hits

mars 2017

De tilpasser seg, hvis endringene skjer i rolig tempo



Det var en fin maidag p 90-tallet, da jeg og flere medisinerstudenter satt sammen i en undervisningsgruppe p det gamle Rikshospitalet. Vr lrer, som var en eldre overlege i patologi, underviste oss om kroppens tilpasningsevner under ekstreme forhold. S sa han dette: Det gjelder ikke bare kroppen, men samfunnet ogs. Samfunnet tilpasser seg ekstreme forhold, hvis man bare introduserer fenomener i et rolig tempo og gradvis, blir folk med p det meste. Da kan det mest absurde fenomen selges til samfunnet.

Niqab og Islamsk Rd

Niqab er et slikt absurd fenomen som n introduseres til samfunnet fra Islamsk Rd. Hele plagget strider mot de mest fundamentale prinsipper som gjelder et moderne samfunn. Islamsk Rd har n ansatt Leyla Hasic for drive kommunikasjonsarbeid og brobygging mot storsamfunnet.

Kommunikasjonsarbeid? Dette er s absurd at man kunne lure p om det hele var en aprilspk hvis nyheten hadde kommet den 1. april. Hele kommunikasjonen baserer seg p et dynamisk samspill mellom to mennesker som er i stand til lese og tolke hverandre. Ansiktsuttrykket er en viktig del av kommunikasjon. Ansiktsuttrykket kommer fr det sprklige er p plass hos Mennesket og vil alltid vre med p komplimentere den sprklige kommunikasjonen. En person med tilslret ansikt, nekter motparten en viktig del av kommunikasjonen.

Brobygger? Islamsk Rd har n gjort ytterligere skade for muslimer i Norge ved legitimere en absurd, arkaisk og kvinnediskriminerende atferd. Islamsk Rd skaper enda mer splittelse og avstand mellom norske muslimer og resten av samfunnet. Majoriteten sitter n og lurer p (med god grunn) hva det er Islamsk Rd vil oppn med denne gesten og hva slags holdninger og verdier muslimene egentlig har? Jeg synes synd p alle de sekulre og moderne muslimer som blir ofre for slike regressive handlinger.

Hvilken retning skal den muslimske kvinnen g mot?

Hvis det vi ser n er en utvikling som er tenkt for den muslimske kvinnen, hva blir det neste? Hvorfor skal ikke vi ta vekk hennes stemme ogs med det samme? Skal kvinner kommunisere gjennom en datamaskin etter hvert, slik at stemmen ikke hres? Jeg sitter virkelig og lurer p hva det var ledelsen i Islamsk Rd tenkte da de bestemte seg for ansette en kvinne med Niqab?

Mehtab Afsar sier at det som er viktig er hva du har i hodet ditt, ikke p hodet ditt. Vel, Mehtab, da har du ikke forsttt mye av hvor sammensatt og komplisert menneskets samspill med hverandre er. For vi er alltid i relasjoner som mennesker. Vi m forholde oss til hverandre konstant. Hva du har p deg forteller bevisst og ubevisst om hva du har av verdier, prioriteringer, holdninger. Niqab signaliserer tydelig hvor Kvinnen hrer hjemme og hvilken plass hun skal ha. Niqab betyr intetgjring av Kvinnen.

La meg n tolke hva slags kommunikasjon som ligger bak denne gesten, og det er ikke sikkert at ledelsen i Islamsk Rd har tenkt p dette en gang:

