hits

september 2017

Ja, vi vil ha flere som Shurika Hansen!

Lrdag den 23. september ble det holdt en markering mot reskultur og resvold foran Stortinget.

Dette var et tverrpolitisk arrangement, et samarbeid mellom Kvinnegruppa Ottar og SeFF (Sekulr Feministisk Front). 

Tverrpolitisk/tverrideologisk

Her stod flere modige kvinner frem og holdt appell, tok et oppgjr med reskulturen hver p sin mte, delte personlige historier og krevde oppmerksomhet rundt dette fenomenet. Blant disse var Shurika Hansen, Laial Ayoub og Maria Khan. Blant de som stod der og hrte p, kunne man se folk fra Arbeiderpartiet, SV, Hyre, Fremskrittspartiet og Rdt. Hvis jeg ikke tar feil, mener jeg at jeg ogs kjente igjen to personer fra organisasjonen SIAN blant tilskuerne.

Det som gledet meg mye, var at her var det faktisk folk fra ytterste venstre til ytterste hyre tilstede, som mttes for en felles kampsak som er viktigere enn deres politiske ststed. Jeg vet for eksempel at hvis SIAN hadde hatt politisk makt i Norge, ville jeg som er innvandrer med muslimsk bakgrunn ligge drlig an. Likevel, gledet det meg at to fra ytterste hyre fly kom til dette mtet. Kall meg naiv, men jeg tenker at man skal aldri slutte mtes, aldri slutte snakke sammen og aldri slutte anstrenge seg for finne en vei for n frem til den andre, uansett hvor uenige man er.

Jeg, personlig, er villig til snakke bde med folk fra en nynazistisk organisasjon og folk fra en ekstrem islamistisk organisasjon.

Stempling av motstand

Etter at markeringen var over, tok det ikke lang tid fr jeg hrte at en skalt menneskerettighetsaktivist og feminist med innvandrerbakgrunn (som har markert seg med en tff og brautende holdning mot sine meddebattanter) skrev p Facebook at Shurika Hansen flrter med hyreekstremister. S begynte en god del av hennes sympatisrer kaste seg p og forsterket hverandres id om at Shurika Hansen arbeider for hyreekstreme krefter. Shurikas synd? Hun hadde tidligere gitt et intervju i Resett! Noen s dette som et tydelig bevis p at Shurika er n en hyreekstremist!

Jeg spr meg: Hva er dette? Hvordan kan personer som kaller seg samfunnsdebattanter, liberale og feminister oppfre seg slik? Jeg vil prve forst hva det er som fr dem til s lett ofre en s viktig sak (reskultur og alle de synlige og usynlige ofrene for den) for opprettholde et fiendebilde av sin motstander i debatten?

Svart/Hvitt

Det som har delagt debatten om innvandring og islam er svart/hvitt tenkning. Hos noen ligger det en kjernetro i at hvis du ikke er med meg, s er du rasist/islamist, hyrepopulist/islamo-leftist. Det er ofte de som er strst i kjeften i debatten som er raskt ute p Facebook og henger meddebattanter ut med navn, bilde og stempel. De anklager den andre for ditt og datt, men ser ikke sin egen rolle i dette. Deres verden er full av automatiserte tanker: hvis du skriver i Resett, er du hyreekstrem! Hvis du blir avbildet med Hege Storhaug et sted er du islamofob! Hvis du deltar p et mte med Islamnet er du islamo-leftist. Hvis SIAN mter opp p et arrangement, er arrangren rasist. Og s videre, og s videre.

Dialog, dialog, dialog! For kunne forst den andre, m du snakke med den andre. Den andre kan av og til vre din erkemotstander.

Demokrati, demokrati, demokrati! Du m tle at en annen ser verden annerledes enn det du gjr. Det gjr ikke den andre mindre menneskelig av den grunn og det er heller ikke beviset p at det er du som har den hyeste moralen.

Ytringsfrihet, ytringsfrihet, ytringsfrihet! Dine religise flelser og helligdommer og din hellige ideologi vil kontinuerlig bli utfordret i et demokrati, men du m ikke bli s krenket at du starter en mobbekampanje mot din meningsmotstander.

Jeg gleder meg til flge opp arbeidet Shurika Hansen gjr i fremtiden og nsker meg flere kvinner (og menn) som henne fra innvandrermiljet, som tr st opp mot ukultur.   

