hits

desember 2016

Terroren kan gjre oss mer paranoide enn det vi tror

Terroren rammet Berlin midt i julerushet i gr. Julen ble angrepet, ikke tilfeldig. Julen er assosiert med fred p jorda og det er dette islamistene forskte delegge: Freden. De forsker overbevise oss om at det ikke finnes noe fred, ikke p et julemarked heller, ikke i julefeiringen. De vil vise at ikke i jula, ikke i vre hjem engang, skal vi fle oss trygge. De forskte i gr ta julen fra oss og erstatte den med terror, som betyr frykt.

Hva kan frykt gjre med oss?

Frykt er en flelse som vil kreve umiddelbar reaksjon. Ofte likestiller vi reaksjonen med en konkret handling. Frykt signaliserer en farefull situasjon som m hndteres umiddelbart. Reaksjonen man ofte ser hos de som er drevet av frykt er; Fight or Flight. Frykt kan ogs trigge en sekundr flelse; sinne. Mange personer som er sinte eller rasende, er egentlig drevet av frykt. Det finnes mange eksempler fra hverdagen her: En mor som er rasende p sin unge som lper fra henne mot en trafikkert vei, er synlig sint, men er drevet av frykt.

Frykt kan gjre oss paranoide

Frykt er en potent flelse som kan forme den kognitive innstillingen vi inntar mot verden betydelig. I en fryktbasert situasjon, er vi frarvet tryggheten. En mte vi kan reagere p utryggheten p, er g inn i en paranoid beredskap. Det som kjennetegner en paranoid beredskap er en oppfattelse av en verden med fiender. I en paranoid beredskap mobiliseres psyken til en beredskapsposisjon og da lnner det seg plukke ut konkrete fiender eller folk som kan tillegges skyld. Nr en fiende ikke kan plukkes opp umiddelbart og spesielt hvis trykket for reagere blir overveldende, m ubehaget evakueres. I en slik situasjon, kan vi bruke en psykologisk forsvarsmekanisme som heter projeksjon. Gjennom projeksjonen utplasserer vi ubehaget til en annen, som ofte ikke har noe med saken gjre. Enda farligere blir det nr vi projiserer ubehaget p en gruppe mennesker. Stereotypifisering er en egenskap som sitter dypt i oss og via den kan en rekke mennesker blir samlet inn i en gruppe. Barn helt ned til alderen 6, har tendens til bruke stereotypi for organisere sin relasjonelle verden.

Selv om at de kan vre ganske ulike, blir det mest lagt vekt p deres likheter under stereotypifisering. I en slik situasjon, kan vi til og med vre klar over at denne gruppebehandlingen er upresis, til og med umoralsk. Likevel, via rasjonalisering, kan vi rettferdiggjre vr reaksjon, stenge ute vr moralske dmmekraft.

Vi er under en hard prve

Vi som elsker friheten og har et nske om leve i et demokratisk samfunn med sekulre verdier er n under en hard prve. Det virker slik at de som driver aktivt med terror har forsttt at de kan bruke psykologien mot oss. De vil at vi skal bli paranoide og projisere. De vet at i en paranoid posisjon, kan vi miste vre demokratiske og sekulre prinsipper. Terrorister vet at de ikke kan vinne en teknologisk krig mot en sivilisert verden, derfor har de bevisst startet en psykologisk krig. Mlet med den krigen er utslette vre demokratiske verdier, som er rotfestet inne i oss. Det er lett kalle seg humanist, betrakte seg som empatisk og sivilisert, nr en er bekymringsfri. Saken er en helt annen nr vi er utsatt for terror og ikke fler oss trygge, ikke i Jula, ikke hjemme. Det er n vi er under en hard prve. Holder vi p vre verdier eller mister vi dem? Det er sprsmlet.

Hva er sekulr integrering?

