hits

februar 2017

Det sekulære ansvar

Debatten om islam, innvandring, ytringsfrihet og integrering er i full sving i Norge. Jeg har full forståelse for at muslimer som gruppe opplever et ubehag med denne fokuseringen på deres tro, kultur og tradisjoner. Jeg ser at en del troende muslimer uttrykker negativisme, skepsis og i verste fall fiendtlighet mot de sekulære muslimer. Jeg har forståelse for dem, fordi en ting er å få kritikk utenfra, men en annen ting er å bli konfrontert med opprørske stemmer innenfra. Mange muslimer, inkludert undertegnede, er bekymret for fremtiden. Hvordan vil denne konflikten mellom Øst og Vest ende opp? Blir avstanden mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge større? Hvis ja, hva slags konsekvenser har dette for vårt samfunn?

Jeg omfavner konstruktiv religionskritikk
En intern uenighet mellom muslimer og en diskusjon om islam er et gode. De kloke muslimer, troende, tvilende eller ikke-troende/kulturelle, som også er sekulære, forstår godt verdien av en demokratisk debatt internt. De har skjønt for lengst at islam må bevege seg med tiden og i verden og at denne bevegelsen er avhengig av kritisk tenkning, reformasjon og utvikling av troen i en sekulær og humanistisk retning.

De kloke muslimer sitter i en vanskelig posisjon mellom de reaksjonære muslimer og de høyrepopulistiske krefter.  

På den ene siden ser de at en del reaksjonære muslimer ødelegger for en hel gruppe. Denne reaksjonære gruppen forsøker stadig å hindre videreutviklingen av den islamske teologien, er fiendtlig mot kritisk tenkning og reformasjon. De reaksjonære muslimer trenger ikke å være islamister (fremme politisk islam), men ofte uten å vite det fremmer de islamismen som egentlig er en fascistisk ideologi, like ille som andre fascistiske bevegelser.

På den andre siden er en høyrepopulistisk bølge og ideologi på fremmarsj i Vesten, noe de kloke muslimer ser på med bekymring. Høyrepopulister bruker gjerne regressive muslimer som nyttige idioter for å fremme sine egne saker. De regressive muslimer tror de kjemper for muslimenes rettigheter, men egentlig er deres praksis av islam en gavepakke for høyreekstremister. De reaksjonære muslimer er minst like skadelige for muslimer som de høyrepopulistiske krefter. I sitt angrep på muslimer bruker høyrepopulistiske krefter gjerne den reaksjonære praksisen av islam blant en del muslimer som det ultimate «beviset». Høyrepopulister drømmer om et «rent Europa» i fremtiden. De preker om frihet, demokrati og likestilling, men i praksis er de selv antisekulære.

Det sekulære ansvar
Det å praktisere sekularisme er ikke lett. Først og fremst fordi en skal tåle de tankene og ytringene man ikke er enig i. Man skal ha rom for mangfold av ytringer og tro. Religionsfrihet er en av grunnsteinene til sekularismen.

Sekularisme er ikke det samme som ateisme. Et sekulært samfunn er ikke et religionsfritt samfunn. I et sekulært samfunn har alle rett til å tro på det de vil. Det er en feiltakelse å tro at en troende muslim ikke kan være sekulær. Sekulære muslimer er ikke bare ateister eller agnostikere, men det finnes også praktiserende og troende muslimer som er sekulære. Jeg vil faktisk hevde at en sekulær muslim er en god muslim. En muslim som tenker konstant kritisk om sin religionspraksis, som stiller spørsmål ved sine sannheter, som beskytter menneskeverdet, som tenker likestilling, er en god muslim. Jeg vil hevde at disse dydene er viktigere enn slavisk lesning av koran eller moskébesøk.

Jeg er overbevist om at en sekulær muslim uten noe som helst problem kan leve i Norge og bidra til videreutvikling av landet. De sekulære muslimer, troende, tvilende og ikke-troende, må være tydelige om sekularismen. De må, uredd, beskytte ytringsfrihet, menneskeverd og demokrati. Her finnes det uenigheter internt, blant annet om hvor langt grensen går for praksis av sin egen religion i samfunnet. Undertegnede mener at man har rett til å tro på det man vil, men den fulle rettigheten gjelder ikke religionsutøvelsen. Jeg er blant de muslimene som sier religion skal være fullstendig privat og religionspraksis skal ikke krenke menneskeverdet eller hindre et annet menneskes frie utvikling. Jeg er også blant de muslimene som konfronterer islamismen og de som tjener denne fascistiske pesten som har rammet muslimer.

