Etter mitt forrige blogginnlegg fikk jeg et motsvar fra Sofia Rana og Linn Nikkerud i Dagbladet den 04.08.17. Jeg takker dem for at de har brukt tid og krefter, lest min blogg og har svart på den.  Deres hovedargument er at kvinnen skal selv bestemme hva hun skal ha på seg. La meg være krystallklar på hvordan jeg ser på denne saken. Jeg ser ikke på alle kvinner med hijab som islamister, heller ikke som undertrykte mennesker. Jeg vet at det er mange årsaker til bruk av hijab. Jeg har ikke allergi mot hijab eller hijabkledde kvinner fordi jeg kommer fra Iran. Jeg kjenner mange kvinner som bruker hijab og finner mange av dem som svært hyggelige og flotte personer. Jeg støtter ikke et forbud mot hijab i det offentlige rom (bortsett fra barnehijab), fordi på lik linke med Rana og Nikkerud mener jeg at religionsfrihet er essensielt i et demokratisk samfunn og skal ikke krenkes. Jeg er likevel skeptisk til hijab, og mener at fenomenet burde få intellektuell motstand.  

Hijabens bivirkninger
Forsvarerne av «retten til å kle seg som man vil», hopper glatt over bivirkningene hijab bringer med seg. La meg oppsummere en del av disse her:

1. Kvinnen er problemet: Bruken av hijab, som et plagg, er blitt mer progressiv og omfattende. I dag opererer man ikke bare med hijab i seg selv. Blandet med en patriarkalsk og kvinnediskriminerende holdning, har hijab gjennomgått en transformasjon og blitt til klesplagg som niqab, burka, chador, jilbab, osv. I en rekke land er det rett og slett livsfarlig å ikke dekke seg til, fordi de som ikke gjør det blir lett bytte for trakassering og seksuelle overgrep. Vi vet at i Norge finnes det også en del jenter som bruker hijab ut ifra et sosialt press, men som kaller dette et «fritt valg». La oss være ærlige her. Alle disse klesplaggene har en ting til felles: De symboliserer at kvinnen har en kropp som skaper problemer rundt seg og må derfor tildekkes. Dette er felles, forskjellen ligger i graden og omfanget av denne tildekningen. For meg betyr dette at i kjernen til hijab, som et symbol, er kvinnen sett på som et problem som må skjules eller dekkes til.

2. Barnehijab: Hijab har utviklet seg videre og har fått innpass i barnets verden. Fenomenet barnehijab er nå på vei inn for fullt. Mange foreldre som krever at barn skal ha på seg hijab eller lignende, tenker lite over konsekvensene dette har for barnet. I dette prosjektet blir barnet tillært (ubevisst) et problematisk forhold til sin egen kropp. I det samme prosjektet blir barnet på daglig basis minnet om at hun er annerledes enn andre barn i Norge (eller omvendt; at andre barn er annerledes enn henne). Guttebarn som vokser opp med en slik holdning, blir indoktrinert med den holdningen at kvinnens kropp er problematisk og må dekkes til. Det krever ikke stort intellektuelt arbeid å se at denne holdningen, som starter fra barnealder, kan fortsette i voksen alder og forsterke kvinnediskriminerende holdninger og tradisjoner, gjennomført av både menn og kvinner som selv har vært ofre for en slik indoktrinering.

3. Hijab og integrering/tilknytning: Hijab og lignende, sammen med den mentaliteten som ligger bak, hindrer mange kvinner fra å delta i arbeidslivet og tar fra dem muligheten til å fungere på lik linje med menn. På verdensbasis snakker vi om millioner av kvinner (i noen land står da nesten halvparten av arbeidsstyrken ubenyttet), vi vet at dette også gjelder en del kvinner i Norge. Vi vet at en del muslimske jenter holdes borte fra idrett og fritidsaktiviteter på grunn av de samme holdninger som forkynner tildekning av kvinnekroppen. For ikke så lenge siden fortalte en jente meg at hun ikke fikk mulighet til å søke på politiutdanningen fordi foreldrene likte ikke at hun skulle svømme sammen med gutter (opptaksprøven). Slik konservatisme har ikke bare skapt en fysisk hindring for integrering, men også en hindring i forhold til psykologisk integrering. Ved å understreke sin annerledeshet skapes det stadig større avstand mellom muslimer og ikke-muslimer.  Slike påbud og mentaliteten bak dem svekker tilknytningen direkte og indirekte mellom muslimske innvandrere og øvrige borgere.

4. Hijab og islamismen: La oss ikke glemme islamismen oppi det hele. I dag vet vi at islamister forsøker å nedtone muslimenes heterogenitet og mangfold og vil redusere dem til en kompakt enhet forent i kampen mot Vesten. Den amerikansk/tyrkiske professoren Cemil Aydin, påpeker dette i sin siste bok «The Idea of the Muslim World». Han, som for mange regnes som en «islamapologet», skriver om hvordan vestlige supermakter og intellektuelle, men også islamistene, tar fra muslimene pluralismen og heterogeniteten og konstruerer «en muslimsk helhet». To krefter som tilsynelatende er i krig med hverandre, fremskyver og opprettholder tanken om at det skal finnes en muslimsk helhet. Vi vet i dag at hijab og lignende også er et symbol for politisk islam og et forsøk på å forene muslimske kvinner under ett, i en ummah. Det at den muslimske identiteten nå vektlegges mer enn den nasjonale identiteten blant innvandrere med muslimsk bakgrunn, er enda et tegn på at denne strategien lykkes.

Kritikk av hijab er ikke nødvendigvis et angrep på muslimer
Problemet jeg har er ikke med hijab i seg selv, men mentaliteten som ligger bak den og de bivirkningene den bringer med seg. Spesielt når hijab ikke er et religiøst påbud, synes jeg det er vanskelig å forsvare bruken av den i denne tiden og når den skaper så mange bivirkninger. Hijab er ikke lenger et manns/kvinnes prosjekt, den berører mye mer og mange flere. Når den har utviklet seg til mer konservative og strenge former, skaper avstand mellom muslimer og ikke-muslimer, blir brukt til å holde millioner av kvinner nede og brukes som et symbol for å forene muslimer i en homogen religiøs masse, burde den få intellektuell motstand.