Det at en innvandrer har jobb og/eller snakker brukbart norsk, er et viktig steg for f innpass i sitt nye land, men dette alene er ikke tilstrekkelig for kunne kalle personen godt integrert. Begrepet integrering er noe forvirrende. Hva ligger egentlig i dette begrepet? Det kan i hvertfall ikke vre det samme som assimilering, at innvandreren blir en blkopi av urinnvneren og mister sine egne srtrekk.

Tilknytning og integrering

For meg er integrering en indre psykologisk prosess som aldri tar slutt. Det handler om en kontinuerlig utvikling og etablering av en trygg tilknytning til det nye landet. Begrepet tilknytning i psykologifaget kommer fra psykiater og psykoanalytiker John Bowlby. Tilknytning handler om et indre bnd til noen eller noe. Det kan dreie seg om tilknytning til en person (for eksempel tilknytning mellom mor og barn), men ogs tilknytning til et land. Noen av disse tilknytningene kan vre konstruktive og sunne, andre kan vre destruktive og usunne. Jeg tror de fleste som immigrerer til et nytt land starter med en ambivalent og noe utrygg tilknytning, i hvertfall hvis de kommer fra en helt annen kulturkrets. Integreringsarbeidet dreier seg derfor om gjre denne ambivalente tilknytningen om til en trygg tilknytning til det nye landet.

Storsamfunnet og dets borgere har selvsagt mye si i forhold til vre medhjelpere i integreringen av innvandrere. Men innvandreren selv har den viktigste jobben gjre. Integrering er derfor en gjensidig prosess.

Sekulr integrering

Vi i Senter for Sekulr Integrering jobber for bevare et sekulrt Norge. Vi mener at de sekulre verdiene skal dyrkes og vernes av bde Staten, men ogs individene som bor i Norge, uansett religion eller etnisk bakgrunn. Disse verdiene er flgende:  

  1. Et sekulrt demokrati, dvs. med skille mellom stat og religion
  2. Likestilling for alle p tvers av etnisk og religis tilhrighet, seksuell legning, kjnn, mm.
  3. Frihet for hvert individ til velge sitt eget livssyn og livsstil
  4. Full ytringsfrihet
  5. Religionsnytralitet innenfor offentlig myndighetsutvelse (forsvar, rettsvesen, politi), helsevesenet og utdanningssystemet

Norge er befolket av borgere med mangfoldig opphav, vi kommer fra forskjellige kulturer, har ulike religioner, ymse politiske meninger og kulturelle variasjoner. Hvis vi alle skal leve sammen i dette landet, m vi ha noe felles som alle kan relatere seg til, hegne om og samles rundt.

Sekularisme og sameksistens

Vi i SSI mener at de sekulre verdiene er svaret. Ved hjelp av disse verdiene kan vre nye landsmenn utvikle en sunn tilknytning til sitt nye land, men samtidig beholde sin opprinnelige identitet. Innenfor de sekulre rammene blir deres rettigheter som individer respektert av majoriteten, noe som berettiger at de ogs selv m ta ansvar for bevare sekularismen.

Disse 5 verdiene er grunnpilarene for at et multikulturelt Norge skal kunne fungere. Med begrepet sekulr integrering henvender vi oss til bde innvandrere, men ogs nordmenn. Vi nsker bevisstgjre dem p at det finnes et felles ansvar for alle som bor i Norge nr det gjelder verne om disse grunnleggende verdiene. I den prosessen vi kaller sekulr integrering, vil innvandrere bli bevisstgjort p betydningen av de sekulre verdiene, som s blir internaliserte i individet. Man fr et eierskap til disse verdiene og fler ansvar for at de skal opprettholdes.
 