En drm

Jeg drmte i natt om barndomshjemmet mitt.

Fra et psykoanalytisk ststed handler drmmen om bringe tilbake de signifikante knutepunktene i vr historie. Disse knutepunktene er ofte dypt begravd i vr ubevissthet, men drmmen bringer dem opp, gjr oss oppmerksomme p dem.

Blindgaten

I drmmen befant jeg meg i en blindgate der jeg som ungdom vanket sammen med mine venner. I denne gaten spilte jeg og vennene mine gatefotball, skjulte oss fra moralpolitiet, snakket om heavy metal, flrtet med jentene og drmte om fremtiden. Denne blindgaten var som en oase, midt i den hektiske storbyen Teheran, en by preget av krigen, nattlige flyangrep, konomisk utrygghet og sosial uro. 

I drmmen gikk jeg spent mot blindgaten og der fant jeg mine ungdomsvenner, alle sammen, de holdt p spille gatefotball. Akkurat som i gamle dager. Jeg var s god i gatefotball! Jeg gikk bort til dem, skrek av glede og sa: Hei, s godt se dere! La oss spille!

De stoppet spillet, s p meg, med forvirrede blikk. Jeg forstod at de ikke kjente meg igjen. Jeg ble fortvilet og ropte: Hallo! Det er meg, Shahram. Jeg er tilbake, fra Norge. De ignorerte meg. Jeg forskte f kontakt, mange ganger, men til ingen nytte. De bare fortsatte spille.

Scenen i drmmen skifter. Jeg gr mot barndomshjemmet mitt og vet at moren min er der. Jeg ringer p, moren min pner dren, smiler til meg. Jeg skriker av glede, sier: Mor, jeg trodde du var dd, men du er her. Jeg lper inn i stua, alt er som det var; TVen og videospilleren, sofaen, bildene, akkurat som fr. Moren min kommer med et glass saft, min favorittsaft (kirsebrsaft). Jeg tar glasset og drikker, men saften smaker ingenting. Jeg kjenner p sofaen, ser p veggene, plutselig innser jeg at dette rommet er laget av papp. Det er ingenting som er ekte. Jeg blir redd, lurer p om personen som sitter foran meg er min mor? S vkner jeg i panikk.

Nr det kjente blir til det ukjente og det ukjente blir kjent

Hva gjr det med oss nr det som var kjent og trygt en gang forandrer seg til noe som er ukjent.

Dette er noe en innvandrer opplever i forhold til sitt hjemland. Etter en stund i eksil, etter en tid, nr kontakten med hjemlandet blir mindre, blir det som var hjemme og kjent til noe med ukjente kvaliteter. Som innvandrer har man ikke lenger den nrheten til hjemmet eller hjemlandet. Bde innvandreren og hjemlandet forandrer seg, de vokser fra hverandre.

Man sitter til slutt med en flelse av bde kjenne og ikke kjenne hjemmet sitt, slik drmmen min antyder. Det samme gjelder det nye landet man flytter til. Man begynner bli bedre og bedre kjent i det nye landet, men det tar lang tid fr man er godt kjent og fler seg trygg i Norge. Det nye landet har derfor en blandet kvalitet av bde vre kjent og ukjent samtidig, i mange r.

En innvandrer vil faktisk komme i en posisjon der bde hjemlandet og Norge har en blandet kvalitet av vre kjente og ukjente SAMTIDIG.

Integrering handler om mot

I en slik situasjon kan en eksistensiell angst utvikle seg. Det hre til en kultur, et sted eller en gruppe, kan vre livreddende p et psykologisk plan. Man kan forestille seg hvor strevsomt det kan vre for innvandreren leve mellom to kulturer som ikke er helt kjente eller trygge. I en slik situasjon kan man bli fristet til trekke seg ut av det nye (Norge for eksempel) og lage seg noe som ligner p det gamle. I en slik situasjon kan den nye kulturen oppleves som en trussel. Man kan miste nysgjerrigheten og undringen mot det ukjente. Det som arbeider imot integrering er angst. Angst for miste seg selv, angst for det ukjente, angst for ikke f det til, angst for ikke bli godtatt, angst for miste det som var og angst for svikte de som har forventninger til deg. Integrering handler om en bevegelse mot det ukjente, bevissthet rundt tapet av det som engang var kjent, anerkjennelse av sorgen ved miste og gleden til oppdage det nye. Integrering handler om mot til bevege seg mot det ukjente til tross for en angst som inviterer til snu. 