  1. Islamsk Rd provoserer n med ansette en kvinne med Niqab. Underteksten er: Se storsamfunnet, vi gjr det vi vil, vi har religionsfrihet, vi har ytringsfrihet, vi bruker den. Dette er indirekte en maktdemonstrasjon.
  2. Islamsk Rd gir ammunisjon for ytterligere hat og fordmmelse mot muslimer i Norge. P denne mten skaper de enda mer splitting og avstand.
  3. Islamsk Rd forteller at storsamfunnet m tilpasse seg enkelte muslimer, det spiller ingen rolle hvor absurd deres tolkning av islam er. Norge m venne seg til dette, slik blir det. 
  4. Islamsk Rd forsker sette seg selv i en vinn-vinn situasjon: Fortsetter Leyla Hasic, s er det beviset p at kvinner med Niqab fungerer i arbeidslivet. Blir hun avsatt p grunn av massive protester, beviser dette at storsamfunnet er intolerant mot muslimer.
  5. Islamsk Rd signaliserer at det n er greit med Niqab. Andre kan flge etter. Nr kommunikasjonsansvarlige kan fungere med Niqab, kan hvem som helst. Vi kan ha leger, psykologer, sykepleiere og politi ogs i Niqab. Det er jo det de har i hodet som er viktigst, ikke sant?

Meld dere ut av islamsk rd

Jeg har en oppfordring til muslimer i Norge: Meld dere ut av Islamsk Rd i protest. N har dere mulighet til vise tydelig til Norge at dere ikke kan ha en slik organisasjon som representerer dere.  Grip muligheten n.

Den psykologiske guden

Mens tilhengere av de tre strste monoteistiske religioner snakker om at det finnes bare en Gud, hevder jeg at det finnes milliarder av psykologiske guder, ja antall guder som finnes er lik antall mennesker som tror p sine guder. Sprsmlet om Gud har vrt med oss mennesker i tusenvis av r. Debatten om Guds eksistens eller ikke-eksistens pgr fortsatt, til tross for betydelig vitenskapelig fremgang. I dette innlegget gr jeg ikke inn i denne diskusjonen, men henvender meg til de som tror p en Gud. Om du er ateist s er denne kronikken fortsatt relevant fordi du kan forst bedre den religise prosessen hos den troende, fra et psykologisk perspektiv. Det er ingen tvil om at mye smerter og urett er blitt pfrt menneskeheten i navn av Gud og religioner. De som forsvarer religionen sin forteller ofte at disse handlingene har ikke noe med deres religion gjre, men skyldes menneskelig svikt. Jeg pstr at et stort problem blant de troende er at de blander Gud med gudsbilde i seg (den psykologiske guden). De som tror p Gud tar det ofte for gitt at det de tror p er Gud, men jeg stiller meg tvilende til dette. Om Gud finnes er en ting, men det finnes alltid et psykologisk aspekt ved guden, som jeg kaller for gudsbildet. Den troende blander ofte disse to sammen og tar det for gitt at det han tror p er Gud.

Hva er gudsbildet?
Gudsbildet referer til representasjonen av Gud som befinner seg i psyken. S en ting er snakke om guden der ute i verden, men en annen ting er hvordan denne guden der ute (hvis den finnes), er blitt innlemmet i min psyke og min personlighet. Disse er relevante sprsml som de troende sjelden spr seg; Hvordan er mitt gudsbilde? Hva slags kvalitet har det? Hvordan utviklet dette gudsbildet seg i meg? Hva slags funksjon har dette gudsbildet for meg? Hvordan pvirker mitt gudsbilde mine holdninger til medmennesker?

Hvorfor er det viktig vre klar over denne differansen?
Gudsbildet er alltid blandet med mine personlige, kontekstuelle og kulturelle opplevelser. Mitt gudsbilde er preget av mine opplevelser av viktige omsorgspersoner eller rollemodeller jeg har hatt i livet mitt, spesielt i barndommen. Det er ogs preget av den autoritative definisjonen av Gud, det guddommelige og det hellige som finnes i den sosiale kretsen jeg lever i. De kulturelle pbud, forbud, holdninger og tradisjoner legger seg inn i gudsbildet. Sist, men ikke minst, er gudsbildet rikelig investert med emosjoner, men mye mindre med kritiske refleksjoner. Konservative eller reaksjonre religise personer har ofte forvekslet Gud med gudsbildet (egen oppfattelse av Gud). De sitter med et gudsbilde som er streng, dogmatisk, dmmende og autoritr og de tror at dette er guden deres. De tror at denne guden krever fra dem en rekke ritualer og religis atferd uten reflektere over dette kravet. De har mye emosjoner, men lite refleksjoner. De spr seg aldri om hvordan Gud er blitt til en psykologisk funksjon hos dem og hvilke faktorer som pvirket denne prosessen. De tar det for gitt at det de tror p er Gud. Det at deres gudsbilde er s tett sittende i deres personlighet gjr dem blinde. De klarer ikke se p dette objektivt, fordi gudsbildet de har er blitt en del av deres subjekt. De blir krenket hvis noen kritiserer deres tro fordi denne kritikken oppleves som en kritikk av dem selv.

