hits

januar 2017

Når narsissisten får makt

 

Når narsissisten får makt

Denne kronikken dedikeres til det amerikanske folket

Carravaggio (1571-1610) malte Narcissus på slutten av 1500-tallet. Bildet viser den greske guden, Narcissus, som sitter og ser på sitt speilbilde i vannet. Legg merke til at Narcissus sammen med sitt speilbilde danner en lukket sirkel. Denne sirkelen lukker Narcissus inn i en narsissistisk tilstand.

 


 

Narsissistisk personlighet
Narsissist termen kom fra gresk mytologi og fikk etter hvert innpass i psykiatrien og psykologien og videre i folkespråket. I allmenheten refererer narsissist til en person som er opptatt av å få makt og oppmerksomhet. I psykiatrien handler narsissisme om en personlighetsforstyrrelse. Personlighet handler om den vedvarende væremåten en har, den kognitive og relasjonelle stilen, selvbilde, måten en takler stress eller vanskelige følelser på. Når denne væremåten blir problematisk, skaper forstyrrelser i den sosiale fungeringen, eller i verste fall blir skadelig for andre, snakker vi, i psykiatrien, om narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Psykoanalytisk forståelse av narsissisme
I den psykoanalytiske modellen handler narsissistiske forstyrrelser om en mennesketragedie. Bak den grandiose, potente og allmektige formen, befinner seg en liten, hjelpeløs og krenket person. Narsissisten fremstiller seg som mektig og potent, men hvis man virkelig går inn i narsissistens livshistorie, finner man et barn som ikke har opplevd anerkjennelse, bekreftelse, god nok emosjonell respons. Narsissisten har derfor et blødende sår i sjelen, som han forsøker å skjule fra omverden. Narsissisten blåser seg opp for å skjule det krenkede selvet. Narsissisten bruker også andre metoder for å skjule denne svakheten, han trykker andre ned. Derfor er det mange med narsissistiske forstyrrelser som strever etter makt. Makt, for narsissisten, handler om å være på toppen, fordi, derfra kan han se ned på andre og får de en bekreftelse på sin allmektighet og potens.

Den ondartete narsissismen
Alle har en del narsissisme i seg. Faktisk snakker en del psykoanalytikere om en narsissistisk utviklingslinje som finnes hos alle. Hvis man tenker på narsissisme som en psykologisk utvikling, går det an å tenke også på «sunn narsissisme». Selvhevdelse, å sette grenser for det som er akseptabelt for en selv, ha ambisjoner, mål og mot til å si fra, kan tolkes som en sunn narsissistisk funksjon som beskytter og regulerer selvfølelsen. Ikke alle narsissistiske forstyrrelser trenger å være alvorlige heller. Mange med narsissistiske forstyrrelser kan få god hjelp av samtaleterapi. Likevel, er det en form for narsissistisk forstyrrelse som er alvorlig, som jeg kaller her for den ondartete narsissistiske forstyrrelsen, som kjennetegnes av:

  1. Lav mentalisering: Det vil si personen har lav mental kapasitet til å sette seg inn i en annens opplevelse. Lav mentalisering fører til en svekket empatievne. Personen med lav mentalisering har problem med å forestille seg hva andre tenker eller føler. Denne svikten i mentalisering fører til en selvsentrisme, at personen ser verden kun fra sitt eget ståsted.
  2.  Manglende innsikt: Det vil si personen er ikke klar over at han/hun har problemer, ergo, opplever ikke at han trenger noe råd eller hjelp. Faktisk når han/hun møter motstand, tenker narsissisten ubevisst og automatisk at det er de andre det er noe feil med siden jeg er feilfri.

Narsissisme i politikken

Fra et politisk psykologisk perspektiv er narsissismen, særlig den ondartete formen, uhyre skadelig, av og til direkte farlig. Uheldigvis faller det naturlig for narsissisten å søke etter makt og ett av de områdene hvor narsissisten kan få spille ut sine narsissistiske behov er i politikken. Med sin selvsentrisme, lave mentaliseringsevne og mangel på selvinnsikt, kan narsissisten, som nå har politisk makt, gjøre stor skade. I land der kulturen og den kollektive psykologien er preget av narsissistiske krenkelser og drama, har narsissistiske ledere mulighet til å bli oppfattet som karismatiske, som igjen forsterker deres maktposisjon.

Som en norsk-iraner, vil jeg avslutningsvis ønske det amerikanske folket styrke i en vanskelig tid og håper på at jeg kan besøke USA igjen.