reskultur er skammens kultur

Det finnes mennesker i Norge som forsker likestille resdrap med partnerdrap. Igjen er det angsten for fremmedfrykt som ligger bak denne bagatelliseringen. Jeg sitter med en annen overbevisning: rlig og saklig selvkritisk refleksjon og kritikk av atferd som bryter med menneskeverdet blant innvandrere, nr det kommer fra innvandrere selv, vil ke respekten for dem og minske fremmedfrykten.

resdrap og partnerdrap er ikke det samme

Det finnes helt klart likheter mellom disse to fenomener: resdrap og partnerdrap. Begge handler om et drap p en man har elsket. Begge skjer i en familie, mellom to mennesker som har hatt nre relasjoner.

Forskjellen ligger i den kulturelle konteksten rundt denne hendelsen. Partnerdrap har ingen sttte i noen kultur eller subkultur eller i familien for vrig, men resdrap har det. Det er denne kulturelle feedbacken som kan lime en hel familie sammen for skade en annen.

Man skal ikke undervurdere hvordan kultur rundt et menneske eller grupper av mennesker kan pvirke deres holdninger og handlinger. Kultur kan endre p det moralske kompasset p en gjennomgripende mte. For eksempel; det ikke skade en annen, som tidligere var en etablert moralsk kode, kan endres til det motsatte via et kulturelt trykk. N kan det vre moralsk riktig skade, til og med drepe en person.

Omfanget er strre enn det som ses og hres

Man hrer om enkelte hendelser av resvold, men omfanget er mye strre enn det man tror. Spesielt hvis man anerkjenner psykisk vold. La meg si det, som psykiater, at av og til er psykisk vold mye verre enn fysisk vold. Dette har mange pasienter fortalt meg. Psykisk vold kan vare lenge, gr under huden, smitter selvflelsen og delegge hele fremtiden. Det finnes mange mennesker som blir ofre for reskultur, ikke bare jenter, men ogs gutter. Ikke n gang, men hele tiden. resvold er rett og slett en tragedie for alle som er involverte, men har ogs en skadelig effekt p samfunnet. Den hindrer barn i utvikle seg i det norske samfunnet, tar fra dem mange muligheter og av og til skader deres selvflelse for livet. 

Skammen ligger bak

Det som er den virkelige drivkraften til resvold er skammen, en skam som bekreftes av en patriarkalsk kultur. Skam er en kraftig affekt og kan ofte fre til at den som brer den blir helt desperat, s desperat at man velger eliminere den som oppfattes som kilden til skammen. Til og med kjrligheten til sitt eget barn klarer ikke alltid st imot skammens krav. Hvorfor skal foreldre eller ssken kjenne p en s sterk skam? Jeg tror svaret ligger i det synet foreldre utvikler i en patriarkalsk struktur ovenfor deres barn. Barn er ikke frie individer, de er familiens eiendom. De skal formes p en bestemt mte, flge bestemte regler og adlyde foreldrenes ordre. Seksualiteten er den mest utfordrende delen for foreldrene. Freud lrte oss hvor relevant seksualiteten er i hverdagslivet og hvor farlig vi opplever seksualiteten som kommer ofte i konflikt med samfunnets/kulturens krav. Seksualiteten m kontrolleres og ledes i en bestemt retning, gjerne den som bestemmes av familiens overhode. Heldigvis, klarer mange innvandrere som har vokst opp med et slik tenkesett riste fra seg denne skamkulturen, men det finnes noen som ikke klarer det. Nr de ikke lenger klarer holde styr p barnas atferd, spesielt deres seksuelle og erotiske utforskning, blir disse familiemedlemmene overveldet av skammen. Deres lsning for denne situasjon er resvold i forskjellige former, psykisk eller fysisk.

resvold m anerkjennes som et eget fenomen

Det er en urett mot ofrene til reskultur ikke anerkjenne denne formen for vold. Jeg oppfordrer spesielt politikere til vge snakke imot en slik ukultur. Spesielt de samfunnsdebattanter som for enhver pris vil vise at resvold og partnervold er det samme burde pne sine yne. De som har vrt ofre for resvold burde f mye mer sttte og psykologisk oppflging. Alt som styrker skamkulturen m nedkjempes og politisk korrekthet eller frykt for rasisme skal ikke hindre oss i ta opp kampen mot en slik ukultur.