Jeg deler ikke drømmen om et muslimfritt Europa med høyrepopulister. Denne drømmen er egentlig et mareritt som aldri skal realiseres. Vi har nok historiske bevis på hva slike drømmer har brakt med seg i virkeligheten. Troende muslimer må gi mer rom for kritisk tenkning internt. Høyrepopulistiske tendenser må på den andre siden konfronteres med debatt. Vi som representerer de interne kritiske kreftene i det muslimske miljøet skal veie våre ord og ytringer med omhu og klokskap. Avstanden mellom en konstruktiv religionskritikk og generalisering av en hel gruppe er ikke så stor som man tror.  Høyrepopulistiske krefter inviterer oss stadig til en koalisjon mot «islam», som vi må avstå fra. Vi som nå i debatten delvis på en uheldig måte er stemplet som «islamkritikere» må kritisere med ansvar. Vi må også huske på at «islamrelaterte problemer» i verden er komplekse og skyldes ikke bare religionen islam. Vi må kritisere ukultur, religion, overtro, men aldri bli med på å generalisere en gruppe som på denne måten gjøres til syndebukk.

Den nye feminismen

«dere har mobbet muslimer som går med skjerf, dere støtter de som brenner koranen og tegner Mohammed karikaturen. vettu hva kjære, for meg har du ingen kvinnelig verdier. verdier kommer av respekt og respektere andres religion osv. om du går naken eller med skjerf er ditt problem. men når du snakker dritt om hijab og islam generelt så må du faen meg tåle og bli kalt prostutuert, for det er du i mine øyner.»(sic).

Dette var skrevet i kommentarfeltet til en av Nettavisens kvinnelige bloggere, Mina Bai, den 18.02.17. Mina Bai skrev i bloggen med tittelen «Vær så god bli krenket» om en del sinte menn med muslimsk bakgrunn som har sjikanert og trakassert henne over lang tid.

Mina, som selv er en sekulær og kulturell muslim, skriver blant annet i denne bloggen:

«Jeg er sliten av hets, trakassering, trusler, jeg har angst for å åpne mailboksen, jeg frykter enda en ekkel melding fra enda en falsk profil laget av en muslimsk mann. Alt fordi jeg skriver om muslimske kvinners rett til egen kropp og seksualitet.»

La meg understreke: Ikke alle muslimske menn undertrykker kvinner. Mange flotte menn med muslimsk bakgrunn har faktisk meldt seg på i kampen mot kjønnsdiskriminering. Likevel, finnes det en del menn som føler seg truet av disse kvinnelige stemmene.

Freedom
Licensed from: Fascinadora / yayimages.com

Angsten som blir projisert
Denne hetsingen, den uttalte aggressive holdningen og psykiske terroriseringen som vi ser her mot Mina Bai, representerer dessverre en del av virkeligheten til mange kvinner med muslimsk bakgrunn som forsøker å heve sin stemme og krever frihet og likestilling for alle kvinner.

Jeg påstår at denne angsten som Mina og andre opplever er egentlig en angst som disse sinte menn opplever selv, men som de ikke klarer å håndtere. Angst som ikke kan bearbeides internt, må eksternaliseres med full kraft, gjerne med hatefulle ytringer, psykisk og fysisk vold. Denne angsten projiseres ut på kvinnen som har begynt å protestere mot æreskulturen. Disse sinte menn har ikke brydd seg med vestlige feminister, som ikke har utgjort en nevneverdig trussel mot deres hegemoni, men nå er situasjonen annerledes. Det er DERES EGNE KVINNER som har begynt å bråke.

En ny feminisme
Kvinner som Mina Bai representerer en sjelden blomst. De representerer en ny feministisk bevegelse, som er sprunget ut av sin egen kulturelle og sosiale kontekst og har fått sin egen uttrykksform. De er inspirert av den feministiske bevegelsen i Vesten, men er ikke helt lik den heller. De leser gjerne «Det annet Kjønn» av Simone De Beauvoir, men de har også sine egne heltinner, som Forugh Farokhzad (feminist og poet fra Iran). Det som er likheten mellom dem og den vestlige feministiske bevegelsen, er at begge opponerer mot patriarkalsk dominans og krever likestilling med menn. Det som er forskjellen er at den feministiske bevegelsen fra den muslimske verden har en betydelig mer brutal kvinnekultur å kjempe imot. Muslimske kvinner har i tillegg en mye vanskeligere kamp og må kjempe på flere fronter, da en del av disse sinte menn gjemmer seg bak «offerrollen», tilhører «en minoritetsgruppe» og har brukt kulturrelativisme til sitt ytterste, for å bortforklare sin oppressive kultur og atferd. Disse sinte menn har to ansikt: et sint ansikt og et offeransikt.