Religis praksis skal vre en privatsak

Sekulr integrering tillater at et individ kan beholde sin religise tilhrighet. Likevel, kan ikke religis praksis tillates krenke eller svekke de sekulre verdiene, uansett hvor hellig denne praksisen mtte vre for en gruppe mennesker. Vi kan for eksempel ikke kreve at andre ikke skal benytte seg av ytringsfriheten fordi deres ytring srer vre religise flelser. Vi m da heller forsvare retten til ytre seg fritt, selv om at denne ytringen oppleves som smertefull for oss. Vi kan heller ikke overdrive ved markere oss med vre religise symboler innenfor offentlig myndighetsutvelse som krever religionsnytralitet. SSI er for religionsfrihet, men mener at det m vre begrensninger p det som faller under definisjonen religionsutvelse og at religionsfrihet og religionsutvelse ikke er det samme. Begrensning av religionsutvelse i form av pdytte storsamfunnet sitt religise standpunkt er ndvendig for at rammene til vrt sekulre samfunn ikke blir tyd og de sekulre verdiene forvitrer.

Frene til reformasjon finnes allerede i islams historie

 

 

 

 

 

Omslaget til det frste bindet av bokserien Vestens Idhistorie, publisert av forlaget Cappelen Damm, som er skrevet av Christine Amadou, bestr av et bilde fra Thomas Le Mysier, som levde p midten av 1300-tallet. Denne illustrasjonen er en av tolv illustrasjoner til et filosofisk verk av Ramon Llull (1232-1316) fra Mallorca som skildrer angrepet p falskhetens trn. P dette bildet ser vi Aristoteles som en ridder sittende p hesten Ratiocinatio (fornuften). Litt lengre bak i bildet finner vi en annen skikkelse, den muslimske filosofen Ibn Rushd eller Averroes (1126-1198) som sitter p hesten Imaginatio (fantasien). Han er holdt tilbake med reimer av en kardinal og sier: Sokrates er meg kjr, men sannheten er meg enda kjrere!

Var 11. september et vendepunkt?

Da jeg kom til Norge i 1988, var det ingen stor debatt om islam og muslimer. Jeg kan huske at det var f kvinner som gikk med hijab p gatene i Oslo, men ingen barn med hijab. Niqab hadde jeg bare hrt om, aldri sett noen kvinner hverken i Iran der jeg kom fra eller i Norge. De ftall kvinnene som gikk med hijab vekket ikke noe stor oppsikt. Muslimene som en minoritet hadde levd i Norge helt fra 70-tallet, men debatten handlet p slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet om innvandrere og innvandring til Norge, ikke muslimer. Jeg husker Arne Myrdal og hans organisasjon FMI (Folkebevegelsen Mot Innvandring). Jeg husker at p slutten av 90-tallet fikk innvandrere med muslimsk bakgrunn mer oppmerksomhet. Jeg husker Carl I. Hagen og hans retorikk mot innvandrere fra muslimske land, men fortsatt langt ifra den debatten vi ser n. Det var ingen debatt om hijab, niqab, burkini eller barnehijab. S kom 11. september og retorikken endret seg raskt. Muslimene og islam kom mer i fokus. Amerikanerne, sammen med en rekke vestlige land, gikk til angrep p Afghanistan den 07.oktober 2001, som svar p terroren. Jeg husker da at de muslimske ekstremistene begynte snakke om Vestens korstog mot islam. Jeg spr meg selv; var det da vi muslimene ble enda mer muslimer? Var det da vi mistet vrt mangfold og ble samlet under flagget islam som en gruppe? Og hva slags islam var det som samlet oss?

Jeg husker at det var en tendens i debatten til definere oss muslimer som en gruppe, en primitiv, underutviklet, usivilisert masse, som var infisert med vold, terror og primitive flelser. Jeg husker hvor urettferdig det fltes for meg da, som p ingen mte kunne akseptere slike karakteristika av meg selv eller de muslimene jeg kjente rundt meg. Jeg husker ubehaget og jeg lurer p om det var noe som gikk galt med oss muslimer da? Vi ble enda mer opptatt av islam og det ble viktigere vre muslim for oss. Det ble mer hijab, flere mosker og mer koranlesing. Det virket slik at muslimene sa til verden: -Se vi er en sammensveiset gruppe, vr nasjonalitet og kulturelle arv er mindre viktig, det viktigste er at vi er muslimer. Ble vi engstelige eller sinte, eller begge deler, nr vi merket skiftet i retorikken, nr en rekke andre muslimske land ble angrepet av vestlige styrker, nr vi s alle bildene av de sivile muslimer som ble drept, nr folk i Europa ble mer skeptiske til oss, nr vi s at Palestina-Israel konflikten ikke ble bedre, osv.? Vi mtte finne p noe som kunne hjelpe oss mot denne kollektive angsten. Vi skte trst i religionen vr selvsagt. Da ble vi sammensveiset som en muslimsk gruppe. Kanskje vi tenkte slik; nr europeerne ikke vil ha oss, s holder vi sammen som muslimer. Men hvilken islam skte vi oss til?

