Terroren rammet Berlin midt i julerushet i går. Julen ble angrepet, ikke tilfeldig. Julen er assosiert med fred på jorda og det er dette islamistene forsøkte å ødelegge: Freden. De forsøker å overbevise oss om at det ikke finnes noe fred, ikke på et julemarked heller, ikke i julefeiringen. De vil vise at ikke i jula, ikke i våre hjem engang, skal vi føle oss trygge. De forsøkte i går å ta julen fra oss og erstatte den med terror, som betyr frykt.

Hva kan frykt gjøre med oss?

Frykt er en følelse som vil kreve umiddelbar reaksjon. Ofte likestiller vi reaksjonen med en konkret handling. Frykt signaliserer en farefull situasjon som må håndteres umiddelbart. Reaksjonen man ofte ser hos de som er drevet av frykt er; Fight or Flight. Frykt kan også trigge en sekundær følelse; sinne. Mange personer som er sinte eller rasende, er egentlig drevet av frykt. Det finnes mange eksempler fra hverdagen her: En mor som er rasende på sin unge som løper fra henne mot en trafikkert vei, er synlig sint, men er drevet av frykt.

Frykt kan gjøre oss paranoide

Frykt er en potent følelse som kan forme den kognitive innstillingen vi inntar mot verden betydelig. I en fryktbasert situasjon, er vi frarøvet tryggheten. En måte vi kan reagere på utryggheten på, er å gå inn i en paranoid beredskap. Det som kjennetegner en paranoid beredskap er en oppfattelse av en verden med «fiender». I en paranoid beredskap mobiliseres psyken til en beredskapsposisjon og da lønner det seg å plukke ut konkrete fiender eller folk som kan tillegges skyld. Når en fiende ikke kan plukkes opp umiddelbart og spesielt hvis trykket for å reagere blir overveldende, må ubehaget evakueres. I en slik situasjon, kan vi bruke en psykologisk forsvarsmekanisme som heter projeksjon. Gjennom projeksjonen utplasserer vi ubehaget til en annen, som ofte ikke har noe med saken å gjøre. Enda farligere blir det når vi projiserer ubehaget på en gruppe mennesker. Stereotypifisering er en egenskap som sitter dypt i oss og via den kan en rekke mennesker blir samlet inn i en gruppe. Barn helt ned til alderen 6, har tendens til å bruke stereotypi for å organisere sin relasjonelle verden.

Selv om at de kan være ganske ulike, blir det mest lagt vekt på deres likheter under stereotypifisering. I en slik situasjon, kan vi til og med være klar over at denne gruppebehandlingen er upresis, til og med umoralsk. Likevel, via rasjonalisering, kan vi rettferdiggjøre vår reaksjon, stenge ute vår moralske dømmekraft.

Vi er under en hard prøve

Vi som elsker friheten og har et ønske om å leve i et demokratisk samfunn med sekulære verdier er nå under en hard prøve. Det virker slik at de som driver aktivt med terror har forstått at de kan bruke psykologien mot oss. De vil at vi skal bli paranoide og projisere. De vet at i en paranoid posisjon, kan vi miste våre demokratiske og sekulære prinsipper. Terrorister vet at de ikke kan vinne en teknologisk krig mot en sivilisert verden, derfor har de bevisst startet en psykologisk krig. Målet med den krigen er å utslette våre demokratiske verdier, som er rotfestet inne i oss. Det er lett å kalle seg humanist, betrakte seg som empatisk og sivilisert, når en er bekymringsfri. Saken er en helt annen når vi er utsatt for terror og ikke føler oss trygge, ikke i Jula, ikke hjemme. Det er nå vi er under en hard prøve. Holder vi på våre verdier eller mister vi dem? Det er spørsmålet.

 

 

 

 

 

Omslaget til det første bindet av bokserien «Vestens Idéhistorie», publisert av forlaget Cappelen Damm, som er skrevet av Christine Amadou, består av et bilde fra Thomas Le Myésier, som levde på midten av 1300-tallet. Denne illustrasjonen er en av tolv illustrasjoner til et filosofisk verk av Ramon Llull (1232-1316) fra Mallorca som skildrer angrepet på falskhetens tårn. På dette bildet ser vi Aristoteles som en ridder sittende på hesten Ratiocinatio (fornuften). Litt lengre bak i bildet finner vi en annen skikkelse, den muslimske filosofen Ibn Rushd eller Averroes (1126-1198) som sitter på hesten Imaginatio (fantasien). Han er holdt tilbake med reimer av en kardinal og sier: Sokrates er meg kjær, men sannheten er meg enda kjærere!

Var 11. september et vendepunkt?

Da jeg kom til Norge i 1988, var det ingen stor debatt om islam og muslimer. Jeg kan huske at det var få kvinner som gikk med hijab på gatene i Oslo, men ingen barn med hijab. Niqab hadde jeg bare hørt om, aldri sett noen kvinner hverken i Iran der jeg kom fra eller i Norge. De fåtall kvinnene som gikk med hijab vekket ikke noe stor oppsikt. Muslimene som en minoritet hadde levd i Norge helt fra 70-tallet, men debatten handlet på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet om innvandrere og innvandring til Norge, ikke muslimer. Jeg husker Arne Myrdal og hans organisasjon FMI (Folkebevegelsen Mot Innvandring). Jeg husker at på slutten av 90-tallet fikk innvandrere med muslimsk bakgrunn mer oppmerksomhet. Jeg husker Carl I. Hagen og hans retorikk mot innvandrere fra muslimske land, men fortsatt langt ifra den debatten vi ser nå. Det var ingen debatt om hijab, niqab, burkini eller barnehijab. Så kom 11. september og retorikken endret seg raskt. Muslimene og islam kom mer i fokus. Amerikanerne, sammen med en rekke vestlige land, gikk til angrep på Afghanistan den 07.oktober 2001, som svar på terroren. Jeg husker da at de muslimske ekstremistene begynte å snakke om Vestens korstog mot islam. Jeg spør meg selv; var det da vi muslimene ble enda mer muslimer? Var det da vi mistet vårt mangfold og ble samlet under flagget islam som en gruppe? Og hva slags islam var det som samlet oss?