Forvirring hos vestlige feminister
Hvordan skal de vestlige feministene ta imot sine nye medsøstre? Den vestlige feministen har i hovedsak sin bakgrunn fra venstresiden i politikken. Venstresiden har tradisjonelt beskyttet minoritetsgruppene og bekjempet herskerklassen. I kampen mot rasisme har venstresiden alltid vært trofast og kompromissløs. Venstreorienterte vestlige feminister opplever nå en forvirring, fordi man i større og større grad har begynt å ta opp problematiske forhold innenfor minoritetskulturer som venstresiden helst ville vært foruten. Disse kvinnelige uromakerne med muslimsk bakgrunn ble først observert som enkeltfenomener. Deres støy ble bortforklart med beroligende tilbakemeldinger som «Ja, det finnes vold i alle kulturer» eller «sånn var det også i Norge for 100 år siden».

Men nå begynner disse kvinnene å bli mange, man kan ikke lenger forklare dem som enkeltfenomener, og de klassiske bortforklaringene er gjennomskuet. Nå samler de seg, organisert i SeFF-nettverket (Sekulær Feministisk Front). Vi er vitne til fødselen av en ny feministisk bevegelse i Norge, der minoritetskvinner har tatt eierskap til sine egne kampsaker.

Feminisme er politisk uavhengig
Likestilling er et tegn på et samfunn som har videreutviklet seg. Dette er viktig å huske på: likestilling er et gode for samfunnet, ikke bare for kvinner, men også for deres sønner, brødre, fedre. For menn, for alle.

Feminisme er en bevegelse mot kjønnsapartheid og skal være politisk uavhengig. Vestlige feminister står ovenfor en historisk oppgave og må nå støtte sine medsøstre med muslimsk bakgrunn. Og dette er viktig: deres stemmer kan ikke ties i hjel, saken kan ikke ofres på grunn av politisk rivalisering. Sinte menn som forsøker å mobbe disse kvinnene til taushet vil på sin side gjemme seg bak offerrollen, rope: respekter min kultur! respekter min religion! Men, feminister må stå samlet om det standpunkt at kultur, tradisjon og religion kan aldri rettferdiggjøre diskriminering basert på kjønn. 

 

Frykt og forsvar ødelegger for muslimer

Debatt om integrering under Nettavisens konferanse. Fra venstre Anne-Cecilie Kaltenborn, Sylo Taraku, Shahram Shaygani, Bardhec Ademaj og Jon Hustad. Foto: Paul Weaver/NA Bilder

Waqas Sarwar skriver et innlegg den 17.02.17 i Utrop der han går til frontalangrep mot sekulære muslimer og eks-muslimer. Han bruker en velkjent strategi, som er å svartmale de kritiske stemmene fra muslimske miljøer og bruke deres etniske/nasjonale bakgrunn (for eksempel eksil-iranere) for å definere dem ut av debatten. Sarwar har ikke fått med seg at det ikke er bare eksil-iranere som er med på en spennende sekulær bevegelse i Norge, men også folk fra en rekke andre nasjonaliteter, inkludert etnisk norske, som er i ferd med å melde seg på. Han har en nedlatelende tone i hele kronikken sin, kaller oss «selverklærte sekulære» og mener at vårt motiv er et inngrodd hat mot islam. Hele innlegget hans for meg virker som en kombinasjon av hersketeknikk, offerrolle mentalitet og forsvarsposisjon, som er en gammel og kjent strategi som er brukt mot sekulære muslimer. Han kommer med en gjentagelse av samme mantra:

Kritisk tenkning om praksisen av islam er lik «islamofobi» og fører til økende hat mot muslimer som er en sårbar gruppe i Vesten.

Underteksten er:

Ikke snakk om ukultur, menneskerettighetsbrudd og krenkelse av sekularismen, fordi hvis du gjør det er du islamofob og rasist.