Islamismens drmmesituasjon

Var ikke det post 11.septembriske klima en drmmesituasjon for islamismen som representerte politisk islam? Islamistene har alltid drmt om et stort, forent muslimsk samfunn; ummah. Ettersom muslimene flte seg avvist fra Vesten, fra demokratiet, og siden muslimene hadde mer enn noensinne behov for en gruppementalitet, kunne islamismen komme med sine budskap, symboler, sosiale bidrag, tilbud om gruppetilhrighet og drmmen om en islamsk stat, og til og med herredmme over verden en dag i fremtiden. Gikk vi muslimer i en felle? Gikk Vesten i en felle? Ble vi manipulerte til en forsterkende og destruktiv polarisering? Muslimene ble enda mer muslimer, Vesten ble enda mer engstelig for muslimene som n var enda mer muslimer og prosessen fortsatte videre; velkommen til polariseringsspiralen! Hvis det er frykt og hat som driver oss til vanvidd, s vil jeg si, som psykiater, at frykt og hat svekker tenkning og refleksjon. De krever handling, ikke tenkning. Det paradoksale er at motgiften til frykt og hat er tenkning.

Islamsk korstog, ikke mot Kristendom og Vesten, men mot falskhetens trn

Bildet fra Le Myesier har s mange viktige budskap til oss muslimer. I dette bildet frer Ibn Rushd sammen med Aristoteles og Kirken en kamp mot falskhetens trn, i jakt p sannheten som er fanget i trnet. Ibn Rushd, sammen med en rekke andre muslimske filosofer, stod for en retning i islam som appellerte til fornuft og tenkning og ikke bare religise overbevisninger. I motsetning til Al Ghazali (1058-1011) som la vekt p overtro og penbaring i islam, snakket Ibn Rushd om innsikt, fornuft og tolkning, men ogs bruk av kreativitet og fantasi for kunne komme til det sanne. Tapte fornuften terreng mot overtro i muslimenes historie? Var dette tapet utgangspunktet for Hanbali retningen, Wahabisme, Salafisme og andre bokstavtro retninger innenfor islam? Hvis vi kunne reise tilbake i tid til de frste rene etter 11. september 2001, hva kunne vi muslimene ha gjort annerledes? Muslimene skte seg tilbake til sin historie, sine rtter, som en forstelig reaksjon p sjokket, men ble vi lurt av islamistene? Fikk de oss, muslimer, til satse p de bokstavtro skolene, overtro og imitasjon (Taghlid)? Burde vi hente Ibn Rushd, Avecina, Rumi, Hafez, Khayam og en rekke andre muslimske stortenkere som la vekt p nytolkning, nyskapning, fornuft, utvikling, toleranse og kjrlighet istedenfor? Kan de, sammen med de vestlige opplysningsfilosofene, bli vre riddere i korstoget mot falskhetens trn?

Jeg avslutter her med et dikt fra Hafez, den persiske poeten fra 1300-tallet. Diktet er hentet fra boken Hafez, I vinens speil, oversatt av Masha Vahdat og Erik Hillestad.

vinbrer! Send begeret rundt og by meg drikke
for kjrlighet som flt s lett har mtt motstand

Farg bnneteppet med vin, om den gamle vise mesteren byr deg,
For vandreren er ikke uvitende om stadiene p veien