Jeg husker at det var en tendens i debatten til å definere oss muslimer som en gruppe, en primitiv, underutviklet, usivilisert masse, som var infisert med vold, terror og primitive følelser. Jeg husker hvor urettferdig det føltes for meg da, som på ingen måte kunne akseptere slike karakteristika av meg selv eller de muslimene jeg kjente rundt meg. Jeg husker ubehaget og jeg lurer på om det var noe som gikk galt med oss muslimer da? Vi ble enda mer opptatt av islam og det ble viktigere å være muslim for oss. Det ble mer hijab, flere moskéer og mer koranlesing. Det virket slik at muslimene sa til verden: -Se vi er en sammensveiset gruppe, vår nasjonalitet og kulturelle arv er mindre viktig, det viktigste er at vi er muslimer. Ble vi engstelige eller sinte, eller begge deler, når vi merket skiftet i retorikken, når en rekke andre muslimske land ble angrepet av vestlige styrker, når vi så alle bildene av de sivile muslimer som ble drept, når folk i Europa ble mer skeptiske til oss, når vi så at Palestina-Israel konflikten ikke ble bedre, osv.? Vi måtte finne på noe som kunne hjelpe oss mot denne kollektive angsten. Vi søkte trøst i religionen vår selvsagt. Da ble vi sammensveiset som en muslimsk gruppe. Kanskje vi tenkte slik; når europeerne ikke vil ha oss, så holder vi sammen som muslimer. Men hvilken islam søkte vi oss til?

Islamismens drømmesituasjon

Var ikke det post 11.septembriske klima en drømmesituasjon for islamismen som representerte politisk islam? Islamistene har alltid drømt om et stort, forent muslimsk samfunn; ummah. Ettersom muslimene følte seg avvist fra Vesten, fra demokratiet, og siden muslimene hadde mer enn noensinne behov for en gruppementalitet, kunne islamismen komme med sine budskap, symboler, sosiale bidrag, tilbud om gruppetilhørighet og drømmen om en islamsk stat, og til og med herredømme over verden en dag i fremtiden. Gikk vi muslimer i en felle? Gikk Vesten i en felle? Ble vi manipulerte til en forsterkende og destruktiv polarisering? Muslimene ble enda mer muslimer, Vesten ble enda mer engstelig for muslimene som nå var enda mer muslimer og prosessen fortsatte videre; velkommen til polariseringsspiralen! Hvis det er frykt og hat som driver oss til vanvidd, så vil jeg si, som psykiater, at frykt og hat svekker tenkning og refleksjon. De krever handling, ikke tenkning. Det paradoksale er at motgiften til frykt og hat er tenkning.

Islamsk korstog, ikke mot Kristendom og Vesten, men mot falskhetens tårn

Bildet fra Le Myesier har så mange viktige budskap til oss muslimer. I dette bildet fører Ibn Rushd sammen med Aristoteles og Kirken en kamp mot falskhetens tårn, i jakt på sannheten som er fanget i tårnet. Ibn Rushd, sammen med en rekke andre muslimske filosofer, stod for en retning i islam som appellerte til fornuft og tenkning og ikke bare religiøse overbevisninger. I motsetning til Al Ghazali (1058-1011) som la vekt på overtro og åpenbaring i islam, snakket Ibn Rushd om innsikt, fornuft og tolkning, men også bruk av kreativitet og fantasi for å kunne komme til det sanne. Tapte fornuften terreng mot overtro i muslimenes historie? Var dette tapet utgangspunktet for Hanbali retningen, Wahabisme, Salafisme og andre bokstavtro retninger innenfor islam? Hvis vi kunne reise tilbake i tid til de første årene etter 11. september 2001, hva kunne vi muslimene ha gjort annerledes? Muslimene søkte seg tilbake til sin historie, sine røtter, som en forståelig reaksjon på sjokket, men ble vi lurt av islamistene? Fikk de oss, muslimer, til å satse på de bokstavtro skolene, overtro og imitasjon (Taghlid)? Burde vi hente Ibn Rushd, Avecina, Rumi, Hafez, Khayam og en rekke andre muslimske stortenkere som la vekt på nytolkning, nyskapning, fornuft, utvikling, toleranse og kjærlighet istedenfor? Kan de, sammen med de vestlige opplysningsfilosofene, bli våre riddere i korstoget mot falskhetens tårn?

Jeg avslutter her med et dikt fra Hafez, den persiske poeten fra 1300-tallet. Diktet er hentet fra boken Hafez, I vinens speil, oversatt av Masha Vahdat og Erik Hillestad.

Å vinbærer! Send begeret rundt og by meg å drikke
for kjærlighet som fløt så lett har møtt motstand

Farg bønneteppet med vin, om den gamle vise mesteren byr deg,
For vandreren er ikke uvitende om stadiene på veien