Frykt
Bak kronikken til Sarwar lukter jeg frykt. Frykt for at det har kommet nye stemmer fra innvandrermiljøet som er annerledes. Stemmer som konfronterer konservatisme og regressive krefter, samt ukultur som har fått lov til å vokse nesten uhemmet i navnet av toleranse og respekt for religion. Frykt for kvinner med muslimsk bakgrunn som opponerer mot patriarkalske og diskriminerende tradisjoner, sier nei til sosial kontroll og æreskultur og ikke lar seg skremme til taushet, til tross for trakassering og uthenging i sosiale medier. Frykt for at disse sekulære stemmene nå får oppmerksomhet i Norge, også fra politiske partier, ikke bare på høyresiden, men også venstresiden. Frykt fordi disse sekulære stemmene er i ferd med å opplyse samfunnet om at ikke alt som står nedskrevet i religionen og som defineres som «kultur» skal respekteres. Frykt fordi det er flere og flere på venstresiden av politikken som begynner å innse at man må forsterke sekularismen og dempe islamismen for å oppnå en bedre fremtid i Europa.

Forsvar som ryggmargsrefleks
Sarwar skriver at konferansen til Nettavisen med tittel Islam. Innvandring. Ytringsklima, som ble arrangert den 15.02.17 var en skivebom. På denne konferansen ble temaene islam, innvandring og ytringsklima diskutert på en saklig og balansert måte. Jeg var ikke enig i alt som ble sagt på denne konferansen, men det er akkurat poenget. At man kan tåle å lytte til det man ikke er enig i, uten å gå til angrep og innta forsvarsposisjon.

Denne konferansen var etter min vurdering en historisk begivenhet for Norge. På denne konferansen tok man opp de ømme punktene som har skapt berøringsangst altfor lenge. Ikke overraskende slår Sarwar på stortrommen og skriker av smerte. Hvorfor? Fordi her våger man å debattere tema som Sarwar helst ikke vil ha noe oppmerksomhet på.

Det Sarwar ikke ser, er at når en tanke, religion eller ideologi blir hermetisert og ikke blir eksponert for dagslyset, begynner den å mygle innvendig. Tanker og meninger som ikke slipper inn kritiske stemmer, utvikler seg til absurde og bisarre idéer. De han nedlatende kaller for «selverklærte sekulære», har begynt å rive disse murene som har hindret at kritisk tenkning kommer inn i den hermetiske og lukkede boksen Sarwar ønsker for muslimer i Norge. Sarwar vil gjerne dra gardinene ned og bygge opp murene fordi dagslys gjør vondt. Men smerte er ikke alltid noe negativt.

Regressive krefter i islam skaper fiendtlighet mot muslimer
Jeg tenker totalt annerledes enn Sarwar og hans likesinnede. Jeg tenker at denne forsvarsposisjonen, i kombinasjon med offerrollen og krav om særbehandling, er det verste som har skjedd muslimene i Europa. Denne formen har bidratt til mer skepsis, frustrasjon og fiendtlig holdning mot muslimer. Denne holdningen nedvurderer muslimer, men enda verre; skaper et homogent bilde av dem som lett kan bli mål for fiendtlig eksternalisering. Denne forsvarsholdningen Waqas Sarwar misjonerer for, er selveste gavepakken for høyrepopulistiske bevegelser. Jeg og mine «selverklærte sekulære» medarbeidere mener at det er på tide at denne holdningen blir konfrontert. Forsvarsposisjon, offermentalitet og krav om særbehandling har ødelagt enormt mye for muslimske innvandrere i Europa og må derfor konfronteres.

Waqas Sarwar, med sin kronikk, bekrefter at han er redd, fordi den tiden der han og hans likesinnede hadde makt til å definere hvem muslimene er og hvordan de skal tenke - er over. Sarwar vil i fremtiden se at flere og flere muslimer, innvandrere og nordmenn forlater det hermetiske rommet han så desperat vil bevare. Det han ikke klarer å se, er at denne bevegelsen er en av de beste tingene som har skjedd muslimer. En ting kan jeg love deg Waqas Sarwar, denne bevegelsen er bare i sin spede begynnelse og du vil se mer og mer av den i tiden som kommer.  