Det forvrengte gudsbildet
Mitt forvrengte gudsbilde kan delegge bde for meg og for de som er rundt meg, inkludert samfunnet jeg lever i. Hvis mitt gudsbilde er straffende, diskriminerende mot andre som ikke deler min tro, krever underkastelse og er dmmende, s betyr det egentlig at jeg er dmmende, straffende og diskriminerende. Disse egenskapene er en del av min personlighet, men jeg tror at det er Gud som er slik. En slik forvirring mellom Gud og gudsbilde kan da skade mine barn i oppdragelsen, men ogs skade samfunnet. Er det ikke dette vi ser blant religise ekstremister? De er dmmende, i verste fall straffende og klart diskriminerende, men de gjr dette i Guds navn. De er ikke klar over at det ikke er Gud som er slik, men det er deres gudsbilde som er det. Det forvrengte gudsbildet kan ogs forklare hvorfor enkelte mennesker repeterer en del meningslse religise skikker, som i verste fall vil hindre integreringen av dem og deres nrmeste i samfunnet. Mange som repeterer disse tradisjonene krever at andre (som for eksempel deres barn) gjr det samme. De kan ogs kreve at samfunnet skal tilpasse seg deres indre gudsbilde eller den atferden som de knytter til sitt eget gudsbilde. Disse reaksjonre og konservative kreftene kan argumentere febrilsk for religionsfrihet og sin rett til praktisere den atferden de tror er plagt eller anbefalt. Sjelden reflekterer de over differansen mellom Gud og gudsbilde.

Myten om den stakkars innvandreren

Rettssosiolog Nesteren Hasani skriver i Aftenposten den 14.03.17: Mangel p muligheter frer til at folk faller ut av samfunnet og ikke integreres. Hasani refererer til innvandrernes konomiske begrensninger som tvinger dem til bosette seg i billigere bydeler. Hasanis medisin for bedre integrering er kort oppsummert sosiokonomiske tiltak som skal lfte innvandreren ut av den sosiale underklassen. Hun avslutter med skrive: Byrden for integrering kan ikke utelukkende bli lagt p innvandrere. Majoritetsbefolkningen m strekke ut en hnd til minoritetene og inkludere dem i fellesskapet.

Uheldig fremstilling av innvandrere
Jeg kaller Hasanis tilnrming for den klassiske. Jeg er ikke uenig i det at innvandreren skal hjelpes opp i sin sosiale status. Jeg mener at sosiokonomiske tiltak mot fattigdom er viktig, men ikke nok for fremme integreringen. Jeg vil ogs legge til at ensidig fokus p sosiokonomiske tiltak kan vre integreringshemmende. Ved fremstille innvandrere som en gruppe som er svake og i konstant behov for srtiltak fra samfunnet, styrker man myten om innvandreren som offer og svak, og ikke som en jevnbyrdig borger som kan bidra p lik linje med andre.

Dette vil sl tilbake p innvandrere selv, ved for eksempel styrke en uheldig passivisering hos dem idet de gr inn i den forventede rollen. Det er et faktum at mange sliter med f endene til mtes, for oppn ml man setter seg i livet kreves personlig innsats, dette gjelder ogs etniske nordmenn. dele ut penger vil ikke fre til kt integrering, ei heller stimulere evnen til selvforsrgelse. Personlig kjenner jeg mange innvandrere som nsker bli utfordret, vise hva de duger til, og de ser p denne type snillisme som nedlatende og stigmatiserende (selv om at hensiktene er gode).

