hits

mai 2017

Radikale islamister er våre sønner og døtre

Har islam noe med terrorisme å gjøre? Dette er et spørsmål som har delt Europa i to. Svaret på årsaken til radikalisering er ikke enkelt, fordi det er mange faktorer som spiller inn, men fundamentalistisk islam er en av disse faktorene.


Terrorister angriper sekulære verdier

Radikale islamister er mennesker, ikke demoner. Det som er felles for alle terrorister er at de ikke har en følelse av å være knyttet til den gruppen de angriper, verdimessig. Sekulære verdier, spesielt ytringsfrihet, likestilling mellom kjønn og frihet til å praktisere sin tro, har ingen plass i fundamentalistisk islam. Terroristen har enten aldri fått mulighet til å utvikle en sunn og balansert forståelse av sekularismen eller har gradvis mistet sin tilknytning til den. Radikalisering er et endestadium for en psykologisk prosess der individet ønsker en ren gruppe, et rent samfunn, den rette veien, hevn og en gylden fremtid. Fundamentalistisk islam lover alt dette.  


Det evige liv

Muslimske terrorister ser til himmelen på jakt etter det evige liv, mens de sprer død på jorden. Deres verden er splittet i to: Det gode/det onde, det rene/urene, de troende/de vantro. Deres egne, deres gud, deres islam er det gode, mens resten tilhører det onde. Det finnes ingen mellomting. Det som er tolket som ondt, provoserer og må elimineres.


Muslimenes ansvar

Muslimene, som gruppe, kan ikke anklages for å ha stått bak terroren som skjer i Europa, selv om at det er radikale muslimer som akkurat nå sprer frykt. Muslimene er likevel ikke helt frie for ansvar heller. Muslimer har et særskilt ansvar for å mobilisere en radikal og kollektiv reformasjon av islam, mot antisekulære krefter internt som gir næring til fundamentalistisk islam. Endringen skal starte med vår psykologiske innstilling, vår tro og våre verdier.

Radikale muslimer er våre sønner og døtre. Slutt å si at de ikke er muslimer! Slutt å si at dette ikke har noe med islam å gjøre! Disse terrorister er en del av det muslimske samfunnet. Faktum er at våre muslimske barn dreper andres barn og vi, muslimer, har et moralsk ansvar for å forebygge radikaliseringen! Våre barn blir ikke terrorister over natten, men de blir gradvis fremmede i forhold til det samfunnet de har levd i. Noen av dem blir aldri integrerte verdimessig, andre blir indoktrinerte med verdier og holdninger som gradvis fører til gjennomgripende endringer i deres syn på verden.

 

Psykologisk integrering er løsningen

Vi, muslimer, må se innover, granske våre holdninger, dykke ned i de mørke sidene ved vår religion. Vi må avstå fra å dyrke en tolkning av islam som er inkompatibel med grunnleggende humanistiske og sekulære verdier. Vi må slutte å idealisere vår tro, og begynne å se med kritisk blikk på det vi tror er sant. Vi må ikke tenke hva som er best for muslimene, men på det som er best for helheten.

Foreløpig har Europa gitt oss muligheten til at noen av oss velger hijaben eller tvinger den på våre døtre, gifter våre barn bort til noen de ikke er glad i, sender dem til tvilsomme koranskoler (som sår enda mer tvil om deres identitet), advarer dem mot å bli for vestlige, bygger moskéer med usunne holdninger, osv.  Stopp et øyeblikk og spør deg selv: Er dette best for helheten? Religionsutøvelse som fører til at muslimene blir mindre integrerte verdimessig, gir grobunn for radikalisering og terrorisme. Holdninger og atferd som svekker våre barns tilknytning til sekulære verdier er små og store skritt mot radikalisering. Første skritt mot radikalisering starter når individet blir overbevist om at han/hun tilhører én gruppe og de andre hører til en annen.

Hijab og læreryrket, del 2

Product here
Licensed from: szefei / yayimages.com

Det var en gang jeg var i konflikt med en lærer. Dette var for mange år tilbake, da jeg var tenåring i Iran. Jeg klaget til min far. Faren min svarte: «Vet du hva som er den viktigste jobben i samfunnet? Det er læreryrket. Det er de som står ansvarlig for at ungdommen skal lære, bli voksne og delta i samfunnet. Du burde høre på læreren din.» Jeg ble irritert på min far som ikke støttet meg, men i dag er jeg helt enig med ham.

Læreren som rollemodell

Læreren er en viktig rollemodell. Jeg påstår at i tillegg til mine foreldre og venner, er lærerne mine de jeg husker best fra min oppvekst. Jeg husker dem med navn, ansikt, klesstil og form. Jeg husker ikke andre like godt og så detaljert. Hva sier dette? At læreren er ikke bare noen som lærer bort et fag. Lærere er rollemodeller og veiledere. Læreren, med sitt vesen, med sin form og med sin direkte og indirekte kommunikasjon, vil påvirke sine elever konstant, lenge etter at den direkte kontakten er over.

Ja til religionsfrihet - Nei til hijab på skolen

Jeg er for religionsfrihet og mener at kvinner (og menn) skal få lov til å praktisere sin religion, så lenge denne praksisen ikke krenker andres menneskeverd. Ett av argumentene som brukes av de som ikke ser noe problem med bruk av hijab på skolen, er at vi i Norge har religionsfrihet. Jeg støtter religionsfrihet, jeg har ingen tro på forbud mot hijab i det offentlige rom. På skolen, derimot, stiller jeg meg svært skeptisk til bruk av hijab. Hvorfor?

  1. Det er ikke noe påbud om å bruke hijab ifølge koranen:
    Det står ikke ett eneste sted i koranen at kvinner skal bruke hijab. Jeg, og mange andre muslimske menn og kvinner, mener at hijab ikke er et religiøst krav. Jeg mener at hijab har faktisk mer å gjøre med kultur, oppdragelse og den politiske situasjonen i verden, enn med religionen islam. Jeg påstår at hijab er mer et påfunn enn et påbud. Dette er et viktig argument, fordi siden hijab ikke er et absolutt krav for å være muslim, kan man ikke kreve fra samfunnet å tilpasse seg behovet for bruk av hijab. Argumentet er enkelt: Det er ingen krav å bruke hijab i islam og man kan være muslim uten den.

     

  2. Hijab er et kompleks symbol med flere signaler: Hijab er et symbol som representerer forskjellige ting. Hijab brukes som et symbol på motstand (jeg går mot strømmen), som en understrekning av egen fromhet (jeg har sterke moralske verdier), som en identitetsmarkør (jeg tilhører en gruppe), som en overbevisning (jeg er nærmere min Gud) og som behov for å få oppmerksomhet (se på meg). Det er likevel én ting som er problematisk med hijab, som jeg har kalt for hijabens mørke side. Den brukes også som en tvangstrøye på kvinner, sammen med en hel del andre påbud og forbud, og hindrer deres utvikling. Hijab har i tillegg blitt et politisk symbol for islamismen, en aggressiv og totalitær ideologi, som har ingen respekt for menneskeverd. Etter min mening, gjør summen av alt dette hijab til et svært kompleks og kontroversielt symbol i dagens samfunn. Barn skal skånes for slike forvirrende signaler fra en viktig rollemodell, læreren.

  3. Barnehijab, den religiøse seksualiseringen av barn: Den islamske verden er nå rammet av en ny tragedie, i tillegg til terrorisme og radikalisering: Fenomenet barnehijab. Barnehijab, slik jeg ser det, er en direkte krenkelse av barnets rettighet til å være barn. Barn, med dette plagget, skilles fra andre barn, utpekes som noe annerledes enn resten av gruppen, ikke minst på skolen. Barn med hijab er dessverre ofte i tillegg pakket inn i typer klær som hindrer henne fra lek og andre relevante aktiviteter. Bruk av hijab hos lærer kan legitimere bruk av hijab hos barn, noe som svært uheldig.    

Skolen er et hellig rom, men ikke i religiøs forstand. Slik jeg ser det, er skolen et hellig rom fordi der finnes vårt samfunns fremtid. Hva våre barn skal eksponeres for i norske skoler i 2017, er et viktig spørsmål, som alle lærere og foreldre burde stille seg. Jeg sier at barna skal ikke eksponeres for symboler som er forvirrende, har mørke sider ved seg, er kontroversielle og gjenstand for diskusjon med intense følelser i media. På skolen skal barn lære, leke, utforske og bli nysgjerrige på verden. Den som bruker hijab, på et overordnet plan, gjør dette fordi hun føler seg vel (hvis hun bruker hijaben frivillig). Hensynet til barnas beste kommer foran dette behovet, slik jeg ser det.