 

Trumpifisering

 

Jeg har med undring vært vitne til hvordan mange oppegående og intelligente mennesker ser opp til Trump og gleder seg til de neste 4 årene med ham som den 45. presidenten i USA. Når jeg sier undring, så er ikke det ironisk ment. Jeg har virkelig forsøkt å forstå hva det er som har fascinert de som støtter Trump.

Hvorfor er det slik, spør jeg meg selv? De ser jo det jeg ser, alle de impulsive og nedlatende kommentarene, all den merkelige atferden, måten han omtaler sine motstandere på, måten han ser på verden.

Det kan umulig være bare den underholdende delen med den 45. presidenten av USA som fascinerer de som støtter ham. Det må være noe mer, noe som er forførende godt.

Republican U.S. presidential candidate businessman Donald Trump poses before the start of the 2016 U.S. Republican presidential candidates debate held by CNBC in Boulder, Colorado, October 28, 2015. REUTERS/Rick Wilking - RTX1TPV9

 

 

Når målet er viktigere enn middelet

Det er vel ingen tvil om at en del av de som støtter Trump hører til den gruppen som ser rødt når de hører ordet islam, innvandrere, flyktninger og Midtøsten. Jeg leser i sosiale medier at en del av de som støtter Trump, skriver samtidig at «Islam er en fascistisk ideologi», «Islam er den verste ideologien», «Islam som er uforenlig med demokratiet», «flyktningproblemer» osv. Her gir Trump et håp om at endelig kommer en som skal hjelpe oss til å bli «kvitt» problemet. Det spiller ingen rolle hvem Trump er, saken er viktigere. Dette håpet finnes ikke bare hos europeere eller amerikanere, men også en del islamkritikere som kan gå så langt som å erklære Trump som den sekulære helten, mannen som skal redde kvinner fra islamsk undertrykkelse.

Følelsenes rolle

Det er likevel fullstendig arrogant å stemple de som støtter Trump for å være dumme eller naive. Det er mange intelligente mennesker som har knyttet håp til Trump. Mange av de jeg har snakket med liker ikke Trump som person, men er håpefulle og ser et forbedringspotensiale i hans politikk. Jeg har mine mistanker om at når Trump varslet i sin valgkampanje at han skal gjøre USA stor igjen, så hører en god del av hans europeiske støttespillere dette isteden: Vi skal gjøre Vesten stor igjen. Vesten som er i krise og noe drastisk må skje.

Vestens nedgangstid, hjelpeløshet, frykt og frustrasjon

I mitt stille sinn har jeg spurt meg selv mange ganger; opplever Vesten, som en sivilisasjon, en nedgangstid? Ikke bare økonomisk, men også kulturelt? Kan det være slik at den europeiske borgeren har følt seg som et hjelpeløst vitne til denne nedgangen? Kan man tenke seg at innvandring, spesielt fra de muslimske landene, forverret denne hjelpeløsheten, og skapte også en frykt hos europeere? Hva med den islamske terrorismen som har kommet inn i Vesten, spesielt i Europa? Og den uendelige flyktningestrømmen? Finnes det håpløshet og en frykt for å miste sin sivilisasjon, sin kulturarv og sin identitet i den europeiske sjelen? Har europeeren i tillegg gått med en frustrasjon inni seg som ble mer og mer forsterket da de opplevde at deres politikere i stor grad viste berøringsangst og unnvikelse i forhold til vanskelige temaer som handlet om muslimer, innvandring og kulturelle utfordringer i en multikulturelt Norge? Og blir den frustrasjonen enda verre når de som er bekymret for situasjonen og roper, opplever motstand fra andre europeere som uheldig stempler dem som rasister og islamofober?

 

Trumpifisering

Når Vestens sjel på individuelt og kollektivt plan er preget av frykt, håpløshet og frustrasjon, er Vesten mest mottagelig for en høyrepopulistisk tenkning. Dette har skjedd tidligere i historien og kan skje igjen. Trump aktiviserer hersker arketypen som appellerer til makt, ledelse, suksess og seier. Sagt med andre ord, motgiften til frykt, håpløshet og frustrasjon. Trump for meg minner om fastfood kjeden McDonalds. Det er enkelt, raskt, lett å begripe, smaker kanskje godt, men er i det lange løp skadelig. Trump representerer en reaksjon på en del vanskelige følelser på individuelt og kollektivt plan, men jeg har mine sterkeste tvil om at denne reaksjonen er den beste.