Poenget er at innvandrergruppen er heterogen. Mange, selv med traumebakgrunn, har ressurser, noe man aldri m glemme. Det er p ressursene fokuset br ligge, mulighetene, potensialet. Det er dette som m heies fram. Tilnrmingen til innvandrere m vre en kombinasjon av sttte og bistand hvis det trengs, kombinert med tiltak som fremmer autonomi og utvikling av reell arbeidskompetanse, med konomisk selvstendighet som ml. Og, det skal lnne seg arbeide.

Majoriteten skal strekke ut en hnd, men innvandreren m ogs gjre det
Jeg lurer p dette: Nr Hasani skriver at majoritetsbefolkningen m strekke ut en hnd til innvandrere; mener hun at dette ikke er tilfelle? Jeg lurer p om vi glemmer av og til at innvandrere i Norge har det bedre enn innvandrere de fleste andre steder i verden. Nevn det landet der innvandrere har bedre goder og flere rettigheter enn i Norge? Er det galt av og til minne oss om alt det som er bra med Norge?

P samme mte som noen nordmenn har fordommer mot innvandrere, har noen innvandrere ogs fordommer mot nordmenn. En del innvandrere dmmer nordmenn for vre kalde, lite kultiverte eller moralsk dekadente. Noen med innvandrerbakgrunn nekter sine barn delta i bursdagsselskap og enkelte skoleaktiviteter. Vi vet at noen jenter med innvandrerbakgrunn ikke fr delta i svmming. Vi vet ogs at en del barn med innvandrerbakgrunn passes ekstra godt p, slik at de ikke blir for norske, som blir sett p som noe negativt. For noen foreldre med innvandrerbakgrunn er det helt utenkelig at deres barn finner seg en norsk kjreste eller gifter seg med en norskfdt mann eller kvinne.

Hvis en nordmann hadde slike holdninger om innvandrere, ville vi unisont kalle det for rasisme, men nr en med innvandrerbakgrunn har det, kaller vi det for kulturforskjell. Dessverre har slike holdninger ftt lov til etablere seg og har stilltiende blitt akseptert og normalisert. Slike holdninger er anti-integrerende. Det hjelper lite strekke ut en hnd, hvis den som er p mottakersiden str med ryggen til og hendene i lomma.

Vi m kvitte oss med stakkars-stempelet og stimulere innvandrere til strekke ut en hnd til nordmenn ogs.

En analyse av Walid al-Kubaisi's syn p Hijab og et svar til Linda Noor

Walid al-Kubaisi skrev en blogg med tittel "Eit vitneml mot hijab" den 23.02.17 som fikk Linda Noor til skrive et svar den 25.02.17.

En analyse av Walid al-Kubaisi's syn p Hijab

Walid er klar i sin tale nr det gjelder kvinnen som bruker hijab nr han skriver; Eg meiner det same som statsministeren. Det er viktig visa toleranse for menneske. Han stopper likevel ikke der og skriver; Men eg meiner samstundes at vi har ei moralsk plikt til kritisera bruken av hijab. 

Sprsmlet er: Hvorfor mener Walid at man har en moralsk plikt til kritisere bruken av hijab? Walid har ikke alltid vrt s kritisk mot bruk av Hijab. Han forsvarte retten til bruke hijab i boken Rasisme forklart for barn i 2001. S hva har skjedd?

Walid har nemlig et analytisk blikk p saken, som mange i denne debatten mangler. Walid ser ikke bare hijaben, men de nye signalene den sender ut. Walid ser at en konservativ og regressiv strmning blant muslimer har begynt rre p seg i de siste rene. Noen vil hevde at denne konservative bevegelsen er en naturlig reaksjon p den geopolitiske situasjonen i verden. Jeg hevder at denne reaksjonen er ikke naturlig, men regressiv og srdeles skadelig. Denne konservative og regressive bevegelsen, som Walid kaller for islamisme, livnrer seg av en drm; At Islam og muslimer skal samles i en enhet (Ummah) og bli store igjen! Walid ser at denne bevegelsen har utnyttet den nvrende situasjonen. Muslimene er n under hardt press fra flere kanter. Dette innrmmer jo konservative muslimer som Mohammad Usman Rana som kom med sitt bermte sitat: Islams hus brenner! P verdensbasis er det store konflikter internt om hva som egentlig er det riktige islam. De landene med flest muslimer sliter med fattigdom, korrupsjon, krig og terror. Radikalisering og terrorisme blir dessverre mer og mer et islamsk fenomen, og topper n statistikken av terrorhandlinger globalt. Europas muslimer er under press ogs. Innvandringskritiske stemmer begynner mobilisere seg og mange begynner vise skepsis til muslimer som en gruppe som ikke har klart tilpasse seg i Europa og Vesten. Hijab for meg og Walid, har endret seg fra vre en del av en tradisjon i den muslimske kulturen til et symbol p denne regressive bevegelsen blant muslimer.

