet mot sin kropp, som det ofte hevdes; så er det ingenting som vekker mer oppmerksomhet i vårt moderne samfunn enn en kvinne i Nikab, og hele argumentasjonen faller sammen. Nikab er et symbol på fornektingen av en viktig del av den mellommenneskelige kommunikasjonen. Nikab gjør kvinnen mimikkløs og tar fra henne muligheten til å delta i samspill med andre. Den som bruker Nikab utestenger seg selv automatisk fra en rekke sosiale funksjoner og muligheter.

Jeg vil spørre Leyla Hadic og de som støtter hennes valg og mener at dette er integrerende om følgende: hvordan kan en kvinne med Nikab arbeide som kirurg, psykolog, barnepleier, lærer, advokat eller politi? Bruk av Nikab og lignende klesplagg er uforenlig med alle typer yrker der det er nødvendig med mellommenneskelig kommunikasjon. Nikab er et massivt hinder for en fullverdig kommunikasjon mellom mennesker og kan aldri bli normalisert.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen