hits

juli 2017

Jakten på Mina Bai

Mina Bai skrev den 24.07.17 på sin blogg om en kvinne som valgte å bade med bukse, kåpe og hodeplagg. Så kom et motsvar fra Sofia Rana og Linn Nikkerud under tittelen «Friheten til å bade med klær».

En analyse av Bais blogg

I sin blogg stiller Bai kritiske spørsmål til en trend som dessverre eksisterer og øker i omfang blant konservative muslimer.  Hun tar til motmæle mot patriarkalsk strukturell tenkning fra den kulturen hun kjenner godt og skriver:

«Islams regler for tildekkende påkledning gjelder begge kjønn. Men den muslimske mannen har over tid reformert seg og kler seg ganske «vestlig» og fritt. Han går i kortermete skjorter og med shorts i sommervarmen, og hodeplagget er sløyfet. Til og med de mest konservative menn fra Islamnet eller Islamsk Råd kler seg bekvemt vestlig og tar på slips og dress i offisielle sammenhenger. De samme mennene er de fremste forsvarere av kvinneundertrykkende plagg som nikab.»

Så snur hun seg til sine medsøstre og spør:

«Hvorfor står ikke troende muslimske kvinner opp og konfronterer dem med dobbeltmoralen? Hvorfor skal ikke muslimske kvinners hud og hår tåle dagens lys når den muslimske mannen har kunnet frigjøre seg?»

Jeg vil hevde at denne teksten inneholder en klassisk feministisk posisjonering. Hvis denne teksten hadde blitt skrevet i et av landene som styres eller er påvirket av islamsk sharia-lovgivning, ville Mina Bai uten tvil bli dømt til fengsel og fysisk mishandling. Hvis denne teksten hadde blitt oversatt til arabisk, persisk eller urdu, ville mange feminister i land som er preget av konservativ islam trykket den til sine bryst og brukt den i sin kamp for likestilling.

Kritikken mot Mina Bai, skrevet av Rana og Nikkerud

Hele kritikken, som heter «Friheten til å bade med klær» begynner med en selvmotsigende introduksjon. Forfatterne gir Mina rett i at det er uhygienisk å bade med klær i et svømmebasseng, men samtidig støtter de bading med klær i tittelen. De begrunner dette med at selvbestemmelse er suverent for dem.

Men, hva hvis selvbestemmelsen til en person går ut over grensene til en annen? Eller en gruppe? Hvor langt skal retten til selvbestemmelse strekke seg? Har ikke andre mennesker som bader også noen rettigheter? Retten til å bade i et hygienisk basseng for eksempel?

Deretter anklager Rana og Nikkerud Bai for å ikke ha fått med seg det frigjørende arbeidet som gjøres på grasrota mot den patriarkalske kulturen. Kan forklaringen på Minas reaksjon være den at dette arbeidet ikke blir oppfattet som godt nok når flere på «grasrota» støtter bruk av Nikab og er tause i forhold til bruk av barnehijab og støtter retten til å bade med klærne på i et basseng, under flagget «selvbestemmelsens suverenitet». Kan det være slik at Bai opplever at dette arbeidet tar ikke ondet ved roten? At til syvende og sist, handler ikke dette om disse plaggene, men noe mer omfattende; en ukultur og en holdning som skaper og opprettholder denne type atferd.

I tillegg til det diskriminerende budskapet som finnes i denne atferden, svekker disse såkalte rettighetene muslimenes omdømme og skaper stadig mer frustrasjon som slår tilbake på muslimer som gruppe. Disse handlingene skaper store hindringer i forhold til integrering og er med på øke avstanden mellom muslimer og ikke-muslimer.

Så kommer en hersketeknikk, som ikke bare er brukt mot Mina, men også mot andre norsk-iranere som har begynte å reagere på dette. De hevder at vi er blitt skadet av alt som skjedde i Iran og at vi bærer en slags «paranoia» med oss, at vi blander det som skjedde i Iran med forholdene i Norge. På denne måten forsøkes en ekskludering fra debatten.

At vi bærer disse negative erfaringene med oss er det ingen tvil om, men dere som kritiserer oss for dette kan prøve å se annerledes på saken. Vi vet hva vi snakker om fordi vi har sett hvor skadelig det blir når den religiøse identiteten styrkes hos de konservative og når individer med en konservativ og rigid overbevisning danner en gruppe som får mer og mer definisjonsmakt.

Vi vet hvordan friheten til folk, direkte og indirekte, blir innskrenket med sosial og etter hvert statlig kontroll. Vi har sett hvordan moralske koder endrer seg radikalt når en slik gruppe dannes og får økende makt i sitt miljø.

Mina Bai reagerer på en trend og har all grunn til det

Bais tekst er etter min mening en klassisk feministisk tekst rettet mot de konservative religiøse krefter. Hun kritiserer en forskjellsbehandling av kvinner som har røtter i tradisjon, religion og ukultur og en kleskode som har de samme røttene, men som samtidig er en forholdsvis moderne trend i det islamistiske prosjektet, som må bekjempes intellektuelt. Denne diskriminerende holdningen til kvinner kommer fra den samme kjernen som støtter tvangsekteskap, barnehijab, barneekteskap, æreskultur og en rekke andre absurde handlinger som ikke hører hjemme i et moderne og opplyst samfunn basert på menneskerettigheter og likestilling. På slutten av sin tekst appellerer hun til fornuften og advarer mot regresjon til bokstavtro. Hun ser på muslimske menn og kvinner som individer som kan tenke rasjonelt og oppfordrer dem til å bruke fornuften, istedenfor å stadig synes synd på dem og ha lave forventninger til dem.

Og, mens noen er opptatt av å jakte på modige stemmer som Mina Bai og kjemper for «friheten til å bade med klær», kjemper kvinner i land som Algerie i disse dager for retten til å kunne gå i bikini på stranden, igjen, uten å bli utsatt for verbal og fysisk trakassering. For det kunne de nemlig gjøre for noen år tilbake, før strandmiljøet ble dominert av nikabkledde kvinner og konsensus endret deretter.

Integrering er ingen dans på roser, men Norge er et godt land å bli integrert i

Min kvinnelige pasient ligger på divanen. Hun gråter og sier i dyp fortvilelse:

Jeg savner mitt hjem. Jeg trives ikke i Oslo. Folk er annerledes her. Alt er annerledes her. Jeg vil hjem, vekk fra Oslo.

Vet dere hvor hun er fra? Hun er hverken fra Iran, Pakistan, Afghanistan eller Somalia. Hun er fra Bergen!

Det å komme til et nytt land, lære et nytt språk og skape et nytt nettverk er krevende. Det handler om innsats, vilje og utholdenhet, men det handler også om å kjenne på og holde ut med sterke følelser. Man må forholde seg til separasjon, tap og sorg. Man skal forholde seg til det som er fremmed og ukjent. Integrering krever mye mentalt arbeid. En skal etter hvert forlate en del av de gamle skikkene og omfavne de nye. 

Innvandreren opplever et stort skifte i kvaliteten av å være i verden (fra et eksistensialistisk perspektiv). De fleste innvandrere kommer med en drøm om en bedre fremtid i Norge. De fleste av dem vil lykkes, jobbe og forsørge seg selv og sin familie. De fleste vil bli både likt og godtatt av nordmenn. Mange kommer for å finne det de drømmer om, men finner istedenfor en realitet som er annerledes enn det de drømte om. På godt og vondt, fordi man kan ikke leve i eller av drømmer.


Anklagen mot «storsamfunnet»

Den klassiske forklaringen på integreringsproblemer kan lyde slik:

Innvandrere, på grunn av en annen etnisitet, religion, navn eller hudfarge blir diskriminert av storsamfunnet. Nordmenn må bli mer tolerante fordi hovedårsaken til integreringsproblemet er toleransemangel hos storsamfunnet.

Denne hypotesen opplever jeg som ganske etablert hos en del samfunnsdebattanter som har engasjert seg i integreringsdebatten. Jeg finner denne tilnærmingen problematisk, til dels uheldig i forhold til integrering.

Jeg har bodd i 29 år blant nordmenn. Hvis jeg skal si noe om mitt inntrykk av nordmenn, hva vil det bli? Jeg vil si, nordmenn er som alle andre folk i bunn og grunn. Det finnes alle typer «nordmenn», det finnes hyggelige, sure, ulykkelige, rare, sosiale, friske, syke, tilbaketrukne nordmenn. Som blant alle andre folk.

Hvis noen spør meg om hva jeg synes om Norge, hva vil svaret mitt bli? Jeg må tenke litt først før jeg svarer. Jeg har en del kognitive referanser til Norge og de vil garantert prege svaret mitt. Jeg har opplevd litt av hvert i Norge, de første årene var ingen dans på roser. Det var krevende på mange måter, det var preget av psykisk påkjenning, lite sosialt nettverk, dårlig økonomi, lav språk- og kulturforståelse. Min tilværelse var preget av å ikke finne min plass, stå utenfor, føle seg fremmed. Men det er ikke alt. Jeg har også vanvittig gode opplevelser av Norge i den vanskelige tiden. Først og fremst husker jeg flotte mennesker, etnisk norske, som tok vare på meg, som hadde respekt for meg, som inkluderte meg, veiledet meg og ga meg muligheter.

Her kom de «negative minnene» først i mine assosiasjoner og (det er viktig) skjøv de positive opplevelsene mine til side. Hvis jeg ikke hadde reflektert godt over dette, ville jeg stå i fare for å henge meg opp i kun de negative opplevelsene mine. Da ville jeg sitte med hovedsakelig negative assosiasjoner til Norge.

 

Tid for en ny tilnærming?

Går det an å ha en tilnærming til integreringsdebatten der innvandrere ikke blir presentert som ofre og nordmenn ikke stemples som intolerante?

Både innvandrere og nordmenn er mennesker og deler derfor en rekke basale menneskelige egenskaper. Innvandrere, spesielt i de første årene i Norge, befinner seg i en stressende situasjon. Som alle andre mennesker under stress, kan innvandrere ha større tendens til å fokusere på det negative, være mer krenkbare og gå raskere i forsvarsposisjon.

Nordmenn er også som alle andre mennesker og kan respondere med stereotypiske tolkninger, bli engstelige for det som er annerledes og generalisere når de møter noe som er fremmed.

Det vi trenger i integreringsdebatten er mer empatisk anstrengelse, fra begge sider. Vi må anstrenge oss for å forstå hvordan den andre opplever sin verden. Da vil vi kanskje oppdage at mange innvandrere ikke er kravstore, vanskelige eller snyltere. Og vi vil kanskje oppdage at de fleste nordmenn er hverken rasister eller fremmedfiendtlige.

Innvandrere trenger ikke å bli foret med forestillingen om at de er stakkarer som har kommet til et land med mye intoleranse. De må bli møtt med empati, deres vanskelige situasjon må bli bekreftet (spesielt på det emosjonelle planet), men man skal ikke stoppe der. Man skal fokusere på deres ressurser, man skal hjelpe dem til å se hvor lett en kan gå i beredskap og forsvar mot det som oppleves som fremmed. Man skal snakke om det fine med Norge, mulighetene som finnes og ikke minst de kulturelle verdiene som har skapt det gode samfunnet vi lever i. Nordmenn på sin side må bli klar over hvordan det kjennes, på et subjektivt og eksistensielt plan, å være innvandrer og hvor menneskelige disse prosessene er. Til slutt, tror jeg at både nordmenn og innvandrere har godt av å bli minnet om de innvandrerne som har lykkes i Norge. 

Fryktens trekant - et spark til venstresiden

Som innvandrer med muslimsk bakgrunn blir jeg fornærmet, ikke når man tegner Muhammadkarikaturer, ikke når man snakker stygt om islam, ikke når man kritiserer muslimer. Jeg blir fornærmet når etniske og intellektuelle nordmenn behandler meg med silkehansker og blir forsiktige av frykt for å fornærme meg.

For mange år tilbake, kontaktet en journalist undertegnede og ba om et intervju. Han ville vise den «positive siden» ved innvandring. Han spurte meg om jeg kjente noen andre gutter fra Midtøsten med muslimsk bakgrunn som var integrerte og vellykkede, som hadde arbeid og snakket godt norsk. Journalisten ville lage et portrettintervju med oss, tittelen var «Drømmeinnvandrerne». Vi hadde én betingelse: at i denne reportasjen skulle vi ikke fremstilles som stakkare. Vi var klokkeklare: vi ville ikke bli presentert som ofre, vi ville ikke at noen skulle synes synd på oss. Vi ville ha en ærlig og saklig reportasje, om hvordan det kjennes å komme til et nytt land, lære seg et nytt språk, finne seg venner og skape seg et hjem.

Når reportasjen kom ut, kunne vi ikke tro det vi leste; i reportasjen ble vi fremstilt som tre stakkars  innvandrere, med mye fokus på alt det vonde vi hadde opplevd, lite fokus på hva vi hadde av ressurser og hvor mye vi hadde klart å utrette med disse ressursene.  

Sviket fra venstresiden

Venstresiden har sviktet integreringsdebatten i mange år og på mange måter. Mens venstresiden var febrilsk opptatt av å bekjempe rasisme og høyrepopulisme, neglisjerte de kampen om liberale verdier i innvandrermiljøet som ble tatt opp av innvandrere selv. Det var så viktig for mange av disse såkalte sosialister å være «gode». Det de ikke så, var at deres «kjærlighet» ble opplevd som kvelende for intellektuelle og oppegående innvandrere, spesielt de med muslimsk bakgrunn. Jeg kunne virkelig merke denne spesialbehandlingen de ga oss muslimer. De ville ikke høre om noen kritikkverdige forhold, de ville ha solskinnshistorier og glansbilder. Derfor neglisjerte de stemmene til gutter og jenter som varslet om sosial kontroll, overgrep, vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, osv.

Deres svik har kostet betydelig, for alle innvandrere. For det første, ga de alibi til fundamentalister og regressive krefter, de fikk lov til å vokse og organisere seg. For det andre, ble de sekulære og liberale muslimer svekket, varslere ble mistenkeliggjort og tiet ihjel. For det tredje, ved å unnvike å snakke om det ubehagelige, ved å ikke gi rom for en ærlig og åpen samtale, skapte de et vakuum. Dette vakuumet ble godt brukt av høyrefløyen, av de samme stemmene som dere sosialister var redde for. Dere, indirekte, ga næring til høyrepopulismens vekst.

Sammen med de tradisjonelle og regressive krefter i innvandrermiljøene og høyrepopulistene, har dere nå dannet en trekant. Jeg kaller denne trekanten for: Fryktens trekant. Dere drives av frykt alle sammen. Høyrepopulistene er redde for muslimer, spiller ingen rolle hvem disse muslimene er. Regressive og konservative muslimer er redde for liberale og sekulære muslimer, ex-muslimer og reformister. Og dere sosialister som synes synd på muslimer, dere er redde for høyrepopulisme og «islamofobi». Og her har dere også fått god hjelp fra en del innvandrere med muslimsk bakgrunn som er verdensmestre på å spille ofre. Men, det er frykten som driver dere alle sammen og frykten som forener dere.

Fornærmelsens forbannelse

Jeg har snakket med mange av dere på venstresiden. Dere er redde for å fornærme andre, dere vil respektere andres rettigheter (selv om at en del av disse rettighetene tar rettighetene fra andre) og dere vil være tolerante (selv mot det intolerante). Har dere spurt dere selv hvorfor det er så viktig for dere å være så «gode»? Når dere er så redde for å fornærme meg og andre muslimer, viser ikke dette indirekte at dere ser på dere selv som overlegne? Mener dere at muslimer er en underutviklet menneskegruppe som ikke tåler ytringsfrihet, demokrati og en tøff og ærlig debatt? Hvorfor?

Det som fornærmer meg er ikke karikaturtegninger, ikke når noen skriver kritisk om islam og ikke når noen er kritisk til innvandringspolitikken. Jeg blir fornærmet når du synes synd på muslimer og derfor nekter dem å bli utsatt for demokratiets spilleregler. Jeg blir fornærmet når du går så langt at du er villig til å ofre hele strukturen i et sekulært samfunn for å tilrettelegge for at «de stakkars muslimene» kan tilpasse seg og «komme ut av hjemmene sine». Jeg lurer på hva det er som ligger bak et så voldsomt behov for å være god og snill?

Freud sa en gang at han ikke hadde så mye ubearbeidet aggresjon og destruktivitet, takket være selvrefleksjon og hjelpen han fikk fra psykoanalysen. Derfor hadde han ikke så stort behov for å være den idealistiske legen som ville «redde hele verden». Han hadde ikke så stort behov for å bare være god og kjærlig lenger, derfor skrev han mer og mer om samfunnet og menneskets sinn og ble upopulær i noen kretser. Gir dette deg noen hints kjære «gode» sosialist?

Hvordan psykologi misbrukes for å fremme hat mot muslimer

I juli 2016 fikk en del mennesker fra Manchester utdelt en brosjyre fra en såkalt gruppe som kalte seg «For Public Purity» (For offentlig renhet) med dette budskapet:


Dette området er hjemsted for et stort muslimsk fellesskap. Vennligst vis respekt for oss og våre barn og begrens forekomst av hunder på de offentlige plasser. Å opprettholde renheten av den offentlige plassen gjør det mulig for muslimer å holde seg rene. Som en del av denne innsatsen, har vi valgt ett av de aspektene som kan ha avgjørende effekt på renheten av den offentlige plassen, nemlig det aspektet som har med tilstedeværelse av hunder, som regnes for å være urene, å gjøre.

 

Denne gruppen har i tillegg en facebookside. På denne har man publisert en del youtubeklipp, der konservative imamer og såkalt lærde muslimer kommer med rent idiotiske utsagn om hunder.

Hvis man går inn på facebooksiden og leser kommentarene på den første posten, finner man massive hatmeldinger fra folk mot muslimer. Det er innimellom en og annen som forsøker å varsle at dette er en falsk gruppe etablert for å sverte muslimer, men disse varslingene druknes i et hav av hatmeldinger mot muslimer.

Nærmere undersøkelser viser at nettsiden er opprettet fra USA og ingen kontaktinformasjon er mulig å finne, ingen har heller stått fram for å følge opp denne «aksjonen» i ettertid. Så det hele er veldig uklart og hvem som står bak kan man bare spekulere i, og noen har spekulert i om det kan være en høyreekstrem gruppering. Enkelte ting tyder på at de som står bak har gjort dette for å hausse opp hatet mot muslimer.



 

Misbruk av psykologi

Men, en ting er sikkert; de som har stått bak innholdet i denne brosjyren og denne facebookgruppen har misbrukt flere prinsipper i psykologien for å oppnå sitt mål: spre hat mot muslimer som gruppe.

  1. Dette området er hjemsted for et stort muslimsk felleskap.   Disse ordene «hjemsted», «stort» og «muslimsk felleskap» vekker en assosiasjon til at: a) muslimene har slått seg ned i England (Europa) og de er kommet for å bli. Man kan assosiere til at muslimene har invadert Europa og har laget seg et varig hjem der, b) teksten omtaler mange muslimer (stor gruppe) som er organiserte (muslimsk felleskap). Allerede i den første setningen har tekstforfatteren klart å lage et bilde av muslimer som en organisert gruppe som er stor og har slått seg ned for å bli i Europa. Med én setning har de nå klart å vekke negative assosiasjoner og følelser rettet mot muslimer. Fra psykologien, vet vi at emosjoner er en av de viktigste faktorer for at den kognitive innstilling til et fenomen former seg. Negative emosjoner mot en gruppe gjør det lettere å resonnere negativt om dem, også ubevisst.

 

  1. I resten av teksten legger tekstforfatteren vekt på flere viktige elementer som forsterker de negative emosjonene ytterligere hos europeeren; man er klar over at hunden er et av de mest populære kjæledyr i Europa. Ved å skrive en tekst der hund ønskes fjernet, trykker de på et punkt som kan vekke sterke følelser. De vil ha «Menneskets beste venn» fjernet. I tillegg, kaller de hunden uren. Teksten, på en smart men samtidig ondskapsfull måte, prøver å vise at muslimene kun er opptatt av seg selv og sine religiøse påbud og vil holde seg rene (fri for hund), i motsetning til europeere som er urene og som bør innrette seg etter muslimenes krav.

 

I realiteten vet vi at det finnes flere mennesker i Europa med muslimsk bakgrunn som elsker ikke bare hunder, men alle andre dyr, inkludert mennesker.

Reaksjonære muslimer og høyreekstremister- gode venner?

Denne teksten som jeg skrev viser hvordan idiotiske holdninger og uttalelser fra enkelte imamer og reaksjonære muslimer brukes for å hisse opp stemningen mot muslimer som gruppe. Den viser også hvor lett det er å misbruke psykologien for å manipulere følelsene i en viss retning. Det blir særdeles viktig å være klar over dette hatet som lett kan mobiliseres mot muslimer. Jeg lurer på hvor nyttige høyreekstreme og reaksjonære muslimer er for hverandre? De gir hverandre næring, selv om at det virker slik at de er bitre fiender. Begge jobber mot ett og samme mål: Å splitte muslimer og ikke-muslimer ved å spre hat.