Mener Walid at alle kvinner som brer hijab er islamister? Overhodet ikke. Det finnes selvsagt en god del kvinner som ikke en gang vet om islamisme men som bruker hijab likevel. Det finnes mange kvinner som bruker hijab som en statement; se jeg vil g mot strmmen! Det finnes mange kvinner som bruker hijab fordi de vil gjerne komme nrmere sin gud. Men dette endrer ikke p saken: Hijab er blitt et symbol for regressiv og konservativ islam n, selv om at en del av de kvinner som bruker den og menn som sttter den ikke er regressive og konservative selv. Walid snakker ikke om forbud mot hijab i det offentlige rom. Han vil gjre alle bevisste p hijabens nye signaler. Walid varsler om at man er selvsagt fri til sttte hijab, men vr klar over det at hijab har mange sider. S hvis man ikke er fornyd med budskapet fordi det er ubehagelig, ikke skyt budbringeren.

Svar til Linda Noor

Linda Noor liker ikke budskapet til Walid. Hun skriver: al-Kubaisi hevder likefullt at det er kun islamistiske og fanatiske muslimer som velger hijab som en del av islam. Dette er feil. Walid skriver ikke dette, men at Hijab er et signal p islamisme. Her misforstr Linda Noor og de som sttter hijab i navn av religionsfrihet noe viktig: Man kan bli med p bruke et symbol, flagg eller merke uten vre klar over at det man markerer har flere sider ved seg. Var alle som stttet AKP i Norge ondskapsfulle terrorister? Overhodet ikke. Mange av dem var idealister og trodde at de kjemper for frihet og en bedre fremtid. Nr de ble konfrontert med grusomme brudd p menneskerettighetene som ble begtt av de kommunistiske regimene, var de fleste AKPer benektende, gikk i forsvar, bagatelliserte rapportene og kunne til og med si; De som driver med dette har ikke forsttt kommunismen.

Walid al- Kubaisi sier ikke at alle kvinner som brer hijab er islamister, men han varsler om en uheldig signalisering av en regressiv bevegelse. Linda Noor kan selvsagt vre uenig med Walid.

S spr jeg Linda Noor: Hvis al-Kubaisi, som er opprinnelig fra Irak og har en muslimsk bakgrunn, ikke kan kritisere regressive krefter blant muslimer, hvem har lov til gjre det?

Har man lov komme med noen som helst kritikk i denne tiden uten bli hengt ut som islamofob eller hyreekstrem? Har vi, som har vokst opp i islam, har pustet islam, har lest koranen, har fastet, har gtt i mosk, har gtt p koranskole, har bedt til Allah 5 ganger i dgnet, lov til komme med kritikk?

S kommer mitt siste sprsml: Kan vi som har en kritisk stemme, en annerledes tankemte, vre med p lfte opp muslimenes omdmme? Kan det vre slik at for den som str utenfor og har hittil hatt et homogent bilde av muslimer og har derfor fordmt dem uforbeholdent blir bildet mer kompleks eller nyansert n? Blir ikke det da vanskeligere demonisere muslimer, nr de som str utenfor ser at det finnes muslimer som bryr seg mer om sekularisme enn islam?

Jeg avslutter med si at man kan argumentere for eller mot Walid, men i denne debatten kan man ikke argumentere uten Walid al-Kubaisi.