hits

august 2017

La oss snakke om de gode innvandrere ogs

Det er snart valg og et av temaene er innvandring. Vr integreringsminister reiste til Sverige for lre om hvordan hun kan redde Norge fra svenske tilstander.  Det er en universell tendens hos Mennesket som fanger det negative frst og husker og grubler p det. S lett det positive glipper i dette. Har vi utviklet denne tendensen ( fokusere p det negative) under evolusjonen? Kanskje det huske p det negative har vrt viktig for vr overlevelse som art? Nr det gjelder innvandring og innvandrere snakker vi ofte om de utfordringene som finnes, men kanskje glemmer vi de gode og positive innvandrere i debatten?

Innvandrerens smerte

Jeg var nylig p en studietur i Minnesota. Under denne reisen fikk jeg vite at ca. 17-20% av befolkningen i denne staten har norske rtter. Under turen tenkte jeg ofte p de frste generasjoner norske innvandrere som kom til USA. De kom jo i en tid der det ikke fantes mobiltelefon, internett, skype eller email. Mange av de reiste til USA for godt, disse norske innvandrere, disse nordmenn som ville ha et bedre liv. De var klar over det at sannsynligheten for komme hjem er kanskje ikke s stor og de beveget seg mot det ukjente. Jeg prver forestille meg hva disse norske innvandrere, disse lykkejegerne, tenkte p da de begynte p sin reise? Eller da de endelig kom frem? Hvordan forholdt de seg til hjemlengselen sin? Hvor hardt mtte de jobbe for klare seg? Hva tenkte de om hjemmet sitt i Norge da de l p ddsleiet? Mange av de amerikanerne jeg mtte hoppet i ekstase da de hrte at jeg kom fra Norge. I have 100% Norwegian blood in me, I have 40 % Norwegian genes, I have to visit Norway one day, I want to go back to Norway when I get old.  

Vi glemmer ofte hva slags pkjenning det er vandre ut, komme til et nytt land, lre et nytt sprk og forholde seg til en ny kultur. Mange innvandrere m gjennom et betydelig fall i sosial status, mister sitt nettverk og kjemper for skape seg en fremtid. De lever i savn. Deres kjre dr, men de fr ikke si farvel til dem, noen ganger kommer de for seint, andre ganger kan ikke de engang vre med p begravelsen. Mens de bygger seg et nytt hjem, drmmer de om sitt gamle hjem. Til tross for alt dette, lykkes de, de str p egne bein, arbeider hardt og gir ikke opp.

Respekt for de innvandrere som lykkes

Hvis vi ser rundt oss, ser vi dem overalt, de hardtarbeidende innvandrere som lykkes. Nr du gr ut neste gang, prv se rundt deg. De er over alt, hardt arbeidende mennesker som forsker komme seg videre, til tross for all motgang og smerte de m igjennom. De som smiler til deg, mens deres hjerte grter. , s lett det er glemme dette, nr vi ser p disse menneskene rundt oss. S trist det blir, nr disse menneskene blir til statistiske tall eller nr de mister sin individualitet og blir behandlet som en masse. Nr de mister sine menneskelige kvaliteter i de politiske diskusjoner og debatter. Disse menneskene fortjener ros, de er langt ifra stakkarer, de er vre hverdagshelter. Hver og en av dem har en unik historie, full av emosjoner, full av sterke opplevelser. De er som levende romaner, vakre og lesverdige.

Kan vi se p dem med undring, med nysgjerrighet, med respekt, uten bli farget av vre fordommer?

Den suverene retten til bestemme over sin klesmte skal ikke stoppe en rasjonell kritikk mot hijab

Etter mitt forrige blogginnlegg fikk jeg et motsvar fra Sofia Rana og Linn Nikkerud i Dagbladet den 04.08.17. Jeg takker dem for at de har brukt tid og krefter, lest min blogg og har svart p den.  Deres hovedargument er at kvinnen skal selv bestemme hva hun skal ha p seg. La meg vre krystallklar p hvordan jeg ser p denne saken. Jeg ser ikke p alle kvinner med hijab som islamister, heller ikke som undertrykte mennesker. Jeg vet at det er mange rsaker til bruk av hijab. Jeg har ikke allergi mot hijab eller hijabkledde kvinner fordi jeg kommer fra Iran. Jeg kjenner mange kvinner som bruker hijab og finner mange av dem som svrt hyggelige og flotte personer. Jeg sttter ikke et forbud mot hijab i det offentlige rom (bortsett fra barnehijab), fordi p lik linke med Rana og Nikkerud mener jeg at religionsfrihet er essensielt i et demokratisk samfunn og skal ikke krenkes. Jeg er likevel skeptisk til hijab, og mener at fenomenet burde f intellektuell motstand.  