 

Bruk av hijab i helsevesenet er svært problematisk

Jeg støtter religionsfriheten, men mener at utøvelse av religiøse aktiviteter skal ha sine begrensninger.

Jeg er lege og psykiater. Jeg tror at en av de viktigste faktorene som er avgjørende for en vellykket behandling er å skape en behandlingsallianse med pasienten. Uten en trygg og god behandlingsrelasjon kommer man seg ikke langt som behandler. For at en slik allianse mellom behandler og pasient skal utvikle seg, må pasienten oppleve at behandleren har en profesjonell nøytralitet.

Behandlingsrelasjonen er dynamisk, men asymmetrisk
Det er nemlig slik at en behandler og en pasient ikke er likestilte under et behandlingsforløp. En behandler sitter med en god del makt til å definere behandlingsrammene, behandlingslengden og behandlingsformen. Overdrivelse av egen religiøsitet (om det er islam, kristendom, buddhisme eller new age), vil komplisere behandlingsrelasjonen mellom pasient og behandler. I noen tilfeller kan det føre til at pasienten holder viktige ting skjult for sin behandler på grunn av svikt i behandlingsalliansen.

Hijab forstyrrer den profesjonelle nøytraliteten
En pasient som oppsøker en behandler vil (bevisst og ubevisst) raskt danne seg et bilde av hva slags behandler man har med å gjøre. I det pasienten kontakter sin behandler, starter han/hun å danne seg et bilde av behandleren. Uansett hvor lite selvavslørende behandleren er, vil pasienten få med seg en god del informasjon om sin behandler, som er med på å danne et indre bilde av behandleren hos pasienten. Hvordan behandleren er kledd, sier selvsagt en del om behandleren.

Når en pasient møter en lege/sykepleier/eller annet helsepersonell med hijab, vil dette påvirke pasientens forståelse av behandleren. Det spiller forsåvidt liten rolle om den som bærer hijab er radikal, konservativ eller moderat i sin islamtro. Hijab er tematisert i samfunnet og det diskuteres frem og tilbake om i hvilken grad hijab representerer et symbol for politisk islam. Hijab er uansett et tydelig signal utad som sier: «Se! Jeg er en troende og praktiserende muslimsk kvinne.»

Problemet starter med at vi har mange forskjellige former for islam. Det er sterke uenigheter og sprikende tolkninger internt mellom muslimene selv om hva er den «riktige islam» og i mange land dreper muslimer hverandre i islams navn. Helsepersonell med hijab ønsker kanskje bare å signalisere at «jeg er en troende muslim», men pasienten, i sin fantasi, som et resultat av egne inntrykk og erfaringer, har sitt eget bilde av islam og hvordan en troende muslim er og tenker. Dette betyr at her er det stor fare for at det oppstår en relasjonell avstand mellom behandler og pasient, uansett hvor moderat den muslimske behandleren med hijab er.

Eksempel fra den kliniske praksisen

For å vise hvordan bruk av hijab i praksis kan skape problemer har jeg to eksempler her:

  1. Etnisk norsk kvinne oppsøkte hjelp hos en kollega av meg på grunn av depresjon. Det viste seg etter hvert at hun hadde et utenomekteskapelig forhold med en mann og dette skapte indre konflikter for henne. Denne kvinnen trengte virkelig en behandler som ikke var dømmende og kunne hjelpe henne i en konfliktfylt situasjon. Pasienten hadde ikke turt å snakke med sin fastlege som brukte hijab, ikke fordi legen ikke var mottagelig for det, men fordi pasienten tok for gitt at hun vil bli fordømt av henne.
  1. Mann fra Midtøsten som søkte hjelp hos meg på grunn av angst. Det viste seg at han var homofil, men holdt dette skjult for sin familie. Familien hadde store planer om å arrangere ekteskap med en jente de hadde i kikkerten for denne mannen. Mannen hadde en kvinnelig fastlege med hijab som han ikke hadde sagt ett ord til om sin seksuelle legning.

Pasienten i sentrum
Bruk av hijab er en religiøs praksis som ikke har noe å gjøre i helsevesenet. Først og fremst fordi det kompliserer behandler/pasient relasjonen. I helsevesenet skal pasienten alltid være i sentrum. Utøvelse av religiøse skikker skal på ingen måte komme i veien for behandling av pasienten, som vist i eksemplene ovenfor. Det blir helt feil når hensynet til behandlerens religiøse følelser skal settes foran pasientens rett og krav på, uten betenkning, å kunne benytte seg av et behandlingstilbud.