Hijabens bivirkninger
Forsvarerne av retten til kle seg som man vil, hopper glatt over bivirkningene hijab bringer med seg. La meg oppsummere en del av disse her:

  1. Kvinnen er problemet: Bruken av hijab, som et plagg, er blitt mer progressiv og omfattende. I dag opererer man ikke bare med hijab i seg selv. Blandet med en patriarkalsk og kvinnediskriminerende holdning, har hijab gjennomgtt en transformasjon og blitt til klesplagg som niqab, burka, chador, jilbab, osv. I en rekke land er det rett og slett livsfarlig ikke dekke seg til, fordi de som ikke gjr det blir lett bytte for trakassering og seksuelle overgrep. Vi vet at i Norge finnes det ogs en del jenter som bruker hijab ut ifra et sosialt press, men som kaller dette et fritt valg. La oss vre rlige her. Alle disse klesplaggene har en ting til felles: De symboliserer at kvinnen har en kropp som skaper problemer rundt seg og m derfor tildekkes. Dette er felles, forskjellen ligger i graden og omfanget av denne tildekningen. For meg betyr dette at i kjernen til hijab, som et symbol, er kvinnen sett p som et problem som m skjules eller dekkes til.
  1. Barnehijab: Hijab har utviklet seg videre og har ftt innpass i barnets verden. Fenomenet barnehijab er n p vei inn for fullt. Mange foreldre som krever at barn skal ha p seg hijab eller lignende, tenker lite over konsekvensene dette har for barnet. I dette prosjektet blir barnet tillrt (ubevisst) et problematisk forhold til sin egen kropp. I det samme prosjektet blir barnet p daglig basis minnet om at hun er annerledes enn andre barn i Norge (eller omvendt; at andre barn er annerledes enn henne). Guttebarn som vokser opp med en slik holdning, blir indoktrinert med den holdningen at kvinnens kropp er problematisk og m dekkes til. Det krever ikke stort intellektuelt arbeid se at denne holdningen, som starter fra barnealder, kan fortsette i voksen alder og forsterke kvinnediskriminerende holdninger og tradisjoner, gjennomfrt av bde menn og kvinner som selv har vrt ofre for en slik indoktrinering.
  1. Hijab og integrering/tilknytning: Hijab og lignende, sammen med den mentaliteten som ligger bak, hindrer mange kvinner fra delta i arbeidslivet og tar fra dem muligheten til fungere p lik linje med menn. P verdensbasis snakker vi om millioner av kvinner (i noen land str da nesten halvparten av arbeidsstyrken ubenyttet), vi vet at dette ogs gjelder en del kvinner i Norge. Vi vet at en del muslimske jenter holdes borte fra idrett og fritidsaktiviteter p grunn av de samme holdninger som forkynner tildekning av kvinnekroppen. For ikke s lenge siden fortalte en jente meg at hun ikke fikk mulighet til ske p politiutdanningen fordi foreldrene likte ikke at hun skulle svmme sammen med gutter (opptaksprven). Slik konservatisme har ikke bare skapt en fysisk hindring for integrering, men ogs en hindring i forhold til psykologisk integrering. Ved understreke sin annerledeshet skapes det stadig strre avstand mellom muslimer og ikke-muslimer.  Slike pbud og mentaliteten bak dem svekker tilknytningen direkte og indirekte mellom muslimske innvandrere og vrige borgere.
  1. Hijab og islamismen: La oss ikke glemme islamismen oppi det hele. I dag vet vi at islamister forsker nedtone muslimenes heterogenitet og mangfold og vil redusere dem til en kompakt enhet forent i kampen mot Vesten. Den amerikansk/tyrkiske professoren Cemil Aydin, ppeker dette i sin siste bok The Idea of the Muslim World. Han, som for mange regnes som en islamapologet, skriver om hvordan vestlige supermakter og intellektuelle, men ogs islamistene, tar fra muslimene pluralismen og heterogeniteten og konstruerer en muslimsk helhet. To krefter som tilsynelatende er i krig med hverandre, fremskyver og opprettholder tanken om at det skal finnes en muslimsk helhet. Vi vet i dag at hijab og lignende ogs er et symbol for politisk islam og et forsk p forene muslimske kvinner under ett, i en ummah. Det at den muslimske identiteten n vektlegges mer enn den nasjonale identiteten blant innvandrere med muslimsk bakgrunn, er enda et tegn p at denne strategien lykkes.

Kritikk av hijab er ikke ndvendigvis et angrep p muslimer
Problemet jeg har er ikke med hijab i seg selv, men mentaliteten som ligger bak den og de bivirkningene den bringer med seg. Spesielt nr hijab ikke er et religist pbud, synes jeg det er vanskelig forsvare bruken av den i denne tiden og nr den skaper s mange bivirkninger. Hijab er ikke lenger et manns/kvinnes prosjekt, den berrer mye mer og mange flere. Nr den har utviklet seg til mer konservative og strenge former, skaper avstand mellom muslimer og ikke-muslimer, blir brukt til holde millioner av kvinner nede og brukes som et symbol for forene muslimer i en homogen religis masse, burde den f intellektuell motstand.